Tag Archives: cellegiftbehandling

Den nakne sannhet

Jeg har kastet klærne for Tara. Eller det vil si; Tara skriver at jeg har kastet dem, men i virkeligheten tok jeg dem rolig av meg, brettet dem sammen og la dem på gulvet ved siden av krakken jeg satt på i fotostudio.

Det var ikke så skummelt og ekkelt som jeg hadde trodd det skulle bli.  I dag er jeg derfor naken over fire helsider, på vei til alle Tara-abonnenter sin postkasse. På fredag står jeg naken i løssalgshyller over hele landet.

DS7_5863

Jeg har gjort det fordi jeg har sett nakne og brystkreftopererte kvinner i meida før, men jeg syns alltid de bildene har hatt alt fokus på sykdommen og lite annet.

Det syns jeg er synd når livet både med og uten brystkreft jo er så mye mer enn bare brystene og fordi livet kan være både helt jævlig og fullstendig fantastisk – samtidig.

Jeg har også gjort det fordi jeg er ganske tjukk og bunglete og jeg tror vi har godt av å vise frem noen tjukke og bunglete damer i et kvinneblad som vårt også.

Men aller mest har jeg gjort det for å vise hvor sammensatt og sårbart livet er. I en liten protest mot at lykke- og positivitetstyrranniet har gjort det nesten umulig å snakke høyt om hvordan det er å være menneske, å skulle leve og måtte dø, uten at det blir skamfullt.

DS7_6113

Jeg nekter å skamme meg lenger. Jeg gidder ikke lenger svare som forventet når folk jeg møter lirer av seg et forventningsfullt «går det bra?»

De står der med tindrende øyne og forventningsfullt krav i blikket, tilsynelatende uten å vite hva de spør om en gang. For hva betyr det egentlig at noe «går bra»?

De spør jo ikke fordi de vil høre sannheten; at jo takk, jeg takler denne kreftbehandlingen, men den er sinnsykt tøff, jeg er mye sliten, det koster alt jeg har å stå foran deg her akkurat nå, jeg tenker mye på tilbakefall og døden og sånn.

Og det igjen gjør at jeg ligger mye i fosterstilling på sofaen fortsatt, men nettopp derfor er det så deilig å være ute med venner akkurat nå. Og ja, jeg ser lyst på den nærmeste fremtiden, men ikke så lyst på fremtiden sånn på lang sikt. Jeg tror kanskje jeg er litt deprimert innmellom.

DS7_6064

Nei, de spør ikke fordi de vil høre sannheten, de spør fordi de vil høre «jada, visst går det bra». Det er jo derfor de sier det med sånn en logrende forventning i stemmen. Det er jo derfor de blir støtt og noen til og med skikkelig sure og fornærmet hvis jeg svarer som det er.

Ved å svare «jada, det går bra» får de jo sin forventede dose positivitet, enda et skudd med høflig livsløgn rett i åra, enda litt mer olje til å smøre det sosiale lykkemaskineriet. Skal man stikke kjepper i tannhjulene på det, må noen rett og slett kle seg naken.

Da får det heller være at dette nok markerer slutten på mitt liv som singel og seksuelt aktiv kvinne, for let`s face it; hvem vil vel la seg lokke til sengs med en come-hither-bedroom-look som denne?

DS7_6033

Og når det nå blir allment kjent at det er sånn jeg ser ut når jeg kler av og på meg undertøyet, tror jeg neppe det vil danne seg en kø av beilere foran meg på byen:

DS7_6072

Men det får i hvert fall meg til å flire, le og se på både meg selv og andre med et litt mer forsonende blikk. Det gjør meg kanskje ikke mer positiv eller mer lykkelig, men det bidrar helt klart til livskvaliteten. For som jeg sa på NRK Ukeslutt på lørdag: Tenk kritisk – gi faen!

 

 

Leave a Comment

På hengende håret

Da har jeg skalpert meg. Cellegift-programmet fra Ullevål var ubønnhørlig: Både hår, øyebryn og vipper vil falle av. Håret først, vipper og bryn litt senere. Så i stedet for å stå og dra av meg håret i klumper og laser som et levende lik om et par uker, gikk jeg og frisør Haakon på The Suite proaktivt til verks med barbermaskinen.

skalpering 092

For meg føltes det deilig. Det er noe med å gripe den lille kontrollen du kan i en ukontrollerbar situasjon. NOE kan i hvert fall jeg bestemme i denne bedritne kreftprosessen liksom. Xenia var seff behørig til stede og filmet hele greia til gammelrosa-videobloggen som vi legger ut senere i uka. Den når nok ikke opp til samme antall klikk som andre rosabloggeres hårstylings-videoer, men vi sparer i hvert fall ikke på noe!

skalpering 095

Jeg har heldigvis vært skalla før, riktignok i et anfall av ungdommelig fashion-overmot som 16-åring for ca. femti kilo siden, men sjokket var derfor ikke like stort som det kanskje ville vært for andre som aldri har sett sin egen skalle. Xenia begynte riktignok nesten  å grine og kjempegøy kan ikke jeg heller si at det var, men let`s face it: Det er bare hår! Å ikke gå på cellegift og bli skalla er jo liksom ikke noe alternativ. Hva er vel noen never hår mot selve livet?!

skalpering 107

Etterpå feiret derfor både jeg, Haakon, bestevenn Roy og Xenia, livet med en flaske Moet champagne på trappa til salongen. Sommerkvelden var varm, noen glante, men selv var jeg mest fascinert av hvor deilig det var å kjenne sommerbrisen kile meg i skallen.

skalpering 110

Etterpå bar det ned til Teddy`s Softbar og Maiken Berg, kunstneren som skal lage hodepynt og kreft-turbaner for meg, til bruk de dagene jeg trenger litt varme på hodet eller bare vil pynte meg. Hun har klekket ut en helt sinnsykt genial turban-patent som selv jeg klarer å knyte på meg. Det er basically en slags harness for hodet. Kinky!

skalpering 004

Ved første øyekast kan de basene hun har laget til meg så langt, minne om sånne kyser Amish-damer går med, men med noen knuter, et sjal og alle de humlene, blomstene, biene, fuglene, sommerfuglene og drueklasene Maiken er i gang med å lage som tilbehør til dem nå, blir kysa raskt transformert til en kick-ass liten hode-statement som vil minne både meg – og kanskje også de som ser meg – om at livet kan være så gøy at hår ikke en gang teller som noe i nærheten av vesentlig i miksen.

skalpering 019

skalpering 051skalpering 030

For når alt kommer til alt var det på hengende håret at ikke kreften vant over livet i denne runden her. Jeg har bare flaks som slapp unna uten spredning og nå bare skal cellegift-behandles for å ta kverken på eventuelle kreftceller som har sneket seg unna kniven. Kreft rammer blindt og urettferdig, akkurat som livet selv. Noen dør mens andre får leve, men alle må vi huske å leve før vi dør. Jeg har aldri forstått hvorfor så mange ser ut til å glemme det.

skalpering 062

Leave a Comment