Tag Archives: førti pluss

2017 – et skikkelig kjerringår!

Ser jeg bort fra at 2016 ble året da kommentarfeltet tok verdensmakten med USA i fritt fall, Europa lot tusenvis drukne i Middelhavet med et skuldertrekk og menn med mullah-skjegg fortsatte å drepe uskyldige i Syria og andre steder, har året slett ikke vært så verst for min egen del.

iugzihtufefown3tzvck4wb4escn55rvwhduomwvl9tqProblemet er jo bare at jeg ikke kan se bort fra det. Det som har irritert meg mest de siste årene og i voldsomt stigende grad i 2016, er kommentarfeltenes sinte, sure menn fra livets harde skole som tar så stor plass med slik en enorm selvfølgelighet.

Så stor plass har de etter hvert breia seg på at de har klart å endre måten vi snakker om viktige ting i samfunnet på. Nå er det fritt frem for vill synsing, hysteriske følelser, klimafornektelse og fobier i hytt og gevær siden dette er «meninger» man mener å ha i den postfaktuelle samfunnsdebatten. Jeg mener; hæ?

ds7_2593Det er jo ikke sånn at alle meninger er like mye verdt. Det er ikke en gang sånn at alle meninger bør respekteres. Drar du dritt ut av ræva uten snev av verken kildekritikk, fakta eller relevans i virkeligheten, er det ikke en mening, men fortsatt bare dritt.

Hadde man ikke visst bedre, skulle man jo trodd at det dreide seg om en gjeng med bortskjemte tenåringer høye på seg selv og sin egen fortreffelighet. Jeg tillater meg derfor å mene at 2017 trenger helt nye stemmer. Stemmer vi nesten aldri hører fra ellers.

e8d317f51a08113bae2207caf849de0bDenne tenåringskrangelen samfunnsdebatten har utviklet seg til å bli, trenger rett og slett noen godt voksne kvinnfolk, mødre, bestemødre og grepa kjerringer til å sette foten ned og modere litt med med høy kjevleføring.

I år har jeg lansert ideer som Feministisk førtisfront og feministelite-partiet FEMI. Nå tar jeg dette et skritt videre og relanserer bloggen med nytt design og nye, faste spalter i 2017. Flere stemmer skal få plass og voksne damer skal bli hørt.

qjrjjvqbllkbstkswu_n-gv9dsgvvuecj2ffsnkcpjzqVi trenger rett og slett et slags ambulerende mødrekontor av velvoksne damer som kan filleriste fjaset ut av fjortiser i alle aldre og vise hvor både det berømmelige skapet skal stå for å være funksjonelt og hvordan den hersens spaden egentlig ser ut.

After all har vi bred erfaring med både innredning, ominnredning og hagearbeid. For som jeg sa til både Nrk Sørlandet og Agderposten denne jula, så ser jeg ingen grunn til å dempe meg i 2017.

20161231_135423Tvert imot er planen å bli enda frekkere, råere og mer direkte i 2017. Det er på tide at vi førtiser og godt voksne damer slår i bordet før verden går fullstendig av hengslene.

Sinte, sure menn har fått dominere kommentarfeltene altfor lenge. 2017 blir året vi snur maktbalansen på hodet – enten de vil eller ei.

Så riktig godt nytt år til alle dere deilige kjerringer av alle kjønn der ute, her er det bare å glede seg. For som de sier i kommenterfeltene: Nok er nok! Tarapi kommer tilbake med mer 😉

Leave a Comment

Dress like a Palace!

Det er ikke noe for pyser å ha med seg fjarten norske førti pluss-damer på tur. Det fikk vår intet mindre enn fabelaktig tålmodige guide Sam erfare denne uka i Thailand. På bildet under prøver han å hvile ut med en juice i ti sekunder på et gatematmarked i Bangkok. Det skulle bli all hvilen han fikk.

20160926_193937Vi var invitert av den Kongelige Thailandske Ambassade i Oslo på en ukes rundtur for å oppleve både tradisjonell og ultramoderne Thailandsk tekstilproduksjon og mote.

img_20160926_150518img_20161001_164330Thaisilke sto naturlig nok i fokus og et besøk hos legendariske Jim Thompson sitt hovedutsalg i Bangkok, gjorde et spektakulært inntrykk dere kan lese mer om i Tara senere. Der skal jeg også skrive litt om den nye moteindustrien som vokser frem i Thailand i dag. Bangkoks nye fashionistas er nemlig i ferd med å erobre verden.

img_20160928_201756For en gatemote-fan som meg har Thailand nemlig vist seg å være til ellevill inspirasjon og jeg har til fulle innsett hvor gøy ekstreme kontraster kan være.

img_20160930_180716Men vi har også beveget oss i langt mer tradisjonelle og ultrakonservative kretser. Som da vi var invitert til en omvisning i det kongelige palass i Bangkok av dronningens privatsekretær herself. Det var da forvirringen rundt kleskoder begynte. Thaiene leker nemlig verken palass eller tempel når de først bestemmer seg for å bygge et.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her spares det virkelig ikke på noe og det er faktisk gull alt som glimrer. Hvis det ikke er diamanter, jade eller farget grønn bergkrystall da seff.

img_20160930_133924-1219x1280Men med tretti varmegrader, 80 prosent luftfuktighet og halve turbussen i overgangsalderen, kledde man seg litt for lett og vovet for palass-etiketten slik at Sam måtte orge både omslagskjørt og draperier.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det var vel etter den tredje runden med denslags at Sam – hardt angrepet av språkforvirring som man gjerne blir i en turbuss – oppsummerte neste dags program og avsluttet med  å kauke bakover i bussen: «Remember! Dress like a Palace!»

snapchat-7695619690921151644Vi prøvde å ta ham på ordet, men hadde simpelthen ikke pakket spektakulært nok. Dresskoden for gjenforeningsfesten i Oslo er imidlertid klar: Palass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg fant nemlig noe på nattmarkedet i Chiang Mai som matcher denne looken rimelig bra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og etter en uke med elefant-ødem i begge beina har jeg i hvert fall den riktige posituren innstudert. Eller; «Look! Reclining Buddah!» Som Sam har kalt meg.

snapchat-2092649782382861268I morgen skal jeg blogge litt om maten jeg ligger på her og hvordan jeg klarte å havne i Bangkoks sosietetspresse. God søndag så lenge.

Leave a Comment

Mitt Afrika – Tusen og tre netter

Gode Gud og Allah O Akhbar, jenter, gutter, kvinner, menn, transer og transseksuelle, ja selve menneskeheten: Jeg har sett himmelen og vet hva englene spiser til middag!

I går morges landet vi på flystripa her ute i Tanzanias bit av det Indiske hav og etter litt forvirring etter å ha banet oss vei gjennom fem hundre hissig gestikulerende italienere og stusset på om vi hadde havnet på feil fly og endt opp i Roma, ble vi heldigvis reddet av sjåføren og innså at vi virkelig var ankommet Zanzibar og Stone Town som bestilt.

Bestilt var også rom på fabelaktige Emerson Spice Hotel her midt i mylderet av Stone Towns trange gater og smug. Hele byen er som å bli transportert tilbake til sultanatets dager og tusen og en natt og her skal vi altså være i hele tre netter. Emerson Spice kan nesten ikke beskrives så jeg må si det med bilder, mye bilder. Bare lyset inn i stuen vår…

Og over himmelsengen der jeg hviler ut trette og oppsvulmede safari-føtter…

Og i gangene som snirkler seg oppover rundt atriumet og fontenen i midten av dette eldgamle huset restaurert tilbake til svunne tider og glemte drømmer om krydret velstand brakt hit med trade-winds som blåser mykt, varmt som kilne kjærtegn gjennom enorme, fargede glassvinduer, baldakiner og utskårne gesimser…

På hver avsats et nytt, himmelsk rom med nye farger, veggmalerier og glassvinduer å titte inn i, en ny balkong mot atriumet, en ny krok med en ny antikvitet…

Det føles som du går deg vill i en eventyrverden av farger, lys, varme og en krydret havbris som sukker gjennom korridorene når du beveger deg oppover, oppover, helt opp til takterrassen og restauranten der hele Stone Town ligger for dine føtter. Å se solnedgangen over det Indiske hav herfra får sjelen til å gråte søtsalte tårer over livet, havet, døden og kjærligheten. Intet mindre, intet mer.

Og når solen synker i havet og mørket senker seg, gjaller minaretenes bønnerop utover Stone Town med sin dype, messende sang slik de har gjort i århundrene siden byen ble bygget. Zanzibar er selve hjerte i den arabisk-afrikanske Swahili-kulturen, noe Emerson Spice gjenspeiler i den femretters menyen med smaker, dufter og farger som bare kan skapes på Zanzibar.

Hvert rom og suite har sitt eget navn og sine egne farger. Min heter seff Aida etter en stor og bråkete opera, men så har jeg både hilst på Emerson som eier hotellet og Katia som jobber her før så de visste jo hva som ville kle meg. Stor og bråkete it is. Men nede i himmelsengen etter gårsdagens middag ventet en kjølende dusj på det fantastiske badet og friske hibiscusblomster i himmelsengen, en sann diva verdig.

Og i morges etter frokost inntok jeg mit livs hittel beste filtersigarett på terrassen her på Aida før jeg forflyttet meg inn på divanen i stua.

Og staben! Nevnte jeg staben?!? Du har altså ikke sett virkelig vakre menn før du har vært på Zanzibar!

Jeg holdt jo på å skli av stolen da han til høyre kom opp og serverte meg kaffe her nå i stad, gode gud, slikt er mer enn hva et hårdt prøvet førti pluss-hjerte har godt av i førti graders varme! Så nå er det rett inn på badet for en kladdusj før vi skal spise middag liggende på silkeputer nede ved havna. Hakuna Matata!

Leave a Comment

Diva till you drop!

Jeg sier som en av rockens fremste rennesteins-divaer, Courtney Love: «I don`t mean to be a diva, but some days you wake up and you`re Barbara Streisand». Jeg er nemlig skikkelig diva-sur etter at noen kalte meg, jepp: Diva. Og etter tonefallet å dømme var det klinkende klart at de ikke mente det i den opprinnelige betydningen av ordet.

Opprinnelig er jo «diva» italiensk for kvinnelig guddom før det igjen ble avledet til å bli en betegnelse for operaens aller mest fabelaktige prima donnaer. Nei, de som kalte meg diva, siktet nok til den mer moderne betydningen av ordet for en skikkelig bitch som må ha det på sin måte eller ingen måte i det hele tatt. Og det skal jo vi kvinner som kjent helst ikke. Få det på vår måte, altså.

Hva i innerste helvete er så galt med å kreve ting på sin måte, spør bare jeg! Utviklingen av begrepet diva har i grunnen gått samme veien som høna har sparket generelt fjørfe når det brukes som allegorier for oss kvinner av menn. Søte små kvinner som ikke sier imot har man(n) gerne kalt «min lille due», den mer sexy, modne, men like fullt medgjørlige varianten kvinner  for «min vakre svane», før man(n) oftest har endt opp med «din gamle røy». I ren protest dro jeg sporenstreks ned på London Pub og det fabelaktige draghowet «Jakten på en diva» som går av stabelen der nå frem mot jul.

Drag queen Judy Viv sa til meg i et intervju en gang at en ekte diva er en som har fremtida bak seg. Hun har bare delvis rett. En ekte diva er vel mer en som har gått gjennom sin fortid, blitt venn med skjelettene i skapet og lyst opp de mørkeste krokene. Derfor kommer heller ikke spøkelsene fra fortiden lenger til henne i natten. En ekte diva er en som kjenner seg selv og sin egen verdi og derfor rett og slett ikke gidder ta mer dritt! En ekte diva vet nemlig hva dritt er, hun har tatt nok av det.

På bloggen «The Diva digest» tar de diva tilbake og slår et slag for førti plusserne som de nye, sanne divaene. Det krever noen år på baken, noen smeller i trynet og noen lekser lært om at alle løgnene de serverer oss om å være medgjørlige, tilpasse oss hylekoret og tro på håp og kjærlighet slik det defineres av flertallet, er total crap! Det krever rett og slett sin kvinne å leve livet som seg selv og ikke andre. Eller som en annen fabelaktig diva, nemlig Mae West, sa det: «You only live once, but if you do it right, once is enough.

Så de kan kalle meg diva så mye de vil, jeg bærer mine nykker med stolthet. Og det er fordi de ikke er nykker i det hele tatt, men faktisk et par selvgrodde baller som har lært meg å si: Nei, jeg vil ikke! Men også: Ja, det vil jeg gjerne! Fellesnevneren er uansett hva JEG VIL! For som gamle Mae West også sa det: Those who are easily shocked should be shocked more often.

Så nå skal jeg benke meg til på London Pub foran «Jakten på en diva» annenhver fredag frem til jul. Ta deg en tur og dyrk din indre diva du også. Nå har jo til og med Oslos ordfører Fabian Stang hengt med meg på London så da kan vel du også? After all, Life’s not worth a damn till you can shout out; I am what I am:

Leave a Comment