Tag Archives: champagne

Luksus i lufta

(SPONSET INNLEGG) Herregud som jeg har gleda meg til å blogge dette: Dette er et sponsa innlegg! Bloggen er og skal fortsatt være et redaksjonelt produkt og jeg sier nei til det meste av sponsing, men nå fikk jeg et tilbud jeg bare ikke kunne si nei til!

20170418_143817De neste ti dagene er nemlig bloggen sponsa av fabelaktige Emirates Airlines for en tur hit til Sri Lanka med rundreise på boutiquehotellene og luksusvillaene til Casa Colombo Collection.

18051780_10155003086445781_640536896_nOg jeg flyr selvsagt businessclass. Første gang jeg fløy med Emirates gjorde jeg ikke det. Jeg var rundt 25 år og skulle på reportasjetur til Pakistansk Himalaya der en norsk jente satt fengsla for heroinsmugling og hadde fått dødsstraff.

20170418_145308Jeg hadde kjøpt nye sandaler som stramma litt over vristen, men siden Emirates har en av verdens mest romslige og lukseriøse Economy cabins, sovna jeg som et snorkende murmeldyr så fort jeg hadde spist.

20170418_141226Jeg  våkna i Islamabad med to ørsmå rifter på vristen. På business nå hadde jeg riktignok veldig mye bedre beinplass, men lell. Det skal litt til å få meg til å sovne på et fly så det sier sitt om sittekvaliteten på economy. På business fikk jeg selvsagt seng.

20170418_173247Men i Islamabad tok jeg av meg sandalene og gikk på do der gulvet var dekket av mildt sagt møkkete vann. Noen timer senere hadde begge beina vokst til ballonger og en rød stripe snek seg oppover mot lysken. Det var Ramadan og hotellet slet med å finne en kristen lege i byen.

18072403_10155003085805781_1767970168_nDa legen endelig kom, snakket han nesten ikke engelsk, men klarte å melde: Velly, velly good you come today – tomorrow riiiiitsj, sa han og dro pekefingeren over strupen.

18052760_10155003085720781_1561817213_nNeste dag skulle vi kjøre gamle silkeveien gjennom Himalaya til Gilgit der fengselet lå. Det var 52 varmegrader, krig i Kashmir og jeg så hoven og bandasjert rundt beina at jeg måtte knabbe noen herre-flikkflakker i størrelse 48 på hotellet.

20170418_141710Men jeg overlevde, det ble sak, jenta ble utlevert til Norge, slapp å bli hengt og jeg fikk en uforglemmelig tur til Himalaya. Men poenget mitt er altså at Emirates er såpass lukseriøst selv på economy at du kan risikere å sove på deg blodforgifting!

20170418_160415Jeg vet ikke helt om det var et sånt blogginnlegg de hadde i tankene da de sponset meg med business denne gangen, men jeg har altså slagordet klart: Emirates – så komfortabelt at du nesten kan dø av det!

20170418_162606På business nå fikk jeg altså sånn en deilig service, champagne, franske viner, oster, seng, dyne og plass at alt jeg risikerte denne gangen var å utvikle litt dårlig dømmekraft når det kom til filmer:

Snapchat-2131640257Jeg kan nesten ikke vente med å dra hjem igjen, men først har jeg ti sinnsyke dager å se frem til her på Sri Lanka. Dere MÅ bare følge meg på Snapchat @lenewikander og Instagram@ Lene Wikander, disse hotellene og denne reisen er rett og slett ikke til å tro, hæsjtagg luxuslaif.

18072421_10155003187045781_172994544_nOg det ER virkelig sant som de sier: Reiseopplevelsen begynner på flyet! Jeg gliser i hvert fall fra øre til øre etter den starten jeg fikk nå. Sees snart på tuk-tuk safari i Colombo!

15128698_10155003248560781_97595373_n

Leave a Comment

Til Paris med Anne Lindmo

Og ikke bare henne. Med på lasset var også Helle Vaagland, Sigrid Bonde Tusvik, Mona B. Riise, Ragna Nordenborg, Nina Stensrud Martin og en sjamanpinne som skulle sette hele Paris på hodet, men det kan dere lese mer om i siste utgave av Tara som er i salg nå på fredag. En ting er imidlertid sikkert; det er ikke noe for pyser å dra på jentetur med denne gjengen her.

DSC05546Som journalist og fotograf på jentetur-reportasje til Paris, vet du det blir travelt når redaktøren to dager før avreise bestemmer at vi skal  skyte cover med Anne Lindmo og flere av jentene på. Heldigvis kom ikke Sigrid Bonde Tusvik før dagen etter vi hadde leid sminkør, ellers hadde det nok blitt seks stykker på cover også.

IMG_5902Men verken jeg eller fotograf Trude Westby er videre skvetne av oss så i løpet av et par timer i en park i Paris, satt det som et skudd.

tar_no_000000_cover13-w8DmnX8JtUnPDXzsr2jqKADet måtte selvfølgelig sporenstreks feires. Det er jo helt greit å drikke både vin og champagne til lunch i Paris.

DSC05560Det er noe helt eget med det å reise på jentetur. Det skaper en unik dynamikk å bare være damer mens ektemenn, samboere, partnere og barn får seile sin egen sjø noen dager. Ikke at jeg er i besittelse av noen av delene, gud forby, men jeg nyter også det kvinnefelleskapet en jentetur gir.

Og særlig med denne gjengen da. Samtlige bortsett fra Sigrid kjenner hverandre fra de jobbet sammen i det legendariske radioprogrammet Mamarazzi og det må være første gang i mitt liv jeg har ledd så mye at jeg nesten har spydd.

DSC05556Når Anne drar i gang selvbrunings-historien over alle selvbrunings-historier som involverer både en ammende baby med selvbrune fingre, Jordal Beauty og «dritt i dysa», er det helt umulig å ikke knekke fullstendig sammen.

Eller når Nina Stensrud Martin hjelper oss med å bryte oss inn på Pompidou, bare for å gå oss vill på veien ut igjen. Og når Ragna Nordenborg må «melkes» fordi hun akkurat har fått en splitter ny og to måneder gammel baby hjemme i Oslo og har glemt melkemaskina.

DSC05664Folk kan si hva de vil, men det finnes ikke noe morsommere enn å være en gjeng voksne kvinnfolk på tur. I hvert fall når selvsamme kvinnfolk har humor, selvironi og galskap nok til å gi litt faen og ta imot det livet byr på med åpne armer.

Nå skal det sies at det ble bydd på litt for mye champagne for min del. Jeg er ikke vant til så mye eksklusive bobler og ble seriøst angrepet av sure oppstøt. Da er det jo godt å ha noen til å trøste seg når restaurant-innehaveren byr på gratis champagne ute på fortauet og du må avsløre deg som den bryggesjaueren du er og be om en lett pilsner i stedet.

DSC05579Men så var vi jo i Paris da. I Paris! Og der blir alle små problemer fort glemt. Der er det jo så lett å finne noe større å flytte fokus over på.

DSC05709Les hele den femten sider lange reportasjen i Tara og se jentenes egne mobilbilder fra turen på tara.no.

Leave a Comment

Hjemme, borte, uoppgjort

Telefonen min virket ikke i Addis så da jeg landa på Gardermoen raste det inn et aldri så lite snøskred med sms og mms. Det viste seg at Bonnier Media som gir ut Tara, hadde hatt et aldri så lite seminar om sosiale medier der jeg fikk æren av å illustrere noe av det viktigste når man satser på nett, nemlig å skille seg ut:

imageTara-redaktør Torunn snappet dette bildet av storskjermen på seminar og sendte meg på mms. Det er godt man kan være til nytte sier bare jeg. Kvinnepressen er generelt altfor strømlinjeformet så vi trenger helt klart flere som bryter med normen både på nett og på trykk.

Desverre viste det seg imidlertid at Bonnier ikke var ferdig med meg i denne runden enda. Forleden arrangerte nemlig Tara bokbad på Gyldendal med krimforfatter Camilla Läckberg.

bokbad-518a-3MIHjpSJqLWmXG6EIiBRMwDa de gjorde det samme for et par år siden, kuppet jeg og Unni Askeland scenen. Det var Unnis femtiårsdag så unødvendig å si så hadde vi allerede fått i oss litt sjampis.

gyldendal-019Men hva langt verre var så kidnappet vi sjølveste Läckberg til nachspiel på Bristol hotell etterpå – vel vitende om at hun skulle til Finland eller noe og bokbade tidlig neste dag også.

gyldendal-034Redaktør Torunn mente derfor jeg hadde noe uoppgjort og innkalte meg på det røde løper-teppet til Gyldendal i forigårs for å be om unnskyldning.

DSC04114DSC04129Heldigvis var det så stinn brakke at det hele bare kokte bort i champagneskålen.

DSC04139Men ikke uten at jeg først fikk tatt tak i kveldens konfransier Mona B. Riise og overtalt henne til å bli med til Paris sammen med noen andre fantastiske damer på reportasjetur for Tara i juni. Jeg syns ærlig talt sånn uformell kidnapping av bra damer funker veldig fint jeg nemlig.

DSC04151Ellers får dere tune inn på P2`s program Salongen på mandag der jeg skal snakke helt usensurert en time til ende. Jeg tipper det kommer en sms som kaller meg inn på teppet til Bonnier Media etter det også. Riktig god helg så lenge. Kidnapp en bra dame til nachspiel du også!

Leave a Comment

Se & Hør by accident

Gud så deilig å være tilbake på fastlandet etter en uke fanget i isødet på Svalbard. Jeg hadde ikke landet før jeg styrtet avgårde for å bruke litt tid på urbane aktiviteter og innfant meg på fabelaktige Unni Askelands vernissage for sin nye utstilling «De Ensomme – Munchadopsjoner 2001 – 2013″ hos Finart på Tjuvholmen her i Oslo.

Unnimunch 007

Med meg hadde jeg seff Norges deiligste homsepar som jeg bare er helt knusbetatt for tiden. De er forlengst booket inn som årets sommerforelskelse bare snøen jeg tydeligvis tok med meg fra Svalbard, får lagt seg og våren snart kan begynne.

Unnimunch 014

Unni har jo som dere vet produsert utstillingens Munchadopsjoner rett oppe i gata her hos meg på gravlunden i den nedlagte kirken på hjørnet der jeg var på besøk etter at jeg kom hjem fra Etiopia for litt siden. Det er sterke arbeider jeg anbefaler dere alle å stikke innom Fineart og se før utstillingen stenger den 20. april.

Unnimunch 012

Min gamle svirebror fra homsebaren London Pub; Oslos ordfører Fabian Stang, åpnet som seg hør og bør Unnis utstilling i Munch-året.

Unnimunch 005

I tillegg sang Hank Von Helvete en hjerteskjærende versjon av Cornelis Vreeswijk  sin låt «Tomtebloss». Hank spilte jo som dere sikkert vet Cornelis i filmen om ham. I det hele tatt var lokalet spekket med kjendiser og andre celebriteter.

Men etter Hank sin bittersøte kjærlighetsvise, ubegrensede mengder champagne og omgitt av gripende kunst med to deilige menn på armen, kjente jeg meg bare akutt våryr som Bambi på isen over endelig å være tilbake i sivilisasjonen etter å ha sluppet fra Svalbard med livet i behold.

Unnimunch 009

Etter Mette-Marit-fadesen med Unni i New York i fjor, har jeg jo bestemt meg for at en karriere som Se & Hør-reporter ikke er noe for meg, noe vi i går fikk ytterligere bekreftet. I stedet for å ta bilder av alle de spennende menneskene dere helt sikkert har mye mer lyst til å se og lese om enn meg, glemte jeg fullstendig min rolle som observant blogger og tok bare bilder av meg selv med de lekre datene mine. Heldigvis for dere hadde jeg flaks og fanget bakhodet til en og annen kjendis i bakgrunnen.

555041_10151617681726255_993207179_n

529239_10151617700046255_2147381715_n

Og da jeg i tillegg møtte tidligere kollega og en av Norges desidert beste fotografer; C. F Wesenberg, så jeg mitt snitt til å få tatt noen riktig profesjonelle bilder av oss også.

Unnimunch 018

Det er derfor ikke CF sin feil at hormonene fikk overtaket på meg der jeg sto våryr mellom to deilige menn og i stedet for å konstentrere meg om å ta meg best mulig ut på bildet, så mitt snitt til å antaste dem på det groveste i stedet. Jeg skylder på champagnen. Og på Svalbard.

Unnimunch 017

Unnimunch 020

Men nå! Nå vil jeg ha vår på utsiden av kroppen også!

 

Leave a Comment

Hals over hode

Her er det så grå hverdag for tiden at mitt eneste lyspunkt er at NRK sender Agatha Christies Poirot hver mandag og tirsdag sånn rett før klokka seks når jeg tar meg en pause i jobbinga og spiser litt middag. Resten av uka blir vi jo teppebomba med skisport så da har jeg TV`n slått av.

Skrivebordet er nedlessa med deadlines som må unna før jeg igjen setter kursen ut i verden for Tara. Denne gangen blir det et lite gjensyn med Mitt Afrika før vi drar til Svalbard og så Kreta.

Men akkurat da jeg tenkte at denne uka har jeg virkelig ikke noe å melde og dro ned til  Tara-redaksjonen for å levere enda to saker, fikk jeg et deilig bevis på at verden der ute ikke har glemt meg selv om jeg sitter nedgravd i jobb her på gravlunden.

hals 004

I posthylla til redaktør Torunn Pettersen lå nemlig en deilig pakke fra Tarapi-leser Grete med en brosje og en strikke-hals som var så varm at jeg begynte å svette selv om det er ti minus her i Oslo i dag.

Jeg har grudd meg som en hund til å dra opp i isødet på Svalbard. Jeg hater å fryse. Men med denne blir jeg i hvert fall varm rundt halsen. Takk Grete! La gjerne dette være en oppfordring til andre lesere. Jeg elsker å få presanger!

hals 008

Og hjemme igjen ser jeg nå på mail at linselus-Lene gjør det stort der ute i verden helt uten min vitende. Det viser seg nemlig at fabelaktige fotograf og mangeårige reportasjereise-kollega; Stian Andersen, skal stille ut sine bilder av A-ha på ærverdige Strand Gallery i London. Og er du i London mellom 28 februar og 17 mars, må du bare ta turen hit.

width_650.height_300.mode_FillAreaWithCrop.pos_Default.color_White

Jeg og Stian har reist verden rundt for diverse magasiner siden krigen i Bosnia dit vår første reportasjetur gikk, og går bare under kallenavnet «dream-team» blant de redaksjonene som har hatt med oss å gjøre. I hvert fall er det sånn vi alltid har presentert oss selv for dem. Ubeskjedenhet er en dyd!

IMG_9611

Så i fjor stilte derfor både Tara-redaksjonen og jeg mannsterke på lanseringen av Stian Andersens fantastiske fotobok om A-ha med utstilling på Stolper and friends her i Oslo. Som jeg blogget om da, kom vi riktignok rett fra Aschehoug forlags store hagefest til enda mer gratis champagne på Stolper and friends.

Derfor hadde seff de fleste vett til å holde seg unna kameraene som filmet A-ha-dokumentaren som nå lanseres i forbindelse med Stians London-utstilling. Bortsett fra meg. Det er derfor verden nå får se et klipp av Magne Furuholmen som intervjues med en mildt sagt lobotomert utseende Lene Wikander i bildet.

Min eneste trøst er at mine gode venner og absolutte favoritthomsepar, Jørgen og Robert, som også var der, viser seg å opptre som linselus ca. tjue ganger oftere enn meg i denne dokumentaren. Jeg tror jeg er nødt til å ha dem med som faste lynavledere på fest fremover.

565415_10151462279855781_2099090347_n

Men folk får nå si hva de vil. Jeg sier som det står på brosjen fra Tarapi-leser Grete:

hals 010

 

Leave a Comment

Mitt Afrika – Oppblåsbar nyttårsdag

Prøv å blås opp en flytemadrass med lungekapasiteten til en ivrig festrøyker i 35 varmegrader dagen derpå en nyttårsaften av dimensjoner som allerede har gått inn i historiebøkene, sier bare jeg.

Jeg vet ikke hvem som fikk mest luft, meg eller flytemadrassen, men etter et kvarters pesing holdt i hvert fall Josef som administrerer villaen vår her i Kenya, på å trykke på alarmknappen som går direkte til vaktselskap og ambulanse, så jeg overlot hele prosjektet til Haakon som jeg reiser med.

Resten av dagen har jeg tilbrakt flytende på flesket i bassenget der hele min i dag meget begrensede intellektuelle kapasitet har gått med til å pønske på hvorfor i hule heite produsentene av flytemadrasser mener det er nødvendig med en meterlang bruksanvisning og advarsel på produktet?!

Og det attpåtil uten å klare å nevne en eneste av de reelle farene ved bruk av flytemadrass som feks varseltrekant for de sinnsyke prompelydene som produseres når en kvinne av mitt kaliber skal prøve å åle seg halvnaken rundt på en slik innretning i vann. For ikke å snakke om den utsttrakte faren for lyskestrekk hos godt voksne kvinner når de overmodig prøver å ha sex med en tjueåring ombord, som jeg jo har blogget om før.

Jeg vurderer å forfatte en liste med reelle og langt mer praktiske flytemadrass-instruksjoner, men må nok vente til i morgen for i dag er jeg helt sanert i skallen etter en helt hinsides heidundranes nyttårsfeiring som ikke tok slutt før klokken syv i dag morges. Det begynte riktignok ganske så pyntelig med champagne på takterrassen her i Villa Milele.

Før vi satte kursen til en femretters middag på Ali Barbour`s Cave Restaurant som er et helt unikt og villt vakkert spisested lokalisert inne i en naturlig korallgrotte på stranden her i Diani Beach.

Men etter middag hadde vi billetter til Divas night på den største strandbaren nede i gata og allerede ved inngangspartiet burde jeg vel ha skjønt at dette kom til å kreve sin kvinne…

Men etter å ha bestilt både øl, champagne, Rom & Cola, Gin & Tonic og Sambuca-shots til alle – bare sånn for å være på den sikre siden liksom…

Så ble vi sittende og skue utover stranden der man sendte opp et vakkert bakke-fyrverkeri og beundre noen lokale, afrikanske gaseller som danset seg inn i det nye året.

Før en importert dvergflodhest selvfølgelig fikk det for seg at den afrikanske nyttårsnatten i kombo med grov oversjenking hadde satt henne i kontakt med sin indre gaselle hun også…

Og da vi rett etterpå helt overraskende møtte Håvard og Didi, to gode venner fra Norge, overdøvet vårt bord både bakkefyrverkeri og DJ helt frem til klokken syv i dag tidlig altså.

Det burde strengt tatt være forbudt for nordmenn å støte overraskende på hverandre i utlandet, det er livsfarlig gøy. Vi oppfører oss jo som om det er sjølveste Jesu gjenkomst selv om det dreier seg om folk man nærmest ser daglig der hjemme. Halleluja og godt nytt år til alle fra oss her i Kenya!

Leave a Comment

Kunsten å være jetlagged

Da er jeg vel installert i New York med Unni Askeland. Skjønt «vel» er kanskje en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg hater å fly. Jeg har ikke flyskrekk eller noe, men å sitte åtte timer cramma inn i en trans-atlantisk sardinboks med hylende unger, fulle turister og flymat som produserer giftig tarmgass hos alle fjerten hundre passasjerer, får Abu Graib til å fortone seg som en feriekoloni.

I fjor holdt jeg på å kapre flyet til New York i ren desperasjon. Jeg får aldri sove ombord og det eneste som gjør at jeg i det hele tatt overlever, er min nøye utprøvde hvilestilling som minner litt om posisjonen du skal innta når flyvertinnene skriker «brace!» på sånne kateastrofefilmer når flyet er i ferd med å kræsje eller nødlande.

Alt dette med det resultat at jeg blir fryktelig jetlagged og helt blåst i skallen det første døgnet før jeg får justert meg. Det er litt som å være drita full uten å ha drukket – ispedd et snev tung demens. Og siden vi er her på jobb for Tara har vi jo også et tett program. Så som vanlig på reportasjetur måtte vi ta bakken løpende og suse rett fra rullebanen til åpningen av Vebjørn Sand sin utstilling «Scenes from the Second World War» på Galleri Sand.

Det endte seff med at jeg skar av meg halve munnen med barberhøvelen fordi speilet på hotellet avslørte tre svarte hårstrå på overleppa som konspirerte om å danne en liten Hitler-bart i tråd med utstillingens andre verdenskrig-tema. Jeg klarte ikke å finne pinsetten i jetlag-tåka og var nære ved å forblø.

Jeg fikk likevel tørket opp det grøfste blodsølet, men da vi kom ned til Galleri Sand viste det seg at jeg hadde lagt igjen det nye, fine blogg-kameraet mitt igjen på hotellet. Xenia måtte derfor vippe frem Iphonen til blogging siden hun brukte de proffe kameraene til ordentlig jobbing. Blå Iphone-bilder til tross, begynte kvelden veldig bra med Vebjørn Sand som forklarte oss bakgrunnen for utstillingen og maleriene sine.

Men så kom selvfølgelig Aune Sand med altfor mange flasker champagne og gjorde det som bare var et lett dement jetlag til en total-kollaps av alle operative hjerneceller.

De første sikringene i topplokket gikk raskt etter at vi hadde klatret opp på taket til Galleri Sand for å se på utsikten og drikke enda litt mer champagne.

Men full strømstans ble det ikke før vi fikk det for oss at vi på død og liv måtte ta en stretched limo til homseklubben The Box.

Der var det et så fantastisk drag-show – med balettdansere som danset i flammende ringer hengende ned fra taket over barene – at vi rett og slett måtte gispe i beundring. Men da jeg skulle vippe frem Iphonen for å dokumentere dette for dere, hadde desverre hjernen kortsluttet til et nivå som kun produserte dette:

Nå ligger vi derfor bare her og ser på sjøløve-TV da dette er de dyrene vi føler et nærest søsterskap med akkurat nå. Om et par dager skal vi møte Mette-Marit. Jeg håper jetlagen har gitt seg til da.

Leave a Comment