Tag Archives: diva

New divas in town

Ok greit, jeg elsker Conchita på alle tenkelige måter og i dag har vi intervjuet henne for andre gang under oppholdet vårt her i Wien.

DSC05204DSC05190Hun har et tydelig budskap om mangfold og frihet for alle til å være seg selv og ikke slik andre måtte mene man burde og skulle være.

image4I dag fortalte hun oss i det norske dreamteamet med flaggbånd rundt halsen og det hele, at siden hun nå har fått muligheten til å møte innflytelsesrike personer på mange samfunnsplattformer, bruker hun enhver anledning til å fremme dette budskapet. Det er hennes misjon og der melder jeg meg jaggu inn som misjonær any time. Conchita for president!

DSC05218MEN det er noen andre Grand Old Divas som har inntatt Wien jeg også beundrer nesegrus. I går snublet jeg nemlig over Getty Kaspers  fra gruppa Teach-in som vant for Nederland i 1975 med det som vel må være den optimale Grand Prix-låta for min del: «Ding-A-Dong».

DSC05012Jeg mener serr, for å si det som kidsa. Hvis ikke refrenget og tittelen dinga-a-dong er den optimale Grand Prix-strofen, vet ikke jeg. Den trumfer all verdens moduleringer, vindmaskiner og oh-a-er til sammen! Ding, dong, lizzm, den sitter rett i fletta på første lytt.

DSC04970 (2)MEN igjen. Det er ikke bare lettbeint sudeliduttandei med grand Prix heller. Min nye diva-favoritt av året er fabelaktige Bojana Stamenov fra Serbia med låta «Beauty never lies». Bare sjekk hårblomstene liksom!

DSC04985Også er hun bare så fierce! Hun nøler ikke med å si fra til journalistene når de stiller åndsforlatte spørsmål og har skikkelig, herlig, deilig og saftig attitude. Men enda bedre så er budskapet i låta hennes med tekstlinjen «Finally I can say; Yes I`m different and it`s OK», et glimrende bidrag til Conchita-misjonen det også.

DSC04919Det hersker nemlig ingen tvil her på ressesenteret om at årets serbiske bidrag ikke bare er en hyllest til alle oss raringer som kanskje ikke alltid passer helt inn der ute, men også en dårlig kamuflert støtte til homofile i hele verden, men kanskje særlig i Serbia der åpenlys vold og trakkassering av homofile dessverre er hverdagskost.

DSC05046Så i år går mine twelve points til Conchita, Bojana og seff Norge som skal kvalifisere seg i delfinale 2 i kveld. Husk å stemme! Heia Norge!

Leave a Comment

Diva till you drop!

Jeg sier som en av rockens fremste rennesteins-divaer, Courtney Love: «I don`t mean to be a diva, but some days you wake up and you`re Barbara Streisand». Jeg er nemlig skikkelig diva-sur etter at noen kalte meg, jepp: Diva. Og etter tonefallet å dømme var det klinkende klart at de ikke mente det i den opprinnelige betydningen av ordet.

Opprinnelig er jo «diva» italiensk for kvinnelig guddom før det igjen ble avledet til å bli en betegnelse for operaens aller mest fabelaktige prima donnaer. Nei, de som kalte meg diva, siktet nok til den mer moderne betydningen av ordet for en skikkelig bitch som må ha det på sin måte eller ingen måte i det hele tatt. Og det skal jo vi kvinner som kjent helst ikke. Få det på vår måte, altså.

Hva i innerste helvete er så galt med å kreve ting på sin måte, spør bare jeg! Utviklingen av begrepet diva har i grunnen gått samme veien som høna har sparket generelt fjørfe når det brukes som allegorier for oss kvinner av menn. Søte små kvinner som ikke sier imot har man(n) gerne kalt «min lille due», den mer sexy, modne, men like fullt medgjørlige varianten kvinner  for «min vakre svane», før man(n) oftest har endt opp med «din gamle røy». I ren protest dro jeg sporenstreks ned på London Pub og det fabelaktige draghowet «Jakten på en diva» som går av stabelen der nå frem mot jul.

Drag queen Judy Viv sa til meg i et intervju en gang at en ekte diva er en som har fremtida bak seg. Hun har bare delvis rett. En ekte diva er vel mer en som har gått gjennom sin fortid, blitt venn med skjelettene i skapet og lyst opp de mørkeste krokene. Derfor kommer heller ikke spøkelsene fra fortiden lenger til henne i natten. En ekte diva er en som kjenner seg selv og sin egen verdi og derfor rett og slett ikke gidder ta mer dritt! En ekte diva vet nemlig hva dritt er, hun har tatt nok av det.

På bloggen «The Diva digest» tar de diva tilbake og slår et slag for førti plusserne som de nye, sanne divaene. Det krever noen år på baken, noen smeller i trynet og noen lekser lært om at alle løgnene de serverer oss om å være medgjørlige, tilpasse oss hylekoret og tro på håp og kjærlighet slik det defineres av flertallet, er total crap! Det krever rett og slett sin kvinne å leve livet som seg selv og ikke andre. Eller som en annen fabelaktig diva, nemlig Mae West, sa det: «You only live once, but if you do it right, once is enough.

Så de kan kalle meg diva så mye de vil, jeg bærer mine nykker med stolthet. Og det er fordi de ikke er nykker i det hele tatt, men faktisk et par selvgrodde baller som har lært meg å si: Nei, jeg vil ikke! Men også: Ja, det vil jeg gjerne! Fellesnevneren er uansett hva JEG VIL! For som gamle Mae West også sa det: Those who are easily shocked should be shocked more often.

Så nå skal jeg benke meg til på London Pub foran «Jakten på en diva» annenhver fredag frem til jul. Ta deg en tur og dyrk din indre diva du også. Nå har jo til og med Oslos ordfører Fabian Stang hengt med meg på London så da kan vel du også? After all, Life’s not worth a damn till you can shout out; I am what I am:

Leave a Comment

Fashion sucks

Gammelrosabloggen is back!

Jeg har en hard uke bak meg. Min indre skrulle har bedrevet utagerende festing i fri dressur i anledning Grand Prix. De to semifinalene ble feiret på homsebaren London Pub i Oslo med seks storskjermer som seg hør og bør.

Mange homser har som kjent et nærmest symbiotisk tett forhold til Grand Prix. Den typiske Grand Prix-homsen vi kjenner fra media kan til forveksling minne om en piasava-kost snudd på hodet; altså like tynn og med ditto, bleket hårsveis. Som det meste annet vi blir servert i media er dette bare halve sannheten. Selv feiret jeg nemlig første semi med frisør og porno-forhandler Vidar Bigboy og flere andre homser med samme kroppsfasong og ikke minst Grand Prix-attitude som meg selv.

Som man ser av bildet over hadde jeg i anledningen iført meg min plisserte sekstitallskjole som jeg hadde slikt strev med å få hjem fra New York. Grand Prix er fest! Fest er fashion! Glitrende, gal, glamorøs, glad og gal fashion!

En skikkelig Grand Prix-sang skal skåre svært høyt på pompøsometeret. Grand Prix er en høytidsuke for alle oss med en indre diva som skriker etter å få komme ut. Så da det ble klart at Norge røyk ut etter første semi, fulgte jeg hjertet og sverget til Hellas løpet ut. Ikke så mye på grunn av klærne, de hadde vel egentlig vært bedre tjent med å ta dem av – særlig vokalisten, slafs – men på grunn av det ellevilt pompøse refrenget.

Selve finalen ble tilbragt alene på sofaen hjemme – to semier på London tar på for en gammelrosablogger, men jeg hadde kontakt med Eurovision-rørsla via den store Grand Prix-tråden på debattforumet til Gaysir.no der dere jo vet at jeg henger mye). Iført glitrende gammelrosa fra topp til tå, benket jeg meg til med jordbær og champagne.

Til tross for vill utskjelling av mitt Hellas-kanditatur både på Gaysir og Facebook, ble det jo under avstemningen raskt klart at jeg hadde Europa med meg. Poengene tikket inn til Hellas hele veien og medførte en svært høy listeplassering totalt sett. Yey! Typisk nordmenn å være så dølle! De satt sikkert der bak laptopene i slåbrok og grå filttøfler og bitcha om kvalitet og plagiat og ikke jublende over fest og sirkus i glitrende gammelrosa som seg hør og bør. Hmpf!

De av dere som henger på Facebook-gruppa til Tarapi vet jo at jeg og Tarapi-følger Heidi Strikedilla diskuterer mulighetene for en gammelrosa moteblogg. Grand Prix-gudene skal vite at det trengs! Prøv å gå ut med leopardhatt i Oslo og den blir umiddelbart revet av hodet ditt av tullinger som skal prøve den. Nordmenn har ingen respekt for oss skap-divaer!

Hverdagsmoten i Norge suger! Hvor er alle plaggene med sin egen personlighet sånn som min obsternasige kjole i psykedilsk plisse`? Hvor er glitteret? Hvor er glamouren? Hvor er gullgryta ved enden av regnbuen? Vi kan ikke la homsene få ha den alene! Jeg og Heidi oppfordrer derfor alle dere tarapauter der ute til å sende inn bilder av divaene som henger i deres skap slik at de kan få komme ut i lyset! Ja til mer hverdags-Grand Prix nå!

Men mest av alt har jeg skrevet dette innlegget for å vise dere at sometimes fashion rocks too! Det er nemlig med tårer i øynene at gammelrosabloggen nå hedrer den fabuløse designeren Christopher Kane sin regnbue av en vår- og sommer-kolleksjon for 2011. Vel vitende om at han burde vært hedret langt tidligere for å invitere gammelrosa-stjerne numero uno; Beth Ditto, opp på scenen under sin visning allerede i 2007. This is as gammelrosa as it gets:

Leave a Comment