Tag Archives: døden

Du har drukket på deg brystkreft!

Jeg blir både fly forbanna og oppgitt over NRK som nå går ut med en sak der de langt på vei insinuerer at det er vindrikkingen vi bedriver som har gitt oss brystkreft.

Og hvem er hovedkilden for saken? Joda; Alkovettorganisasjonen Av-og-til som har som hovedagenda å «redusere alkoholbruken der det kan være farlig eller gå ut over andre».

DS7_2393Dette er useriøst av NRK og bare egnet til å gi folk falsk trygghet: Lar jeg vær å drikke alkohol får jeg ikke brystkreft, liksom.

Det er selvfølgelig ikke riktig. Både min bestemor og mor var slanke, ikke-røykende og normalt sunne avholdskvinner og døde av brystkreft begge to.

Slik er det selvfølgelig også med en rekke andre. Sannheten er nemlig den at forskerne rett og slett ikke kjenner det totale bildet når det gjelder hva som forårsaker brystkreft.

Alkohol, gener, alder og vekt er bare noen av faktorene de mener kan sees i sammenheng med økt fare for brystkreft.

Det artikkelen selvfølgelig heller ikke sier et kvidder om, er at du aldri kan beskytte deg helt mot kreft. Uansett hvor mye du måtte ønske det og hvor mange ting du avstår fra å gjøre eller velger å gjøre.

Sånn gir den snarere et inntrykk av at du faktisk kan beskytte deg mot brystkreft hvis du drikker mindre eller ikke i det hele tatt.

På den måten føyer NRK seg nå inn i hylekoret som danner grunnlaget for all kommersialisert kvasihelse og lykkejag: Du er din egen lykkes smed. Det er din egen feil hvis du blir syk og dør.

Blir du syk og får kreft eller attpåtil dør i tillegg, er det din egen forbannede feil som har kost deg for mye i livet og helt glemt å kjøpe nok helsefremmende produkter og crap som i bunn og grunn nok hadde fått deg til å leve evig når alt kommer til alt.

DS7_2516Newsflash: Dere skal alle dø! Kreftleger, NRK-journalister og hele alkovettgjengen i Av-og-til også! Og det er ikke en dritt dere kan gjøre med det!

Med så mye useriøst svada som vi brystkreftpasienter bombarderes med i dag, er det i hvert fall helt uaktuelt for meg å leve resten av livet klin edru. Det hadde rett og slett ikke vært til å holde ut.

Det er neppe heller særlig helsefremmende å bruke hele livet til å kjempe mot døden. Noen av oss foretrekker å leve litt mens vi gjør det også.

Dessuten demper noen glass vin i ny og ne både stress og rent ut voldelig aggresjon hos meg, så jeg vil tro min vindrikking kan ha en direkte helsefremmende effekt på riktig så mange fjols som uttaler seg i brystkreftkreft-universet. Skål!

Leave a Comment

Behaget i kulturen

Livets uutholdelige letthet, selve behaget i kulturen, er nå i ferd med å ta fra oss døden også. Er du alvorlig syk skal det være en kamp du bør klare å vinne. Hvis ikke er du en taper. Og skal du dø får du være hensynsfull nok til å sovne stille inn i stedet.

DSC090383. juledag kunne nemlig Dagbladet melde at undersøkelser gjort av Senter for Krisepsykologi i Bergen, viser at ordet «død» nesten er borte fra norske dødsannonser i dag. Vi har rett og slett slutta å dø her i landet.

I stedet sovner vi inn, blir revet bort, reiser hjem til Jesus, får endelig hvile eller selveste slageren: taper kampen mot kreften. Over 70 prosent av de analyserte dødsannonsene inneholdt ikke ordet død et eneste sted.

Psykolog Elin Hordvik tror at vi unnlater å bruke ordet død fordi det blir for sterkt. Selv tror jeg det er fordi det ikke er lettspydd nok.

DSC09062Skal vi opprettholde illusjonen om at levende liv kan kjøpes for penger slik forbrukerkulturen hver dag selger oss, bør vi absolutt ikke minnes på at alvorlig sykdom ikke er noe vi alltid kan vinne over.

Eller at vi, måtte januarsalget forby; faktisk skal dø en dag. Det finnes et produkt for alt og en kur mot det meste. Har du penger til å kjøpe skal det gå deg vel og du skal leve lykkelig i landet helt til du sovner stille inn.

Det jeg vil huske best fra denne julen er selvfølgelig hvor utrolig fin jeg var på håret nå på julaften og hvor slank jeg så ut i kjolen på første juledag. Jeg vil nok heller aldri glemme hvor glødende huden min så ut på selfies etter at jeg hadde smurt den med en kostbar krem jeg fikk i gave.

DSC09085Jeg vil nok også for alltid huske de aller dyreste julegavene ungene fikk fra fjerne slektninger som trippende ventet på gledestrålende bilder på mms de senere kunne skryteposte på Facebook.

Så mye vekt som vi legger på hvor skjønne vi kan bli i andres øyne på grunn av ting vi har kjøpt, smurt oss inn med eller pyntet oss selv og hjemmene våre med, så er jeg faktisk sikker på at det er nøyaktig dette vi kommer til å ligge å tenke på sånn rett før vi sovner inn for godt.

Hvor pene vi var i den nye kjolen, hvor eksklusive gavene vi kjøpte og fikk var, hvor lettspydd det var alt sammen siden vi hele tiden måtte gape opp og fylle på med mer for å holde følelsen ved like. Hvor elsket vi var for alle de fine tingene vi hadde.

Godt nytt år folkens. Måtte vi bruke det til å gi blanke faen og huske at vi en dag skal dø 😉

Leave a Comment

Når mørket kommer

Permisjonshelgen min fra Radiumhospitalet ble ikke som jeg hadde tenkt. Det er jo ofte sånn. Du starter med allslags planer i optimistisk tro på at det er du som har kontroll over livet.

Fordi det finnes folk du elsker, fordi det er så mye gøy, slitsomt, vondt, godt og helt vanlig å tenke på og styre med, så har du rett og slett glemt at det til syvende og sist ikke er du som har kontroll over livet, men livet som har kontroll over deg.

DSC08663Det er menneskelig å glemme det. Det må faktisk være sånn. Ellers hadde vi aldri orket å leve. Så jeg begynte med det. To bestevenner og meg med sittepute fra Radium ute på godt kledd fortauspils på fredag, min første på over fem uker. Livet og bedring skulle feires.

DSC08682Men så kom denne sms-en fra min bestevenninne Trude på jobbtur og fotomesse i Paris og mørket kom veltende inn bakfra som en vegg, et lydløst sluk som får deg til å kjenne på en avgrunn helt tom for liv, bare svart.

trude (2)Hun satt på en naborestaurant til konsertstedet Bataclan og skulle spise middag sammen med sin nære venninne og kollega Tone da ondskapen, hatet og mennesker med liv uten mening tok over Paris.

Trude og Tone kom heldigvis fra det med sine egne liv i behold, men det var noen grusomme timer med teksting, frykt og lite batteri på telefonen der de gjemte seg på toalettet sammen med skadde og livredde mennesker mens det ble skutt i gatene utenfor.

DSC05560Trude elsker Paris, har bodd der og reiser dit ofte. Sist var både jeg og denne fantastiske jentegjengen med Lindmo i spissen også med da Trude tok coverbilde for Tara. Det er bare noen måneder siden nå. Livet kjenner ikke tid. Ikke døden heller.

1098147_10153135589725607_1856071281_nFor på lørdag, da Trude var trygg og mørket begynte å slippe taket, kom telefonen om at min elskede far var død og avgrunnen åpnet seg igjen. Denne gangen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å falle.

Jeg skrev litt om alt han har vært da han først fikk kreftdiagnosen for et lite år siden. En bauta i livet er borte. Det er ikke flere ord. Ikke nå. Ikke enda. Nå er det bare mørke.

sengDet merkelige er at jeg har følt meg så nær min far de siste par ukene selv om jeg har måttet være borte. Jeg dro jo rett fra sykesengen hans i kjellerstua hjemme i Grimstad til Radiumhospitalet der jeg har vært innlagt siden.

I akkurat samme type seng, med akkurat den samme kladden over lakenet, med nøyaktig samme trykknapper for å heve og senke ryggen og det samme ekle, svette, spygrønne gummitrekket over madrassen under alt det hvite.

Jeg har ligget der og tenkt på hvor mykt håret på hodet hans ble etter cellegiftkuren og hvor glad jeg var for at jeg fikk klappe på det mens jeg var der og hvor intenst og jævlig jeg avskyr kreft og alt den gjør med mennesker.

052For han ble bare 71 år og var ikke klar for å dø. Ikke i det hele tatt. Men døden kjenner ikke tiden. Ikke livet heller. Det er det jeg har tenkt mest på denne helgen. Hvor vondt det er å elske og hvordan jeg aldri ville vært kjærligheten foruten likevel.

Og det er det jeg tenker på i dag når jeg er på vei opp på Radiumhospitalet igjen. Nå når islamismen får fotfeste hos Europas ungdom og fascismen brer seg over kontinentet med rop om stengte grenser. Nå når frykten for alle mennesker som ber til en muslimsk gud brer seg som en kreftsvulst selv om vi vet så mye bedre.

withsyriaVi vet at det til sammen har vært 48 000 terrorhandlingar i verden de siste fjorten årene. Vi vet at de til sammen har krevd over 107 000 dyrebare, umistelige menneskeliv. Vi vet at 82 prosent av de som ble drept i terrorangrep fra 2000 til 2013 ble drept i fem land; Irak, Afgjanistan, Pakistan, Nigeria og Syria.

Vi vet at bare i 2013 krevde 10 000 terrorangrep 18 000 menneskeliv. Vi vet at radikale islamistiske grupper som oppfordrer til vold i islams navn, står bak mye av denne økningen. Og vi vet at de fleste av ofrene deres er muslimer.

DSC077111Det snakkes mye om å holde hodet kaldt, men jeg tror det er enda viktigere at vi holder hjertet varmt. Vi er bare mennesker. Vi er svake, sårbare og vil aldri bli bra nok. Alt vi har er livet. Det er like dyrebart og umistelig for alle som elsker og blir elsket. Og det gjør vi alle sammen. For vi kan ikke annet. Vi er bare mennesker.

Det er ikke ofte jeg har gått ned for telling her i livet, men det gjør jeg nå. Batteriet er tomt og lyset har gått. Som frilanser er deadliner utsatt og oppdrag avlyst. Så har jeg oppfordret dere før så gjør jeg det igjen:

Støtt bloggen med å kjøpe et eks av boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 fra forlagets nettbutikk her så har jeg kanskje til husleie i desember også. Del, klikk og spre. Så skal jeg selv klare å få ladet batteriet og slått på lyset igjen om en stund. Størst av alt er kjærligheten.

Leave a Comment

Skranten & Skral

Her har ferien starta med et brak. Jeg tok bakken løpende ut av sørlandsbussen og siden har det gått slag i slag. Den eneste grunnen til at jeg har overlevd så langt er 27 kroner jeg brukte på Europris.

aaaa1 014Gode gamle Toffen bak Quart og Hove-festivalen har nemlig endelig sett lyset og blåst liv i Skral Festival her på Groos i Grimstad. Men to døgn på et jorde ved stranda er en umulig oppgave for en anti-østrogen-pille-stiv brystkreftpasient med prolaps i korsryggen uten hjelpemidler. Et voila; Europris sin festivalkrakk til 27 kroner.

aaaa1 100aaaa1 090Den redda rett og slett liv så da syns jeg sjappa fortjener litt gratisreklame. Fetere location for en festival enn Groos med sine strender og svaberg skal man lete lenge etter så det hadde jo vært helt kattastråf hvis jeg måtte holde meg hjemme på grunn av helsa.

aaaa1 085Men med sammenleggbar festivalkrakk i veska satte jeg og Kusine-Kristine kursen mot Groos for å festivalfeste to dager i strekk med føttene først.

aaaa1 067aaaa1 039aaaa1 094Selv om de største trekkplastrene som Röyksopp, Hozier og D`Angelo brillierte, var årets festivalhøydepunkt det mer (for meg i hvert fall) ukjente Sudanesisk-Brooklynske Sinkane som leverte en slags funky rytmeblanda kastratsang fra scenen som fikk hele Groos til å vibrere av sommer. Bare sjekk dem ut her:

Sinkane var litt sånn verden rett i trynet og det passa meg helt utmerket midt i Grimstad.

aaaa1 051Og da lillebror Lars i like-a-pro-singlet entret scenen sammen med Hubba Bubba Klubb og lillesøs Thea havna på forsida av avisa forrerst med Honningbarna, følte vi at familien hadde satt tydelig nok preg på årets festival…

aaaa1 029aaaa1 098Selv om jeg vurderte å øke innsatsen med å ta hele runden på Skral Hospital skranten som jeg er.

aaaa1 064Jeg mener seriøst; hvorfor er ikke alle fastlegekontor, sykehus og kreftavdelinger utstyrt med skilt som dette?

aaaa1 065Nå vet jeg ikke hvordan det er andre steder i landet, men på kreftavdelingen på Ullevål er det i hvert fall altfor lite snakk om både livet, døden, kroppen og det jeg vil. Frukt er jo heller aldri feil så jeg foreslår helsevesenet konsulterer Skral Festival før neste oppgradering.

aaaa1 087aaaa1 080Forstatt god sommer fra oss i sør. Se masse flere fete bilder fra Skral Festival på Tarapi sin facebookside her.

Leave a Comment

Mammografi og andre grafiske uttrykk

Fy faen i innerste satans helvete som jeg hater kreft og kreftkontroller! Sånn, det var godt å få det ut. Ikke før hadde jeg landet etter ti fantastiske dager med Eurovision i Wien, bar det rett til Aleris for toårs kreftkontroll og mammografi.

Ullevål har flagget ut denslags til private aktører for tiden så da ble det et kvalmende gjensyn med kreftklinikken der jeg først fikk diagnosen.

DSC05500Bare synet av den korridoren fikk magen til å vrenge seg og alt kom tilbake som et slag midt i trynet. Hvordan bestis Turi satt på den stolen og ventet mens jeg gikk inn. Hvordan hun sa «slapp av, det er sikkert bare en godartet cyste». Hvordan ansiktet hennes så ut da jeg kom ut igjen og ristet på hodet mens tårene rant. Hvordan jeg var helt sikker på at jeg snart skulle dø.

aleris2 014Men så skulle jeg altså ikke dø. Ikke da. Ikke enda. Om en ukes tid får jeg svar på mammografien og om de trenger å ta eventuelt ytterligere prøver, men det kjennes bra, jeg har ikke merket noen endringer og jeg er vant til å leve med døden innabords nå.

berlin3 008Dø skal vi alle, men for noen føles det kanskje mer akutt enn for andre. For oss med en kreftdiagnose og påminnelsen om den gjennom årlige kontroller, er det nok slik. Men jeg kan ikke dvele ved døden, da blir jo livet helt uutholdelig. Jeg velger derfor heller å bruke døden som en påminnelse om å leve.

DSC05504Også teller jeg fremskritt. Fra da jeg for et år siden på denne tiden var så stiv i kroppen av Tamoxifen-behandling at jeg ikke kom meg opp fra gulvet igjen etter å ha bøyd meg ned på knærne og måtte ringe en venn for å få hjelp.

Fra jeg i fjor ikke klarte å gå til butikken og hjem igjen uten å sette meg ned og hvile. Fra jeg var så blåst i skallen av cellegift at jeg knapt klarte å tenke en sammenhengende tanke, til jeg i dag bare glemmer enkelte vanlige ord. Fra å være livredd for kreften til å kjenne den godt og vite hva som kommer hvis det verst tenkelige skulle skje.

cellegift 028Jeg har trent og jobbet meg opp sakte, men sikkert gjennom beinharde økter i Tøyenbadet med ett mål for øyet og det var å klare ti sinnsyke dager med Grand Prix i Wien uten å kollapse fullstendig. For mange virker Grand Prix kanskje som et tullete mål, men for meg var det som å løpe New York Maraton. Og jeg klarte det!

DSC05458Alle får sette sine egne mål, men jeg vil at dere som står midt oppi det nå, skal vite at det blir bedre. Ingenting blir helt det samme igjen, men du lærer deg å takle det, leve med det, smile, le og bare tenke på tull og moro igjen.

Sakte, men sikkert klarer de fleste av oss å jobbe kroppen på plass igjen også. Jeg er langt i fra i mål enda, men det går veien og det er det viktigste. En kontroll av gangen. Livet med døden innabords er faktisk slett ikke det verste man har.

Leave a Comment

Og påska varer helt til sommern

Jeg har aldri forstått meg på folk som drar til fjells for å gå på ski i påska. Her har vi slitt oss gjennom månedsvis med vinter og når våren endelig titter frem, er den første tanken som slår dem at nå må de trekke i høyden for å få med seg enda mer snø?! Galskap!

DSC04243Men i et versatilt og fargerikt samfunn, aksepterer jeg selvsagt at slike mennesker finnes og respekterer deres naturstridige behov selv om jeg ikke forstår dem. Personlig bruker jeg imidlertid alltid påska til å innlede grillsesongen i lavlandet og forberede meg på sommer.

DSC04339Det betyr imidlertid ikke at vi har kastet alle påsketradisjoner på båten her i Grimstad, vi har bare laget vår egen lille tvist på dem. Vi har for eksempel gjennomført den obligatoriske hatt påskeeggjakten i hagen.

DSC04273DSC04297Og har seff også spist påskeeggenes innhold etter et saftig lammelår.

DSC04307DSC04323Vi har hatt påskekrim-maraton med peiskos og alle tre Jurassic Park-filmene. Gudene skal vite at de inneholder nok drap selv om Jeff Goldblum ikke akkurat er noen Hercule Poirot.

DSC04227Og siden det alltid er fullmåne i påsken, har vi stått opp på natta for å ule litt mot den også.

DSC04235Men det vi har fokusert mest på, er altså våren som tyter frem overalt her i lavlandet nå.

DSC04192Noen ganger er dette med våren et ekstra stort mirakel fordi du nesten ikke kan tro at sommeren skal komme igjen. Noen ganger er vinteren så mørk at det virker utenkelig at lyset igjen skal bryte gjennom.

Med en far som er alvorlig kreftsyk betyr det i år derfor ekstra mye å se lyset tvinge seg frem igjen. Måtte det vare helt til sommern.

DSC04221God vår så lenge!

 

Leave a Comment

Livet i sneglefart

Da har jeg tilbragt en rolig uke i Grimstad sammen med min far og resten av familien. Siden min far er blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft, er det de små gledene som står i fokus. At han tåler cellegiften godt og at den virker. At hverdagene er så hverdagslige som mulig og at tiden går i sneglefart når man passer på å være til stede.

DSC03799Den aller største gleden er likevel ikke bare liten, men faktisk helt mikroskopisk. Min far er marinbiolog og har forsket på muslinger og snegler i havet hele sitt yrkesliv. Han jobber fortsatt på hjemmekontoret hver eneste dag, noe han virkelig koser seg med og det hjelper ham å få tankene bort fra de mørkeste krokene som han sier.

DSC03812All forskingen førte til at han for ikke lenge siden oppdaget en helt ny snegleart i Vikkilen her i Grimstad som nå er publisert i en rekke internasjonale, vitenskapelige tidskrifter og bærer hans navn. De lokale avisene her i sør har seff også vært all over it. Det er ikke hver dag en sørlending havner i de vitenskapelige annaler.

DSC03848Parthenina Wikanderi heter den lille sneglen som bare er noen millimeter lang, men gjennomskinnelig vakker i isblå nyanser under mikroskopet.

DSC03843Min far er umåtelig fornøyd. Det er en big deal å få en egen art oppkalt etter seg i biolog-miljøet, faktisk en enda større deal enn å få en gate oppkalt etter seg i Canada som han også fikk da jeg var barn. Gater sktifter navn, men arter i den vitenskapelige litteraturen blir stående for evig – uansett hvor mikroskopisk lite dyret er.

DSC03834Og mer enn det kan vel ingen av oss håpe på her i livet: Å legge igjen et lite spor etter oss selv når vi er borte. Et lite hakk i tidslinjen som viser at vi var her, vi var med og vi bidro. Et lite avtrykk på et korn av stjernestøvet vi kom fra og igjen skal bli. Kilroy was here. Om noe, tror jeg det er det mest menneskelige av alt; å ville sette spor. De dypeste sporene setter likevel et elsket menneske igjen i hjertene til de som blir tilbake. Så er det noe vi skal lære av døden, må det vel være å elske mer.

Leave a Comment

Borte bra gjør hjemme bedre

Borte bra, men hjemme best, sier man jo, men jeg er av den oppfatning at det å være borte gjør hjemme bedre. Det vil si jeg blir bedre til å gjøre hjemme når jeg har vært borte.

Er det lenge siden jeg har reist, havner jeg fort i den vanlige gamle tralten, med de vanlige gamle gjøremålene, men når jeg kommer hjem fra langtur som jeg gjorde fra USA nå, føler jeg meg alltid inspirert til å gjøre ting på litt nye måter. Derfor dro jeg og kompis Sveinung like godt på en liten oppdagelsesferd i eget nabolag nå i helgen.

DSC03712Noe av det beste med amerikansk uteliv, er alle de deilige og ikke minst rimelige cocktailene man får servert. I Norge må man jo ta opp huslån for å ha råd til å gå ut og drikke cocktails på en fornuftig måte. Men ryktene hadde fortalt meg og Sveinung at rett oppi gata fra Grønland mot Gamlebyen, lå en kul liten bar med gode og rimelige cocktails sånn etter norsk standard.

DSC03680Bar 53 viste seg å være veldig Gamlebyen, veldig brunt på en rocka måte, småslitent og akkurat passe rølpa. Fet musikk var det også. Jeg følte meg litt hensatt til studietiden i Bergen hvis Bergen hadde vært Berlin.

I Bergen husker jeg store planer om å danne jentebandet «Hundre meter bryst», men på Bar 53 møtte vi våre overmenn hva bandnavn angår. «The Ødeleggers» er bare så postpunk og fnisefønni som det får blitt.

DSC03690Men det aller beste var den FANTASTISKE, egenkomponerte drinken med rom, is og hjemmelaget ingefærøl. Og det til bare 88 kroner! Sluuuuurp! Like greit at de ikke har uteservering for denne hadde lett gjort meg til alkis på varme sommerdager.

DSC03697Og jaggu hadde de ikke en dass designa for virkelig å bli kvitt all dritten også.

DSC03716For gudene skal vite at dritt er det nok av om dagen med min far med uhelbredelig kreft og døden midt i trynet. Da er det godt med gode venner og kollegaer som aldri er redd for en liten oppdagelsesreise. Jeg og fotograf Xenia Villafranca dro for eksempel på jobb til Eidsvoll forleden og der har jeg heller aldri vært før.

DSC03651Så selv om det er godt at noe er ved det gamle og jeg og Turi er i gang med treninga på Tøyenbadet igjen.

DSC03740Er jeg likevel glad for at folka rundt meg ikke er skvetne for å dra på safari selv om det bare er rett borti høgget. Man trenger å komme seg bort litt – også i eget nabolag. Prøv det du også, hvem vet hva du finner!

Leave a Comment

Seks måneder til neste gang

Sånn er fremtiden blitt. Jeg teller den et halvt år av gangen. Hver sjette måned er jeg nemlig til ny kreftkontroll på Ullevål og i går var jeg der igjen. Lettelsen når kreftlegen sier at alt ser bra ut, er en merkelig blandet følelse.

Som sist var det først etterpå jeg kjente hvor utrolig stressa jeg har vært. Det er som om hjernen ikke tillater at du tar all frykten innover deg før etterpå. Faktisk føltes det som en velkommen distraksjon da de måtte stikke meg i begge armene før de endte opp med å ta blodprøven fra håndbaken siden jeg har så tynne årer.

DSC02137Jeg har enda til gode å oppleve den lykksalige euforien jeg innerst inne forventer meg når kreftlegene leverer gode prøveresultater. Jeg er alltid for sliten til det. Det betyr ikke at jeg ikke blir glad, jeg blir bare glad på en sliten og ikke lykkelig måte.

DSC02144Denne gangen intet unntak, særlig siden jeg visste at samtidig som jeg satt og ventet på mine egne prøveresultater, ventet også min far på det samme. Hans resultater skulle vise seg å ikke være så gode.

Det er vondt når noen du elsker blir alvorlig syk. Jeg elsker min far. Det sa jeg også til ham da vi la på etter en lang telefonsamtale i går. Etterpå gråt jeg meg gjennom hele julekonserten til det skjønne sangkoret Homofonien med min beste venn Roy som konfransier.

DSC02156Livet er så uutholdelig smertefullt noen ganger at det nesten ikke er til å bære. Men så er det jo ikke noe annet valg enn å takle det også. Møtet med døden er alltid verst for oss levende og kjærligheten som gir livet mening, er samtidig den som smerter oss mest når livet trues.

Det ligger en slags vond trøst i det. At møtet med din egen dødelighet blekner fullstendig i forhold til møtet med dødeligheten til noen du elsker med hele deg. Jeg har begynt å telle på fremtiden igjen i dag og merker at jeg teller litt nøyere denne gangen. Seks måneder i slengen, en dag av gangen. Men seks måneder er en evighet når du elsker.

Det blir en annerledes jul på familien vår i år, men at den blir fylt av kjærlighet, vet jeg i hvert fall sikkert. Det håper jeg den blir for dere også. Midt i alt julestress og julegaver, håper jeg vi alle kan bøye hodet litt denne jula og huske at til syvende og sist er kjærligheten alt vi har å gi og alt vi kan håpe på å få.

Leave a Comment

Foreløpig kreftfri

Det er en enorm påkjenning å gå og grue seg til brystkreftkontroll. I hvert fall den første kontrollen etter endt behandling sånn som jeg har hatt de siste dagene.

De første årene er slike kontroller halvårlige så jeg håper virkelig jeg får litt rutine på dette også etter hvert, sånn som jeg fikk det med både cellegift og ståling.

IMG_0156Angsten for tilbakefall blir nok aldri borte, men jeg håper jeg lærer meg å leve litt bedre med den enn jeg gjør nå. Denne gangen var jeg nemlig et emosjonelt vrak.

Jeg merket vel egentlig ikke hvor på tuppa jeg hadde vært før det var over og den etterlengtede beskjeden kom: Foreløpig kreftfri, ingen tegn til nye svulster.

Da jeg satt i cellegiftstolen for noen måneder siden og drømte om denne dagen, så jeg for meg vill jubel og gledestårer. Sånn ble det ikke. Jeg kjente meg bare utrolig sliten og veldig, veldig lettet over at det nå er seks måneder til neste gang.

IMG_8027Jeg kaller det livet med døden innabords. Det er det jeg må lære meg å leve med. Men det må vi jo egentlig alle. Selv om egen dødelighet kanskje kjennes litt mer akutt med en kreftdiagnose innabords, så skal vi alle dø og de aller færreste av oss vet når.

Den beste medisinen mot dødsangst er folk du er glad i. Så i går feiret jeg med en stille øl og noen av de jeg elsker aller mest. Da trenger man ikke si så mye, men klarer seg lenge med å bare være. Sammen.

Vi snakket om en kamerat av oss som døde i pinsen. En uke etter sitt eget bryllup. Plutselig. Bare 32 år gammel. Vi gråt for ham og vi gråt for ektemannen hans som sitter igjen alene.

Og da jeg lett sjanglende og stuptrøtt gikk hjem i natten over gravlunden her jeg bor, tenkte jeg at livet med døden innabords faktisk er veldig fint. Det er jo det eneste livet vi har. Og tar man det på alvor, blir man mer uredd også.

For hva har man egentlig å tape når døden er det som venter til slutt? Bare en eneste ting: Livet. Lev det!

 

 

Leave a Comment