Tag Archives: cellegift

Å overleve i fem år

Nå har jeg akkurat hatt femårskontroll. Det er et magisk tall for de fleste brystkreftpasienter. Etter fem år blir mange av oss sendt ut av behandlingsopplegget som startet da vi fikk påvist kreft og over i overlevelsestatistikken.

40565402_240037096706282_3164036169977561088_nFemårsstatistikken er gjerne den første du hører om når du får brystkreft. Klarer du å karre deg dit uten tilbakefall eller spredning ser nemlig statistikken veldig fin ut. Hele 89, 9 prosent av kvinner med brystkreft i Norge i dag lever fortsatt 5 år etter diagnosetidspunktet.

1424321_538825519519648_276301341_nEtter en runde med mammografi, besøk hos lege og onkolog, var dommen min klar: Ingen tegn til brystkreft, men jeg må gå på antiøstrogener i fem år til. Foreløpig er antiøstrogener den beste forebyggingen mot tilbakefall av østrogensensitiv bryskreft.

cellegift-034-440x330Onkologen kunne fortelle at man ser at statistikken igjen deler seg tydelig mellom de som velger å slutte med antiøstrogener og de som fortsetter etter fem år. Økt overlevelse blant de som fortsetter og synkende overlevelse blant de som slutter. Da burde det vel være et enkelt valg, tenker du kanskje. Men det er det ikke alltid.

berlin3-016For antiøstrogener kommer med mange bivirkninger: Smerter i kroppen, nevropati i beina, ekstrem stivhet, brainfog, voldsomme hetebyger og økt risiko for blodpropp og underlivskreft. For å nevne noe. At noen er så plaget at de velger å slutte har jeg ingen problemer med å forstå. Livet handler ikke bare om å overleve og ikke være død – det handler også om å leve den tiden man lever med livskvalitet.

13501871_10154129486390781_1645063706943547575_nPersonlig har jeg hele veien sagt at jeg er sjeleglad for at vi gikk så mye på fylla og festet så hardt som vi gjorde i studietiden. Det ga meg nemlig trening i å fungere selv om jeg var dundrende bakfull. For det er litt sånn det føles å gå på antiøstrogener: Som om du har vært på tidenes tredagers med innlagt maraton hele tiden. Og når det kommer på toppen av alvorlige bivirkninger behandling med cellegift og stråling også kan gi, har jeg full forståelse for de som velger bort det de kan av senskader ved å slutte med antiøstrogener etter fem år. Selv har jeg valgt å fortsette.

XCi6S7ZvKZX9LfEooml1gEap9vu4HIR6SKV0f-exYoQNår jeg ser tilbake på de fem årene som nå har gått, er jeg kanskje mest fornøyd med å ha vært en av dem som satte den offentlige samtalen om senskader etter kreftbehandling på dagsorden. Et innlegg på Nrk da jeg var på det aller dårligste etter endt behandling, startet en debatt som fortsatt pågår både i helsesektor og blant pasienter og pårørende. Senest i siste utgave av bladet Sykepleien ble jeg bedt om å skrive en kronikk om slike senskader.

bilde3Jeg er også ganske fornøyd med å ha snakket om tørr skjede midt i beste taco-tv-tid hos Lindmo selv om jeg skremte vettet av stakkars Lene Kongsvik Johansen som er litt hypokonder.

cover-fuck-tante-augusta-440x634Jeg fikk også gitt ut bok med krefttips, triks, overlevelses-humor og et par sannhetens ord som nye brystkreftpasienter skriver til meg og forteller de finner mye trøst i fortsatt.

20068406_10155269417300781_1223140413_nOg jaggu klarte jeg ikke å fortelle helseminster Bent Høie hvor skapet skulle stå når det gjelder livsforlengende brystkreftmedisiner i en live debatt på telefon fra en grøftekant i Uganda der jeg var på et frilansoppdrag. Livet som brystkreftaktivist er ikke noe for pyser.

byline-020

Men aller mest stolt er jeg av at jeg har klart å fungere sånn noenlunde i både jobb og livet som sådan. De første par årene etter endt behandling var et sant helvete. Men det ble bedre. Så det er det jeg har lyst til å si til alle dere som kanskje akkurat er ferdigbehandlet, men aldri har følt dere dårligere noen gang: Det blir bedre!

lenewikander_lavkarbo-jg9PBCOrZQb7wyZzt_WkswOg til de av dere som akkurat har fått diagnosen og er redd for å dø: Det er 89.9 prosents sannsynlighet for at du ikke gjør det! For de aller fleste med brystkreft blir livet aldri det samme igjen. Det betyr ikke nødvendigvis at det blir feil. Det blir bare annerledes. Og annerledes kan man lære seg. Bare ikke finn dere i folk som tror at det å være ferdigbehandlet er det samme som å være frisk.

Leave a Comment

En menneskerett å få være seg selv

Da Bertine Zetliz var ni år, klippet hun av seg alt håret for å slippe å bli målt mot de søte jentene. Selv venta jeg til jeg ble 15, men da glattbarberte jeg til gjengjeld hele knollen i ett jafs.

379683_10152076496530781_420451126_nI lille Grimstad den gangen skapte det stor oppstandelse, men jeg glemmer aldri gamle farmor – som var en meget verdikonservativ og religiøs kvinne – da hun ble konfrontert med bygdesladderen i gågata. – Jaja, jeg syns nå hun har en meget pen hodefasong, smalt det fra farmor da folk stoppet henne for å fiske sjokkert forakt for det utagerende barnebarnet.

1412449_538825519519648_276301341_oSå da jeg fikk brystkreft, måtte på cellegift og mista alt håret mange og lange år senere, var det ikke et like stort sjokk for meg som for mange andre. Jeg hadde jo vært skalla før. Sant og si syns jeg det var ganske deilig. Å være skalla altså. Cellegiften kunne de beholdt på Ullevål foråsirresånn.

35853487_10156171774370781_1341274692622745600_n

– Da jeg klippet av meg håret, var det deilig å føle seg som en sånn jentetype som ikke måtte være stille hele tiden, fortalte Bertine meg i intervjuet som er ute i siste Tara i dag. Da hadde hun nemlig fått melding med hjem om at hun var altfor mye og måtte slippe de andre jentene mere til. Det gjorde henne fly forbanna.

thumbnail_TAR_NO_09_001Juni er jo Pride-måneden og i dag åpner Oslo Pride i hovedstaden så jeg er villt begeistret for Taras siste cover tatt av fabelaktige Agnete Brun. Bertine Zetlitz som snikviser finger`n på regnbuebakgrunn, kunne ikke vært mer passende spør du meg. For Bertine har et forfriskende queer perspektiv på både kjønn, kjønnsroller og livet som sådan.

TARA_nr_9_Bertine_side_16_172– Jeg skjønte ganske tidlig at jeg ikke var prinsesse-materiale, forteller Bertine som sier at selv om det i utgangspunktet var en sorg å ikke føle seg som de andre, så fant hun fort ut hvilken enorm frihet det ga henne å være annerledes og ikke bli låst i roller som veldig pene og tradisjonelt feminine jenter gjerne blir.

35899582_10156171775340781_4371364555058577408_nForskning viser at norske jenter mye oftere får beskjed om å dempe seg enn gutter. Bertine håper og tror at vi i snarlig fremtid kan få et samfunn der barn slipper å bli like kjønna som vår generasjon ble det.

– Tenk om vi tillot oss å oppføre oss som om kjønn ikke spilte noen rolle? spør Bertine retorisk. – Hva skjer da? Det ligger mye sprengkraft i det. Når man er helt ung har man jo ingen tanker om at kjønn skal være en begrensning. Det blir man lært etter hvert. Og det må vi slutte med. Livskraften er kjønnsløs.

35924623_10156171732950781_2250814032791470080_n Happy Pride! Tillat deg en kjønnsløs dag du også! Å få være seg selv er en menneskerett!

Leave a Comment

Med fremtida bak seg

Som vanlig har jeg tilbragt sommeren i barndomsbyen min Grimstad. Skjønt barndom og barndom fru blomstrende ripsbusk. Jeg bodde bare i byen fra 8. klasse til jeg ble utvist fra gymnaset i andreklasse.

Det var tydeligvis likevel nok til å bli husket svært godt av enkelte. Det kan muligens ha noe med min generelt utagerende adferd og skalperte sveis å gjøre, jeg utelukker ikke det.

379683_10152076496530781_420451126_nFordelen med det var jo imidlertid at jeg hadde god trening i å være skalla før jeg måtte på cellegift i voksen alder og ble skalla igjen.

556787_10151796554430781_153516197_nJeg kan imidlertid ikke gå til byen og handle her i Grimstad uten å bli shanghaia av en eller annen som mener de har gått på ungdomsskolen eller gymnaset sammen med meg.

Heeeeeei! Hvordan går det? Husker du Ole, han ble prest. Og Kari, hun flytta på landet. Og Pål, han som du var så forelska i?

DS7_2393De ramser opp navn og hendelser i frydefullt tempo mens jeg bare står der med glassaktig blikk og tenker: Åh nei, hvem eeer dette mennesket og hva snakker hun om? Det ringer absolutt ingen bjeller.

Nå skal det jo innrømmes at før nevnte cellegift har tatt et seriøst jafs av hukommelsen, men jeg kan ikke huske at jeg husket så mye av ungdomsskoletiden før jeg fikk senskader heller.

For meg er det helt ubegripelig at folk i min alder kan gå rundt å huske alt og alle man hadde rundt seg for over 30 år siden.

Men det aller verste er jo at de blir snyt fornærma og mistenkeliggjør en på det groveste dersom man ikke husker enhver triviell tildragelse fra 16-års alderen. Da er det liksom den som ikke husker det er noe galt med?!

DSC05664Da jeg intervjua Anne Lindmo for Tara i Paris i fjor, sa hun noe jeg syns disse folka kan ta til seg: «Det finnes to typer mennesker. De som hadde russetida som høydepunkt i livet og de som har hatt en betydelig stigning i programmet etter det.»

DSC05556For hvis du sørger for å oppleve litt de neste tretti åra, er det jo rett og slett ikke plass til masse trivia. Alle kan ikke leve med fremtida bak seg.

Jeg syns det er helt greit å leve livet i små sirkler og aldri flytte fra fødebyen, men det er når man forventer at alle andre skal leve etter samme normer og interessefelt at det bærer galt av sted.

Det er litt Norge på sitt verste det der: Å bare være trygg i det små. Er du ikke som meg er det noe galt med deg. Ligner ikke dine livserfaringer på mine, snakker vi ikke samme språk.

Vel, kanskje vi likevel bør vende tilbake til ungdomsskolebenken noen og enhver. Om ikke annet så for å lære oss litt flere språk 😉

Leave a Comment

Å gi tørr skjede et ansikt

Min far var aldri i tvil om at jeg, hans førstefødte, en dag ville gripe hele nasjonens oppmerksomhet, men at det skulle bli som tørr skjedes ansikt utad, hadde han neppe sett for seg.

13501871_10154129486390781_1645063706943547575_nDet var i hvert fall det Dagbladet kalte meg på lørdag: «Alle norske tørre skjeders ansikt utad».

Men tro meg, jeg har blitt kalt langt verre ting i min tid. Dagbladet-oppslaget kom seff i kjølvannet av kronikken min om senskader hos NRK Debatt.

-XCi6S7ZvKZX9LfEooml1gEap9vu4HIR6SKV0f-exYoQSå kan du jo spørre deg hvilken kroppsdel du ville gitt ansikt til hvis du følte du måtte. For det følte jeg faktisk. At jeg måtte, altså.

Tørr skjede er jo bare en pitteliten om enn tabloidvennlig del av det spekteret som er senskader etter kreftbehandling i dag. Det må vi tørre å snakke om nå.

Folk er jo så opptatt av at vi kreftoverlevere bare skal være takknemlige over å være i live og det skal jeg i hvert fall gi dem: Kjedelig er det ikke!

13557815_1363710576976122_2468731027882947876_nDu vet du er skeiv kreftoverlever med senskader når du på en og samme helg ikke bare gir tørr skjede et ansikt i Dagbladet…

IMG_20160625_134131Men også svever i det blå over Prideparaden i Oslo sentrum som live-kommentator, før du diskuterer med kreftleger på NRK-nyhetene og setter kursen rett til tannlegevakta etterpå.

Snapchat-7453775821446080866 (576x1024)Da jeg var borte på apoteket og hentet ny runde med smertestillende nå i stad, var jeg i hvert fall glad for at mine piller ikke viste seg å være produsert av ISIS.

Så ikke kom her og si at jeg ikke er takknemlig! 😉

Leave a Comment

Dropp helseromantikken!

Den dagen jeg fikk flere hundre tusen nordmenn til endelig å snakke om senskader etter kreftbehandling, måtte jeg seff tilbringe delvis på Ullevål og delvis på tannlegevakta.

20160621_105521I går var det nemlig tid for treårskontroll etter endt brystkreftbehandling, men de hadde glemt å sette meg opp på mammografi så da ble det med bare blodprøver og manuell undersøkelse inntil videre.

Det var for øvrig i åttetiden i går morges og skulle sette standarden for resten av dagen som kunne by på akutte og unevnelige tannsmerter med påfølgende hasteoperasjon og glad-dop.

20160622_122236-1Prøv å heng med på fjarten kommentarfelt med en halv pakke Paralgin Forte innabords mens kjevedelen av kraniet ditt truer med å forlate det synkende skipet du kaller en kropp, sier bare jeg!

Jeg kom ut av tellinga etter at NRK sendte meg sms om at kronikken min med video var lastet ned over en halv million ganger i går ettermiddag og var blant de mest delte sakene på nett i hele Norge.

-XCi6S7ZvKZX9LfEooml1gEap9vu4HIR6SKV0f-exYoQMen det betyr i hvert fall at senskader etter kreft er noe mange trenger at det blir snakket mer om. Og det er jo min agenda også. Begynner vi ikke å snakke om dette nå, blir det ikke problematisert på et høyere nivå og da får vi heller ikke den forskningen vi så sårt trenger.

Og til de som har kommentert med at de kom seg gjennom kreftbehandling uten senskader med «en positiv innstilling» og «omlegging av kostholdet», samt de som mener jeg bare klager siden jeg har klart å skrive en hel kronikk uten å chemobrain-glemme ordene jeg ville bruke: Piss off!

DS7_2393Det handler ikke om dere nå. Det handler om en elitistisk norsk helsekultur der bare vinnerne er gode nok. Der bare frisk er bra nok. Der kreftoverlevere som dras frem i media er de som løper maraton, klatrer i fjell eller danser seg sexy på treningstudio.

Tårnfrid som jubler over at hun er i full jobb igjen dagen etter siste cellegiftkur. Topp for Tårnfrid det, men det gjelder ikke alle oss andre. Selvfølgelig er vi glade for at vi lever! Å påstå noe annet er jo direkte frekt!

Men det forringer livskvaliteten vår betydelig å måtte høre på sånt elitistisk forventnigsmas om hvor friske vi er forpliktet til å føle oss og hvor takknemlige vi må være.

Vi er både takknemlige og glade for at vi lever, men nå er det på tide at vi legger romantikken til side og snakker litt mer saklig om hva slags liv det egentlig dreier seg om!

Leave a Comment

Kreftlivet derpå

Du har ikke vært til skikkelig korsryggbehandling før du holder på å både spy og drite på deg på vei hjem med sniffesvikt i begge knær mens du græbber tak i tilfeldig forbipasserende for å støtte deg selv inn på trikken.

Hva har ryggbehandling med kreft å gjøre, lurer du kanskje, men det skal jeg bare si deg: Det er jævlig mye som har med kreft å gjøre som ingen noen gang snakker om.

Bilde2I mitt tilfelle har prolapser i ryggen blitt sjukt forverra av antiøstrogener jeg må gå på for å minke sjansen for tilbakefall av brystkreft. Antiøstrogener gjør deg stiv og får stram muskulatur til å bli enda strammere.

Men klart; det er jo ikke dødelig, bare veldig vondt og sykt upraktisk siden jeg ikke kan gå eller stå mer enn kort tid av gangen. Men så lenge det ikke er potensielt akutt dødelig, er kreftpasienter og overlevere i Norge opplært til å holde kjeft.

Så derfor hører vi ikke noe om damer som er stive som stokker og åtti år i skrotten etter full pakke med brystkreftbehandling. Vi hører ikke om folk som er kronisk utslitt med fatigue, får eksem, blir glemske og mye fortere utslitt enn før.

DS7_2385Vi hører heller ikke om tørre slimhinner, manglende sexlyst, vektoppgang, lydfølsomhet, tenner som detter ut, nevropati og depresjon. Vi hører ikke noe om at livet etter kreftbehandling aldri blir det samme igjen.

Det er rett og slett ikke sexy nok. Folk vil bare ha skikkelig drama med levende kreftceller som drepes. Når man er ferdig med det, vil alle bare snakke om hvor frisk du er.

bilde 5Og vi kan godt gjøre det, men da må vi redefinere begrepet frisk. Og vi må få realistisk informasjon på bordet til folk flest.

Norsk kreftbehandling er blant de mest effektive i verden, men helvete er langt i fra over for de fleste etter at de er ferdig med cellegift og stråling. Det er ofte da det virkelig begynner.

For etter å ha vralta over Grønland i dag med svikt i knærne, innlagte sittestopp på fortauet og ufrivillig smertegauling som fra en drektig blåhval, gidder i hvert fall ikke jeg å juble over hvor «frisk» jeg er neste gang noen så forventningsfullt og logrende spør.

Leave a Comment

Turbananas

Lørdag 16. april feires den store turbandagen i Norge. I en tid der enkle hodeplagg får mange til å gå helt av skaftet, er jo det et framifrå tiltak.

skalpering-019Det årlige arrangementet er satt i stand av sikher i Norge med mål om å spre kunnskap og forebygge fordommer mot sikher og andre minoriteter.

nakentara-006Dette støtter jeg selvsagt helhjertet, ikke minst fordi turban er veldig gøy!

DS7_6269Ikke er det så vanskelig å få til heller. Ta et langt og litt bredt skjerf, legg det bak i nakken med endene fram, kryss endene over pannen, knyt bak i nakken igjen og voila!

byline-044byline 067Jukseturban in da house! Og er du under kreftbehandling eller kreftoverlever som meg, har du kanskje noen av de nitriste og veldig besje statsturbanene liggende.

De kan du knytte et fargerikt skjerf rundt og feste noen blomster på og bæm!

blikkbryllup 029Du blir så fin at du nesten er i stand til å sjekke opp et helt brudepar! Turban er nemlig et framifrå sjekketriks også.

Og vil du ta den helt ut, anbefaler jeg å surre en lenke med batteridrevne julelys rundt skjerfet.

lucia-007Det får selvsagt ikke full effekt før mørket faller på, men da tiltrekker det seg til gjengjeld beilere som fluer til lyset.

13585_10152202737586833_1161975068_n-440x586Så nå venter jeg bare på den store, norske hijab-dagen. Det finnes nemlig sykt mye gøy innen skaut også.

For et samfunn som dømmer folk ut i fra hva de har eller ikke har på hodet, kommer aldri til å få pult, det er nå helt sikkert!

DS7_6293God helg og god turbandag. Stay cool på knollen!

Leave a Comment

Når hjernen er a-Lene

Jasså, så du merker kognitiv svikt, husker jeg kreftlegen min på Ullevål spurte interessert da jeg satt der som en sylta agurk til første kontroll etter endt behandling. Han er nemlig også kreftforsker og overordentlig interessert i alt som har med brystkreft å gjøre.

Kognitiv svikt er en vanlig bivirkning av cellegift-behandling og innebærer at man glemmer alt fra vanlige ord til gjøremål og folk.

cellegift-034Man blir rett og slett litt småsenil. Men i dag ga Facebook meg en hyggelig påminnelse om at det er nøyaktig et år siden jeg lanserte kreftboka mi Fuck tante Augusta på Eldorado Bokhandel i Oslo, ved å hente frem dette bildet av meg og favoritt-bamseparet mitt på lanseringsfesten.

10703962_10152826842151255_831330183698147238_nDet er godt man har Facebook til å minne seg på milepæler i livet for jeg kan fortsatt ikke skryte av at denne kognitive svikten min har tenkt å slutte å svikte med det første.

Jeg skal riktignok innrømme at jeg har opplevd en dramatisk forbedring fra da jeg satt hos kreftlegen og ikke for mitt bare liv kunne komme på hva den greia man åpnet og lukket for å komme inn og ut av kontoret hans het for noe.

Men da jeg kåserte for Brystkreftforeningen i Kristiansand rett før helgen, fikk jeg en kraftig påminnelse om at min tid som svimeslått burhøns neppe er forbi med det aller første.

DSC08365Heeei, hilste en staselig kar i dress jeg bare vagt dro kjensel på. Heeei, svarte jeg, en smule overentusiastisk, men likevel ikke helt på nivå med farmor da hun begynte å bli seriøst senil og traff meg i gågata i Grimstad bare ti minutter etter at hun også hadde truffet meg i Kirkebakken.

Da hilste hun så overstrømmende som om det dreide seg om Jesu gjenkomst. Farmor var en ivrig gjenganger på Filadelfia må vite og er man alvorlig glemsk vet man å overkompensere.

Jeg brukte en halvtimes tid på å klø meg i hodet over hvem i all verden denne fyren var. Var det en jeg hadde møtt på danskebåten forrige helg? Han forskeren fra FAFO jeg intervjua forleden? Eller en av dem jeg møtte på romskipet det året jeg var bortført av aliens?

lene-i-taraJeg sammenligner nemlig det året jeg var under aktiv brystkreftbehandling med å være bortført av aliens, men det kan dere les mer om i Fuck tante Augusta.

For mens jeg satt der i Kristiansand og lurte på hvem denne fyren var,  gikk han plutselig opp på scenen og dro i gang et foredrag han også.

Denne gangen om nyvinninger innen livsforlengende behandling til de med metastatisk brystkreft. Først da skjønte jeg at det var min egen kreftlege på Ullevål jeg akkurat hadde hilst på mens hjernen min var a-Lene.

Men drit og dra sa brura og klukk-klukk-klukk sa høna på haugen. I dag har Fuck tante Augusta bursdag og du kan sikre deg et eksemplar av boka til bare 199 fra forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Kreftutredning Vol. 2

«Tegn til celleforandringer i underlivet» er det siste du vil høre fra gynekologen din når du nylig er ferdigbehandlet for brystkreft og akkurat har begynt å komme deg igjen. «Store felt med celleforandringer» har du enda mindre lyst til å høre fra kirurgen som akkurat har undersøkt deg på Radiumhospitalet, men det fikk jeg altså høre i dag.

DSC07811Han fulgte opp med «vi må se hvor dypt de går og hvor langt de strekker seg så vi har tatt en rekke biopsier av deg i dag». Biopsi er legepreik for kreftprøver. Svaret på dem får jeg om to ukers tid. Det eneste som var sikkert i følge kirurgen, er at jeg må legges inn noen døgn for en omfattende operasjon etter at prøvesvarene foreligger.

DSC07828I tillegg kunne han som plaster på såret fortelle meg at disse celleforandringene var helt urelatert til brystkreften min og hadde oppstått uavhengig av den. Lucky me lizzm.

DSC07830Det er neppe tilfeldig at de har plassert hovedkjøkkenet rett ved gynekologisk poliklinikk for det eneste en dvergflodhest som meg har lyst til etter å ha tilbragt dagen der, er å trøstespise bamsemums. Hadde jeg bare ikke vært så kvalm etter narkosen. Heldigvis fant jeg noen andre bamser å trøste meg med da jeg satt og venta på at bestis Turi skulle komme og hente meg i bil.

DSC07836Vi har kjørt bil til kreftsjukehus mange ganger før, Turi og jeg. Så mange ganger at jeg må innrømme jeg er rimelig misfornøyd med at det begynner å bli en vane. Likevel sitter jeg i sofaen og flirer akkurat nå. For da jeg først stupte ned i googling av underlivskreft og dødsangst mens jeg formelig kunne kjenne den metalliske smaken av cellegift i kjeften da jeg først fikk denne beskjeden, glemte jeg et øyeblikk mitt eget overlevelsesmantra til meg selv.

DSC07846Jeg har derfor begynt å lese boka mi «Fuck tante Augusta» på nytt for å minne meg selv om at det viktigste tross alt aldri er å overleve, men å leve. Dessuten tar jeg kirurgens siste ord til meg og satser på at «dette vil gå bra til slutt».

Faktisk ble jeg såpass begeistra over at boka kunne ha sånn en oppmuntrende effekt selv på meg som har skrevet den sjøl, at jeg sporenstreks måtte ringe forlaget og be dem sette ned prisen til 199 sånn at absolutt alle kan ha råd til den hvis de bestiller direkte fra forlaget her. For den boka trengs. Såpass ubeskjeden tillater jeg meg å være. Fuck that too.

cover-fuck-tante-augustaI Fuck tante Augustas ånd har jeg også begynt å fokusere på langt viktigere ting når det gjelder norsk kreftbehandling: De sosiokulturelle forskjellene på sykehusene.

DSC07826Der Ullevål sirlig taper igjen veneflon-hullet i hånden din med en diskret, liten dott og hvit tape, klinker for eksempel Radiumhospitalet til med en mer hjemmelaget dorullnisse-variant. Der Ullevål er strømlinjeformet, delikat og effektivt inntil det iskalde, er Radium folkelig inntil det usiviliserte.

DSC07837Felles for dem begge er imidlertid et fantastisk og dypt menneskelig personale på gølvet. Som da jeg holdt på å flire meg ihjel med en av anestesi-sykepleierne på Radium i dag. Riktignok etter at hun hadde prøvd å ta livet av meg to ganger, men det får bli en annen blogg. Stay tuned for flere oppdateringer fra sykehus-Norge. I mellomtiden: Fuck tante Augusta!

Leave a Comment

Ett år med kreft og to uten

Vel, de kaller det i hvert fall toårskontroll det jeg var på i dag selv om ettårskontrollen finner sted ganske så raskt etter endt brystkreftbehandling. Hvis man ser bort fra sjokket og den navnløse dødsangsten sånn helt i begynnelsen, syns jeg faktisk året etter endt behandling var det verste.

Cellegift og stråling blekner mot å plutselig stå der, spyttet ut av systemet igjen, helt alene i ei kræsja romferge etter å ha vært bortført av aliens i et år. Kroppen er totalt vrak og blir bare verre ettersom bivirkningene av stråling og antiøstrogen-behandling setter inn for fullt.

DSC06252Det er først det siste halvåret at jeg har begynt å bli meg selv igjen og klarer å leve med bivirkninger på en fornuftig måte etter mye fysisk trening og mange besøk hos leger og spesialister.

Selve mammografien har Ullevål nå satt ut til private, men analysen av den og samtale med kreftlege finner fortsatt sted innomhus og det var det jeg var til i dag. Heldigvis så alt bra ut og jeg kan fortsatt regne meg som kreftfri.

Men da jeg satt på venterommet og ventet på at legen skulle komme ut igjen med noen nye resepter, fikk jeg øye på en bekjent i øyekroken. Jeg rakk ikke si noe før hun var ropt opp og forsvant inn til legen. Det lange håret og uroen i blikket hennes fortalte meg at hun nok var ganske nydiagnostisert.

DSC06251Jeg kjente meg så igjen og fikk så vondt av henne at det eneste jeg hadde lyst til var å banke på den døra og gi henne et eksemplar av boka mi Fuck tante Augusta, men jeg hadde ingen bøker med meg.

cover-fuck-tante-augustaSå i stedet legger jeg ut denne filmen fotograf Xenia Villafranca har satt sammen etter det første året med brystkreftbehandling da hun fulgte meg med kamera hele veien. Denne er til deg. You know who you are. Det blir bedre. Etter hvert.

Leave a Comment