Tag Archives: Cupido

Death by Unga Bunga

Da har jeg i hvert fall funnet ut hvordan jeg kommer til å dø. Frilanslivet med kreft er ikke noe for pyser. På mandag skal jeg inn på Ullevål og få beskjed om hva slags cellegift jeg skal på og hvor lenge. Etter det har jeg booket time for skalpering hos bestevenn og frisør Haakon på The Suite. Jeg kjenner at jeg trenger å øve meg litt på å være skalla før håret detter av av seg selv.

xeniafilmathene 013

Men som frilanser er det ikke bare å sykemelde seg og nyte velferdsgodene. Så for å sikre at jeg fortsatt har et sted å bo og mat i kjøleskapet de neste månedene, må jeg altså jobbe som en sinnsyk tulling med ADHD først.

Det innebærer å få i land alle intervjuer til en ny Tara-serie, legge opp løpet for faste spalter i Cupido og Blikk, forberede et kåseri jeg skal ha på Ibsen og Hamsun-dagene i Grimstad 9. August og seff prøve å rekke og forandre verden før det braker løs med intravenøs gift, kvalme og nedsatt immunforsvar som begrenser min bevegelse ute blant folk.

xeniafilmathene 014

Dette er nemlig også uka for å bli intervjuet. I går ble jeg intervjuet av Brystkreftforeningens medlemsblad Athene og i morgen skal jeg portrett-intervjues av Gaysir.

Og fordi jeg og fotograf Xenia som dere vet har bestemt oss for å videoblogge fra denne kreft-prosessen min fordi vi tror det kan vise seg å bli litt vesentlig til slutt, måtte jeg seff filme hele greia i går og bale med et stativ jeg ikke skjønner en drit av fordi det er viktig at kamera står stille, har vi fått beskjed om fra Tara-redaksjonen.

xeniafilmathene 015

Jeg ser jo at folk blir litt brydd når jeg sier jeg vil forandre verden. Særlig andre  jorunalister når de spør meg hvorfor jeg mener at min stemme er viktig her ute i blogg-universet. Hvem tror jeg at jeg er liksom?

Men hvorfor tror de at jeg gidder å stille opp på intervjuer hvis det ikke var fordi at jeg vil forandre verden? Jeg er jo ikke så tjukk i huet og tom i hjertet at jeg gjør det bare for å bli sett og kjent, selv om jeg vet at det er populært blant kidsa nå for tiden, liksom.

xeniafilmathene 017

Jeg har bare ett mål med alt jeg er og alt jeg gjør, og det er å prøve å sparke beina under den kvelende sosiale kontrollen vi alle lever under pisken til. Både på egne, men også andres vegne. Ikke gjør som mora di sier!

Tenk dine egne tanker, ta dine egne valg og slutt å være redd for sosiale sanksjoner fra folk, fe, samfunn og livspyser som tror de kan løfte seg selv ved å tråkke ned andre. Javel hvis folk ikke liker deg, peker nese eller ler av deg. Hvorfor bry seg om det? Det er jo du som skal leve ditt liv og det er også du som skal dø av det til slutt, ikke dem.

xeniafilmathene 016

Så får bare folk kalle meg naiv, høy på meg selv eller hva de måtte ønske. Jeg kunne ikke gitt mer faen. Jeg vet jo utmerket godt at jeg alene ikke klarer å forandre en dritt, men de kommer til å bære meg til grava midt i et forsøk på å få det til likevel.

Så da jeg og kompis Sveinung satt oss ned for å ta en velfortjent  utepils i sommer-Oslo etter intervjuet i går og fikk øye på en konsertplakat som reklamerte for et band med navnet «Death by Unga Bunga«, nikket jeg bare megetsigende til Sveinung: Hell yeah, de må vi sjekke ut!

xeniafilmathene 034

Leave a Comment

Paradise lost

Her er det travelt for tiden altså. Ikke bare driver jeg og pakker sammen hele livet mitt for flytting, men både jobb, møte og den sosiale kalenderen er sprengfull. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å roe litt ned og få adresse Gamlebyen Gravlund som er der mitt nye, lille krypinn befinner seg.

Jepp, fra vinduene ser jeg rett ut på rekke på rekke med gravstøtter, men det må jeg blogge om når jeg får flytta. En sånn utsikt får en jo imidlertid til å tenke litt på det hinsidige og således både på paradis og helvete selv. Så da jeg traff finalist Christina Johannesen i siste Paradise Hotel på gata her forleden, fikk jeg en ide.

Som dere ser var ikke fotografen helt stødig på hånda, men så var da dette også etter en av de før omtalte sosiale kalenderpunktene med litt mye vin, men han fikk nå sånn høvelig dreisen på det til slutt.

Hva om vi laget et Paradise Hotel for førtiser? Jeg stiller gjerne mine nye lokaliteter på Gamlebyen Gravlund til disposisjon! Utstemmings-seremoni mellom gravstøttene og Se & Hør-overskrifter som «Førtiser ikke klare for døden likevel» og «Førti, men ikke ferdig»? I stedet for lamme konkurranser som i det oprinnelige Paradise Hotel for kidsa, kunne vi hatt mer gammelrosa konkurranser:

«Hvordan skremme en rosablogger til fornuft på ti minutter», kåre «Ukas cupcake-kaster» og «Dagens cougar»! Men hvem skulle vi hatt med? Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at jeg ville hatt med fabelaktige Espen Esther Benestad og Elsa Almås som høyst velfortjent vant Cupido-prisen på lørdag for sitt virke og utvikling av sexologistudiet ved UiA. Litt sexfokus hører jo med på reality-TV.

Men vel så viktig er jo god mat. Ikke faen om vi førtiser tar til takke med den pizza og hamburger-menyen kidsa på Paradise tyller i seg. Nei, skal vi på TV er bare det beste godt nok! Jeg foreslår derfor at vi også tar med oss fabelaktige kjøkkensjef og Tara-venn, Terje Ommundsen bak restauranten Plah. Han er jo ute med ny, fabelaktig kokebok nå også. Etter å ha slafset meg gjennom ti retter av hans fantastiske meny på Plah under Tara-møte på tirsdag, vet jeg hva englene spiser til lunsj!

Og som litt humor og underholdningsinnslag tar vi med fantastiske Berit Bislett i Geir Lillejord sin skikkelse! Etter å ha sett ham på scenen under Cupido-festen på lørdag, føler jeg virkelig at han har gitt badedrakt-problematikken til oss litt fluffy førtiser et ansikt – og alle vet jo at det må være mye badedrakt-posering på Paradise Hotel!

Se flere bilder fra Cupido-fest på Tarapi sin Facebookside her. Jeg ble særlig inspirert av hun som hadde med seg to slaver i bånd.

Leave a Comment

Dagens antrekk: Kebab-parfyme

Åhrg, jeg skulle aldri blogget om mensen på hagefesten forrige uke. Allerede dagen etter ble jeg nemlig hardt angrepet av pms. I min alder har jo faenskapet begynt å bli såpass uregelmessig at jeg kan bakse i ufruktbar fryd flere måneder i strekk, desverre med det resultat at jeg nesten glemmer hele greia og pms-en kommer enda mer overraskende på enn før. Denne gangen resulterte det ikke i rødvinsjokk som sist, men i full lavkarbosprekk med både iskake og øl.

Dere som ikke lever lavkarbo, vet det kanskje ikke, men sukker er gift og burde sortere under ulovlige narkotiske stoffer! Når man lever på minimalt med sukker sånn til hverdags som meg, reagerer i hvert fall kroppen med full beredskap på to millioner gram sukker som jeg er overbevist om at denne Oreo-iskaken inneholder. Symptomene utvikler seg gradvis, men begynner relativt raskt med en reaksjon ikke ulikt ADHD- symptomene til fireåringer i barnebursdag etter at alt godteriet er fortært.

Denne gangen begynte det med at bakdelene på de digre øreringen mine i rød plast, løsnet og falt av. Jeg startet øyeblikkelig en frenetisk gjennomgang av innholdet i vesken jeg seff hadde hengt på den fabelaktige veskehenge-dingsen jeg fikk i sommer. Som lavkarber på sprekk fant jeg en Babybell-ost jeg sporenstreks begynte å eksperiementere med som potensiell øredobb-holder. Det viste seg at det var voksen rundt osten som egnet seg best.

Men siden karbosjokk setter i gang et sanseløst behov for enda mer karbo i kroppen til en lavkarber, ble iskaken etter enda noen øl, raskt etterfulgt av en kebab som jeg først et par timer senere, oppdaget at jeg hadde klart å miste en diger kladeis av ned mellom puppene.

Parfymert med ost bak ørene og kebab mellom brøsta, var det kanskje ikke så rart at gutta jeg prøvde å sjekke opp utenfor det skeive utestedet London Pub litt senere, slikket seg om munnen etter en klem og litt nussing og snusing, ignorterte meg fullstendig og satte kursen mot gatekjøkkenet vegg i vegg. Jeg trøster meg med at jeg i hvert fall klarte å vekke et kjødelig begjær hos dem selv om det var etter kebab og cheeseburger og ikke meg.

Men etter sommerens voluminøse avisoppslag i sørlandspressen kjører jeg fortsatt på under mottoet «ikke en uke uten pressedekning av det faktum at livet ikke er for pyser» og høynet linselus-opptreden på hagefesten til Aschehoug forrige uke med en helside i siste utgave av det fabelaktige, skeive magasinet Blikk som dere kanskje husker at jeg kjøpte et års abonnement på til mitt gamle gymnas under årets skeive dager.

I siste nummer av Blikk som er i salg nå, skryter jeg på meg en velutviklet gaydar, eller seksuell intelligens om du vil. Men jeg fortalte dem selvsagt ikke et ord om min egen ostebefengte kebab-utstråling som skremmer tilgjengelige halvhomoer inn på burgersjappa etter første nærkontakt. Synd, men sant siden det denne helgen er duket for storslagen Cupidofestival som Dagbladet seff allerede har skrevet om. Jeg har jo fast spalte i Cupido og i invitasjonen til lørdagens prisutdeling og fest står det: Kle deg sexy.

No can do. Langtidseffekten av en karbosprekk som den i forrige uke er nemlig at etter ADHD-symptomene har gitt seg, reagerer kroppen med å produsere mer gass enn kraftverket på Mongstad i sin storhetstid. Jeg er altså så oppblåst at jeg holder på å lette fra sofaen og må iføre meg den mest sekkete og uformelige kjolen jeg har på lørdag. Mulig jeg henger en Babybell-ost rundt halsen også for å være helt sikker på å ikke tiltrekke meg noen potensielle pinligheter. God helg!

Leave a Comment

Dagens antrekk – hale!

I det nummeret av Tara som er i salg nå, har jeg intervjuet fabelaktige Cecilie Kjensli, Norges første offentlige dildotester og i dag eier av Cpunktet.no – nettstedet for deilige ligg og digge orgasmer. Og rynker du på nesen av litt egenpleie i form av dildosex er ikke dette blogginnlegget for deg, men som Cecilie selv sier: «Vi kan jo diskutere politikk, mote, kunst og musikk så fillene fyker, men når det kommer til sex så tar de fleste det med èn gang veldig personlig.»

Derfor vil jeg først advare potensielt sarte lesere: Dette er ikke personlig ment! Jeg har tross alt fast spalte i Cupido så litt analt fjas må altså påregnes nå i sommerferien. Da jeg var hos Cecilie la jeg nemlig min elsk på en diger dildo i lekkert rosa design, men det var ikke så mye dildoen i seg selv som det som var festet på den.

Skrudd fast i bunnen var nemlig den lekreste rosa dusk du kan tenke deg! Komplett med farget kaninpels og swarowski-krystaller var den altså aldeles uimotståelig fluffy. Cecilie merket seg mitt beundrende blikk så da jeg skulle gå, overrakte hun meg en løsdusk i rosa fjær. Riktignok ikke fullt så eksklusiv som den i  kaninpels og uten påfestet dildo, men likevel; jeg var fra meg av begeistring.

Men så dukket seff spørsmålet opp: Hva i all verden skulle jeg bruke den til? Som gammelrosa-blogger lot jeg meg imidlertid raskt inspirere av mitt nye konsept med dagens antrekk. Både fasongen, swarovski-detaljene og dildo-festemekanismen fikk det til å tikke i Petter Smart-hjernen. Og utstyrt med sommerferie på sørlandet, hobbyskrin og superlim, slo det meg:  Den er jo perfekt som hale!

Jeg har alltid ønsket meg hale! Som mangeårig katteholder har jeg hatt anledning til å studere fenomenet på nært hold og både aktiviteter som løping etter egen hale, stritting med halepels ledsaget av ryggskyting, avvisende og kattemyk logring, samt utstrakt krølle-halen-rundt-seg-avslapning, har alltid fristet. Ingenting er så utrykksfullt som en hale!

Jeg er derfor nå på jakt etter en liten og nett butplug (ikke noe veldig stort, man er da tross alt en lady) som jeg kan lime fast inne i den svarte batteri-regulatoren halen er festet til og voila: Litt vaselin og svupp! Hale på plass! Desverre ser ikke butpluger ut til å være det enkleste å oppdrive her nede i bibelbeltet på sørlandet, men heldigvis er det til helgen tid for den årlige nytelsesfestivalen her i Grimstad så da satser jeg på å få kjøpt en.

Normalt er jeg ingen tilhenger av one night stands da de som oftest er veldig kleine, involverer mye alkohol og fører til at man våkner med et skrikende behov for å gnage av seg sin egen arm så man kan slippe fra åstedet uten å vekke takraset som ligger på den.

Men som singel førtis må jeg bare teste ut hale-konseptet og kan ikke vente med å få dratt med meg en tilfeldig turist-østlending hjem og parkere vedkommende i senga mens jeg kokett unnskylder meg med at jeg bare må en tur på badet og fikse meg. Ansiktsutrykket når jeg kommer naken ut fra badet med halen festet og snur meg med et friskt vrikk på stumpen, vil definintivt være verdt det. Er det noe som kan få fres på en one night stand så må det være hale! Purrr…

Leave a Comment

Vaginas tapte Atlantis

Etter å ha gått rundt med frukt på hodet hele forrige uke, har jeg denne uken konsentrert meg om blomster. Nærmere bestemt min egen blomst.

Det var i hvert fall slik jeg lærte å omtale det kvinnelige kjønnsorgan da jeg noen år på Jamaica livnærte meg av å oversette amerikansk husmorporno for et norsk ukeblad. Dere vet sånne føljetonger om udødelig kjærlighet, sirlig illustrert av staute menn og kvinner i nød? Jepp. For de av dere som ikke har lest særlig av den slags kan jeg altså opplyse om at det hele stort sett er et skalkeskjul for å presentere absurd feminisert pornografi for lengtende, amerikaniserte husmødre. Min mest brukte setning var nemlig følgende: «Hans manndoms bankende spyd presset mot hennes delikate blomst». Wtf?

I dag er mitt første innlegg i min faste spalte for Cupido – Bladet for kåthet og glede, nemlig i salg og publisert på nett. Spalten har som dere vet av (u)naturlige årsaker fått tittelen «Kåthet og vrede». Første tema ut er gutteklining da det er lite som får blomsten min til å bevre mer enn det. Vi har alle vårt.

Årsaken til mitt vaginale fokus denne uka har desverre likevel ikke vært gutteklining, men en oppfordring fra den legendariske orgasme-aktivisten Betty Dodson til alle kvinner om å lære sitt eget kjønnsorgan bedre å kjenne. Jeg møtte Betty for min neste spalte samt et lengre intervju til neste nummer av Cupido som dere derfor må vente litt med å få lese, men så mye kan jeg allerede røpe: G-punktet finnes ikke!

Når man ser intrikate, anatomiske illustrasjoner som den over, kan heterofile kvinner kanskje være tilbøyelig til å mene at det heller er snakk om at menn ikke klarer å finne veien, de vegrer seg jo ofte mot å stoppe og spørre om riktig retning når de er ute på tur. Men som seksuelt aktiv med både kvinner og menn gjennom et langt liv, har jeg likevel lenge mistenkt G-punktet for å være vaginaens mytiske Atlantis da særlig menn sin evinnelige trang til å banke spydet mot min delikate blomst, ikke akkurat har medført at det tapte paradis ble funnet for å si det sånn.

Og etter å ha tilbragt den siste uka med knipeøvelser, speil, staking, støting, pressing og klemming – ingen skal si jeg er en journalist som ikke tar research alvorlig! Har jeg en gang for alle konkludert med at Betty Dodson har rett. Utover det syns jeg menn bør øve seg mer på å lese kart og bli flinkere til å stoppe og spørre om veien:

Leave a Comment

Yes, I believe…

Da var sommerferien ugjenkallelig over for denne gang og herregud for en blandet start på hverdagen det har vært. Særlig hverdags-helgen, men det kommer jeg tilbake til. Jeg klamret meg til Sørlandet og svabergene så lenge jeg kunne, men på sjølveste 43-årsdagen var det ugjenkallelig slutt og bibelbeltet måtte forlates for denne gang.

Som dere vet, har jeg et anstrengt forhold til Sørlandsbussen, og det ble ikke bedret av å feire bursdag på nok en forsinket avgang med en sidemann som stinket tåfis. Heldigvis samlet gjengen på Tarapi sin Facebook-side sine krefter for å gi meg det jeg ønsket meg mest i bursdagsgave: 600 deilige småtøser som fans! Juhu! Jeg måtte seff feire med en Atkinsbar og lighter-kakeslys med det samme.

Men det var tilbake i Oslo at hverdagen virkelig startet. Hva er det med nordmenn og lørdags formiddag på byen? Som på et uhørlig signal stormer alle ut av sine hjem og ned i sentrumskjernen hver bidige lørdag formiddag land og strand rundt. Har de ikke fått med seg at vi nå praktiserer langåpent her i landet og at det er mulig å handle på andre dager, ja sågar etter arbeidstid på en stille mandag for eksempel?

Hva skyldes dette skrikende behovet for å stime sammen som gnu i kø over savannen rundt i landets gågater og foran kassaapparater? Jeg hater lørdags formiddag i sentrum. De få gangene jeg har måttet bevege meg ut under denne folkevandringen gjennom det urbane landskap, har jeg alltid blitt angrepet av ukontrollert pannesvette, bankende hjerte og livsfarlig høyt aggresjonsnivå. Oslo City kjøpesenter er desidert verst i landet. Og lørdagen som var la man seg virkelig i selen for å pine sine kunder. For hva møtte meg da jeg pannesvett og überstressa brøytet meg vei til vinmonopolet på Oslo City? Jepp: Nok en Justin Bieber-parade!

De hadde nok valgt Oslo City på grunn av akustikken. I hvert fall var jeg døv på begge ører i flere timer etterpå da beliebernes viktigste uttrykksform som kjent er hvinende skriking. Jeg var på vei til Hovedøya og sommerens siste treff med forumhorene som vi mest aktive på debattforumet til Gaysir.no kaller oss. Nok en gang ble jeg slått av nesegrus forundring over at noen frivillig velger å få barn når resultatet faktisk kan vise seg å bli en belieber. Hvordan holder disse foreldrene som var med som anstand på Oslo City egentlig ut den offentlige ydmykelsen podene påfører dem?

Og hvordan klarer disse foreldrene noen gang å gå til sengs med hverandre igjen etter til og med ha fått eksponert resultatet av sitt kjønnslige samkvem i Dagbladets tabloide gapestokk som på søndag? Jeg har i hvert fall aldri vært mindre kåt enn da jeg forlot Oslo City til fordel for Hovedøya på lørdag formiddag, noe som i grunnen var svært uheldig da jeg neste dag hadde deadline på første utgave av min nye spalte for «Cupido – Bladet for kåthet og glede» og reagerte med spontan karbo-aggressjon på Gaysir-treffet.

Det burde kanskje være unødvendig å si at navnet på min nye Cupido-spalte ble «Kåthet & Vrede» til forhåpentligvis stor glede for alle frigjorte småtøser på 40+ som kjøper Cupido nr. 8. Men i dag mandag har jeg besinnet meg litt. Jeg kom nemlig på at jeg har tilbragt sommeren med Norges kuleste fjortis; min lillesøster Thea.

Thea syns belieberne er like pinlige som meg og en gang i uken hele sommeren gjennom har vi hatt høytlesning fra Dagbladets kvinne-reaksjonære magasin «God Torsdag!» til skrekk og advarsel for både måker og turister. Det har tross alt gjort meg til en believer. På at ungdommen likevel er fremtiden. Og at de kanskje blir litt mindre flinke til å løpe i flokk når de vokser til – både på lørdager og torsdager.

Leave a Comment