Tag Archives: fest

Fin fyr med sunne verdier og voldtektsmann

Norsk kulturtopp og utelivsprofil i 40-årene siktet for flere sovevoldtekter, har VG meldt den siste uka. I følge Nettavisen dreier det seg foreløpig om minst åtte kvinner han skal ha voldtatt mens de sov på nachspiel eller fest. Saken har vært etterforsket i det stille i snart to år.

Dagbladet melder om at anklagene mot mannen skal ha vært kjent og diskutert i miljøet han tilhører. Bistandsadvokat Anne Kristine Bohinen som representerer flere av de fornærmede kvinnene i 20-åra, oppfordrer andre som eventuelt har vært utsatt til å melde seg for politiet.

DS7_4481Jeg kjenner denne mannen. Og jeg kjenner ham som en fin fyr med sunne verdier og et godt kvinnesyn. Jeg har ikke tenkt å verken oute ham eller ta stilling til skyldsspørsmålet her, men syns saken belyser et problem som blir altfor lite diskutert i MeToo-debatten som går nå.

Nemlig det faktum at de aller fleste voldtektsmenn i Norge er fine fyrer med sunne verdier og et godt kvinnesyn. I hvert fall utad. Den største voldtektskategorien her i landet er festrelaterte voldtekter, med hele 39 prosent av alle anmeldte voldtekter i følge Kripos.

I følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har nesten ti prosent av alle norske kvinner blitt utsatt for voldtekt. De fleste voldtektsmennene var noen kvinnene kjente. Som jeg har blogget om under MeToo-taggen før, har jeg også opplevd å bli sovevoldtatt på fest som 15-åring. Det har skjedd med flere av mine venninner også. Dette er et folkehelseproblem.

DS7_4622Det er mange år siden jeg var en del av det hippe musikk- og utelivsmiljøet i Oslo, men jeg kjenner det som et miljø der gutta representerer «normalen» og jentene stort sett er «tilbehør» og «hangarounds» med en mer eller mindre akseptert groupie-status. Jeg ser ingen tegn til at det er vesentlig endret i dag.

Det overrasker meg ikke at en potensiell serievoldtektsmann kan ha vært kjent, diskutert og bagatellisert i dette miljøet. Hadde dette miljøet bestått av folk med sunne verdier også på innsiden og ikke bare på utsiden, ville jo slike anklager blitt tatt alvorlig og ettergått på et langt tidligere tidspunkt. Men det ble de altså ikke. Kanskje først og fremst fordi dette miljøet er så til forveksling likt mange andre unge miljøer i Norge.

hashtag-me-too-sexual-harassment-in-india-866x487Nå som det tas til orde for at MeToo-debatten «har gått for langt», at den nærmer seg «hysteri», at den «stigmatiserer menn som bare er dårlige til å flørte», at den «anklager alle menn» og mange begynner å bli mer bekymret for at voldtektsmenn skal outes enn over antallet voldtekter som blir begått mot 2500 norske kvinner hvert eneste år, syns jeg det er på tide å rope et rungende NEI!

Det er ikke MeToo-kampanjen som har gått for langt. Det har gått for langt når en fin fyr med sunne verdier og et godt kvinnesyn syns det er innafor å putte kuken sin inn i en bevisstløs jente på fest fordi han vet at han lever i en kjønnskultur som aller helst bare vil feie det under teppet, bagatellisere det og til og med le det bort så ofte som 2500 ganger i året.

Leave a Comment

Å vente på en varslet revolusjon

Forbausende mange vesteuropeere som aldri har vært i Beirut, har både sterke forestillinger og meninger om byen. Ingen av dem stemmer.

DSC07430Alle på min alder husker krigen, kapringene, Hizbollahs mujahedin. Jeg var selv på jobb som journalist med Hizbollah i Bekaa-dalen da konflikten med Israel eskalerte igjen på 90-tallet. Gerjilakrigføring er ikke noe for pyser. Nå har Hizbollah mistet flere geriljasoldater i krigen mot IS i nabolandet Syria enn de noen gang mistet i krigen mot Israel.

I dag har Libanon snart tatt imot 1, 5 millioner syriske flyktninger. Når vi vet at hele landet er på størrelse med Aust-Agder fylke, setter jo det den kvalmende norske debatten om å ta imot 8000 i det virkelighetsfjerne og menneskeforaktende lyset den fortjener. Verdens bevisstløse overklasse ser enda mer motbydelig ut på avstand enn sett hjemmefra.

DSC07510Men i Beirut fortsetter festen. Det har den alltid gjort. Den gjorde det under krigen og den gjør det nå. Blir det for hett, flytter vi bare festen litt lenger nord, har alltid vært Beiruts motto. I dag bytter de bare litt på retningen. Beirut er en by der muslimer, jøder, drusere, kristne, liberale, ekstremister og fandens oldemor alltid har levd side om side i sentrum av et av verdens heiteste konfliktområder.

Selvsamme verden har derfor veldig mye å lære av libaneserne. Avtroppende ambassadør for United Kingdom til Beirut,  har hevdet at den libanesiske kulturen og tilpasningsevnen er selve nøkkelen til verdensfreden. Jeg er ikke uenig.

DSC07559Men Beiruts moderne historie er også en korrupsjonshistorie. Her jeg sitter på en fortauskafe i det pulserende Hamra District, er soldatenes nærvær i Beirut igjen påtagelig. I morgen lørdag er det varslet den største demonstrasjonen i byen på mange år.

DSC07531Opptøyene har eskalert siden søppelkrisen ble et faktum i juli år og dreier seg kort oppsummert om at politkerne skimmer over 100 USD av prisen for hvert tonn fjernet søppel – med det resultat at folk har protestert og hele infrastrukturen brutt sammen.

Lørdag skal det demonstres i regjeringskvartalet her og ved alle Libanons ambassader ute i verden. En person er allerede drept i tidligere demonstrasjoner og mange er skadet. Flere vil det nok bli. Vestlig presse presenterer det som noe i retning av spiren til en revolusjon i dragsuget av den arabiske våren.

Libaneserne selv smiler og og sier: «Welcome to our very small revolution» når vi spør dem om hva de forventer blir resultatet av lørdagen. Business as usual i Beirut altså. Som i natt da vi var på en gedigen, ulovlig pop-up homseklubb og danset oss silende svette til arabiske hitsongs sammen med rundt fem hundre lokale bøgs. En opplevelse for livet.

DSC07568Det er nemlig det som er det Beirut jeg kjenner og elsker. Ingen steder i verden føler jeg så intenst på den menneskelige viljen til å leve. Og da snakker jeg ikke om å overleve, men å virkelig leve med sprut, gnist og fyrverki mens dommedag og slutten på alt, konstant spøker i det ikke så fjerne.

Jeg kjenner meg virkelig hjemme i Beirut. Og det er altså ikke kun fordi jeg vokste opp i Bodø som barn og vår lokale hipsterbar rett ved hotellet her i Hamra heter det samme.

DSC07526Og enda har jeg nesten ikke nevnt menneskene, maten, musikken, fargene, luktene, smakene, havet og fullmånen som hang sprekkferdig over byen i natt, men det får vente til senere.

I morgen er det altså meldt lettskyet revolusjon sånn fra 18.00-tiden og utover her i Beirut. Ære være libanserne for å gi korrupsjonen en på trynet. Tilpasningsdyktig er en ting – å være en pushover noe annet.

Vi er invitert på takterrassefest der vi skal danse til solen står opp mens revolusjonen brenner ut i gatene under oss. For det er først når festene dør at alt håp er ute.

Leave a Comment

Stolthet og fordom

Åh men i himmelens navn for en fantastisk uke det har vært! Jeg har grått, jeg har ledd, jeg har danset, gått i tog og bamset meg på det aller groveste. Pride er bare best!!!

DSC06194Jeg har seff feiret med favoritt-bamseparet mitt, så da sola brøyt gjennom for fullt i Pride Park i Spikersuppa i går, var lykken rett og slett fullkommen.

DSC06230Pride er den uka i året da alle vi som faller litt uttafor flertallsboksen, plutselig er i flertall. 25 000 mennesker gikk i Paraden og mange, mange fler sto langs gatene og så på. Det har både Oslo og Norge såååå godt av.

DSC06190Spikersuppa bugnet av freaks, raringer, homser, bier, lesber, transfolk og en hel haug med helt vanlige streitinger. Det er sånn det skal være: Alle de herlige, fargesprakende menneskelige variasjonene samlet til samme fest.

DSC06235Personlig falt jeg imidlertid litt ekstra for denne nydelige humla på bildet over. Jeg mener; FOR noen snasne følehorn! Og som noen av dere vet, har jeg jo alltid vært svak for humler helt siden jeg prøvde å dressere dem til å fly i bånd da jeg var liten så jeg kunne ha en humle som kjæledyr. Humla er insektenes versjon av oss binner og bamser.

DSC06171Så gjenspeilet også bamseballetten i Paraden årets Pride-tema «kjønn» på en fortreffelig måte. Kjønn er jo nemlig så utrolig mye mer enn det du har mellom beina. Selv presenterer jeg meg for eksempel i vignetten til min faste spalte «Kåthet & Vrede» i Cupido, som «en bifil mann innestengt i en kvinnekropp og veldig tilfreds med det».

11652185_10153209076170817_1555964363_n At det i Norge i dag fortsatt er slik at mennesker som ønsker å endre juridisk kjønn må få en psykiatrisk diagnose og kastreres først, strider med menneskerettighetene og den norske diskrimineringsloven. Eller som fabelaktige Lourdes Hunter sa det i sin flammende appell etter Paraden: It is an act of violence! Heldigvis er det nå fremlagt et lovforslag om å endre dette.

DSC06198For Pride er ikke bare fest og fjas. Pride er politisk. Hele markeringen har sitt opphav i at transkvinner, queens og gays på Stonewall Inn i New York en dag i 1969 ble drittlei av å bli trakassert av politiet og bestemte seg for å slåss tilbake med med bare nevene. Og selv om veldig mye er blitt bedre i verden siden den gang, kjempes kampen fortsatt både her hjemme og internasjonalt. Vi gir oss aldri!

11655387_10153209076345817_989983837_nMitt internasjonale bidrag i år var imidlertid av den litt mykere sorten der jeg fremførte mitt bamsemanifest på scenen i Pride Park. Seff på engelsk i anledning av at USA`s høyesterett endelig har fastslått at det er grunnlovsstridig å nekte homofile å gifte seg.

Og etterpå fikk jeg gnure rundt med hundrevis av bamser på MegaBear Party på Ballroom så her er det en sliten, men lykkelig binne som tar søndag. Bear Power too ya`ll! Se flere bilder fra Priden på Tarapi sin Facebookside her.

Leave a Comment

This is it!

Herregud, nå gleder jeg meg til å bli femti! Jeg kan nesten ikke vente! Jeg har i grunnen vært ganske deppa i det siste. Tenkt sånne tanker du vet: Is this it? Skulle jeg ikke utrette mer i livet? Hva ligger foran meg nå? Bare bli gammel og dø og ferdig med det? Hvordan endte jeg opp her i fosterstilling på sofaen foran lørdags-TV med fremtida bak meg?

Det er sånne giftige tanker som suger seg fast av og til når du bare blir helt overmannet av livet, kravene, sorgen du bærer på, drømmene som knuste, stresset, presset, denne gjørmete tåka som legger seg foran blikket ditt der du sitter og stirrer tomt inn i årene foran deg. Livet ER virkelig ikke noe for pyser! Men da er det bare en ting å gjøre: Gå i femtiårslag, blåse såpebobler, og så rett i kirken for å feire førti!

Lørdag var jeg nemlig invitert i femtiårslag og champagne-lunsj til min gode venninne Kristine Grønhaug, før jeg senere på kvelden skulle på storslått førtifest i kulturkirken Jakob for å feire en annen venn: Fabelaktige gospel-sanger, komiker og entertainer Hans Esben Gihle som har etablert tradisjon med sitt sommershow i Drøbak du bare må sjekke ut hvis du er på de kanter når det livnar i lundar.

Jeg gruet meg egentlig litt. Tolv timer på dobbelt fest med høy stettglass-føring når du er en litt sliten og livstrett førti-plusser er jo en idrettsprestasjon som langt overgår de folka som halser langs skiløypene nå under VM!

Men så sitter jeg der med champagnen, da. Midt mellom jubilant Kristine og journalist og fotograf Inger Johanson som jeg jobba mye med i gamle dager og som også er blitt femtis nå.

Livet liksom, snakker jeg litt om. Meningen, vet du. Hvor ble den av? Det er da Inger ser på meg med de deilige, isblå kajal-øynene sine og vifter med en bugnende ring i like isblå topas som drypper av diamanter og safirer hun prutet som en proff kamelbeduin for å kjøpe seg på frilanserlønn i India forleden.
– Livet? Det handler om å være i bevegelse. Det er bare i bevegelse at møter kan finne sted og det er i møte med andre, med alle fortellingene, alle de levde livene, drømmene vi bærer på, det er bare i de møtene livet skjer. Men å sette deg i bevegelse er det bare du selv som kan gjøre.

Så forteller hun meg en liten historie om hvordan selv sorgen og alt det tapte, all den lengselen som samler seg som slagg på bunnen av livet, likevel kanskje blir noe av det viktigste til slutt. Til alt overmål handlet historien om en av mine aller største ungdomsheltinner ever, nemlig forfatter og samfunnsrefser Suzanne Brøgger. Det er vel ikke den kvinnelige førti-plusser som med respekt for seg selv ikke har lest hennes «Fri oss fra kjærligheten» eller «Creme fraiche» i en utagerende ungdom – og har du ikke gjort det enda så gjør det nå!

– Det var på en ferge i New Zealand, forteller Inger og tegner et bilde med enkle ord: En fremmed, eldre mann på ferja. En tilfeldig samtale om havet. – Du ser trøtt ut, sier han. Hun er det. Hun ligner sånn på en han en gang elsket, sier han da og inviterer henne på en drink i sitt hjem med utsikt over havet de krysser. Senere på kvelden sitter hun der på terrassen til mannen fra ferja og ser på havet igjen. Om noen uker skal hun intervjue en seksti år gammel Suzanne Brøgger i København. Mannen fra ferja, han som nå serverer henne drinken hun nå nipper til, viser seg å være Max som Brøgger skriver om i så mange av sine bøker. Intervjuet med Brøgger ukene etterpå ender med at Suzanne intervjuer Inger om sitt eget liv i stedet, sine egne glemte drømmer og sin egen sorg, hun har ikke sett Max på mange, mange år.

Historien gjør meg rørt før den får meg til å smile, flire, blåse såpebobler i ansiktet på folk jeg treffer på vei ned til Jakobs kirke. Når jeg går inn i kirkerommet pyntet til førtifest, er det i fnisende andakt over Suzanne Brøggers ord: «Det finnes ingen verre skyld enn det man skylder seg selv fordi man har holdt seg for god til å leve. Den gjelden man står i til seg selv, kan aldri oppveies av noen som helst synlige bevis på suksess, berømmelse, rikdom eller skjønnhet.»

Og når Hans Esben entrer alter-scenen i gullkjole som Whitney Houston og synger fletta av hele Jakobs kirke med en versjon av «I will always love you» som ville fått Whitney til å rødme i misunnelse hadde hun ikke gått bort og dødd som 48-åring forleden, er jeg både frelst og har sett lyset for lenge siden! Jeg gleder meg som en nyfødt unge til å bli femti! Til hver eneste bevegelse som skal få meg både dit og videre til seksti eller søtti også – så lenge det varer! Til alle møtene, fortellingene, sorgene, lengslene og livet jeg enda har igjen å leve. This is it!

Se fler bilder fra femti- og førtifest på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Showdown på Gaygalla

Milde himmel, 2012 har virkelig startet med løpefart før året traff bakken her i gården altså. Det begynte med at jeg gråt meg gjennom nyttårsaften som vanlig hos deilige og forståelsesfulle venner tilbake i Oslo fra juleferie i Grimstad.

Så økte det på med et deadlinekjør jeg ikke har sett maken til siden jeg prøvde meg som frilanser for Jamaicansk radio i sin tid. Nyhetssendingene der var litt sånn: «Nytt gangsterdrap ryster Kingston, enda et drap, mer drap, enda et drap også et drap til – og nå til været: Det blir sol i morgen igjen». Men i motsetning til på Jamaica, kåret til verdens mest homofobe land av Time Magazine, kulminerte denne uka med en helt annen kåring under fabelaktige Gaygalla nå på lørdag der jeg var nominert til Årets Blogg.

Skandaløst nok vant jeg ikke prisen, men man kan trygt si at jeg kuppa festen. Jeg og vinneren for tredje år på rad, min favoritt-konkurrent Bøtta Pedersen med den hysterisk morsomme bloggen Dagens Valium hadde imidlertid et seriøst showdown over pokalen under første røykepause utenfor Edderkoppen.

Særlig siden det ble klart at noen fans i kommentarfeltet hans mente at jeg hadde juksa og burde skamme meg. Vi var begge litt usikre på hvor frekt det egentlig er å jukse seg til ikke å vinne, men konkluderte med at ikke alle kommer til jorden med samme håndbagasje som salige Inger Hagerup sa i sin tid og at vi må passe litt ekstra på dem. Selv var jeg nok aller mest begeistret over å være involvert i mitt aller første tilløp til blogg-drama ever. Det må jo bety at jeg er inne! Neste år tar jeg deg Bøtta!

Jeg klarte til og med å snike meg inn som befruktet linselus på kveldsnytt og var selvfølgelig blitzregnets midtpunkt på Gaysirs røde løper.

Nå har jeg jo etter hvert opparbeidet meg solid erfaring med å bevege meg i det offentlige rom med frukt på hodet, men selv ikke entusiasmen til storsamfunnets småbarn – som jo alltid vet å sette pris på rare ting og fargerike felleskap uten å filtrere det gjennom voksnes sosiale kontrollmekanisme først, kan måle seg med et Edderkoppen Teater fullsatt med homser, lesber, bier, skruller og dragqueens. Aldri har jeg vel blitt så betafset og bekysset som på lørdag! Frukt er aldri feil på Gaygalla!

Men så vet jo vi som skruller litt av og til at livet er noe som må tas på alvor så det var med tårer i øynene at jeg og en fullsatt sal ga stående applaus til Tarapi-fan Amal Aden for prisen som Årets Lesbe for sitt uredde engasjement som varsler og frontfigur for homofile muslimer og andre minoriteter. – Jeg er villig til å gjøre alt for at alle skal få være seg selv, sa hun fra scenen og til meg og Stian Fikseaunet, som sammen med en kamerat ble overfalt på Tyholt i Trondheim natt til 1. januar fordi de er homo. Homokamp er fortsatt menneskerettighetskamp i Norge som i resten av verden i 2012.

Derfor er mitt nyttårsforsett i år å bli enda mer fryktløs, kicke enda litt mer ass og gi enda litt mer faen i folk som prøver å fortelle meg at jeg må leve som de syns er best. Årets første blogginnlegg kårer derfor også nyklekket førtis Turi Stranden med venninne til fjorårets frukthatt- konkurranse siste, modige fruktfat. Goodiebag på vei i posten! Godt nytt år – Get your fruit on!

Se flere bilder fra festen på Gaygalla på Tarapi sin Facebook-side!

Leave a Comment

Dommedag for dummies

Jeg syns det burde være dommedag langt oftere. For de av dere som mot formodning ikke har fått det med dere enda, så annonserte altså den amerikanske radio-pastoren Robert Fitzpatrick at jorden skulle gå under nå på lørdag.
Jeg var ikke veldig bekymret. Jeg har tross alt møtt Jesus før. Det var i Sibir i 1999. En tidligere trafikk-konstabel hadde forskanset seg på et fjell sammen med rundt fem tusen kultmedlemmer i påvente av at syndefloden skulle komme i 2001. Han fortalte alle som gadd å høre på at han var Jesus. Jeg og fotograf Stian bestemte oss for å høre på. Det skulle vi aldri gjort. Å bestige et fjell i Sibir uten andre hjelpemidler enn apostlenes hester er ikke noe for en liten elefant.

Da jeg halvdød, myggspist og dekket av gjørme fra topp til tå omsider fikk kreka meg opp til Jesus, ga jeg klar beskjed om at jeg syntes han kunne lagt senteret for jordens undergang til et litt mer sentralt sted. Heldigvis fikk jeg rekvirert sektens eneste hest til nedturen. Hadde det ikke vært for det skabbete øket der, hadde jeg nok sittet på toppen av et fjell i Sibir den dag i dag. Dommedag er seff for hjelpeløse tullinger uten livsmot, men slike annonseringer av verdens undergang gir deilige påskudd for å kline litt ekstra til for oss som vet at livet ikke er for pyser.

Vi starta derfor dommedagsuka knallhardt. Sammen med den norske Reggae-artisten Nico D, inntok Tarapi Marinlyst allerede 18. mai.

Der brukte vi en halvtimes direktesendt etertid til forsvar av sjørøveriet. Tarapi har som dere vet nylig seilet jorden rundt under rosa sjørøverflagg.


Men litt raggamuffin-style piracy over eteren med Nico D, ga bare blod på tann. Jeg og Taras intet mindre enn blytøffe redaktør Torunn Pettersen økte på med et middagsmøte der vi klekket ut så svimlende gode reportasje-ideer for Tara fremover at kjerringene i lefsa «Alt for damene» bare kan slå seg konkurs før de en gang har kommet skikkelig i gang med å prøve å kuppe de norske 40+ leserne. Eat shit bitches! Dere har ikke sjans mot gamle sjørøvere som meg og Torunn! Hei, hå og en flaske med Acinatico Walpocelli Classico Superiore Ripasso. Nam!

Og enda var bare uka såvidt begynt! Det vidunderlige med dommedag er jo at etter oss kommer syndefloden. Ingen tror liksom på det, men i blikket til nølerne ser man likevel et glimt av frykt. Søndagsskoleskrekken ligger fortsatt og gjørmer seg i bunnslagget av norsk kultur der den oftest slår ut i hverdagslig religionshat mot muslimer, men med sjørøverflagget til topps kan man også bruke det til å borde livspysene og invitere til fest. Hver dag burde jo leves som om livet står på spill, for det er jo nettopp hva det gjør!

Fredag ble det derfor dommedagsfest på den nyinnredete balkongen her på Tøyen der Gaysirs eminente forumhorer og piratkolleger var invitert. Det ble et sjøslag! Og da verden fortsatt sto dagen etter, var det ikke annet å gjøre enn å stille seg på kaia og ønske velkommen Tarapis venninne Merete Kemi Wear og Barnas prosjekt fra Brasil. Sammen med Trude Arntzen som står bak Morradi-scenen på musikkens dag og som jeg skrev om i Tara-reportasjen «Asfaltroser», arrangerte hun nemlig loppis til inntekt for favela-kidsa i Brasil som har vært ute en dommedag før og vet å verdsette at de overlevde.

Nå teller vi altså mandag og to dager etter dommedag – og fortsatt ser jeg folk som ikke tør å leve. Tarapi innfører derfor dommedag hver dag! Ser jeg dere ikke danse i mairegnet minst en gang før juni, heiser jeg sjørøverflagget og tvinger dere til å gå planken! Nå har du overlevd dommedag, da kan du overleve alt!

Leave a Comment

Fashion sucks

Gammelrosabloggen is back!

Jeg har en hard uke bak meg. Min indre skrulle har bedrevet utagerende festing i fri dressur i anledning Grand Prix. De to semifinalene ble feiret på homsebaren London Pub i Oslo med seks storskjermer som seg hør og bør.

Mange homser har som kjent et nærmest symbiotisk tett forhold til Grand Prix. Den typiske Grand Prix-homsen vi kjenner fra media kan til forveksling minne om en piasava-kost snudd på hodet; altså like tynn og med ditto, bleket hårsveis. Som det meste annet vi blir servert i media er dette bare halve sannheten. Selv feiret jeg nemlig første semi med frisør og porno-forhandler Vidar Bigboy og flere andre homser med samme kroppsfasong og ikke minst Grand Prix-attitude som meg selv.

Som man ser av bildet over hadde jeg i anledningen iført meg min plisserte sekstitallskjole som jeg hadde slikt strev med å få hjem fra New York. Grand Prix er fest! Fest er fashion! Glitrende, gal, glamorøs, glad og gal fashion!

En skikkelig Grand Prix-sang skal skåre svært høyt på pompøsometeret. Grand Prix er en høytidsuke for alle oss med en indre diva som skriker etter å få komme ut. Så da det ble klart at Norge røyk ut etter første semi, fulgte jeg hjertet og sverget til Hellas løpet ut. Ikke så mye på grunn av klærne, de hadde vel egentlig vært bedre tjent med å ta dem av – særlig vokalisten, slafs – men på grunn av det ellevilt pompøse refrenget.

Selve finalen ble tilbragt alene på sofaen hjemme – to semier på London tar på for en gammelrosablogger, men jeg hadde kontakt med Eurovision-rørsla via den store Grand Prix-tråden på debattforumet til Gaysir.no der dere jo vet at jeg henger mye). Iført glitrende gammelrosa fra topp til tå, benket jeg meg til med jordbær og champagne.

Til tross for vill utskjelling av mitt Hellas-kanditatur både på Gaysir og Facebook, ble det jo under avstemningen raskt klart at jeg hadde Europa med meg. Poengene tikket inn til Hellas hele veien og medførte en svært høy listeplassering totalt sett. Yey! Typisk nordmenn å være så dølle! De satt sikkert der bak laptopene i slåbrok og grå filttøfler og bitcha om kvalitet og plagiat og ikke jublende over fest og sirkus i glitrende gammelrosa som seg hør og bør. Hmpf!

De av dere som henger på Facebook-gruppa til Tarapi vet jo at jeg og Tarapi-følger Heidi Strikedilla diskuterer mulighetene for en gammelrosa moteblogg. Grand Prix-gudene skal vite at det trengs! Prøv å gå ut med leopardhatt i Oslo og den blir umiddelbart revet av hodet ditt av tullinger som skal prøve den. Nordmenn har ingen respekt for oss skap-divaer!

Hverdagsmoten i Norge suger! Hvor er alle plaggene med sin egen personlighet sånn som min obsternasige kjole i psykedilsk plisse`? Hvor er glitteret? Hvor er glamouren? Hvor er gullgryta ved enden av regnbuen? Vi kan ikke la homsene få ha den alene! Jeg og Heidi oppfordrer derfor alle dere tarapauter der ute til å sende inn bilder av divaene som henger i deres skap slik at de kan få komme ut i lyset! Ja til mer hverdags-Grand Prix nå!

Men mest av alt har jeg skrevet dette innlegget for å vise dere at sometimes fashion rocks too! Det er nemlig med tårer i øynene at gammelrosabloggen nå hedrer den fabuløse designeren Christopher Kane sin regnbue av en vår- og sommer-kolleksjon for 2011. Vel vitende om at han burde vært hedret langt tidligere for å invitere gammelrosa-stjerne numero uno; Beth Ditto, opp på scenen under sin visning allerede i 2007. This is as gammelrosa as it gets:

Leave a Comment

En kjoles død og utrettelige oppstandelse

Jeg har vært utsatt for de villeste prøvelser under min rundtur i USA som kulminerte med at SAS rota bort bagasjen min i New York igjen på hjemturen. I grunnen tilbragte bagasjen min mer tid i New York enn jeg gjorde da den oppholdt seg noen dager der mens jeg var i Phoenix også og det er jo fint for den, men skapte voldsom frustrasjon og lengsel hos meg.
Lengselen skyldtes de fantastiske skattene kofferten min for en gang skyld inneholdt. Da jeg dro fra Norge innholdt den bare en toalettmappe, et par truser og et ynkelig lite klesskift sånn med seriøs shopping i mente, men da jeg sjekket den inn på Newark var den svanger til randen med de deiligste drømmer. Det er min venninne Cecilia sin skyld.

Etter en runde i snurrebaren til Mariott Hotel på Time Square der jeg sverger på at en dry martini innholder en liter sprit, fikk hun overbevist meg om at det likevel ikke er på Manhatten det skjer. Og det på tross av at vi snurret og snurret rundt mellom skyskraperne 99 etasjer oppe i luften der de fløt rundt oss som glitrende diamanter i et hav av dry gin.

Vi må dra til Brooklyn, skålte Cecilia som du kan lese mer om i min nye serie «Lidenskapen i livet» som starter i Tara nr. 6 og er i salg fra 15. april. Cecilia har svart belte i shopping, er de facto superstjerne etter norsk standard, driver egen moteblogg og greier. Det er der det skjer! fortsatte hun. – Second hand is the way to go!

Og da Cecilias påstander ble bekreftet av to fabelaktige dragqueens jeg møtte nede på fortauet igjen, ble jeg overbevist. Jeg har en hang til det outrerte i klesveien, i hvert fall sånn til fest og det er altfor lite fest i hverdagen spør du meg. Er det noen som kan kunsten å lage fest av et antrekk er det dragqueens. I simply adore them.

Ingen er mer kvinne enn en mann i glamorøse kvinneklær. Dessuten er jeg jo selv rimelig grov i målet, 180 cm høy, bruker størrelse liten elefant og blir stadig tatt for å være Erna Solberg, så jeg føler et ubrytelig søsterskap med verdens transer. Så som skålt så gjort. Cecilia ga meg et grunnkurs i New Yorks subway, lærte meg å kjøpe T-bane-kort og off I went to Brooklyn. Det ble dyrt, men deilig!

Brooklyn er et eldorado for second hand shopping. De har faen meg en egen, liten brukt-botique for damer i str Small til XXXL elefant! Det var der, på boutiquen re/dress i Brooklyn at jeg så kjolelyset og kredittkortet smelte . Mens jeg sto der og bladde meg gjennom stativene med klær merket XS, i seg selv en deilig opplevelse for en liten elefant, de fleste stativene innholdt jo klær som var altfor store for meg, kom jeg til å tenke på en annen venninne et annet sted og bruktbutikken hun handler i der.

Elisabeth som du også kan lese om i den nye Tara-serien min, bor på Zanzibar og shopper klærne sine fra en haug på fortauet. Jepp! På markedet rett utenfor Stone Town ligger det fjell på fjell med brukte klær fra vesten. Noen gitt til innsamlingsaksjoner på avveie, men de fleste kjøpt i store kvanta fra overskuddslagere selv ikke vestens bruktbutikker og loppemarkeder vil ha. På Zanzibar blir klærne high fashion. Brukte Adidas-skjorter og forkastete Hennes & Mauritz-kjoler går unna som varmt hvetebrød og Elisabeth gjør stadige kupp i kleshaugene på Zanzibar der våre kjoler kommer for å dø.

Hvor mange ganger har du ikke stått foran speilet og skjelt ut kjolen som strammer seg så ufordragelig frekt over magen før du dytter den innerst i klesskapet der den til slutt ender sine dager i søppelkassen eller en UFF-container under en vårrengjøring? Vit da at kjoler lever sine egne liv. En kjole lar seg ikke vrake så lett! En kjole vet å innrette seg! En kjole har sin egen vilje!


Det innså jeg da jeg omtåket og lykkelig brøytet meg ut av re/dress med handleposene fulle av en lekker liten leopardjakke med sjokkrosa silkefor fra 60-tallet, en sort discokjole med gullmønster fra 70-tallet, en hinsides lekker og sortlakkert regnfrakk med glitrende belte i strass, fire par høye hæler og en drøm av en gul, grønn, oransje, blå og rosa psykedeliamønstret kjole i plisse`.

Det var nok sistnevnte som gjorde sitt ytterste for å holde bagasjen min igjen i New York. Hun fryktet nok at livet som psykedelisk plisse`-kjole ville bli tilbragt i skapet i et land som Norge. Men jeg sverger jeg skal gjøre hennes frykt til skamme. Verken hun eller jeg har noe i skapet å gjøre! Her skal vi ut og danse uansett om folk tar oss for transer eller ei! Det første jeg gjør er å ta henne med til Brasil på onsdag!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook!

Leave a Comment