Tag Archives: frukt

Fruktbart vennskap

De svarte regnskyene har i grunnen flyttet helt inn her jeg sitter på en låne-PC jeg skjønner fint lite av etter nok en gang å ha sølt vann i min egen. Grunnet diverse kaos endte jeg også opp med å levere den inn på reperasjon til tre menn med mullah-skjegg, kalott og kjortel rett vis-a-vis den katolske kirke ved Deichmann og jeg har ikke hørt et pip enda.

De virket faktisk litt livredde da jeg flesket  inn med utringning og sommerkjole, det var den siste dagen vi så sola her på østlandet. Kanskje de ikke tør å ringe meg? Ikke var det de som lånte meg PC heller, den fikk jeg låne av min gode  gamle charter-venninne Turi. Faktisk har dette vært en uke full av gamle venninner. Det begynte med at Marianne som jeg nesten ikke har sett på flere år, plutselig dukket opp på byen i nesten samme bluse som meg.

Jeg og Marianne har langt fartstid sammen. Vi ble kjent da vi begge studerte i Bergen og jobbet på studentklubben Hulen inne i Nygårdsfjellet, og hang sammen i tykt og tynt i mange og lange år. Det er det med gamle venninner. De deiser inn i livet ditt med varierende hyppighet og minner deg på hvem du var og derfor har blitt. Det er ikke alltid like flatterende, men det gir deg så absolutt bakkekontakt for å si det sånn. Som da Marianne mimret og minnet meg på den gangen jeg aktivt vurderte å leie en kriminell til å bryte seg inn hos Tor Milde for å stjele telefonsvareren hans.

Her går man liksom rundt og tror man er en selvstendig og voksen kvinne og ingen fnisende førtis som lar seg fange av tosommhetstyrraniet og lokke av noen mann eller kvinne til et liv på andre premisser enn sine egne, så kommer altså Marianne og minner deg på at et tu, Brutus-Lene! Til mitt forsvar må det sies at epsioden fant sted etter at jeg hadde vært på jobb på Papua Ny Guina og gått på malariatabelettene Lariam en måned, de er kjent for å kunne utløse midlertidige psykoser. Ikke at de hjalp heller, malaria fikk jeg også.

Men det var altså den gangen jeg fra et nachspiel ringte telefonsvareren til Tor Milde og utøste min feberhete og lett psykotiske kjærlighet over ham helt til det ikke var tape igjen på svareren. Vi var kolleger i Aller-konsernet på den tiden og hadde såvidt møtt hverandre på Tostrup-kjelleren. Ikke spør, jeg klandrer Lariam. Han var på ferie da det skjedde og selv om jeg aldri fikk leid noen til å bryte seg inn og stjele telefonsvareren hans, er jeg og Tor heldigivs fortsatt gode venner når vi treffes.

Men dagen etter at Marianne fikk satt meg på plass, var det tid for grillfest hos enda en god, gammel venninne jeg ser så altfor sjelden, nemlig Trude.

Og da jeg gikk i gang med å lage frozen strawberry daiquiri til oss alle, måtte seff Trude minne meg på første gang jeg smakte denne gyllne drikken under et besøk i New Orleans.

Det får holde å si at episoden involverte Mardi Gras, en svart politimann, en ekstra rulleseng fra et lager i gangen på hotellet, store mengder daiquiri og og en mistet rom-nøkkel. Jeg elsker gamle venner. De er de eneste som kjenner deg på både godt og vondt og som du rett og slett ikke gidder skamme deg for. Og selv om det av og til går lenge mellom hver gang man sees, plukker man alltid opp tråden igjen med en gang der den slapp sist. Ikke et vondt ord om min biologiske familie, men det er Trude, Turi, Marianne og noen svært få til jeg ringer først når det stormer som verst. Mine gamle venner er min urbane familie og den eneste gjengen jeg ville stolt på med livet som innsats.

Derfor var det et rørende øyeblikk da Trude overrakte meg en av de eldste venninnene jeg har. Trude har tatt vare på henne siden jeg flytta til Jamaica i 2000, men nå mente hun det var på tide at hun kom hjem igjen. Jeg og Trude slepte henne i sin tid rundt hele karibia – fra Jamaica til Trinidad & Tobago og Cuba – til stort hodebry for lokale tollere. På Cuba ble hun sågar overfalt av en gjeng narkohunder.

Og selv om både Marianne, Trude og Turi kan minne meg på sider av meg selv jeg ikke er like stolt av og kanskje aller helst vil fortrenge, viser denne venninna meg at jeg tross alt lenge har vært som jeg er. Vi kaller henne bare Banana-woman. Hun ble med i gjengen på nittitallet en gang, noe som tydelig viser at jeg allerede den gang ivret for en felles fruktbar fremtid og ikke fruktet noe!

Ha en fortsatt fruktbar sommer!

Leave a Comment

Sikkerhetsklarert fruktbar fremtid

Dette har virkelig vært en uke i fruktbare kvinners tegn. I dag avslutta jeg uka med Fredspris-utdelingen på Oslo Rådhus. Der stilte jeg opp sammen med en gjeng friske damer fra nettverket til Jomfrureiser som jeg reiste med til Botswana for litt siden. Vi hadde med oss norske flagg og roser for å hylle Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf, den liberiske fredsaktivisten Leymah Roberta Gbowee og menneskerettsaktivist og journalist Tawakkol Karman fra Jemen. Tre fruktløse kvinner som har stirra fremtiden i det hviteste av øye-eplet uten å blunke.

Jeg hadde seff fruktoppsats med full julebelysning på hodet og ble umiddelbart dratt til side av sikkerhetspolitiet ved ankomst. De mente de hadde sett meg før og ba meg legitimere meg akkurat da jeg skulle ta bilde av de fabelaktige damenes ankomst. Jeg forsikret dem om at fruktoppsatsen ikke kunne få noe eller noen til å eksplodere i annet enn litt latter, men de valgte likevel å finne frem sambandsutstyret for å sjekke om jeg var en potensiell frukt-terrorist eller ikke. Alfa, delta, fire, null, fem og en rekke andre tall og bokstaver ble kommunisert til sentralen før politiet nikket, ga meg visakortet tilbake og slapp meg frem. Der ser dere, sa jeg og fyrte av et kirsebærkyss i luften: Frukt er aldri feil!

Som nyfersk og sikkerhetsklarert fruktkurv ble jeg enig med resten av gjengen om at damer aldri er feil det heller, likevel har årets fredsprisvinnere fått forsvinnende lite oppmerksomhet her til lands i forhold til rockestjerna Obama i fjor. «Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet», sier Thorbjørn Jagland og Den Norske Nobelkomite i sin begrunnelse for årets tildeling. Jeg kunne ikke vært mer enig. Derfor er det også lenge siden jeg tilga Jagland for at han ikke ga Fredsprisen til Tarapi slik han lovet å vurdere på årets hagefest hos Aschehoug.

Årets Fredspris er den viktigste og riktigste på mange år. Sex-streiken Leymah Roberta Gbowee fikk liberiske kvinner med på er verdt en ekstrapris alene. Hun fikk kvinner over hele Liberia til å fortelle sine menn at de ikke ville ha sex med dem før borgerkrigen i Liberia var over og som en av flere strategier høstet det som vi vet frukter.

Hvor lenge skal vi sette vår lit til at menn i dress og slips rundt verdens møtebord skal sikre oss en fruktbar fremtid mens verdensfreden råtner på rot? Hvorfor tør ikke fler å tenke utenfor boksen? Sex-streik eller frukt for fred – ingenting er for dumt bare fordi det ikke passer inn i de strigla slips-konvensjonene til offisiell storpolitikk. Skal vi få en ny fremtid, må vi tenke nytt. Gi konvensjonell storpolitikk en real banan! Den dyrkes jo først og fremst frem i det små likevel.

Det blir litt sånn som da jeg på torsdag mottok prisen for årets mest fruktbare blogg under Tara Awards på Taras fabelaktige julefest og noen sa til meg: «Men vi førtiser er jo ikke særlig fruktbare lenger, jeg syns liksom ikke det slagordet om fruktbarhet passer seg helt når du blogger for Norges største 40+ magasin?» For virkelig å kunne skape en felles, fruktbar fremtid, er noe av det første vi må gjøre å løsrive oss fra konvensjoner om hva som passer seg!

Jeg sier som Gbowee sa til Dagbladet på fredag: «Verden vil ikke lenger ekskludere kvinner fra å delta i fredsarbeid. Dette er en stor seier, men vi kan ennå ikke hvile. Jeg feirer kanskje om 20 år, når vi har 1.000-2.000 kvinnelige ledere over hele verden». Altså høyst ukonvensjonelt. Get your fruit on! Nå er den jo sikkerhetsklarert også.

Se flere bilder fra Fredspris-feiring og torsdagens Tara Awards på Tarapis Facebook-side.

Leave a Comment

Månedens modigste modne fruktfat

For en uke! Kampen for en felles, fruktbar fremtid nådde sitt foreløpige høydepunkt med Taras kåring av Årets modigste kvinne 2011 på Gamle Logen i Oslo torsdag der fabelaktige Torill Hansen fikk prisen for å ha reddet nærmere 40 Utøya-ungdommer fra campingplassen i Utvika. Et gammelt fruktfat som meg ble selvfølgelig ekstra rørt da Torill inviterte sin kone opp på scenen for å motta premien der hun deklamerte sin lesbiske kjærlighet for hele salen. Det var rett og slett fruktelig vakkert.

Før det tilbragte jeg to timer på stand i foajeen med ny fruktoppsats på hodet for å friste nye Tara-lesere over to the wild side her hos oss på Tarapi. Etter en støyt bidronning-gele fra standen til Bidro Original Gelè Royal var jeg klar og tiltrakk meg nye, potensielle fruktfat som bier til blomsten.

Selv om jeg tidligere har tilbragt en hel uke ute i samfunnet med frukt på hodet, blir jeg fortsatt overrasket over hvor mye oppmerksomhet en mango i håret vekker her i det golde nord. Jeg måtte derfor bruke mye tid på å forklare alt fra Elisabeth Andreassen til den gjevne Tara-leser hvorfor i all verden jeg har gått bananas.

Tarapi sin fruktkampanje denne høsten, med frukthatt-konkurranse og avsluttende frukt-parade i januar handler om å tørre å være litt annerledes, stikke seg frem og hente frem det indre fruktfatet som bor i oss alle. Frukt er aldri feil! Hvorfor er vi så redd for litt annerledeshet her i landet? Ingen av oss er de A4-menneskene vi ofte fremstiller oss selv som i offentlige og festlige lag. Inspirert av banandamen på T-banen som fikk så mye tyn for sine glitrende bananer, slår Tarapi et slag for friheten til å være seg selv ved å gi sosiale kontrollmekanismer en real banan! Det er ikke farlig å være litt fruity!

Det krever imidlertid sin kvinne å være fruktfat for en kveld. Den nye frukthatten min veide sine kilo og med flere hundre varmblodige kvinner i lokalet, fant selvfølgelig en tidlig overgangsalder det nødvendig å slå til med et så heftig hetetokt at jeg måtte tørke svetten med borduken før jeg skulle intervjues om fruktmot av Style TV. Riktignok så kelnerne noe sjokkert ut der jeg satt på kne og gned dukene deres over panne og bryst, men er man ekstra saftig så må man tenke praktisk.

Det er derfor med frukten i halsen jeg, Tara-redaksjonen og Tøyen Gategerilja rørt som tyttebær kan kåre Yvette Mariann Stornes til oktober-vinner av lekker goodiebag fra Restylane, Body Shop og Ole Henriksen til en verdi av 3166 kroner. Yvette er valgt blant alle de andre damene som har postet bilder av sine fruktige kreasjoner på Tarapi sin Facebook-side for sin sesong-betonte håroppsats med gylne kongler og høstlig eple akkompagnert av bleke roser og glitter. Gratulerer Yvette! Goodiebag på vei i posten.

Dere andre har fortsatt sjans til å vinne tilsvarende fruktbare goodiebags både i november og desember så her er det bare en ting å gjøre: Get your fruit on!

Se flere av lesernes lekre hatter og bilder fra fruktbar Tara-aften på Tarapi sin Facebook-side.

Leave a Comment

Get your fruit on!

Småtøser – jeg har fabelaktige nyheter! Tara-redaksjonen, Body Shop, Ole Henriksen og Restylane har slått seg sammen om å lage verdens feteste goodiebags til en samlet verdi av hele 7564 blanke, norske kroner til de tre beste frukthattene dere klarer å lage! Tara-redaksjonen og Tøyen Gategerilja utgjør juryen og hver måned frem til den store fruktmarsjen i januar, velger vi en verdig vinner. Vi begynner like godt med den feteste premien først:

Oktober-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-) + Brush on Bronze m/kost (368,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Day Cream SPF 15 (549,-) + Night Cream (499,-) + Eye Serum (629,-). Samlet verdi: 3166,-

Jeg simpelthen dør av begeistring over å ha fått med meg Corporate Norway i vår kamp for en felles fruktbar fremtid, det er nesten så jeg begynner å tro at Jagland lander på å gi oss Fredsprisen likevel!

For de av dere som mot formodning ikke har fulgt med i timen, suste jeg altså rundt i samfunnet en hel uke tidligere i høst med frodig frukt på hodet, inspirert av banandamen som jeg møtte på t-banen og som vi diskuterte heftig på Tarapi sin Facebookside. En sliten hverdag på vei fra Grønland til Stortinget satt hun der. I hvit bluse, olajakke, blomstrende skjørt og med to digre, forgylte bananer på hodet.

Hun fikk meg til å smile mens to sidepassasjerer hvisket surt om at hun måtte være mentalt forstyrret. Hvorfor i all verden er det så galt å stikke seg litt ut her i landet? Hva er feil med frukt? Ingenting, selvfølgelig! Jeg har derfor startet en landsomfattende aksjon i protest mot sosial kontroll og sure landsmenn som i sin frykt for frukt ikke bare dissa banandamen på T-banen, men også generelt undertrykker sin egen og andres fruktbarhet!

Jeg avsluttet høstens uke-aksjon med å infiltrere kultureliten på Aschehougs årlige hagefest og under mottoet «sammen frukter vi intet» fikk jeg som dere vet en hel rekke celebre støttespillere. Mia Gundersen var til og med så begeistret at hun måtte smake litt på fruktfatet.

Lørdag 21. januar blir det derfor storstilt fruktparade i hovedstaden. Samtlige stiller med sin egenkreerte frukthatt på hodet og jeg håper så mange som mulig av dere førtifjortiser vil møte opp så vi kan gjøre Justin Bieber-paradene til skamme en gang for alle!
Det blir oppmøte utenfor Stortinget klokken 15.00 den 21. januar 2012 der jeg vil holde en kort, men fruktbar appell, før vi paraderer ned Karl Johan til Bobs Pub på Grønland som jo tidligere har vist seg å servere fruktelig generøse mengder druevin.

Frem til da kjører vi altså konkurranse med premie hver måned. Finn frem hårbøyler og gamle hatter, superlim og morosaker og sett i gang. For de av dere som bor i byer der det finnes nipsbutikker drevet av nye landsmenn fra f.eks. Pakistan og Thailand, kan jeg opplyse om at jeg bl.a fikk en bærepose full av godsaker på Hadi City i Oslo til ti kroner. Ellers hadde Nille også et bra utvalg. Her er det bare fantasien som setter grenser!

November-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Whitening Cream (679,-) + Eye Serum (629,-). Samlet verdi: 2429,-

Ta bilde av dere selv med fruktfatet på hodet og post på veggen til Tarapi sin Facebookside, med en kort tekst som forteller hva dere har brukt og hvordan dere gjorde det så andre også kan lære. Dette er håndarbeid for viderekomne fruktfat! Et Hall of fame-album der dere får strutte til evig tid vil seff bli opprettet. I slutten av hver måned presenteres vinneren på Tarapi og Tara.no. Alle småtøser og førtifjortiser i alle aldre og kjønn oppfordres til å delta. En særlig utfordring er seff sendt til LLH – Landsforeningen for lesbiske og homofile på mail da jeg forventer at de i hvert fall har lang erfaring med «fruitcakes».

Get your fruit on!

Desember-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Day Cream SPF 15 (549,-) + Hand Cream (299,-). Samlet verdi: 1969,-

Se flere bilder fra høstens fruktaksjon, følg med og bli inspirert på Tarapi sin Facebook-side.

Leave a Comment

Vaginas tapte Atlantis

Etter å ha gått rundt med frukt på hodet hele forrige uke, har jeg denne uken konsentrert meg om blomster. Nærmere bestemt min egen blomst.

Det var i hvert fall slik jeg lærte å omtale det kvinnelige kjønnsorgan da jeg noen år på Jamaica livnærte meg av å oversette amerikansk husmorporno for et norsk ukeblad. Dere vet sånne føljetonger om udødelig kjærlighet, sirlig illustrert av staute menn og kvinner i nød? Jepp. For de av dere som ikke har lest særlig av den slags kan jeg altså opplyse om at det hele stort sett er et skalkeskjul for å presentere absurd feminisert pornografi for lengtende, amerikaniserte husmødre. Min mest brukte setning var nemlig følgende: «Hans manndoms bankende spyd presset mot hennes delikate blomst». Wtf?

I dag er mitt første innlegg i min faste spalte for Cupido – Bladet for kåthet og glede, nemlig i salg og publisert på nett. Spalten har som dere vet av (u)naturlige årsaker fått tittelen «Kåthet og vrede». Første tema ut er gutteklining da det er lite som får blomsten min til å bevre mer enn det. Vi har alle vårt.

Årsaken til mitt vaginale fokus denne uka har desverre likevel ikke vært gutteklining, men en oppfordring fra den legendariske orgasme-aktivisten Betty Dodson til alle kvinner om å lære sitt eget kjønnsorgan bedre å kjenne. Jeg møtte Betty for min neste spalte samt et lengre intervju til neste nummer av Cupido som dere derfor må vente litt med å få lese, men så mye kan jeg allerede røpe: G-punktet finnes ikke!

Når man ser intrikate, anatomiske illustrasjoner som den over, kan heterofile kvinner kanskje være tilbøyelig til å mene at det heller er snakk om at menn ikke klarer å finne veien, de vegrer seg jo ofte mot å stoppe og spørre om riktig retning når de er ute på tur. Men som seksuelt aktiv med både kvinner og menn gjennom et langt liv, har jeg likevel lenge mistenkt G-punktet for å være vaginaens mytiske Atlantis da særlig menn sin evinnelige trang til å banke spydet mot min delikate blomst, ikke akkurat har medført at det tapte paradis ble funnet for å si det sånn.

Og etter å ha tilbragt den siste uka med knipeøvelser, speil, staking, støting, pressing og klemming – ingen skal si jeg er en journalist som ikke tar research alvorlig! Har jeg en gang for alle konkludert med at Betty Dodson har rett. Utover det syns jeg menn bør øve seg mer på å lese kart og bli flinkere til å stoppe og spørre om veien:

Leave a Comment

Sammen frukter vi intet!

I går innfiltrerte Tarapi og Tøyen Gategerilja kultur og makt-eliten på Aschehougs store hagefest.

Som dere vet startet jeg forrige lørdag en liten aksjon for en felles fruktbar fremtid, inspirert av banandamen fra T-banen som vi diskuterte på Tarapi sin Facebookside. Under mottoet «Frukt er aldri feil» har jeg derfor de siste dagene beveget meg i det offentlige rom med et fruktfat på hodet. Dette i protest mot sosial kontroll og sure landsmenn som i sin frykt for frukt ikke bare dissa banandamen på T-banen, men også generelt undertrykker sin egen og andres fruktbarhet. Med bakkestøtte fra Tara-redaktør Torunn Pettersen på plenen i Aschehoug-hagen, gikk jeg for gull.

For et fruktbart felleskap stilte seff redaktør Kristine Grønhaug i en av Taras argeste konkurrenter; magasinet «Det gode liv» som geriljafotograf for anledningen. Når formålet er et mer fruktbart Norge, legger man selvfølgelig smålige konkurransehensyn til side. Sammen frukter vi intet! Da Kristine fikk vite om den storstilte fruktmarsjen vi planlegger i hovedstaden i januar, mente hun at å gå for gull var altfor beskjedent. Etter to glass vin fikk vi nemlig øye på Torbjørn Jagland og bestemte oss for å gå for fredsprisen i stedet.

Jagland ble som dere ser umiddelbart fristet og lovet å ta forslaget opp til vurdering. Og selv om han ikke kunne sikre oss fredsprisen på stedet, garanterte han i hvert fall at Tarapi har hans fulle støtte i kampen for en fruktbar fremtid. Men ingen gategerilja kan vinne frem uten støtte i pressen så etter to glass druevin til, trev vi tak i Dagbladets Trude Ringheim som ene og alene redder avisens reaksjonære kvinnebilag «God torsdag» fra den totale fordumming. Trude er jo en av Dagbladets skarpeste hoder og penner og lovet selvfølgelig umiddelbart støtte til saken.

Dette førte til et formidabelt fruktfat av støtte fra Norges kulturavis. Dagbladets kommentator og tidligere sjefredaktør John Olav Egeland ilte nemlig umiddelbart til med sin støtte for et fruktbart felleskap.

Marie Simonsen som skrev den fabelaktige kommentaren «De fortapte menn» som jeg lenket til på Facebook onsdag, støttet også umiddelbart saken sammen med Ingunn Yssen da vi gratulerte fantastiske norsk-somaliske Amal Aden med å ha styrke til å løfte frem sitt indre fruktfat og gi alle fordomsfulle fruktfascister en skikkelig banan da hun kom ut av skapet som lesbisk i Aftenposten for et par uker siden. Amal avslørte også at hun er en ivrig leser av Tarapi og ga sin fulle støtte til fruktmarsjen vår i januar.

Skjønt enige om at Aschehougs legendariske hagefest har blitt altfor streit med årene og at fordums skandaler så og si er fraværende nå, minnet Mia Gundersen meg på at vi ikke må glemme befruktningen midt oppi alt. Vi klinte derfor til med litt pikekos i hagen i et generøst forsøk på å redde hagefestens gode navn og rykte.

Det hele utviklet seg til den rene fruktfest. Vi innhentet til og med kongehusets indirekte støtte ved Ari Behn sin mor Marianne Solberg Behn.

Før også selveste rosinen i komiker-Norge; Robert Stoltenberg kastet seg med.

Og det var fler – mange fler! Kampen for et mer fruktbart Norge er i gang! Frøet er sådd. Morellsteinen er spyttet og bananen skrelt. Og vi gir oss ikke før folk syns det er rart å sitte på t-banen uten frukt på hodet!

Se flere bilder fra en fruktbar hagefest på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Frukt er aldri feil!

Da har jeg brukt helgen til befruktning. Jepp! Det er aldri for sent. Jeg leste nemlig i en nettdebatt forleden at 40 ikke lenger er det nye 30, men det nye 14. Så i en alder av 43 viser det seg faktisk at jeg er mer fruktbar enn noen gang, rynktete ferskenhud til tross.

Alle dere som henger på Tarapi sin Facebook-side vet jo at inspirasjonen til helgens feiring av mitt indre fruktfat er banandamen jeg møtte på t-banen i forrige uke. En sliten hverdag på vei fra Grønland til Stortinget satt hun der. I hvit bluse, olajakke, blomstrende sommerskjørt og med to digre, forgylte bananer på hodet.

Hun fikk meg til å smile mens to sidepassasjerer hvisket misbilligende om at hun måtte være mentalt forstyrret. Hvorfor i all verden er det så galt å stikke seg litt ut her i landet? Hva i alle dager er det med to gylne bananer som kvalifiserer til diagnose? Hva er feil med frukt? I stedet for å gi mine sidepassasjerer en velfortjent ørefiken, gikk jeg bort til banandamen og spurte om jeg kunne ta bilde av henne siden jeg syns hun hadde så fine bananer. Hun var ikke på vei til noe spesielt, sa hun, hun hadde bare pynta seg.

Bildet av banandamen utløste heftig diskusjon på Tarapi sin Facebookside. Spiren til noe fruktbart ble sådd. Vi planlegger nå å ta over samfunnet i det stille. I skrivende stund sitter små tarapauter rundt i det ganske land og klipper, limer og klistrer sammen de lekreste fruktfat til hårbøylene sine. Plutselig dukker de opp på foreldremøte, i butikken, banken, på postkontoret eller ute med søpla når du minst venter det og bam!

Da er du befruktet du også. Da er det ingen vei tilbake. Da er frøet sådd til en fruktbar fremtid for førti som det nye fjorten og alt det trenger er litt vann, befruktning tar nemlig på, det vet jeg som bedrev det hele lørdag. Gevinsten er imidlertid potensielt formidabel! Her kan vi virkelig høste som vi sår!

Riktignok rakk jeg aldri banken, postkontoret eller butikken. Jeg fikk meg aldri til å gå fra den fantastiske støttekonserten til Tarapi sine venner fra Barnas Prosjekt som jeg også har blogget om før. Under brua i Gamlebyen stilte nemlig både Madcon, Gatas Parlament og mange, mange fler, gratis på scenen til inntekt for en mer fruktbar fremtid for barna i Brasil.

Det var magisk. Deiligst av alt var alle jeg fikk til å smile bare ved å være der. Med frukt på hodet. Barna viste seg seff å være i god nærkontakt med sin indre tarapaut og krevde sporenstreks å få vite hvor jeg hadde kjøpt pynten, voksne ville ta bilde av meg og sammen med meg og noen prøvde å plukke druene mine. Men ingen insinuerte at jeg var mentalt forstyrret.

Man kan jo innvende at jeg tilbragte lørdagen i hjertet av det multikulturelle Norge som får antas å ha et noe mer positivt syn på et fruktig felleskap enn mange andre. Kanskje ville noen reagert annerledes på t-banen, i banken eller på butikken, det skal jeg teste ut neste gang, men en ting er sikkert: Ingen negative kommentarer vil noen gang få meg til å frykte for å hente frem min indre frukt igjen! Frukt er aldri feil!

Jeg planlegger nå en storstilt fruktparade for førtifjortiser i januar som vil få enhver Bieber-parade til å fortone seg som det den er: Fullstendig fruktløs. Jeg vil ha med meg så mange av dere som mulig. Vi stiller under parolene «Fruer og frøkner for en fruktbar fremtid» og «Ja jeg er et lekkert fruktfat».

Se flere bilder fra lørdagens fruktfest på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment