Tag Archives: Emerson Spice

To tårn på Zanzibar

Jeg vet om to tårn i Stone Town på Zanzibar. Det vil si, jeg vet om mange tårn på Zanzibar, men akkurat disse to tårnene forteller en helt spesiell historie der de står og skuler på hverandre høyest på himmelen.

IMG_20170310_232708_541De ligger ikke langt fra hverandre. Du ser over på det ene når du sitter i det andre etter at solen har senket seg og minaretene gjaller over byen. Eller du er på jobb med kamera sånn som meg og prøver å fange solnedgangen mens fullmånen står opp bak deg.

IMG_20170313_191111_041 Og for noen fullmåner Zanzibar kan by på! Det er fullmånenetter som dette som har gjort begrepet «magisk» til en utslitt og impotent klisje i reiselivsjournalistikken.

IMG_20170313_074603_214Første gang jeg besøkte det ene tårnet, var det andre tårnet bare et falleferdig, dødt skall. Da tilhørte det ene tårnet der jeg satt, det verdensberømte hotellet «Emerson & Green» etter etternavnene på de to livspartnerne som drev det.

IMG_20170313_075346_011Som i dag ble det også den gangen servert middag på myke puter mens solnedgangen senket seg over byen. Andre gang jeg var der, besøkte jeg huset til det andre tårnet, men måtte spise i foajeen siden tårnrestauranten ikke var ferdig enda.

IMG_20170310_233127_498Men da var jeg til gjengjeld også en av svært få gjester som fikk prøvesmake testmenyen til det som i dag er blitt den fantastiske tårnrestauranten til Emerson Spice.

IMG_20170310_231851_614Emerson og Green hadde nemlig skilt lag og lagt hverandre for hat. Rettsakene hopet seg opp der de satt i hvert sitt tårn og stirret olmt på hverandre med hver sin tomme stol ved frokostbordet. Kjærligheten kan være en grusom læremester.

IMG_20170315_172111_902Tredje gang jeg var her, besøkte jeg bare det andre tårnet. En middagservering på Emerson Spice er nemlig en fargerik forestilling i festlige smaker, lukter, surt, søtt, salt og krydret, presentert med en lekenhet og humor du kan oppleve få andre steder i verden.

IMG_20170310_232228_955Drevet av stolthet, hat, sinne, enorme talenter, sin nærmest uovertrufne estetiske sans og dypest sett sin uttømmelige kjærlighet til Stone Town og Zanzibar, bygget Emerson opp et intet mindre enn praktfullt hotell med bare nevene.

IMG_20170315_171750_158Å bo på Emerson Spice i dag er som å flytte inn i et kapittel av tusen og en natt og et kaleidoskop av farget glass, høye himmelsenger, veggmalerier, antikviteter, rom, ganger, avsatser og selvfølgelig: Tårnet.

IMG_20170313_221245_955 I dag er Emerson død og begge tårn og hoteller drives i samarbeid som søsterhotellene Emerson Spice og Emerson on Hurumzi. Det tror jeg Emerson ville ha likt. Fortært av kjærlighet var han en mann som nektet å gi seg. Uansett. Og nå har han jo på en måte fått det siste ordet likevel.

Eller som han siterte fra et annet hotell, nemlig John Irivings «The Hotel New Hampshire» da vi satt drita fulle i foajeen hans og kranglet om favorittforfattere den gangen for mange år siden: «Keep passing the open windows.»

20170310_220449Og moralen i denne historien er? Vel. Jeg mener man ikke kan si at man virkelig har levd til det fulle før man har opplevd Zanzibar og man har ikke opplevd Zanzibar uten å besøke disse to tårnene i brutalt vakre Stone Town. Så gjelder det bare å dra hjem igjen før man dør av det.

Leave a Comment

Mitt Afrika – Tusen og tre netter

Gode Gud og Allah O Akhbar, jenter, gutter, kvinner, menn, transer og transseksuelle, ja selve menneskeheten: Jeg har sett himmelen og vet hva englene spiser til middag!

I går morges landet vi på flystripa her ute i Tanzanias bit av det Indiske hav og etter litt forvirring etter å ha banet oss vei gjennom fem hundre hissig gestikulerende italienere og stusset på om vi hadde havnet på feil fly og endt opp i Roma, ble vi heldigvis reddet av sjåføren og innså at vi virkelig var ankommet Zanzibar og Stone Town som bestilt.

Bestilt var også rom på fabelaktige Emerson Spice Hotel her midt i mylderet av Stone Towns trange gater og smug. Hele byen er som å bli transportert tilbake til sultanatets dager og tusen og en natt og her skal vi altså være i hele tre netter. Emerson Spice kan nesten ikke beskrives så jeg må si det med bilder, mye bilder. Bare lyset inn i stuen vår…

Og over himmelsengen der jeg hviler ut trette og oppsvulmede safari-føtter…

Og i gangene som snirkler seg oppover rundt atriumet og fontenen i midten av dette eldgamle huset restaurert tilbake til svunne tider og glemte drømmer om krydret velstand brakt hit med trade-winds som blåser mykt, varmt som kilne kjærtegn gjennom enorme, fargede glassvinduer, baldakiner og utskårne gesimser…

På hver avsats et nytt, himmelsk rom med nye farger, veggmalerier og glassvinduer å titte inn i, en ny balkong mot atriumet, en ny krok med en ny antikvitet…

Det føles som du går deg vill i en eventyrverden av farger, lys, varme og en krydret havbris som sukker gjennom korridorene når du beveger deg oppover, oppover, helt opp til takterrassen og restauranten der hele Stone Town ligger for dine føtter. Å se solnedgangen over det Indiske hav herfra får sjelen til å gråte søtsalte tårer over livet, havet, døden og kjærligheten. Intet mindre, intet mer.

Og når solen synker i havet og mørket senker seg, gjaller minaretenes bønnerop utover Stone Town med sin dype, messende sang slik de har gjort i århundrene siden byen ble bygget. Zanzibar er selve hjerte i den arabisk-afrikanske Swahili-kulturen, noe Emerson Spice gjenspeiler i den femretters menyen med smaker, dufter og farger som bare kan skapes på Zanzibar.

Hvert rom og suite har sitt eget navn og sine egne farger. Min heter seff Aida etter en stor og bråkete opera, men så har jeg både hilst på Emerson som eier hotellet og Katia som jobber her før så de visste jo hva som ville kle meg. Stor og bråkete it is. Men nede i himmelsengen etter gårsdagens middag ventet en kjølende dusj på det fantastiske badet og friske hibiscusblomster i himmelsengen, en sann diva verdig.

Og i morges etter frokost inntok jeg mit livs hittel beste filtersigarett på terrassen her på Aida før jeg forflyttet meg inn på divanen i stua.

Og staben! Nevnte jeg staben?!? Du har altså ikke sett virkelig vakre menn før du har vært på Zanzibar!

Jeg holdt jo på å skli av stolen da han til høyre kom opp og serverte meg kaffe her nå i stad, gode gud, slikt er mer enn hva et hårdt prøvet førti pluss-hjerte har godt av i førti graders varme! Så nå er det rett inn på badet for en kladdusj før vi skal spise middag liggende på silkeputer nede ved havna. Hakuna Matata!

Leave a Comment

Because of the way they do their thing

Den siste kvelden i Zanzibar skulle det feires. Jeg og fotograf Stian pleier alltid å feire siste dagen på tur. Og tro meg, det er alltid noe å feire. Mange lider av den vrangforestilling at det å reise jorda rundt på reportasjetur for Tara er en bedagelig drømmetilværelse kontorrotter her hjemme bare kan fantasere om i sine mørkeste stunder, men slik er det altså ikke. Ting er i grunnen sjelden hva de ser ut som.

Ved reisens ende feirer vi alt fra vel overstått jordhytte-innkvartering og diplomatisk turnering av en uheldig oppstått krangel med høvdingen (se blogginnlegg «Fire menn per kvinne. Nå!»), til søvnmangel påført oss av turister høye som drager på lokalt dop (se blogginnlegg «Fear and loathing in Jamaica») og i dette tilfellet; vår kreative turnering av strømbrudd, manglende telefonforbindelser og musklene vi har opparbeidet oss etter en uke med taxi-dytting (se blogginnlegg «Hakuna Matata»).

Vi landet på en rimelig streit bar i Stone Town full av dølle turister, men med øyas beste utvalg i Whisky. Etter å ha smakt oss gjennom fire sorter fant vi likevel ut at her måtte det feires local style, vi hadde tross alt hengt med utlendinger nesten hele uka. En taxisjåfør hadde fortalt oss om et lokalt discokompleks et stykke utenfor Stown Town da vi tok en pust i bakkedyttingen dagen før og nå henvendte vi oss til bartenderen for å få vite litt mer om stedet.

Han sperret opp øynene, målte oss fra topp til tå og svarte kontant: «You`re not gonna like it.» Vi kikket nedover oss selv for å sjekke hva som var galt, men kunne ikke finne andre feil enn at vi nok var en smule tekkelig antrukket etter en syvretters middag med Emerson Keens. Emerson er den bedre halvdel av den verdensberømte Zanzibar-restauranten Emerson & Green. De to har nå splittet opp og sitter bokstavelig talt i hvert sitt tårn ovenfor hverandre i Stone Town og skuler. Green på restauranten «236» og Emerson i sitt nye «Emerson Spice».

«Hvorfor vil vi ikke like oss der?» spurte vi bartenderen på Whiskybaren. «Er det måten vi er kledd på? Er folk drita fulle og voldelige? What?» Han tenkte seg om en liten stund før han svarte: «You`re not gonna like it because of the way they do their thing». Det avgjorde saken. Vi måtte bare dra.

Discokomplekset viste seg å være en enorm, åpen plass med flere barer og et digert, utendørs dansegulv. Riktignok jobbet bartenderen bak jerngitter, noe som nok kunne indikere at det gikk en kule varmt på stedet innimellom, men både folk og betjening var trivelig nok og siden vi hadde rukket å lære oss hva både øl og sprit het på Swahili, syns vi det hele gikk smooth. Det var først da dansegulvet begynte å fylle seg at vi fikk ferten av hva whisky-bartenderen hadde referert til.

I en merkelig miks av fugledansen, amerikansk line-dance og skikkelig stamme-krigsdans, stilte folk seg opp på rekker og dansa synkront aggressivt flere timer til ende. Det hele minnet meg litt om da jeg var på en Singsing på Papua Ny Guinea en gang. Singsing er en årlig festival da alle stammene møtes ikledt sin fineste stas for å vise seg fem, danse tradisjonelle danser og megle ut tvister de måtte ha seg imellom. Folk er pynta med fjør, pels, skjell, krigsmaling – i det hele tatt ekstremt etniske ensembler – men selv der har Coca Cola funnet sin nisje.

Kulturkræsj er likevel ikke alltid av det onde. Den lokale discodansen i Stone Town var egentlig veldig kul bare vi fikk studert den litt og etter et par bestillinger sprit på Swahili var det ikke fritt for at vi gled inn på rekke og fuglekrigsdanset litt vi også.

Det største kultursjokket fikk jeg uansett da jeg kom hjem. På vei til et intervju på Grand Cafe måtte jeg bane meg vei gjennom et hav av vikinghjelmer og kubjeller i Spikersuppa mens salige Jokke`s «Her kommer vintern» drønnet over høytaleranlegget. Ski-VM var kommet til Oslo and that`s just the way they do their thing. Jeg skuet utover folkehavet som alle sang med på teksten: «Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk?… Da har du problemer i følge peanøtthjerneforbundet.» Her reiser man altså utenlands noen uker og når man kommer hjem har befolkningen mistet sin evne til å skjønne norsk? Jokke må snu seg i graven!

Heldigvis tok hans bror Christopher Nielsen affære og forbød NRK å bruke sangen på onsdag. «Jeg håper det er et skikkelig skår i gleden for alfahannene og alfahunnene i skisporet, disse som jeg hater
og forakter akkurat slik min bror gjorde», sa Nielsen til Dagbladet. Jeg syns han kunne slengt på et krav om norskkurs for nordmenn også. På den annen side er det jo alltid morsomt når folk står og driter ut seg selv av full hals uten å skjønne det:

http://www.youtube.com/watch?v=aN1QvTIraeA

Leave a Comment