Tag Archives: Diani Beach

Lottoloosers

I dag skulle jeg egentlig ha feiret mitt bryllup med meg selv her på gravlunden, men det er altså blitt utsatt på ubestemt tid grunnet kreft. Jeg orka liksom ikke stå her og underholde gjester og feire singellivet med sjampis og kake mens jeg fortsatt venter på å få vite om det er spredning. I stedet sitter jeg her og irriterer meg grønn over Norges siste Lotto-millionær. Det begynte med en mimremiddag med Kenya-gutta mine.

lotto 001

De som fulgte meg på Mitt Afrika-turneen i vinter husker jo at jeg og bestiser Roy og Haakon satte kursen til til Kenya på sjølveste julaften for å besøke våre to andre bestiser Ernst og Sigbjørn i deres fantastiske Villa Milele på Diani Beach utenfor Mombasa.

Denne helgen var tiden inne for å mimre og se på bilder. Det var hysterisk morsomt. Med bilder på TV-skjermen fikk en deilig middag i Oslo-regnet minnene om andre deilige middager helt andre steder, til å fremstå skarpe og tydelige igjen etter  å ha blitt litt utvisket av tiden som har gått.

lotto 006

kenyamimring 200

kenyamimring 161

kenyamimring 043

Vi drømte oss tilbake til Swahili-kystens kritthvite strender og fargerike mennesker som bare spruter av livsglede selv om de verken har kamera til å ta bilder med, TV til å se dem på eller så veldig mange deilige middager å mimre om.

kenyamimring 046

kenyamimring 048

kenyamimring 158

Vi la planer for neste Kenya-tur og drømte enda flere drømmer om hva vi skulle gjøre da. Den ene drømmen genererte en annen og etter desserten hadde det til slutt samlet seg en helt ny buffet full av deilige drømmer på bordet. Men så sitter jeg altså her på gravlunden i dag og leser i avisen at det finnes folk som ikke har drømmer i det hele tatt.

kenyamimring 154

Yngvar (63) har vunnet 102 millioner kroner i Lotto og melder til VG at livet blir som før. Ikke et vondt ord om Yngvar, jeg kjenner ikke Yngvar, han kan være en helt kul fyr for alt jeg vet, men jeg forstår ikke Yngvar. Ikke i det hele tatt. Når han i tillegg sier at han og familien ikke har noen store drømmer de vil oppfylle, at de er lei av å reise, at han hater flyplasser og at det eneste de kanskje skal bruker pengene på er å investere litt mer i familiebedriften, ja da kjenner jeg at jeg forakter Yngvar litt også.

Det er ganske norsk det der med Lotto-millionærer som setter sin ære i at livet skal fortsette som det alltid har gjort selv med en konto som gir dem mulighet til å kjøpe seg et helt annet liv eller gi et nytt liv i gave til andre mennesker.

For mange år siden var jeg på Sortland og intervjuet en nyklekket Lotto-millionøse der. Hun jobbet som frysedisk-inspektør for Findus og det skulle hun fortsette med. Ikke et vondt ord om Findus heller, seff bortsett fra at fiskepinnene deres smaker tørka kråkebolle og at jeg er ganske sikker på at de har blandet havhest i dem, men så jævlig spennende kan det altså ikke være å inspisere frysediskene deres livet ut!

I dag har jeg derfor sendt en mail til Norsk Tipping med forslag om å legge inn en ny klausul i spillereglene: Fantasiløse nordmenn som vinner mer enn ti millioner kroner og er så livstrette, dølle, feige og siklende kjedelige ZOMBIER at de ikke evner å bruke dem til å feire livet, må overføre hver eneste krone til et prosjekt som gir alle barn på Swahili-kysten gratis skole, middag hver dag og kameratelefoner til å ta bilder av livet sånn som det skal leves og sende dem til vedkommende Lottovinner daglig!

kenyablogg3 103

 

 

 

Leave a Comment

Mitt Afrika – Do not operate machinery

Da er det farvel til Diani Beach for denne gang. I natt blir vi hentet i jeep og kjørt ut i bushen og Tsavo nasjonalpark for noen dagers safari. Elefanter, løver og rødt støv venter. Men jeg kommer garantert tilbake hit til Diani Beach og Villa Milele. For et fantastisk sted!

Ernst og Sigbjørn har brukt to år på å bygge denne villaen og nå er den ferdig og klar til utleie. Det er bare å hive seg på hvis du er klar for en ferie i lukseriøse og fabelaktige omgivelser med verdens koseligste stab.

Stranden her i Diani er to mil lang og bred som en åttefelts motorvei. Vi har snorklet rundt i det Indiske hav, hoppet i silkemyke bølger, rullet oss i kremhvit sand og kjøpt fargesprakende Masai-suvenirer av selgerne på stranda.

I tillegg har vi seff lært at i Kenya lønner det seg å være forsiktig. Her er det ikke bare flytemadrasser som kommer med advarsel som jeg blogget om sist, men også vin!

Jeg falt særlig for setningene «excessive alcohol consumption impairs your judgement» og «do not operate machinery» og tenkte beskjemmet på da jeg insisterte på å lære meg å danse Gangnam style på stranda på nyttårsaften. Strengt tatt burde vel vinflaskene kommet med advarselen; «do not operate HEAVY machinery – the sexy ladies may leave the bulding».

Men vi har blitt kjent med noen deilige mennesker her i Diani. Særlig skjønne Hellen som per telefon loset oss gjennom det fire døgn lange transport-kaoset i Nairobi til vi omsider kom oss hit til Dinai Beach. Det er også Hellen som har ordnet oss en eksklusiv safaritur i Tsavo med egen jeep – uten potensielt slitsomme tyskere og annet eurotrash ombord. Bare oss og savannen.

Så blir jeg ikke spist av enn løve, eller kanskje mer sannsynlig: Tvangsbedekket av en flodhest som kommer i skade for å ta feil av meg og en artsfrende, jeg hører nemlig at flodhestene har parringstid og at hannflodhestene er i full brunst ute i Tsavo nå, så hører dere fra meg om et par dager der ute på savannen.

The sexy lady has left the building.

Leave a Comment

Mitt Afrika – Oppblåsbar nyttårsdag

Prøv å blås opp en flytemadrass med lungekapasiteten til en ivrig festrøyker i 35 varmegrader dagen derpå en nyttårsaften av dimensjoner som allerede har gått inn i historiebøkene, sier bare jeg.

Jeg vet ikke hvem som fikk mest luft, meg eller flytemadrassen, men etter et kvarters pesing holdt i hvert fall Josef som administrerer villaen vår her i Kenya, på å trykke på alarmknappen som går direkte til vaktselskap og ambulanse, så jeg overlot hele prosjektet til Haakon som jeg reiser med.

Resten av dagen har jeg tilbrakt flytende på flesket i bassenget der hele min i dag meget begrensede intellektuelle kapasitet har gått med til å pønske på hvorfor i hule heite produsentene av flytemadrasser mener det er nødvendig med en meterlang bruksanvisning og advarsel på produktet?!

Og det attpåtil uten å klare å nevne en eneste av de reelle farene ved bruk av flytemadrass som feks varseltrekant for de sinnsyke prompelydene som produseres når en kvinne av mitt kaliber skal prøve å åle seg halvnaken rundt på en slik innretning i vann. For ikke å snakke om den utsttrakte faren for lyskestrekk hos godt voksne kvinner når de overmodig prøver å ha sex med en tjueåring ombord, som jeg jo har blogget om før.

Jeg vurderer å forfatte en liste med reelle og langt mer praktiske flytemadrass-instruksjoner, men må nok vente til i morgen for i dag er jeg helt sanert i skallen etter en helt hinsides heidundranes nyttårsfeiring som ikke tok slutt før klokken syv i dag morges. Det begynte riktignok ganske så pyntelig med champagne på takterrassen her i Villa Milele.

Før vi satte kursen til en femretters middag på Ali Barbour`s Cave Restaurant som er et helt unikt og villt vakkert spisested lokalisert inne i en naturlig korallgrotte på stranden her i Diani Beach.

Men etter middag hadde vi billetter til Divas night på den største strandbaren nede i gata og allerede ved inngangspartiet burde jeg vel ha skjønt at dette kom til å kreve sin kvinne…

Men etter å ha bestilt både øl, champagne, Rom & Cola, Gin & Tonic og Sambuca-shots til alle – bare sånn for å være på den sikre siden liksom…

Så ble vi sittende og skue utover stranden der man sendte opp et vakkert bakke-fyrverkeri og beundre noen lokale, afrikanske gaseller som danset seg inn i det nye året.

Før en importert dvergflodhest selvfølgelig fikk det for seg at den afrikanske nyttårsnatten i kombo med grov oversjenking hadde satt henne i kontakt med sin indre gaselle hun også…

Og da vi rett etterpå helt overraskende møtte Håvard og Didi, to gode venner fra Norge, overdøvet vårt bord både bakkefyrverkeri og DJ helt frem til klokken syv i dag tidlig altså.

Det burde strengt tatt være forbudt for nordmenn å støte overraskende på hverandre i utlandet, det er livsfarlig gøy. Vi oppfører oss jo som om det er sjølveste Jesu gjenkomst selv om det dreier seg om folk man nærmest ser daglig der hjemme. Halleluja og godt nytt år til alle fra oss her i Kenya!

Leave a Comment

Mitt Afrika – Jeg har ribbe i ovnen

Neste gang jeg skal ta meg fra Nairobi til Mombasa vurderer jeg å gå. Motorisert transport her i Kenya er virkelig ikke noe for pyser. Da vi endelig kom oss på en buss i Nairobi, var det til å begynne med rørende å se at busselskapet hadde slik omsorg for sine passasjerer at de til og med advarte oss mot å ta imot mat og drikke fra fremmede. Det er jo fint å vite at de ønsket å skåne oss for en potensiell død fra matforgiftning, tenkte vi…

Men den rørende følelsen varte bare til vi kom ut på motorveien og bussen begynte sin første forbikjøring av tre trailere på rekke i 160 kilometer i timen – PÅ VEISKULDEREN inn mot bushen. Da skjønte vi jo at grunnen til at de ikke ville risikere matforgiftede passasjerer var at de så gjerne ville drepe oss selv.

Bussene som kjører i ekspressrute Nairobi-Mombasa får den Al Quaida-drevne sørlandsbussen jeg har blogget om før, til å fortone seg som en ettermiddagshvil i en himmelseng. Tydelig inspirert av MTV`S «Pimp my ride», er bussene så rigga og stripynta i bling at de må være enhver gangsta`s våte drøm.

7 timers busstur endte derfor i enda en natt uten søvn. Med blanke og oppsperrede øyne så jeg døden i hvitøyet så mange ganger at jeg allerede halvveis hadde forsonet meg med at dette var slutten og sett livet passsere revy så ofte at jeg begynte å bli lei av reprisene.

Men som ved et sant julemirakel kom vi til slutt ikke bare frem til Mombasa, men også hit til Diani Beach og Villa Milele, eid av våre to gode venner Sigbjørn og Ernst som vi er her for å besøke. Det første jeg gjorde var å hoppe i bassenget, noe som igjen fikk meg til å lure på om jeg faktisk kanskje var død likevel og mot alle odds hadde havnet i himmelen ved en ren feilbooking.

Men etter noen hardt tiltrengte timer på øyet satte vi kurs for stranden og sakte begynte det å gå opp for meg at jeg virkelig er på ferie.

Og selv om det skurret litt i 35 varmegrader når Sigbjørn plutselig reiste seg fra lunsjbordet med utbruddet » Åh, gud, jeg har ribbe i ovnene, jeg må gå», så kom jeg fort inn i tropisk julestemning og satte i gang med å lage en ekte norsk snømann av sand.

Og hjemme i Villa Milele igjen, feiret vi en forsinket juleaften med vår egen Josef over grytene; den fast ansatte og rent ut fabelaktige kokken her på Milele: Mr. Joseph Karisa Kazungu. Jeg tror ikke det finnes så mange afrikanske kokker som har fått til en så god hjemmelaget surkål som ham.

Tyttebærsyltetøyet hadde overlevd den strabasiøse ferden fra gravlunden hjemme i Oslo og smakte faktisk så godt at vi nå har funnet ut at det ikke bare er jule-akevitten som bør krysse ekvator for å få den rette smaken, men også tyttisen!

Julefrosken ble høytidelig overrakt vertskapet og fikk sin rettmessige plass på treet.

Før vi satt oss ut ved bassanget og nøt ribbe, akevitt, juleøl, tyttis, surkål og hjemmebakte lefser fra lefse-Randi på Brandbu. Det smakte fantastisk!

I kveld skal vi ha stor grillfest ved bassenget med flere inviterte gjester og i morgen er det nyttårsaften på stranda. Hvis det er sånn å møte døden per buss i Kenya, dør jeg gjerne igjen!

Leave a Comment