Tag Archives: celleforandringer

Dåsemikler med puppesleng

I går kom endelig telefonen fra Radiumhospitalet: Det er ikke tegn til kreft, kun forstadier. Jeg måtte øyeblikkelig på do og drite. Lettelsen jeg følte var altså meget fysisk. Jeg må likevel inn til en omfattende operasjon der dåsa skal sløyes og bløgges etter alle kunstens regler, men den tid, den sorg.

Forstadie til underlivskreft er visstnok ikke noe for pyser, men i følge legen kan jeg trøste meg med at når alt er gjort og grodd så kan jeg skilte med en splitter ny designerdåse som Hollywoodfruer og Frognerfitter (!) betaler topp dollar for. Dette måtte jeg seff øyeblikkelig feire med favoritt-bamseparet mitt Robert og Jørgen.

DSC07909Vi bestemte oss for å dra på dragshow. For hva er vel mer passende enn løspupper, parykker og oppteipa peniser i en sådan stund, hæ? Stavanger-gruppa Stay-Ups er nemlig i Oslo og holder show på Elsker også i kveld. Dere burde gå mann av huse alle som en. Jeg regelrett skrek av latter.

DSC07910Få kan ta det absurde ved kvinnerollen på kornet som dyktige drag-artister og Stay-Ups viste seg å være noe såpass sjelden som et moderne, krasst og saftig dragshow av en type jeg kun har sett på deilig rufsete buler i New York.

DSC08001Med flere dagers sykehusinnleggelse og dåseoperasjon hvilende tungt på mine skuldre, visste jeg også å verdsette både små og større hint til hvor latterlig mye vekt vi legger på kvinnelige attributter og hvordan vi fremstiller dem i det offentlige rom. Da jeg b0dde på Jamaica levde jeg blant annet av å oversette husmorporno fra engelsk til norsk. Min mest brukte setning var: «Hans manndoms bankende spyd presset mot hennes delikate blomst.»

DSC08002DSC08008På kirurgen forstår jeg det som at operasjonen jeg skal gjennom er på linje med en fødsel hva oppklipping, blødninger, sting og sitting på hemorrideputer angår, men uten bonusen med en skrikerunge i andre enden og 18 års intens oppfølging da seff. Jeg sier meg i grunnen ganske fornøyd med det.

Den lovte designerdåsa er jeg imidlertid litt mer skeptisk til da jeg minnes kirurgene sa noe lignene om puppen min da de la meg på slakterbenken for å operere ut kreftsvulsten der. «Det blir sååå fint, vi bruker plastisk kirurg så det vil nesten ikke synes i det hele tatt.» Mhm.

DSC08029Resultatet har jeg jo tidligere beskrevet som en saccosekk angrepet av ville hunder og den beskrivelsen står jeg ved. Med tiden har det også vist seg at det opererte brystet har krympet mens det friske brystet på mystisk vis ser ut til å trekkes mot bakken med en voldsom kraft. Så mine kvinnelige attributter kan nok vanskelig beskrives av husmorpornoen i dag, skjønt jeg vurderer å prøve når dette er over.

DSC08024Slik jeg kjenner seksuallivets gleder etter antiøstrogen-behandling med tørre slimhinner og snart nyoperert blomst, måtte det vel blitt noe i retning av: «Hans middels sosiss presset seg mot hennes ømme korsstingsbroderier mens hun skrek; husk glidemiddel!»

Stay tuned for neste episode av denne føljetongen. It ain`t over till the fat lady sings. I mellomtiden kan dere jo kose dere med et eksemplar av boka mi Fuck tante Augusta som nå kan kjøpes til kun 199 i forlagets nettbutikk her.

 

Leave a Comment

Forventet ventetid

Det absolutt mest mentalt belastende med kreftbehandling slik jeg opplever det, er ventinga. Enten du venter på prøveresultater eller scanninger underveis, eller som jeg gjør nå: Venter på resultatet av biopsiene som ble tatt av meg på mandag.

At det er forstadie til kreft er på det rene, det jeg venter på er å få beskjed om det også er utviklet kreft i tillegg. Kunsten å overleve ventetid uten å havne på asylet, er å prøve å drite i å vente så mye du bare kan. Å få beskjed om at man har kreft, går an å hanskes med. Da vet du hva du har å deale med.  Å ikke vite, gjør deg sinnsyk.

DSC07889I helgen har jeg derfor hatt besøk av lillesøs Thea med venninne fra Grimstad. Bor man i by kan man lett bli lat og ende på de samme opptråkka stiene sånn som i livet ellers, egentlig. Men åpner man for nye mennesker eller tar imot besøk, må man legge seg i selen for å finne fine ting å vise fram. Jeg ble derfor nesten som ung igjen og har blant annet vintage-shoppa på hipsterløkka med kidsa i går.

DSC07859DSC07885 Siden jeg også har brukt ventetiden til å se Narcos på Netflix om kokainbaronen Pablo Escobars vekst og fall, holdt jeg nesten på å kjøpe meg en fotsid og psykedelisk blomstrete kartell-kjole fra kokain-industriens glansdager i Miami på tidlig åttitall, men besinnet meg i siste liten. Lillesøs med venninne gjorde imidlertid flere kupp.

DSC07849Vi rakk også en svipptur til hipster-Mexico med siste skrik i gatemat nede i Torggata.

DSC07896DSC07893Jeg hater venting av så mange grunner, men en av de viktigste er at det å vente så altfor ofte handler om forventning. Alle de som bare venter på at de skal bli tynne og pene nok så skal de nok begynne å leve. Alle som bare venter på en bedre jobb så skal det nok gå bra. Egen leilighet så blir nok alt så mye bedre. Eller de som venter på en kjæreste så skal de nok bli lykkelige.

Også jeg som venter på biopsiresultater så skal jeg nok finne ut hvordan jeg skal innrette meg. Bare, bare, bare. Vente, vente, vente. Og mens man venter går tiden som er alt man egentlig har og noen gang kommer til å få.

DSC07882Klarer man å drite i å vente så mye som mulig, synker også forventningen sånn at det forhåpentligvis blir plass til å leve underveis. Jeg har i hvert fall ikke tid til å sitte her og vente. Venting er for pyser. Så med supermånen hengende over Oslo i går, fikk jeg også klemt inn en bedre middag med gode venner.

DSC07899DSC07903Det er jo helt utrolig hvor lenge tiden varer når man kan fylle den med fullmåner, deilig mat, gode venner, skjønne småsøsken, vintage-shopping og hipster-sightseeing i egen by. Noen vaner er riktignok vondere å vende. Som for eksempel da jeg på mystisk vis ble dratt mot dette stativet med dyreprint på en av løkkas hippeste sjapper.

DSC07875Jeg kommer nok ikke til å anlegge stil som kokain-baronesse i blomstrete kjoler, men leopardprinten får ingen ta fra meg! Jeg ser ingen grunn til å grave meg ned i kattesanden av den grunn. Vi har alle vårt. Og heldigvis har jeg også skrevet min egen anti-rosa håndbok til livet i krise som dere nå kan sikre dere til nedsatt pris i forlagets nettbutikk her. Del gjerne lenken til Fuck tante Augusta, noe sier meg nemlig at jeg som frilanser kommer til å trenge penga når ventetiden er over 😉

Leave a Comment

Kreftutredning Vol. 2

«Tegn til celleforandringer i underlivet» er det siste du vil høre fra gynekologen din når du nylig er ferdigbehandlet for brystkreft og akkurat har begynt å komme deg igjen. «Store felt med celleforandringer» har du enda mindre lyst til å høre fra kirurgen som akkurat har undersøkt deg på Radiumhospitalet, men det fikk jeg altså høre i dag.

DSC07811Han fulgte opp med «vi må se hvor dypt de går og hvor langt de strekker seg så vi har tatt en rekke biopsier av deg i dag». Biopsi er legepreik for kreftprøver. Svaret på dem får jeg om to ukers tid. Det eneste som var sikkert i følge kirurgen, er at jeg må legges inn noen døgn for en omfattende operasjon etter at prøvesvarene foreligger.

DSC07828I tillegg kunne han som plaster på såret fortelle meg at disse celleforandringene var helt urelatert til brystkreften min og hadde oppstått uavhengig av den. Lucky me lizzm.

DSC07830Det er neppe tilfeldig at de har plassert hovedkjøkkenet rett ved gynekologisk poliklinikk for det eneste en dvergflodhest som meg har lyst til etter å ha tilbragt dagen der, er å trøstespise bamsemums. Hadde jeg bare ikke vært så kvalm etter narkosen. Heldigvis fant jeg noen andre bamser å trøste meg med da jeg satt og venta på at bestis Turi skulle komme og hente meg i bil.

DSC07836Vi har kjørt bil til kreftsjukehus mange ganger før, Turi og jeg. Så mange ganger at jeg må innrømme jeg er rimelig misfornøyd med at det begynner å bli en vane. Likevel sitter jeg i sofaen og flirer akkurat nå. For da jeg først stupte ned i googling av underlivskreft og dødsangst mens jeg formelig kunne kjenne den metalliske smaken av cellegift i kjeften da jeg først fikk denne beskjeden, glemte jeg et øyeblikk mitt eget overlevelsesmantra til meg selv.

DSC07846Jeg har derfor begynt å lese boka mi «Fuck tante Augusta» på nytt for å minne meg selv om at det viktigste tross alt aldri er å overleve, men å leve. Dessuten tar jeg kirurgens siste ord til meg og satser på at «dette vil gå bra til slutt».

Faktisk ble jeg såpass begeistra over at boka kunne ha sånn en oppmuntrende effekt selv på meg som har skrevet den sjøl, at jeg sporenstreks måtte ringe forlaget og be dem sette ned prisen til 199 sånn at absolutt alle kan ha råd til den hvis de bestiller direkte fra forlaget her. For den boka trengs. Såpass ubeskjeden tillater jeg meg å være. Fuck that too.

cover-fuck-tante-augustaI Fuck tante Augustas ånd har jeg også begynt å fokusere på langt viktigere ting når det gjelder norsk kreftbehandling: De sosiokulturelle forskjellene på sykehusene.

DSC07826Der Ullevål sirlig taper igjen veneflon-hullet i hånden din med en diskret, liten dott og hvit tape, klinker for eksempel Radiumhospitalet til med en mer hjemmelaget dorullnisse-variant. Der Ullevål er strømlinjeformet, delikat og effektivt inntil det iskalde, er Radium folkelig inntil det usiviliserte.

DSC07837Felles for dem begge er imidlertid et fantastisk og dypt menneskelig personale på gølvet. Som da jeg holdt på å flire meg ihjel med en av anestesi-sykepleierne på Radium i dag. Riktignok etter at hun hadde prøvd å ta livet av meg to ganger, men det får bli en annen blogg. Stay tuned for flere oppdateringer fra sykehus-Norge. I mellomtiden: Fuck tante Augusta!

Leave a Comment