Tag Archives: drømmer

Jeg fant, jeg fant, en hemmelig strand!

For et par dager siden hadde jeg den mest magiske naturopplevelsen jeg kan huske siden barndommen. Bestevenn Sveinung var på besøk hos meg her på Zanzibar og sammen med lokalkjente Mustafa fant vi vår egen, lille, hemmelige strand mellom klippene.

Stranden ble brukt av lokale fiskere siden den ligger så nærme revet og da jeg svømte ute i den blå lagunen, hoppet store stimer av små, sølvfargete, glitrende fisk over vannet rundt meg. Ikke et menneske å se. Det var så jeg måtte grine en skvett.

For der, midt ute i det indiske hav, med korallklipper, kritthvit sand og endeløs himmel, fikk jeg igjen kjenne på den følelsen fra barndommen som jeg husker da jeg for eksempel oppdaget den hule Eika på Dømmesmoen i Grimstad for første gang.

Den var riktignok ikke like stor som de enorme Baobabtrærne vi har her nede og som kan bli flere tusen år gamle.

Men den var magisk, mystisk og hadde akkurat plass til meg inni seg når jeg krøp under rota. Der satt jeg og tittet ut gjennom stammen og kjente på den følelsen av at verden var stor, ny, spennende og at jeg hadde så utrolig mange ting å oppdage.

Det er litt den følelsen jeg har lyst til å gi dere med å invitere på jentetur hit til Tanzania og Zanzibar. Den følelsen jeg tror bor dypt i oss alle. Trangen til å kjenne på verden rundt oss som ny, å oppdage at alt ikke er som vi tror, å finne en skatt, utforske, kjenne på at eventyrene fortsatt finnes der ute et sted.

Jeg tror den følelsen av utforskertrang og drømmer om hva som ligger bak neste horisont, er noe helt grunnleggende menneskelig. Det har vært med oss helt fra menneskeheten oppstod her i Afrika til vi sto på kanten av kontinentet og den første av oss sa; la oss gjøre det, la oss finne ut hva som ligger der ute. Og på den måten befolket hele jorden.

For når jeg satt der nede mellom klippene på min egen, lille hemmelige strand, var jeg et øyeblikk igjen hun lille jenta som satt inni eika på Dømmesmoen og leste Skatten på Sjørøverøya og visste med meg selv at en dag, en dag skulle jeg også dra ut og finne en skatt. Og det har jeg gjort. Mange ganger.

Men den skatten som har holdt seg lengst er magien jeg har funnet her i Tanzania og på Zanzibar. Det er derfor jeg har valgt ut noen av de aller mest unike opplevelsene, hotellene og menneskene dere kan få være med på og møte.

Fordi jeg vil vise dere mitt skattekammer så dere kanskje kan finne deres eget.

Nå er det bare to plasser igjen på turen i september og litt fler i juni og oktober. Meld deg inn i reisegruppa Kaftankraft – Jentetur til Tanzania her og bli med på eventyret. Det er lov å la seg begeistre – selv om man kanskje er blitt femti og ikke lenger er fem! 😉

Leave a Comment

Skål for den lille kjærligheten!

Nå har jeg ligget rett ut i influensa hele uka med en hjernekapasitet som en glassmanet på grunn av høy feber og lite søvn. Selv om jeg deler leilighet med en utdannet sykepleier er han så mye farten at jeg stort sett er overlatt til å dø alene hvis noe skulle skje.

Det er ofte når vi blir syke at vi ellers lykkelig single kjenner på savnet etter en partner . Det er når vi står der med feberskjelvende ben foran et tomt kjøleskap for tredje dag på rad, fullstendig ute av stand til å kreke oss på butikken, at vi tenker vi skulle slått til på den store kjærligheten de gangene vi hadde sjansen, vi også.

Tenk å kunne hatt noen som elsker deg helt betingelsesløst akkurat nå som kunne kjøpt bananer og honning og lagt kalde omslag over pannen din? Men så kommer du jo seff i skade for å se deg i speilet etter nok en snørr og hoste-rie på badet og innser at selv betingelsesløs kjærlighet ville stilt visse betingelser til din nåværende fremtoning.

Så for å få litt selskap og tiden til å gå skrudde jeg på TV og etter fire dager med daytime-TV er jeg nå kurert! Ikke så mye fra influensaen som fra den store kjærligheten. Ikke at kvelds-TV er så mye bedre. Døgnet rundt bombarderes vi med drømmen om den store kjærligheten, fra TV-skjermen, roman-sidene, avisene og sist, men ikke minst; damebladene.

Og når vi sover, innvaderer den gjerne de ordentlige drømmene våre også, så gjennomgripende er idealet om den store kjærligheten at den har gnagd seg helt ned til R.E.M-nivå. Mens folk tar avstand fra organisert religion og ekstreme sekter hele den vestlige verden over, klamrer vi oss altså fortsatt helt ukritisk til troen på den store kjærligheten som om den var en av livets sannheter.

Rundt omkring i verden sitter det daglig millioner av kvinner og menn, men særlig kvinner – det er alltid kvinner som er sterkest i troen når det kommer til den store kjærligheten siden vi som kjønn så altfor lenge har trengt til litt frelse fra virkeligheten – og gråter sine modige tårer, vokser legger og lår, tripper og trår, ypper, frister, strever og strir i håpet om å tiltrekke seg denne eneste ene. Den som skal se oss slik vi er og elske oss uten vilkår som en mor elsker sitt barn.

For det er jo uten tvil en smule infantilt det hele. Det er seff heller ikke tilfeldig. After all dukket ikke romantisk kjærlighet slik vi kjenner den opp før i trubadurdiktingen på 1000-tallet, og tanken om den eneste ene har da også sitt opphav i ideen om menneskets overgivelse til gud og hans bunnløse elsk.

Er det ikke på tide å ikke bare vokse, men også bli voksen snart? Ikke at jeg ønsker å ta drømmene fra noen, men med min flaks tar jeg altså ikke sjansen på at min eneste ene tilfeldigvis skulle være født i Nord-Korea eller et annet sted jeg ikke slipper til. Jeg vil heller slå et slag for den lille kjærligheten i stedet!

Som når sykepleier-venninne Turi kommer innom med febernedsettende uten å ta seg det minste nær av at jeg ser ut som en hybelkanin. Eller når mitt faste hagfag Roy geleider meg og mine jamrende, høyhælte føtter gjennom prisnominasjon på Gaygalla. Når en ungfole uttrykker sitt snøvlende begjær etter meg på festen etterpå. Eller et kyss fra en yndlingshomo på fest forrige helg. Det er kjærlighet til å leve med det!

Se flere bilder fra fest og fanteri og skaff deg litt kjærlighet på Tarapi sin Facebook-side (klikkbar lenke her) du også!

Leave a Comment

Notater fra nattboka

Hvorfor skriver alle dagbok og ingen nattbok? Let`s face it; riktignok kan dagen bringe mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, men det er om natta vi hverdagsmennesker har sjans til å bli virkelige superhelter! Det er om natta vi må slippe kontrollen og la drømmene herje med oss som de vil.

I mitt andre hjemland Jamaica, sier folketroen at menneskenes skygger river seg løs når man drømmer for å suse ut i mørket og leke med andre skyggesjeler i fred for kroppens åk. Jeg velger å tro at det var mitt alter ego skyggen som sto bak da jeg innledet året med å lage nattmatt klokken 05.00 på nyttårsaften.

Min far har nok hatt stoltere øyeblikk med sin førstefødte enn 05.00 på nyttårsaften.

Min far har nok hatt stoltere øyeblikk med sin førstefødte enn 05.00 på nyttårsaften.

Dagen før nyttårsaften hadde jeg akkurat levert manus til en kokebok om kokken Mona Halvorsens gate-gourmet. Som eier og primus motor bak catering-firmaet Stunt Squad, gatekjøkkenet Royal Junk og kafeen Royal Revolver, tok hun på seg oppdraget med å fore hele Grand Prix-sirkuset som inntok hovestaden i fjor, noe hun klarte med glans. Kokeboka hennes kommer på Aschehoug forlag til våren og jeg burde derfor med andre ord hatt triks om tilbereding av god mat friskt i minnet da jeg invaderte buffet-restene klokken 05.00.

Den gang ei. Det er med nattmat som med skriving av nattbok. Innholdet lar seg ikke styre. I grunnen er det hårreisende at alle oppskrifter og kokeboktips om nattmat er sånne lekre småretter og supper som krever tilnærmet null i promille for å tilberede med en viss suksess. Hvorfor er det ingen som har gitt ut en kokebok med ekte nattmat? Sånn som du spiser når du kommer ravende hjem fra byen og bare finner majones og syltetøy i kjøleskapet, smører det sammen og slenger på brøskiva som du etterpå mister i gulvet? Jeg må foreslå for Mona at hun gjør det neste gang. Er det noen som kan få sånn mat til å smake godt så er det henne.

Mona Halvorsen i Lofoten der hun har kjøpt et nedlagt fiskebruk.

Mona Halvorsen i Lofoten der hun har kjøpt et nedlagt fiskebruk.

En av mine sterkeste nattmat-opplevelser fant sted på et femstjerners Hyatt-hotell i Hong Kong. Etter det som bare kan karakteriseres som et sosialt selvmordsoppdrag av en lysløypetur gjennom byens karaokebarer, der vi av en eller annen grunn bare ble servert whisky, gikk strømmen i topplokket midt under min svært intense og ektefølte fremførelse av Abbas Gimme! Gimme! Gimme! (A  Man After Midnight). Alt jeg husker etter det er et vagt minne om en taxitur tilbake til hotellet.

Da jeg våknet i hvite, kinesiske silkelakener neste morgen, var det til synet av mengder med størknet blod i senga. Skrekkslagen ser jeg nedover kroppen min og får øye på det jeg tror er et digert, blødende kjøttsår i den venstre sida. Rett før jeg avgår ved døden i rent sjokk, får jeg imidlertid også øye på et par poteter og litt barnaissaus mellom puppene. Jeg har aldri opplevd en lignende lettelse her i livet. Det var som å fly. Jeg hadde altså benyttet meg av roomservice og bestilt blodig biff i løpet av natta som da hadde klistret seg til kroppen mens drømmeskyggen min var ute på vift og jeg selv ante fred og ingen fare.

Så det var nyttårsaften 05.00, da jeg satt ved buffet-restene på kusine Kristines kjøkken og nøt et smørbrød med reker, brunost, tomatsild og syltetøy, at jeg bestemte meg for at i år skal det føres nattbok! Om ikke annet tror jeg selv de blodigste mareritt kan bidra til å gjøre dagene lettere. På torsdag reiser jeg til Gambia. Det er første stopp på en reise verden rundt for Tara der jeg skal møte de som drømmer. I veska har jeg en nattbok. På forsida står et sitat av Neil Gaiman:

«It is never `only a dream`, John Constantine. Here less than other places.»

Leave a Comment