Tag Archives: brystkreftbehandling

Kreftlivet derpå kan ikke leves i lykkerus

Ikke nok med at jeg kjørte i gang med lavkarbolivsstil for et år siden, de siste månedene har jeg også begynt å gå tur flere ganger i uka. Sistnevnte har vært litt ekstra spennende siden jeg først skal ta stingene etter siste operasjon i dåsa til uka, men jeg gir meg ikke!

DS7_4192Oktober er jo Rosa Sløyfe-måneden og i år er aksjonen viet alle oss som sliter med senskader etter kreftbehandling. Jeg har både blogga og skrevet kronikker om livet med senskader før.

Hvordan verden ser ut når du står der ferdigbehandla og foreløpig frisk, men aldri har følt deg dårligere i hele ditt liv. Hvordan det er å leve med alles forventninger om hvor sykt takknemlig du skal være for å ha overlevd når livet aldri blir det samme igjen.

DS7_4234Jippy Kay Yay, lizzm. Senskader etter kreftbehandling er noe som rammer mange, men som nesten ingen har snakket om før nå. Derfor har vi i stor grad vært overlatt til oss selv og egen eksperimentering med å prøve å kreke oss opp på et noenlunde akseptabelt funksjonsnivå.

Selv la jeg på meg rundt 40 kilo, fikk lammende smerter i korsryggen, ble stiv som en stokk i hele kroppen og særlig i beina der jeg også fikk nevropati som er et slags brennende nåleputekonsept under fotbladene hver gang du tråkker ned.

Jeg hadde hetebyger som Niagarafossen rundt tolv ganger om dagen og en hjerne lekk som en sil med store konsentrasjonsproblemer og det som opplevdes som tung demens.

DS7_4646Som jeg har blogget om før, er det først og fremst valget om å leve lavkarbo som har redusert mye av plagene mine til et mer levelig nivå. Jeg går sakte, men sikkert ned i vekt, har redusert medisinbruk, mye mindre hetetokter og smerter, samt generelt bedre kognitiv funksjon og ikke minst mye mer energi.

Sistnevnte førte altså til at jeg for noen måneder siden klarte å begynne å gå tur. Men før noen sånne friskuser med vekter, pulsklokke og intervalltrenings-programmer begynner å klappe i henda her, vil jeg bare understreke at en times gåtur rundt i nabolaget allerede er en olympisk idrettsprestasjon for meg.

DS7_4585For to år siden klarte jeg ikke å gå til butikken en gang uten å måtte sette meg ned på grunn av smerter. På tur i dag går pulsen som hos et løpsk neshorn etter hundre meter og intervaller får jeg mer enn nok av bare av å gå opp en trapp.

Jeg blir forbigått av barnefamilier med stabbende treåringer, eldre damer med rullator og her forleden også en fyr på krykker, men jeg kan garantere at ingen av dem fikk mer mosjon enn meg!

Mange har ledd og enda flere stirret rart på meg, men jeg er i grunnen fornøyd så lenge ingen tilkaller ambulanse. For sånn er livet med senskader; du må tåle å leve det ganske alene og tørre å vise fingern til forventninger fra folk rundt deg.

DS7_4243Men herregud så deilig det hadde vært hvis andre visste litt mer om hvordan livet med senskader er! Å slippe å måtte stå der og klappe i henda, juble og logre som en tilbakestående Golden Retriever hver gang noen forventningsfullt spør om det går bra.

Som det er nå, tør man jo faen ikke svare noe annet enn ja. Du har jo overlevd, du er jo kreftfri, du har ikke noe annet valg enn å være siklende takknemlig til enhver tid!

Derfor er jeg så glad for at årets Rosa Sløyfe-penger også skal gå til mer og bedre informasjon ikke bare til oss kreftpasienter, men også til pårørende, arbeidsgivere, NAV, you name it.

Så spre budskapet, støtt årets Rosa Sløyfe her og drit i logringa neste gang noen spør deg om det går bra. Spar kreftene til noe som får deg til å føle deg bedre! Alle dere andre kan også bidra med å spytte penger i potten, men kanskje aller helst med å slutte å tro og forvente at livet etter kreftbehandling skal leves i lykkerus.

Leave a Comment

Livet, en hjemme alene-fest

Hvis den røykebua utenfor Radiumhospitalet hadde kunnet fortelle sin historie, ville det blitt litt av noen røyksignaler!

Snapchat-6267542413482536394 (720x1280)Og jeg nevner ikke den bua sånn at selvrettferdige sportsfolk joggende rundt i livets uutholdelige letthet skal kunne smekke foraktfullt med leppene over de som fortsatt røyker selv om de har kreft.

Fuck off. Hva vet vel dere om hva dagen krever under røykteppet?

Jeg nevner den bare fordi jeg går forbi der hver gang jeg skal inn til kontroll på Radiumhospitalet og jeg var inne til kontroll i dag. Jeg blir fysisk dårlig bare jeg ser bygget.

Snapchat-1472716612900859107 (720x1280)Alt så heldigvis bra ut med tanke på forstadier, men understellet må altså justeres med ytterligere en operasjon siden det har grodd litt feil. Det blir i august.

20160607_145116 (1024x768)At jeg ble dårlig skyldes mer en slags pavlovsk reaksjon dressert inn i meg av ukesvis i sykeseng med cellegiftkamerater på firemannsrom mens min far døde av kreft.

20160607_145514 (960x1280)Et år med bryskreftbehandling på Ullevål før det, mens min mor døde av kreft, gjorde nok også sitt til at kvalme-dressuren ved synet av kreftsjukehus, satt.

For når du ser bort fra både skader og senskader kreftbehandling gir, er det et sted i sjela di som blir forandret for alltid.

Langt der inne i deg selv, der du alltid er alene uansett hvor mange du har rundt deg, er det noe som er knust for bestandig.

20160607_145605 (960x1280)Folk blir merkelig trivielle i kriser. Det merket jeg veldig godt da jeg selv var innom røykebua de fem ukene jeg lå innlagt. Der vralta de seg ut med gåstoler, rullestoler, drypp, dren og surstoffmasker.

For å ta seg en blås. For å blåse litt i det. Så noe kunne bli blåst bort. For en stund.

Og den stunden brukte de til å snakke om så hverdagslige og bagatellmessige ting at – hvis man ikke visste bedre – skulle tro det kun var verdens mest kjedelige mennesker som fikk kreft.

20160607_145447 (960x1280)Men i krise bor du mest i det rommet, alene inni deg selv. Uansett hvor mye andre banker på, ringer og maser, vet du at den døren, den går bare en vei.

Så da blir det med enkle beskjeder gjennom dørtelefonen. Korte samtaler mellom sprakingen i callinganlegget.

De vet det alle de som står på utsiden også. At de dypest sett må dø alene. Fordi vi innerst inne, helt hjemme hos oss selv, lever livet alene.

Derfor bør vi øve oss på å bli bedre til å være alene sammen. Den er jo så kort den tiden vi får før dørene lukkes for godt.

Leave a Comment

Kreftlivet derpå

Du har ikke vært til skikkelig korsryggbehandling før du holder på å både spy og drite på deg på vei hjem med sniffesvikt i begge knær mens du græbber tak i tilfeldig forbipasserende for å støtte deg selv inn på trikken.

Hva har ryggbehandling med kreft å gjøre, lurer du kanskje, men det skal jeg bare si deg: Det er jævlig mye som har med kreft å gjøre som ingen noen gang snakker om.

Bilde2I mitt tilfelle har prolapser i ryggen blitt sjukt forverra av antiøstrogener jeg må gå på for å minke sjansen for tilbakefall av brystkreft. Antiøstrogener gjør deg stiv og får stram muskulatur til å bli enda strammere.

Men klart; det er jo ikke dødelig, bare veldig vondt og sykt upraktisk siden jeg ikke kan gå eller stå mer enn kort tid av gangen. Men så lenge det ikke er potensielt akutt dødelig, er kreftpasienter og overlevere i Norge opplært til å holde kjeft.

Så derfor hører vi ikke noe om damer som er stive som stokker og åtti år i skrotten etter full pakke med brystkreftbehandling. Vi hører ikke om folk som er kronisk utslitt med fatigue, får eksem, blir glemske og mye fortere utslitt enn før.

DS7_2385Vi hører heller ikke om tørre slimhinner, manglende sexlyst, vektoppgang, lydfølsomhet, tenner som detter ut, nevropati og depresjon. Vi hører ikke noe om at livet etter kreftbehandling aldri blir det samme igjen.

Det er rett og slett ikke sexy nok. Folk vil bare ha skikkelig drama med levende kreftceller som drepes. Når man er ferdig med det, vil alle bare snakke om hvor frisk du er.

bilde 5Og vi kan godt gjøre det, men da må vi redefinere begrepet frisk. Og vi må få realistisk informasjon på bordet til folk flest.

Norsk kreftbehandling er blant de mest effektive i verden, men helvete er langt i fra over for de fleste etter at de er ferdig med cellegift og stråling. Det er ofte da det virkelig begynner.

For etter å ha vralta over Grønland i dag med svikt i knærne, innlagte sittestopp på fortauet og ufrivillig smertegauling som fra en drektig blåhval, gidder i hvert fall ikke jeg å juble over hvor «frisk» jeg er neste gang noen så forventningsfullt og logrende spør.

Leave a Comment

Full fart fremover!

Da jeg ble utskrevet fra Radiumhospitalet etter over fire ukers innleggelse, traff beina bakken utenfor utgangsdøra der oppe på Montebello i lett løpefart. Karpe Diem og heisann Montebello sier bare jeg. Fuck off til neste gang!

DSC08900Inspirert av min fantastiske far som jo desverre døde av kreft mens jeg lå innlagt, bestemte jeg meg nemlig for å ta igjen det tapte, åpne armene og si ja til det meste som hørtes gøy ut.

DSC08848Da får det ikke hjelpe at hetetoktene på grunn av antiøstrogen-behandlingen brystkreftlegene har satt meg på, viste seg å bli såpass forverret av fire uker i sykeseng at jeg måtte sitte og føne meg selv med kaldluft da sminkøren skulle sminke meg til en fotoshoot med Dagens Næringslivs helgemagasin D2.

Litt svette har aldri drept noen selv om den kan stresse sminkører til det ytterste. Saken blir ikke å se før 8. januar, men da står jeg til gjengjeld frem som kjæledyret til et mannepar så det er bare å bruke adventstiden til å glede seg eller grue seg, alt etter som. Selv velger jeg å glede meg. Voff!

DSC08905Julebord med pinnekjøtt, riskrem og gode venner har jeg seff også klart å klemme inn.

DSC08915Det er jo noe av det aller beste med adventstiden slik jeg ser det. Å sitte rundt et deilig bord med enda deiligere mennesker og le, nyte og til og med kanskje gråte en skvett. Det er viktig å velge å være med folk som tåler deg og å tåle dem tilbake. Alt annet er bullshit.

DSC08907Denslags snakket jeg nemlig litt om da jeg ble invitert til intervju med NRK P1 sitt program Mellom himmel og jord her forleden. Foranledningen var mitt forrige blogginnlegg der jeg ba julestress-klagerne kjøsse meg i ræva. Og ingenting gledet meg mer enn å få gjenta nettopp det i forskjellige varianter 45 minutter til ende.

DSC08926Men vi snakket også en del om boka mi Fuck tante Augusta og hvorfor livet ikke er for pyser. Boka rekker dere fortsatt å bestille til jul fra forlagets nettbutikk til bare 199 her, og programmet kan dere høre på P1 førstkommende søndag.

Og mens jeg først var på Marienlyst, tok jeg meg seff også tid til en svingom med fabelaktige Per Fuggelli i gangene utenfor store studio.

DSC08928På en dag som denne da rosablogger Sophie Elise igjen får førstesideoppslag med sin innholdsløse sutring, tar jeg meg selv i å bli mektig irritert over at vi lever i en mediekultur som presenterer hundre på dusinet av hennes kaliber, når de heller kunne gravd etter Fuggelliene i vår tid.

DSC08942Jeg og Fuggelli gjorde nemlig mer enn å danse. Vi var begge intervjuobjekter til en audition for unge håpefulle som hadde søkt ny programlederjobb i NRK`s Brennpunktavdeling. Vår oppgave var å gi de unge søkerne litt motstand i første program ut som skal handle om dem selv; nemlig generasjon prestasjon.

DSC08929Sophie Elise er lavterskel-varianten av dem. Enhver idiot klarer jo å sminke seg, kjøpe seg silikonpupper og ta selfies i flatterende lys så lenge man har penger til alt stashet det krever. Høyterskel-varianten er broilerne som i tillegg til å se flatterende ut også skal gjøre kometkarriere innenfor gjeldende trender og statusfelt.

Jeg vet ikke hva Fuggelli sa til disse kidsa, men da en av dem spurte meg om hva jeg tenkte om dem og generasjon prestasjon, måtte jeg si det som det var. At jeg hadde vondt av dem, at jeg tror de har blitt lurt. At de er labrotter i det pågående kapitalistiske eksperimentet om å skape flest mulig kunstige behov for folk med penger og muligheter.

At de fleste av dem kommer til å stresse seg forderva i rotteracet eller miste livsgnisten i marsvinhjulet til en kunstig elitekultur som bare skaper enda flere tapere. At det ikke er verdt det. At de må høre mer på seg selv og mindre på andre. At de ikke må gjøre som mora dems sier. At de aldri må legge seg til.

DSC08933 God adventstid og fuck tante Augusta indeed! 😉

Leave a Comment

To kreftbehandlinger og to gravferder

Jeg ser at folk er i full gang med jule-gnæget på Facebook igjen. Åh så mye stress med å få alt ferdig i tide, sukk for et styr med slitsom familie, gud for et ork å planlegge alt. Til dere har jeg bare en ting å si: Kjøss meg i ræva!

Julen blir hva du selv gjør den til, akkurat som livet. I dag kunne Facebook for eksempel gledestrålende meddele meg at det er nøyaktig to år siden siste cellegiftkur. Juhu liksom. Jeg lurer på hvor mange år det vil ta før senvirkningene av den er borte.

1424321_538825519519648_276301341_nFor ikke før hadde jeg begynt å føle meg som folk igjen, smalt jo livet til med grove celleforandringer og forstadier til kreft i underlivet som jeg nå har ligget over tre uker på Radiumhospitalet for å få fjernet.

057Tradisjonen tro døde min far av kreft mens jeg lå på sykehuset denne gangen. Min mor døde jo av kreft dagen før jeg ble innlagt for brystkreftoperasjonen. Så er det noen som forbinder kreft med døden så er det meg.

DSC08722Min far ble bisatt fra Grimstad kapell på fredag. Jeg fikk permisjon fra Radium for å delta. Det var det vondeste og fineste jeg noen gang har opplevd. Min far var elsket av så mange.

DSC08758Han var en sånn fyr som var større enn livet. Raus, hjertevarm, livsglad, ekstremt kunnskapsrik – han var jo marinbiolog og forsker – nysgjerrig og helt uten antenner for alminnelige fordommer og regler for akseptabel sosial adferd.

candh_treasureSom da han sendte min lillebror Lars i barnehagen med den sjokkrosa angoragenseren til en av mine lillesøstre med dyp utringning og glitter, og ikke kunne fatte hva som var galt med det. Rosa var jo en fin farge!

Eller da det kom noen polakker og spurte om de kunne campe i hagen og han sa selvfølgelig kan dere det, her er nøkkelen til huset, det er et ekstra bad i kjelleren. Og så endte opp med å skaffe dem sommerjobb i Grimstad i mange år.

DSC00394Men mest av alt var han en som aldri sluttet å forundre seg over livet og visste å formidle denne viljen til undring, begeistring og vitebegjærlighet over det eventyret et liv kan være, til alle oss som sto ham nær.

DSC08784Det første ordet jeg lærte å si som ettåring en sensommer i Grimstad på min fars arm, var ikke «pappa» eller «mamma», men «Joldiella» etter boremuslingen Joldiella Lucida som han forsket på.

1934047_143850395780_129512_nDet er sånn jeg vil huske ham: Alltid lekende, alltid nysgjerrig, alltid en formidler av livseventyret og aldri klagende, sytende, sutrende over verken juleforberedelser eller andre ting, for han visste!

Han visste hvor priviligert han var som fikk leve livet sitt her i Norge på toppen av verden. Han visste at det var et privilegium som forpliktet. Derfor visste han også at her, her er ikke livet bare noe som skjer med deg, men først og fremst noe du skaper.

En bauta er borte, en vegg har falt ut. Han var ikke klar for å dø. Han ble bare 71 år og ville leve helt til det siste. Det er det jeg tar med meg videre nå. Bånn gass til døden kommer. For min far. Til hans minne. For eventyret. For livet og de uendelige mulighetenes mysterium det er.

DSC08827Så helt i min fars ånd brukte vi faktisk store deler av familiemiddagen dagen etter begravelsen til å diskutere kannibalisme på Papua Ny Guinea. Både latter og tårer satt løst akkurat slik det alltid gjorde hos min far.

lene-StUEIb7oSEzO9iViLhnLXgMen det er latteren jeg vil huske best og det er den jeg skal ta med meg videre nå. Så derfor ble jeg veldig glad da jeg også fikk denne video-hilsenen til meg og bloggen fra komiker-dronning Margaret Cho på Facebook i dag:

For er det noen som vet å lage hikstende humor av det grusomste vi mennesker blir utsatt for og utsetter hverandre for, så er det henne. Så nå gleder jeg meg til å ta med noen av de kjæreste jeg har og gå på hennes show på Latter I Oslo 8. desember. Join oss gjerne!

For ingenting er så alvorlig at man ikke kan le av det når man ser på det med riktig blikk. Det gjelder bare å møte opp til livet med et åpent og utforskende sinn. Og skulle du fortsatt være i beit for julegaver, har jeg løsningen på det også: Boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 i forlagets nettbutikk her. God jul!

Leave a Comment

Pampers up and go-go

Så slapp jeg ikke ut i går heller. Legen tok et par sting akkurat der pinnsvinet gjorde seg aller mest gjeldende, men det har egentlig bare resultert i at stikkende smerte er blitt byttet ut mot sviende smerte, men det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det var flådd.

003Så nå er det sånn at først må jeg ta smertestillende piller og så må jeg smøre med bedøvende salve før jeg tømmer en kanyle med bedøvende gel opp i dåsa. Men det betyr visstnok bare et det gror og at jeg blir bedre og bedre dag for dag. Jippi.

DSC08607Og jeg mener ikke jippi ironisk denne gangen altså (ok, litt da, jeg tilhører for faen ikke generasjon alvor heller), for i går hilste jeg på Tarapi-leser Katrine som ligger rett ned i gangen her.

Mens jeg syntes sååååå synd på meg selv som har ligget her på Radiumhospitalet i to uker, kunne nemlig hun fortelle at det lengste hun har ligget her i strekk er ti måneder. TI MÅNEDER. Tygg på den du!

Det er da du bare holder kjeften og bøyer deg så dypt i støvet at resten av stinga spjærer av seg selv. Heldigvis hadde jeg et eks av boka mi Fuck tante Augusta å gi henne med en liten personlig signert hilsen fordi hun ruler. Dere andre får kjøpe den i forlagets nettbutikk her.

DSC08613Og i dag fikk jeg faktisk frokost på senga så personalet er det i hvert fall ikke noe å utsette på selv om resten av sjukehuset holder på å dette sammen.

Oppildnet av slik omsorg og stålviljen til Katrine, bestemte jeg meg derfor for å søke legen om en liten permisjon og takket ja til P2`s program Ekko i dag.

De ville nemlig at jeg skulle kreke meg opp på Marienlyst for å snakke litt om Jamaica i forbindelse med at det er førti år siden Bob Marleys internasjonale gjennombrudd som artist.

DSC08634Prompeputa med innebygd dåsehull var seff med. Jeg ba sykepleierne om å få et lite bind før jeg skulle dra så ikke den ganske så flytende, bedøvende gelen skulle renne gjennom truser, bukser og sittering og søle ned studio-stolene til NRK.

Ekko er jo et seriøst samfunnsprogram. Det skulle tatt seg ut om noen fra sittende regjering skulle opp og reklamere for sin innstrammende flyktningepolitkk for eksempel – og så bli lamma nedentil av mine etterlatenskaper i tillegg til å være lamma oventil fra før liksom.

Bind i henhold til Radiumhospitalets gynekologiske avdeling, er imidlertid ikke helt det samme som det var da jeg fortsatt menstruerte før jeg ble satt på østrogenhemmere i forbindelse med brystkreften. Sykepleieren kom nemlig trekkende med dette:

DSC08619Siden jeg ikke følte meg helt moden for Pampers up and go riktig enda, lot jeg det bare stå til. Så skulle Siv Jensen eller noen andre av hennes partikolleger ha litt svikt i knærne under flyktningedebatten de neste dagene, vet dere hva det skyldes.

DSC08627Jeg storkoste meg i hvert fall hos NRK. Jamaica er jo ett av mine absolutte favoritt-tema så tune in på NRK P2 og Ekko førstkommende lørdag mellom 9 og 11 så kan dere høre selv. One Love.

Leave a Comment

Når hjernen er a-Lene

Jasså, så du merker kognitiv svikt, husker jeg kreftlegen min på Ullevål spurte interessert da jeg satt der som en sylta agurk til første kontroll etter endt behandling. Han er nemlig også kreftforsker og overordentlig interessert i alt som har med brystkreft å gjøre.

Kognitiv svikt er en vanlig bivirkning av cellegift-behandling og innebærer at man glemmer alt fra vanlige ord til gjøremål og folk.

cellegift-034Man blir rett og slett litt småsenil. Men i dag ga Facebook meg en hyggelig påminnelse om at det er nøyaktig et år siden jeg lanserte kreftboka mi Fuck tante Augusta på Eldorado Bokhandel i Oslo, ved å hente frem dette bildet av meg og favoritt-bamseparet mitt på lanseringsfesten.

10703962_10152826842151255_831330183698147238_nDet er godt man har Facebook til å minne seg på milepæler i livet for jeg kan fortsatt ikke skryte av at denne kognitive svikten min har tenkt å slutte å svikte med det første.

Jeg skal riktignok innrømme at jeg har opplevd en dramatisk forbedring fra da jeg satt hos kreftlegen og ikke for mitt bare liv kunne komme på hva den greia man åpnet og lukket for å komme inn og ut av kontoret hans het for noe.

Men da jeg kåserte for Brystkreftforeningen i Kristiansand rett før helgen, fikk jeg en kraftig påminnelse om at min tid som svimeslått burhøns neppe er forbi med det aller første.

DSC08365Heeei, hilste en staselig kar i dress jeg bare vagt dro kjensel på. Heeei, svarte jeg, en smule overentusiastisk, men likevel ikke helt på nivå med farmor da hun begynte å bli seriøst senil og traff meg i gågata i Grimstad bare ti minutter etter at hun også hadde truffet meg i Kirkebakken.

Da hilste hun så overstrømmende som om det dreide seg om Jesu gjenkomst. Farmor var en ivrig gjenganger på Filadelfia må vite og er man alvorlig glemsk vet man å overkompensere.

Jeg brukte en halvtimes tid på å klø meg i hodet over hvem i all verden denne fyren var. Var det en jeg hadde møtt på danskebåten forrige helg? Han forskeren fra FAFO jeg intervjua forleden? Eller en av dem jeg møtte på romskipet det året jeg var bortført av aliens?

lene-i-taraJeg sammenligner nemlig det året jeg var under aktiv brystkreftbehandling med å være bortført av aliens, men det kan dere les mer om i Fuck tante Augusta.

For mens jeg satt der i Kristiansand og lurte på hvem denne fyren var,  gikk han plutselig opp på scenen og dro i gang et foredrag han også.

Denne gangen om nyvinninger innen livsforlengende behandling til de med metastatisk brystkreft. Først da skjønte jeg at det var min egen kreftlege på Ullevål jeg akkurat hadde hilst på mens hjernen min var a-Lene.

Men drit og dra sa brura og klukk-klukk-klukk sa høna på haugen. I dag har Fuck tante Augusta bursdag og du kan sikre deg et eksemplar av boka til bare 199 fra forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Fytti katta!

På Jamaica hadde jeg en pus jeg til å begynne med bare kalte Pussy fordi hun var så liten, søt og fluffy. Men da hun ble større viste det seg å være litt, eh, upraktisk å stå i døra om kvelden og rope etter Pussy i et engelskspråklig og godt kristent nabolag, så hun ble raskt omdøpt til Kitty. Men i det siste har jeg tenkt en del på Pussy igjen. Her er hun for eksempel i fri dressur på terrassen min.

1514477_10152555933575881_1799403980165898125_nHun var nemlig meget uttrykksfull som kattunge og levnet sjelden tvil om hva hun syntes om tingenes tilstand selv om hun også var en svært gangster-savvy Pussy i og med at Jamaica midt i palmesusen, er et av verdens aller mest våpentette og voldelige land i fredstid. Nå som jeg går og venter på å få en operasjonsdato på Radiumhospitalets gynekologiske avdeling for å få sløya dåsa for forstadier til kreft, ser jeg for meg hvordan Pussy ville følt det. Kniven på strupen er for first world pussies lizzm.

206028_23797907Etter brystkreftoperasjon med klukkende bryst og mystisk skrumpende pupp som i dag ser ut som den har vært angrepet av ville hunder, frykter jeg det verste. Bare tanken på at jeg må innlegges i flere dager «av hensyn til smertelindring» som det står i papirene, gjør meg aldeles stiv av skrekk. WTF skal de gjøre der nede liksom?!

Scared-catI papirene står det også noe om at de skal legge på en slags sår-netting for å lette tilgroing. Jeg orka rett og slett ikke lese hele det avsnittet, men ser jo for meg det verste.

caturday-funny-cats13.jpg.pagespeed.ce.h_mGvkOy435Wp7H9kTFcJeg mener, her har du gått rundt i alle år og ant fred og ingen fare, brukt kondom, nydt singellivet og trodd at det verste som kunne vederfares dåsa som høyst frivillig barnløs, var en uønsket graviditet.

206028_625882499xmDen gang ei! Noe sier meg at med min flaks så ender vel hele greia opp som en no-go-zone på linje med Tsjernobyl i årevis fremover. Området er jo allerede blitt ganske så forurensa av antiøstrogen-pillene brystkreftlegene har satt meg på. Men jeg er ikke sørlending for ingenting. Jeg har jo hele livet visst at alt ALLTID kan bli verre. Klart jeg er glad det bare er forstadier og ikke fullt utviklet kreft, men si det til dåsa som skal skjæres, sys, nettingbehandles, smertelindres og sitte på prumpeputer i ukesvis fremover! Høh!

Funny-cat-picturesMen inspirert av ghetto-Pussy på Jamaica, har jeg likevel bestemt meg for å ta det som en ekte gangsta-rasta. Kingston-baserte Buju Banton gjorde jo tross alt salme 23 udødelig med sin versjon på albumet Unchained Spirit allerede i 2000.

DogsAndCatMen i mellomtiden tar jeg meg en tur på Pride Cruise med Danskebåten. Flere hundre gærne skruller, fags, hags, alt midt i mellom og meg. Det er bare å joine! Jeg kan imidlertid ikke garantere for at det ikke vil bli utvist utagerende adferd på ekte, sørlandsk Mette-Marit-vis.

206028_315935765xnBitter, jeg? Det kan du ta deg faen på! Men så er jeg ikke så opptatt av at livet må være en dans på roser hele tiden heller. Livet er ikke bare en lek, det er også lavtlønna overtid på kontoret og en rekke turer på verksted. Det kan dere jo lese mer om i boka mi Fuck tante Augusta som nå kan kjøpes til bare 199 i forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Ett år med kreft og to uten

Vel, de kaller det i hvert fall toårskontroll det jeg var på i dag selv om ettårskontrollen finner sted ganske så raskt etter endt brystkreftbehandling. Hvis man ser bort fra sjokket og den navnløse dødsangsten sånn helt i begynnelsen, syns jeg faktisk året etter endt behandling var det verste.

Cellegift og stråling blekner mot å plutselig stå der, spyttet ut av systemet igjen, helt alene i ei kræsja romferge etter å ha vært bortført av aliens i et år. Kroppen er totalt vrak og blir bare verre ettersom bivirkningene av stråling og antiøstrogen-behandling setter inn for fullt.

DSC06252Det er først det siste halvåret at jeg har begynt å bli meg selv igjen og klarer å leve med bivirkninger på en fornuftig måte etter mye fysisk trening og mange besøk hos leger og spesialister.

Selve mammografien har Ullevål nå satt ut til private, men analysen av den og samtale med kreftlege finner fortsatt sted innomhus og det var det jeg var til i dag. Heldigvis så alt bra ut og jeg kan fortsatt regne meg som kreftfri.

Men da jeg satt på venterommet og ventet på at legen skulle komme ut igjen med noen nye resepter, fikk jeg øye på en bekjent i øyekroken. Jeg rakk ikke si noe før hun var ropt opp og forsvant inn til legen. Det lange håret og uroen i blikket hennes fortalte meg at hun nok var ganske nydiagnostisert.

DSC06251Jeg kjente meg så igjen og fikk så vondt av henne at det eneste jeg hadde lyst til var å banke på den døra og gi henne et eksemplar av boka mi Fuck tante Augusta, men jeg hadde ingen bøker med meg.

cover-fuck-tante-augustaSå i stedet legger jeg ut denne filmen fotograf Xenia Villafranca har satt sammen etter det første året med brystkreftbehandling da hun fulgte meg med kamera hele veien. Denne er til deg. You know who you are. Det blir bedre. Etter hvert.

Leave a Comment

Dåsefikler og andre vaginamonologer

La meg først unnskylde for at det ikke kom noen bloggrapport fra Ålesund, men det skyldes altså at jeg hadde mer enn nok med å gjøre jobben jeg skulle der, samtidig som jeg ble torturert av en kinesisk kjevekirurg jeg bare kan anta fikk sin opplæring i Abu Ghraib.

DSC05818Det begynte med en smerte i kjeven som fikk det til å svartne fullstendig for meg rett etter intervjuet var gjennomført og vi skulle i gang med fotografering. Heldigvis var intervjuobjektet fabelaktige Astrid Overaa, primus motor bak Teaterfabrikken i Ålesund og som dere kan lese mer om i Tara senere.

DSC05805Men selv en helaften med henne, visesang, sprit, øl og et aresenal piller samlet inn fra hennes vennekrets og som ingen riktig visste hva inneholdt, annet enn at de var «jævlig sterke», hjalp. Neste morgen våknet jeg med navnløse smerter uten talens bruk. Det var her kineseren fra Abu Ghraib kom inn i bildet.

DSC05822Fotograf Xenia kastet seg over telefonen og fikk lokalisert den eneste tannklinikken som kunne ta imot akutt-pasienter. Der ble tannkjøttet mitt skåret opp, visdomstannen boret opp i biter og dratt ut rot for rot.

Alt mens Abu Ghraib utbrøt ting som «ja jeg må skjære litt her nå» og «nei nå skal bedøvelsen virke», mens jeg skrek i skrekk og smerte, akkopagnert av knaselydene han laget i kjeven min. Tannhelsen får seg nemlig en solid knekk med så store doser cellegift som jeg har gått på.

11412320_10155718084590607_4131461695776246260_nXenia på sin side bare lo og tok selfies med meg på flyturen hjem siden jeg da var så animert av morfin at jeg visstnok var veeeldig morsom. Hrpmf. Jeg har høy toleranse, bedøvelse og sånn virker ikke på meg før etter en stund. I dette tilfellet en god stund etter at kjevekirurgen var ferdig.

Og hvis noen skulle tro at dette burde holde med smerte og legetortur for en uke, tar de grundig feil! I dag hadde jeg nemlig time hos gynekologen for å ta «en liten biopsi» som viste seg å innebære nok en sent virkende bedøvelse så blodspruten sto og jeg måtte bruke bind igjen for første gang siden brystkreftbehandlingens anti-østrogener smokka meg rett inn i overgangsalderen.

Gynecology-Chair-Electric-Motor-Gynekologstolen og tannlegestolen har sånn sett svært mye felles, spør du meg. Foranledningen for biopsien var at med antiøstrogener er jeg blitt like tørr i dåsa som sanden i Sahara. Det gnisser og svir og bare tanken på å føre fremmedlegemer inn der får meg til å reagere med hypervoldelige drapstanker.

DSC05827Heldigvis finnes det hjelp å få for oss som går på anti-østrogenene Tamoxifen, og det er lokal østrogenbehandling med vagitorier. Nå er det jo ikke akkurat sånn at det er kø utenfor soveromsdøra mi og at jeg har beilere og sommerflørter lina opp for en runde i sengehalmen.

Men siden det tar flere uker før disse vagitoriene begynner å virke, jeg må fikle meg i dåsa med dem hver dag de to første ukene og kjeven fortsatt er av ledd, kan det kanskje være like greit. Det er jo ikke akkurat som om jeg har noe særlig å by på i det departementet når både kjeften og glufsa er indisponert.

57Men det hadde jo vært litt greit om ikke begge deler streika samtidig, da. Sånn i tilfelle sommerlivet skulle ha noe å by på, mener jeg. Men den gang ei. Sa brura. Jeg kommer uansett til å blogge mye mer om overgangsalderen fremover.

Det jeg har lest om tema så langt er jo så kvalmende yndig, forsiktig og vagt formulert. «Opplever du ubehag nedentil?» og sånn. Ubehag?!? Nedentil?!? Jeg skal vel faen drøske meg få forklart hva det betyr å bli drylt rett inn i overgangsalderen på vanlig norsk! Brystkreftbehandling – the gift that keeps on giving. God sommer så lenge.

Leave a Comment