Tag Archives: cellegift

Med fremtida bak seg

Som vanlig har jeg tilbragt sommeren i barndomsbyen min Grimstad. Skjønt barndom og barndom fru blomstrende ripsbusk. Jeg bodde bare i byen fra 8. klasse til jeg ble utvist fra gymnaset i andreklasse.

Det var tydeligvis likevel nok til å bli husket svært godt av enkelte. Det kan muligens ha noe med min generelt utagerende adferd og skalperte sveis å gjøre, jeg utelukker ikke det.

379683_10152076496530781_420451126_nFordelen med det var jo imidlertid at jeg hadde god trening i å være skalla før jeg måtte på cellegift i voksen alder og ble skalla igjen.

556787_10151796554430781_153516197_nJeg kan imidlertid ikke gå til byen og handle her i Grimstad uten å bli shanghaia av en eller annen som mener de har gått på ungdomsskolen eller gymnaset sammen med meg.

Heeeeeei! Hvordan går det? Husker du Ole, han ble prest. Og Kari, hun flytta på landet. Og Pål, han som du var så forelska i?

DS7_2393De ramser opp navn og hendelser i frydefullt tempo mens jeg bare står der med glassaktig blikk og tenker: Åh nei, hvem eeer dette mennesket og hva snakker hun om? Det ringer absolutt ingen bjeller.

Nå skal det jo innrømmes at før nevnte cellegift har tatt et seriøst jafs av hukommelsen, men jeg kan ikke huske at jeg husket så mye av ungdomsskoletiden før jeg fikk senskader heller.

For meg er det helt ubegripelig at folk i min alder kan gå rundt å huske alt og alle man hadde rundt seg for over 30 år siden.

Men det aller verste er jo at de blir snyt fornærma og mistenkeliggjør en på det groveste dersom man ikke husker enhver triviell tildragelse fra 16-års alderen. Da er det liksom den som ikke husker det er noe galt med?!

DSC05664Da jeg intervjua Anne Lindmo for Tara i Paris i fjor, sa hun noe jeg syns disse folka kan ta til seg: «Det finnes to typer mennesker. De som hadde russetida som høydepunkt i livet og de som har hatt en betydelig stigning i programmet etter det.»

DSC05556For hvis du sørger for å oppleve litt de neste tretti åra, er det jo rett og slett ikke plass til masse trivia. Alle kan ikke leve med fremtida bak seg.

Jeg syns det er helt greit å leve livet i små sirkler og aldri flytte fra fødebyen, men det er når man forventer at alle andre skal leve etter samme normer og interessefelt at det bærer galt av sted.

Det er litt Norge på sitt verste det der: Å bare være trygg i det små. Er du ikke som meg er det noe galt med deg. Ligner ikke dine livserfaringer på mine, snakker vi ikke samme språk.

Vel, kanskje vi likevel bør vende tilbake til ungdomsskolebenken noen og enhver. Om ikke annet så for å lære oss litt flere språk 😉

Leave a Comment

Å gi tørr skjede et ansikt

Min far var aldri i tvil om at jeg, hans førstefødte, en dag ville gripe hele nasjonens oppmerksomhet, men at det skulle bli som tørr skjedes ansikt utad, hadde han neppe sett for seg.

13501871_10154129486390781_1645063706943547575_nDet var i hvert fall det Dagbladet kalte meg på lørdag: «Alle norske tørre skjeders ansikt utad».

Men tro meg, jeg har blitt kalt langt verre ting i min tid. Dagbladet-oppslaget kom seff i kjølvannet av kronikken min om senskader hos NRK Debatt.

-XCi6S7ZvKZX9LfEooml1gEap9vu4HIR6SKV0f-exYoQSå kan du jo spørre deg hvilken kroppsdel du ville gitt ansikt til hvis du følte du måtte. For det følte jeg faktisk. At jeg måtte, altså.

Tørr skjede er jo bare en pitteliten om enn tabloidvennlig del av det spekteret som er senskader etter kreftbehandling i dag. Det må vi tørre å snakke om nå.

Folk er jo så opptatt av at vi kreftoverlevere bare skal være takknemlige over å være i live og det skal jeg i hvert fall gi dem: Kjedelig er det ikke!

13557815_1363710576976122_2468731027882947876_nDu vet du er skeiv kreftoverlever med senskader når du på en og samme helg ikke bare gir tørr skjede et ansikt i Dagbladet…

IMG_20160625_134131Men også svever i det blå over Prideparaden i Oslo sentrum som live-kommentator, før du diskuterer med kreftleger på NRK-nyhetene og setter kursen rett til tannlegevakta etterpå.

Snapchat-7453775821446080866 (576x1024)Da jeg var borte på apoteket og hentet ny runde med smertestillende nå i stad, var jeg i hvert fall glad for at mine piller ikke viste seg å være produsert av ISIS.

Så ikke kom her og si at jeg ikke er takknemlig! 😉

Leave a Comment

Dropp helseromantikken!

Den dagen jeg fikk flere hundre tusen nordmenn til endelig å snakke om senskader etter kreftbehandling, måtte jeg seff tilbringe delvis på Ullevål og delvis på tannlegevakta.

20160621_105521I går var det nemlig tid for treårskontroll etter endt brystkreftbehandling, men de hadde glemt å sette meg opp på mammografi så da ble det med bare blodprøver og manuell undersøkelse inntil videre.

Det var for øvrig i åttetiden i går morges og skulle sette standarden for resten av dagen som kunne by på akutte og unevnelige tannsmerter med påfølgende hasteoperasjon og glad-dop.

20160622_122236-1Prøv å heng med på fjarten kommentarfelt med en halv pakke Paralgin Forte innabords mens kjevedelen av kraniet ditt truer med å forlate det synkende skipet du kaller en kropp, sier bare jeg!

Jeg kom ut av tellinga etter at NRK sendte meg sms om at kronikken min med video var lastet ned over en halv million ganger i går ettermiddag og var blant de mest delte sakene på nett i hele Norge.

-XCi6S7ZvKZX9LfEooml1gEap9vu4HIR6SKV0f-exYoQMen det betyr i hvert fall at senskader etter kreft er noe mange trenger at det blir snakket mer om. Og det er jo min agenda også. Begynner vi ikke å snakke om dette nå, blir det ikke problematisert på et høyere nivå og da får vi heller ikke den forskningen vi så sårt trenger.

Og til de som har kommentert med at de kom seg gjennom kreftbehandling uten senskader med «en positiv innstilling» og «omlegging av kostholdet», samt de som mener jeg bare klager siden jeg har klart å skrive en hel kronikk uten å chemobrain-glemme ordene jeg ville bruke: Piss off!

DS7_2393Det handler ikke om dere nå. Det handler om en elitistisk norsk helsekultur der bare vinnerne er gode nok. Der bare frisk er bra nok. Der kreftoverlevere som dras frem i media er de som løper maraton, klatrer i fjell eller danser seg sexy på treningstudio.

Tårnfrid som jubler over at hun er i full jobb igjen dagen etter siste cellegiftkur. Topp for Tårnfrid det, men det gjelder ikke alle oss andre. Selvfølgelig er vi glade for at vi lever! Å påstå noe annet er jo direkte frekt!

Men det forringer livskvaliteten vår betydelig å måtte høre på sånt elitistisk forventnigsmas om hvor friske vi er forpliktet til å føle oss og hvor takknemlige vi må være.

Vi er både takknemlige og glade for at vi lever, men nå er det på tide at vi legger romantikken til side og snakker litt mer saklig om hva slags liv det egentlig dreier seg om!

Leave a Comment

Kreftlivet derpå

Du har ikke vært til skikkelig korsryggbehandling før du holder på å både spy og drite på deg på vei hjem med sniffesvikt i begge knær mens du græbber tak i tilfeldig forbipasserende for å støtte deg selv inn på trikken.

Hva har ryggbehandling med kreft å gjøre, lurer du kanskje, men det skal jeg bare si deg: Det er jævlig mye som har med kreft å gjøre som ingen noen gang snakker om.

Bilde2I mitt tilfelle har prolapser i ryggen blitt sjukt forverra av antiøstrogener jeg må gå på for å minke sjansen for tilbakefall av brystkreft. Antiøstrogener gjør deg stiv og får stram muskulatur til å bli enda strammere.

Men klart; det er jo ikke dødelig, bare veldig vondt og sykt upraktisk siden jeg ikke kan gå eller stå mer enn kort tid av gangen. Men så lenge det ikke er potensielt akutt dødelig, er kreftpasienter og overlevere i Norge opplært til å holde kjeft.

Så derfor hører vi ikke noe om damer som er stive som stokker og åtti år i skrotten etter full pakke med brystkreftbehandling. Vi hører ikke om folk som er kronisk utslitt med fatigue, får eksem, blir glemske og mye fortere utslitt enn før.

DS7_2385Vi hører heller ikke om tørre slimhinner, manglende sexlyst, vektoppgang, lydfølsomhet, tenner som detter ut, nevropati og depresjon. Vi hører ikke noe om at livet etter kreftbehandling aldri blir det samme igjen.

Det er rett og slett ikke sexy nok. Folk vil bare ha skikkelig drama med levende kreftceller som drepes. Når man er ferdig med det, vil alle bare snakke om hvor frisk du er.

bilde 5Og vi kan godt gjøre det, men da må vi redefinere begrepet frisk. Og vi må få realistisk informasjon på bordet til folk flest.

Norsk kreftbehandling er blant de mest effektive i verden, men helvete er langt i fra over for de fleste etter at de er ferdig med cellegift og stråling. Det er ofte da det virkelig begynner.

For etter å ha vralta over Grønland i dag med svikt i knærne, innlagte sittestopp på fortauet og ufrivillig smertegauling som fra en drektig blåhval, gidder i hvert fall ikke jeg å juble over hvor «frisk» jeg er neste gang noen så forventningsfullt og logrende spør.

Leave a Comment

Turbananas

Lørdag 16. april feires den store turbandagen i Norge. I en tid der enkle hodeplagg får mange til å gå helt av skaftet, er jo det et framifrå tiltak.

skalpering-019Det årlige arrangementet er satt i stand av sikher i Norge med mål om å spre kunnskap og forebygge fordommer mot sikher og andre minoriteter.

nakentara-006Dette støtter jeg selvsagt helhjertet, ikke minst fordi turban er veldig gøy!

DS7_6269Ikke er det så vanskelig å få til heller. Ta et langt og litt bredt skjerf, legg det bak i nakken med endene fram, kryss endene over pannen, knyt bak i nakken igjen og voila!

byline-044byline 067Jukseturban in da house! Og er du under kreftbehandling eller kreftoverlever som meg, har du kanskje noen av de nitriste og veldig besje statsturbanene liggende.

De kan du knytte et fargerikt skjerf rundt og feste noen blomster på og bæm!

blikkbryllup 029Du blir så fin at du nesten er i stand til å sjekke opp et helt brudepar! Turban er nemlig et framifrå sjekketriks også.

Og vil du ta den helt ut, anbefaler jeg å surre en lenke med batteridrevne julelys rundt skjerfet.

lucia-007Det får selvsagt ikke full effekt før mørket faller på, men da tiltrekker det seg til gjengjeld beilere som fluer til lyset.

13585_10152202737586833_1161975068_n-440x586Så nå venter jeg bare på den store, norske hijab-dagen. Det finnes nemlig sykt mye gøy innen skaut også.

For et samfunn som dømmer folk ut i fra hva de har eller ikke har på hodet, kommer aldri til å få pult, det er nå helt sikkert!

DS7_6293God helg og god turbandag. Stay cool på knollen!

Leave a Comment

Når hjernen er a-Lene

Jasså, så du merker kognitiv svikt, husker jeg kreftlegen min på Ullevål spurte interessert da jeg satt der som en sylta agurk til første kontroll etter endt behandling. Han er nemlig også kreftforsker og overordentlig interessert i alt som har med brystkreft å gjøre.

Kognitiv svikt er en vanlig bivirkning av cellegift-behandling og innebærer at man glemmer alt fra vanlige ord til gjøremål og folk.

cellegift-034Man blir rett og slett litt småsenil. Men i dag ga Facebook meg en hyggelig påminnelse om at det er nøyaktig et år siden jeg lanserte kreftboka mi Fuck tante Augusta på Eldorado Bokhandel i Oslo, ved å hente frem dette bildet av meg og favoritt-bamseparet mitt på lanseringsfesten.

10703962_10152826842151255_831330183698147238_nDet er godt man har Facebook til å minne seg på milepæler i livet for jeg kan fortsatt ikke skryte av at denne kognitive svikten min har tenkt å slutte å svikte med det første.

Jeg skal riktignok innrømme at jeg har opplevd en dramatisk forbedring fra da jeg satt hos kreftlegen og ikke for mitt bare liv kunne komme på hva den greia man åpnet og lukket for å komme inn og ut av kontoret hans het for noe.

Men da jeg kåserte for Brystkreftforeningen i Kristiansand rett før helgen, fikk jeg en kraftig påminnelse om at min tid som svimeslått burhøns neppe er forbi med det aller første.

DSC08365Heeei, hilste en staselig kar i dress jeg bare vagt dro kjensel på. Heeei, svarte jeg, en smule overentusiastisk, men likevel ikke helt på nivå med farmor da hun begynte å bli seriøst senil og traff meg i gågata i Grimstad bare ti minutter etter at hun også hadde truffet meg i Kirkebakken.

Da hilste hun så overstrømmende som om det dreide seg om Jesu gjenkomst. Farmor var en ivrig gjenganger på Filadelfia må vite og er man alvorlig glemsk vet man å overkompensere.

Jeg brukte en halvtimes tid på å klø meg i hodet over hvem i all verden denne fyren var. Var det en jeg hadde møtt på danskebåten forrige helg? Han forskeren fra FAFO jeg intervjua forleden? Eller en av dem jeg møtte på romskipet det året jeg var bortført av aliens?

lene-i-taraJeg sammenligner nemlig det året jeg var under aktiv brystkreftbehandling med å være bortført av aliens, men det kan dere les mer om i Fuck tante Augusta.

For mens jeg satt der i Kristiansand og lurte på hvem denne fyren var,  gikk han plutselig opp på scenen og dro i gang et foredrag han også.

Denne gangen om nyvinninger innen livsforlengende behandling til de med metastatisk brystkreft. Først da skjønte jeg at det var min egen kreftlege på Ullevål jeg akkurat hadde hilst på mens hjernen min var a-Lene.

Men drit og dra sa brura og klukk-klukk-klukk sa høna på haugen. I dag har Fuck tante Augusta bursdag og du kan sikre deg et eksemplar av boka til bare 199 fra forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Kreftutredning Vol. 2

«Tegn til celleforandringer i underlivet» er det siste du vil høre fra gynekologen din når du nylig er ferdigbehandlet for brystkreft og akkurat har begynt å komme deg igjen. «Store felt med celleforandringer» har du enda mindre lyst til å høre fra kirurgen som akkurat har undersøkt deg på Radiumhospitalet, men det fikk jeg altså høre i dag.

DSC07811Han fulgte opp med «vi må se hvor dypt de går og hvor langt de strekker seg så vi har tatt en rekke biopsier av deg i dag». Biopsi er legepreik for kreftprøver. Svaret på dem får jeg om to ukers tid. Det eneste som var sikkert i følge kirurgen, er at jeg må legges inn noen døgn for en omfattende operasjon etter at prøvesvarene foreligger.

DSC07828I tillegg kunne han som plaster på såret fortelle meg at disse celleforandringene var helt urelatert til brystkreften min og hadde oppstått uavhengig av den. Lucky me lizzm.

DSC07830Det er neppe tilfeldig at de har plassert hovedkjøkkenet rett ved gynekologisk poliklinikk for det eneste en dvergflodhest som meg har lyst til etter å ha tilbragt dagen der, er å trøstespise bamsemums. Hadde jeg bare ikke vært så kvalm etter narkosen. Heldigvis fant jeg noen andre bamser å trøste meg med da jeg satt og venta på at bestis Turi skulle komme og hente meg i bil.

DSC07836Vi har kjørt bil til kreftsjukehus mange ganger før, Turi og jeg. Så mange ganger at jeg må innrømme jeg er rimelig misfornøyd med at det begynner å bli en vane. Likevel sitter jeg i sofaen og flirer akkurat nå. For da jeg først stupte ned i googling av underlivskreft og dødsangst mens jeg formelig kunne kjenne den metalliske smaken av cellegift i kjeften da jeg først fikk denne beskjeden, glemte jeg et øyeblikk mitt eget overlevelsesmantra til meg selv.

DSC07846Jeg har derfor begynt å lese boka mi «Fuck tante Augusta» på nytt for å minne meg selv om at det viktigste tross alt aldri er å overleve, men å leve. Dessuten tar jeg kirurgens siste ord til meg og satser på at «dette vil gå bra til slutt».

Faktisk ble jeg såpass begeistra over at boka kunne ha sånn en oppmuntrende effekt selv på meg som har skrevet den sjøl, at jeg sporenstreks måtte ringe forlaget og be dem sette ned prisen til 199 sånn at absolutt alle kan ha råd til den hvis de bestiller direkte fra forlaget her. For den boka trengs. Såpass ubeskjeden tillater jeg meg å være. Fuck that too.

cover-fuck-tante-augustaI Fuck tante Augustas ånd har jeg også begynt å fokusere på langt viktigere ting når det gjelder norsk kreftbehandling: De sosiokulturelle forskjellene på sykehusene.

DSC07826Der Ullevål sirlig taper igjen veneflon-hullet i hånden din med en diskret, liten dott og hvit tape, klinker for eksempel Radiumhospitalet til med en mer hjemmelaget dorullnisse-variant. Der Ullevål er strømlinjeformet, delikat og effektivt inntil det iskalde, er Radium folkelig inntil det usiviliserte.

DSC07837Felles for dem begge er imidlertid et fantastisk og dypt menneskelig personale på gølvet. Som da jeg holdt på å flire meg ihjel med en av anestesi-sykepleierne på Radium i dag. Riktignok etter at hun hadde prøvd å ta livet av meg to ganger, men det får bli en annen blogg. Stay tuned for flere oppdateringer fra sykehus-Norge. I mellomtiden: Fuck tante Augusta!

Leave a Comment

Ett år med kreft og to uten

Vel, de kaller det i hvert fall toårskontroll det jeg var på i dag selv om ettårskontrollen finner sted ganske så raskt etter endt brystkreftbehandling. Hvis man ser bort fra sjokket og den navnløse dødsangsten sånn helt i begynnelsen, syns jeg faktisk året etter endt behandling var det verste.

Cellegift og stråling blekner mot å plutselig stå der, spyttet ut av systemet igjen, helt alene i ei kræsja romferge etter å ha vært bortført av aliens i et år. Kroppen er totalt vrak og blir bare verre ettersom bivirkningene av stråling og antiøstrogen-behandling setter inn for fullt.

DSC06252Det er først det siste halvåret at jeg har begynt å bli meg selv igjen og klarer å leve med bivirkninger på en fornuftig måte etter mye fysisk trening og mange besøk hos leger og spesialister.

Selve mammografien har Ullevål nå satt ut til private, men analysen av den og samtale med kreftlege finner fortsatt sted innomhus og det var det jeg var til i dag. Heldigvis så alt bra ut og jeg kan fortsatt regne meg som kreftfri.

Men da jeg satt på venterommet og ventet på at legen skulle komme ut igjen med noen nye resepter, fikk jeg øye på en bekjent i øyekroken. Jeg rakk ikke si noe før hun var ropt opp og forsvant inn til legen. Det lange håret og uroen i blikket hennes fortalte meg at hun nok var ganske nydiagnostisert.

DSC06251Jeg kjente meg så igjen og fikk så vondt av henne at det eneste jeg hadde lyst til var å banke på den døra og gi henne et eksemplar av boka mi Fuck tante Augusta, men jeg hadde ingen bøker med meg.

cover-fuck-tante-augustaSå i stedet legger jeg ut denne filmen fotograf Xenia Villafranca har satt sammen etter det første året med brystkreftbehandling da hun fulgte meg med kamera hele veien. Denne er til deg. You know who you are. Det blir bedre. Etter hvert.

Leave a Comment

Dåsefikler og andre vaginamonologer

La meg først unnskylde for at det ikke kom noen bloggrapport fra Ålesund, men det skyldes altså at jeg hadde mer enn nok med å gjøre jobben jeg skulle der, samtidig som jeg ble torturert av en kinesisk kjevekirurg jeg bare kan anta fikk sin opplæring i Abu Ghraib.

DSC05818Det begynte med en smerte i kjeven som fikk det til å svartne fullstendig for meg rett etter intervjuet var gjennomført og vi skulle i gang med fotografering. Heldigvis var intervjuobjektet fabelaktige Astrid Overaa, primus motor bak Teaterfabrikken i Ålesund og som dere kan lese mer om i Tara senere.

DSC05805Men selv en helaften med henne, visesang, sprit, øl og et aresenal piller samlet inn fra hennes vennekrets og som ingen riktig visste hva inneholdt, annet enn at de var «jævlig sterke», hjalp. Neste morgen våknet jeg med navnløse smerter uten talens bruk. Det var her kineseren fra Abu Ghraib kom inn i bildet.

DSC05822Fotograf Xenia kastet seg over telefonen og fikk lokalisert den eneste tannklinikken som kunne ta imot akutt-pasienter. Der ble tannkjøttet mitt skåret opp, visdomstannen boret opp i biter og dratt ut rot for rot.

Alt mens Abu Ghraib utbrøt ting som «ja jeg må skjære litt her nå» og «nei nå skal bedøvelsen virke», mens jeg skrek i skrekk og smerte, akkopagnert av knaselydene han laget i kjeven min. Tannhelsen får seg nemlig en solid knekk med så store doser cellegift som jeg har gått på.

11412320_10155718084590607_4131461695776246260_nXenia på sin side bare lo og tok selfies med meg på flyturen hjem siden jeg da var så animert av morfin at jeg visstnok var veeeldig morsom. Hrpmf. Jeg har høy toleranse, bedøvelse og sånn virker ikke på meg før etter en stund. I dette tilfellet en god stund etter at kjevekirurgen var ferdig.

Og hvis noen skulle tro at dette burde holde med smerte og legetortur for en uke, tar de grundig feil! I dag hadde jeg nemlig time hos gynekologen for å ta «en liten biopsi» som viste seg å innebære nok en sent virkende bedøvelse så blodspruten sto og jeg måtte bruke bind igjen for første gang siden brystkreftbehandlingens anti-østrogener smokka meg rett inn i overgangsalderen.

Gynecology-Chair-Electric-Motor-Gynekologstolen og tannlegestolen har sånn sett svært mye felles, spør du meg. Foranledningen for biopsien var at med antiøstrogener er jeg blitt like tørr i dåsa som sanden i Sahara. Det gnisser og svir og bare tanken på å føre fremmedlegemer inn der får meg til å reagere med hypervoldelige drapstanker.

DSC05827Heldigvis finnes det hjelp å få for oss som går på anti-østrogenene Tamoxifen, og det er lokal østrogenbehandling med vagitorier. Nå er det jo ikke akkurat sånn at det er kø utenfor soveromsdøra mi og at jeg har beilere og sommerflørter lina opp for en runde i sengehalmen.

Men siden det tar flere uker før disse vagitoriene begynner å virke, jeg må fikle meg i dåsa med dem hver dag de to første ukene og kjeven fortsatt er av ledd, kan det kanskje være like greit. Det er jo ikke akkurat som om jeg har noe særlig å by på i det departementet når både kjeften og glufsa er indisponert.

57Men det hadde jo vært litt greit om ikke begge deler streika samtidig, da. Sånn i tilfelle sommerlivet skulle ha noe å by på, mener jeg. Men den gang ei. Sa brura. Jeg kommer uansett til å blogge mye mer om overgangsalderen fremover.

Det jeg har lest om tema så langt er jo så kvalmende yndig, forsiktig og vagt formulert. «Opplever du ubehag nedentil?» og sånn. Ubehag?!? Nedentil?!? Jeg skal vel faen drøske meg få forklart hva det betyr å bli drylt rett inn i overgangsalderen på vanlig norsk! Brystkreftbehandling – the gift that keeps on giving. God sommer så lenge.

Leave a Comment

Mammografi og andre grafiske uttrykk

Fy faen i innerste satans helvete som jeg hater kreft og kreftkontroller! Sånn, det var godt å få det ut. Ikke før hadde jeg landet etter ti fantastiske dager med Eurovision i Wien, bar det rett til Aleris for toårs kreftkontroll og mammografi.

Ullevål har flagget ut denslags til private aktører for tiden så da ble det et kvalmende gjensyn med kreftklinikken der jeg først fikk diagnosen.

DSC05500Bare synet av den korridoren fikk magen til å vrenge seg og alt kom tilbake som et slag midt i trynet. Hvordan bestis Turi satt på den stolen og ventet mens jeg gikk inn. Hvordan hun sa «slapp av, det er sikkert bare en godartet cyste». Hvordan ansiktet hennes så ut da jeg kom ut igjen og ristet på hodet mens tårene rant. Hvordan jeg var helt sikker på at jeg snart skulle dø.

aleris2 014Men så skulle jeg altså ikke dø. Ikke da. Ikke enda. Om en ukes tid får jeg svar på mammografien og om de trenger å ta eventuelt ytterligere prøver, men det kjennes bra, jeg har ikke merket noen endringer og jeg er vant til å leve med døden innabords nå.

berlin3 008Dø skal vi alle, men for noen føles det kanskje mer akutt enn for andre. For oss med en kreftdiagnose og påminnelsen om den gjennom årlige kontroller, er det nok slik. Men jeg kan ikke dvele ved døden, da blir jo livet helt uutholdelig. Jeg velger derfor heller å bruke døden som en påminnelse om å leve.

DSC05504Også teller jeg fremskritt. Fra da jeg for et år siden på denne tiden var så stiv i kroppen av Tamoxifen-behandling at jeg ikke kom meg opp fra gulvet igjen etter å ha bøyd meg ned på knærne og måtte ringe en venn for å få hjelp.

Fra jeg i fjor ikke klarte å gå til butikken og hjem igjen uten å sette meg ned og hvile. Fra jeg var så blåst i skallen av cellegift at jeg knapt klarte å tenke en sammenhengende tanke, til jeg i dag bare glemmer enkelte vanlige ord. Fra å være livredd for kreften til å kjenne den godt og vite hva som kommer hvis det verst tenkelige skulle skje.

cellegift 028Jeg har trent og jobbet meg opp sakte, men sikkert gjennom beinharde økter i Tøyenbadet med ett mål for øyet og det var å klare ti sinnsyke dager med Grand Prix i Wien uten å kollapse fullstendig. For mange virker Grand Prix kanskje som et tullete mål, men for meg var det som å løpe New York Maraton. Og jeg klarte det!

DSC05458Alle får sette sine egne mål, men jeg vil at dere som står midt oppi det nå, skal vite at det blir bedre. Ingenting blir helt det samme igjen, men du lærer deg å takle det, leve med det, smile, le og bare tenke på tull og moro igjen.

Sakte, men sikkert klarer de fleste av oss å jobbe kroppen på plass igjen også. Jeg er langt i fra i mål enda, men det går veien og det er det viktigste. En kontroll av gangen. Livet med døden innabords er faktisk slett ikke det verste man har.

Leave a Comment