Tag Archives: dvergflodhest

Mitt Afrika – Farvel til billedkunsten

Jeg og fotograf Xenia Villafranca er jo her i  Sør-Afrika på oppdrag for Tara sammen med fabelaktige skuespillerinne og diva ekstraordinær Mari Maurstad. Hittil har det vært en aldeles framifrå reise, men i går kveld dro det seg til for en stakkars dvergflodhest på tur.

sa3 253

Vi skulle møte lokalt bosatte og internasjonalt selgende billedkunstner Peter Engblom som har sitt eget galleri her i Zululand. Det begynte greit nok med både høy glass og sigar-føring i loungen. Det velsmakende lokale ølet Zulu Blonde, skulle likevel vise seg å være litt mer potent enn først antatt.

sa4 050

sa4 059

For da det viste seg at nettryktene om mine eskapader som sexbråk-innklaget i Norge hadde nådd helt hit ned til Sør-Afrika, insisterte nemlig Peter på at jeg skulle posere med følgende av hans mer eksplisitte malerier i sofaen nede i den private baren han også driver.

sa3 288

Du vet den følelsen du av og til får når du bare skulle ønske at jorden kunne åpne seg under deg så du kunne synke ned i den? Vel, forsiktig med hva du ønsker deg, sier bare jeg. Rett etterpå, under en omvisning i galleriet, fikk jeg nemlig mitt eget ønske oppfylt.

sa3 242

Mens jeg sto der og prøvde å virke intellektuell og studere billedkunsten med lesebrillene på, ga gulvet under meg etter og bam! Jeg forsvant ned i et bunnløst hull i jorden.

sa3 241

Mari kom meg ilende til unnsetning, mens Xenia som den profesjonelle pressefotografen hun er, bare vippet frem kamera og begynte å fyre løs. På toppen av det hele akkopagnerte hun kameraklikkene med latterbrøl så hjertelig høyrøstet at det fikk løshundene på utsiden til å stemme bjeffende i.

Da jeg med et møysommelig strev prøvde å kave meg opp fra hullet i bakken, var det derfor uunngåelig at latteren smittet. Det bør likevel være unødvendig å si at Mari Maurstad, til tross for tidenes latterkrampe, kanskje ikke var så veldig imponert over Taras utskremte reporter i Zululand.

sa3 248

Heldigvis sa galleri-innehaver Peter sin T-Sjorte alt om hva han tenkte om saken.

sa3 255

Han inviterte oss sporenstreks ned igjen i den egendekorerte baren og åpnet for røyking inne som plaster på såret.

sa3 294

sa3 265

sa3 274

I dag har jeg imidlertid innsett at høykarbolivet med øl på tur for en lavkarber som meg, fordrer utstrakt mosjon for at gulvene jeg går på her ute i verden skal være trygge. Jeg har derfor slått meg på trim for eldre sammen med en gruppe lokale bestemødre som Mari kjenner godt.

sa5 026

sa5 016

Men billedkunsten, den er jeg ferdig med!

 

Leave a Comment

Førti, feit, men aldri ferdig!

Jupp. Hvor lenge var Eva i paradis eller Lene i fred på gravlunden? Ikke lenge. De få gangene jeg har tatt ferie her i livet har det vist seg at jeg er av den typen som trenger ferie fra ferien. Sånn var det også denne gangen. Tre uker med ambisiøst ferieprogram i Kenya og Tanzania etterfulgt av hektisk jobbing i Etiopia utløste akutt horisontal stilling på sofaen et par døgn, men før jeg visste ordet av det var vi i gang igjen.

Torsdag hadde den fabelaktige, kontroversielle, seksuelt eksplisitte, men også bestselgende kunstneren Bjarne Melgaard åpning på sin nye utstilling hos Fineart på Tjuvholmen i Oslo og jeg, Unni Askeland, Unni Lindell og kunst-dealer Marianne Johansen stilte seff mannsterke. Jeg sier mannsterke med vilje for i alle år har jeg altså hatt et seriøst mancrush på Bjarne Melgaard. Jada, jeg vet at han er homo, men det gjør ham liksom bare enda mer sexy.

Tanken på råbarka grisegutter som attpåtil er bortimot geniale under eksteriøret, har alltid fått hjertet til min indre grisejente til å banke litt ekstra. Så da Unni A ble intervjuet av VG og jeg overhørte henne si: «- Jeg elsker Bjarne. Jeg har alltid drømt om at han skulle endre fil…»

… Ja da måtte jeg reagere og informere om at hvis Bjarne Melgaard noen gang skulle bli så mye som en promille bifil, så sto jeg først i køen, klar til å forsvare min plass med vold om nødvendig (de serverte mye gratis champagne på Fineart denne kvelden). Merk ansiktsutrykket til det vi bare får anta er sunn, norsk og heteronormativ journalist-ungdom til høyre i bildet:

Unni L oppførte seg imidlertid eksemplarisk og konsentrerte seg om kunsten mens jeg og Unni A fjasa. Det er alltid godt å ha med seg folk som vet å representere førti plusserne med litt stil når så mye champagne er involvert!

Men dagen derpå fortsatte jeg feiringen av min indre grisejente på Marinlyst i NRK P1`s Ukeslutt i møte med slankedronning Jeanette Roede og kokk og drinkmikser Jan vardøen.

Foranledningen var at Roede hadde gått ut i en kronikk og ment at det Norske kokkelauget måtte ta ansvar for å gjøre nordmenn feite siden de brukte så mye smør og fløte i maten. Det fikk seff en dvergflodhest av mitt kaliber til å reagere.

Er det noen som har bidratt til å gjøre norske kvinner feite så er det vel nettopp slankeindustrien! Opp som en dvergflodhest, ned som en salatbladteller og opp som en fullvoksen flodhest igjen. Jojo-slanking har alle vi overvektige vært med på og den gjør oss jo bare enda feitere.

Det er noe grunnleggende frigid og kvinnefiendtlig med tradisjonell slankeindustri. Med skammens fane høyt hevet deler de ut kosemerker med rødmende kinn, veier deg kollektivt til skrekk og advarsel, eller «oppmuntring» som de gjerne kaller det, og poster fakturaer fortere enn du rekker å veie hundre gram av den smakløse og absolutt NITRISTE kalkunfileten de mener skal være så godt for deg.

Slankeindustrien har lært norske kvinner at det er det ytre som teller. Du finner ikke mange menn på Grete Roede-kurs. Du finner ingen manneblader med forside-titler av typen: Slik blir du kvitt ølvomma. Eller; Sånn kommer du i form til sommerens nye badetruser. Hos oss i kvinnebladene derimot? Need I say more?

Jeg gidder ikke mer. Jeg lever lavkarbo som passer for meg, spiser både fløte, smør og masse grønnsaker, men aldri kalkunfilet. Cottage Cheese er dessuten kjøttdeig laget av mummitroll og smaker soppinfeksjon. Det er på tide å ta grisejenta tilbake! Nøff, nøff! Derfor takket jeg også ja til å representere en annen grisegutt og fabelaktig homo, nemlig Vidar Bigboy med den nye T-skjorten hans da jeg skulle på bokslepp lørdag.

Boksleppefesten var seff på Last Train i anledning den nye boka om Norges mest legendariske rockpub der jeg har bidratt med en novelle. Men det mange ikke vet er at før Last Train ble rockpub, var stedet drevet av Vidar Bigboy så det skulle bare mangle at jeg tok på meg oppdraget å representere en gammel grisegutt.

Og for en fest det ble! Som 44 har jeg jo forlengst kommet i den alderen at mimring ikke lenger fortoner seg som en aktivitet for senile tanter på pleiehjem, men faktisk noe av det aller gøyeste man kan bedrive. Men så har vi jo gudskjelov noe å mimre om også. Det hadde vi nok ikke hatt hvis vi hadde brukt livet så langt til å telle salatblader, veie kalkunfileter og konsentrert oss om å ta oss best mulig ut som kjønnsobjekt.

Greit nok å leve så sunt man kan for å leve lengst mulig, men takke meg til et kort liv fullt av innhold fremfor en liten evighet av tomhet!

http://www.youtube.com/watch?v=q6yDPhrQIq8

Leave a Comment