Tag Archives: brystkreft

Å overleve i fem år

Nå har jeg akkurat hatt femårskontroll. Det er et magisk tall for de fleste brystkreftpasienter. Etter fem år blir mange av oss sendt ut av behandlingsopplegget som startet da vi fikk påvist kreft og over i overlevelsestatistikken.

40565402_240037096706282_3164036169977561088_nFemårsstatistikken er gjerne den første du hører om når du får brystkreft. Klarer du å karre deg dit uten tilbakefall eller spredning ser nemlig statistikken veldig fin ut. Hele 89, 9 prosent av kvinner med brystkreft i Norge i dag lever fortsatt 5 år etter diagnosetidspunktet.

1424321_538825519519648_276301341_nEtter en runde med mammografi, besøk hos lege og onkolog, var dommen min klar: Ingen tegn til brystkreft, men jeg må gå på antiøstrogener i fem år til. Foreløpig er antiøstrogener den beste forebyggingen mot tilbakefall av østrogensensitiv bryskreft.

cellegift-034-440x330Onkologen kunne fortelle at man ser at statistikken igjen deler seg tydelig mellom de som velger å slutte med antiøstrogener og de som fortsetter etter fem år. Økt overlevelse blant de som fortsetter og synkende overlevelse blant de som slutter. Da burde det vel være et enkelt valg, tenker du kanskje. Men det er det ikke alltid.

berlin3-016For antiøstrogener kommer med mange bivirkninger: Smerter i kroppen, nevropati i beina, ekstrem stivhet, brainfog, voldsomme hetebyger og økt risiko for blodpropp og underlivskreft. For å nevne noe. At noen er så plaget at de velger å slutte har jeg ingen problemer med å forstå. Livet handler ikke bare om å overleve og ikke være død – det handler også om å leve den tiden man lever med livskvalitet.

13501871_10154129486390781_1645063706943547575_nPersonlig har jeg hele veien sagt at jeg er sjeleglad for at vi gikk så mye på fylla og festet så hardt som vi gjorde i studietiden. Det ga meg nemlig trening i å fungere selv om jeg var dundrende bakfull. For det er litt sånn det føles å gå på antiøstrogener: Som om du har vært på tidenes tredagers med innlagt maraton hele tiden. Og når det kommer på toppen av alvorlige bivirkninger behandling med cellegift og stråling også kan gi, har jeg full forståelse for de som velger bort det de kan av senskader ved å slutte med antiøstrogener etter fem år. Selv har jeg valgt å fortsette.

XCi6S7ZvKZX9LfEooml1gEap9vu4HIR6SKV0f-exYoQNår jeg ser tilbake på de fem årene som nå har gått, er jeg kanskje mest fornøyd med å ha vært en av dem som satte den offentlige samtalen om senskader etter kreftbehandling på dagsorden. Et innlegg på Nrk da jeg var på det aller dårligste etter endt behandling, startet en debatt som fortsatt pågår både i helsesektor og blant pasienter og pårørende. Senest i siste utgave av bladet Sykepleien ble jeg bedt om å skrive en kronikk om slike senskader.

bilde3Jeg er også ganske fornøyd med å ha snakket om tørr skjede midt i beste taco-tv-tid hos Lindmo selv om jeg skremte vettet av stakkars Lene Kongsvik Johansen som er litt hypokonder.

cover-fuck-tante-augusta-440x634Jeg fikk også gitt ut bok med krefttips, triks, overlevelses-humor og et par sannhetens ord som nye brystkreftpasienter skriver til meg og forteller de finner mye trøst i fortsatt.

20068406_10155269417300781_1223140413_nOg jaggu klarte jeg ikke å fortelle helseminster Bent Høie hvor skapet skulle stå når det gjelder livsforlengende brystkreftmedisiner i en live debatt på telefon fra en grøftekant i Uganda der jeg var på et frilansoppdrag. Livet som brystkreftaktivist er ikke noe for pyser.

byline-020

Men aller mest stolt er jeg av at jeg har klart å fungere sånn noenlunde i både jobb og livet som sådan. De første par årene etter endt behandling var et sant helvete. Men det ble bedre. Så det er det jeg har lyst til å si til alle dere som kanskje akkurat er ferdigbehandlet, men aldri har følt dere dårligere noen gang: Det blir bedre!

lenewikander_lavkarbo-jg9PBCOrZQb7wyZzt_WkswOg til de av dere som akkurat har fått diagnosen og er redd for å dø: Det er 89.9 prosents sannsynlighet for at du ikke gjør det! For de aller fleste med brystkreft blir livet aldri det samme igjen. Det betyr ikke nødvendigvis at det blir feil. Det blir bare annerledes. Og annerledes kan man lære seg. Bare ikke finn dere i folk som tror at det å være ferdigbehandlet er det samme som å være frisk.

Leave a Comment

En menneskerett å få være seg selv

Da Bertine Zetliz var ni år, klippet hun av seg alt håret for å slippe å bli målt mot de søte jentene. Selv venta jeg til jeg ble 15, men da glattbarberte jeg til gjengjeld hele knollen i ett jafs.

379683_10152076496530781_420451126_nI lille Grimstad den gangen skapte det stor oppstandelse, men jeg glemmer aldri gamle farmor – som var en meget verdikonservativ og religiøs kvinne – da hun ble konfrontert med bygdesladderen i gågata. – Jaja, jeg syns nå hun har en meget pen hodefasong, smalt det fra farmor da folk stoppet henne for å fiske sjokkert forakt for det utagerende barnebarnet.

1412449_538825519519648_276301341_oSå da jeg fikk brystkreft, måtte på cellegift og mista alt håret mange og lange år senere, var det ikke et like stort sjokk for meg som for mange andre. Jeg hadde jo vært skalla før. Sant og si syns jeg det var ganske deilig. Å være skalla altså. Cellegiften kunne de beholdt på Ullevål foråsirresånn.

35853487_10156171774370781_1341274692622745600_n

– Da jeg klippet av meg håret, var det deilig å føle seg som en sånn jentetype som ikke måtte være stille hele tiden, fortalte Bertine meg i intervjuet som er ute i siste Tara i dag. Da hadde hun nemlig fått melding med hjem om at hun var altfor mye og måtte slippe de andre jentene mere til. Det gjorde henne fly forbanna.

thumbnail_TAR_NO_09_001Juni er jo Pride-måneden og i dag åpner Oslo Pride i hovedstaden så jeg er villt begeistret for Taras siste cover tatt av fabelaktige Agnete Brun. Bertine Zetlitz som snikviser finger`n på regnbuebakgrunn, kunne ikke vært mer passende spør du meg. For Bertine har et forfriskende queer perspektiv på både kjønn, kjønnsroller og livet som sådan.

TARA_nr_9_Bertine_side_16_172– Jeg skjønte ganske tidlig at jeg ikke var prinsesse-materiale, forteller Bertine som sier at selv om det i utgangspunktet var en sorg å ikke føle seg som de andre, så fant hun fort ut hvilken enorm frihet det ga henne å være annerledes og ikke bli låst i roller som veldig pene og tradisjonelt feminine jenter gjerne blir.

35899582_10156171775340781_4371364555058577408_nForskning viser at norske jenter mye oftere får beskjed om å dempe seg enn gutter. Bertine håper og tror at vi i snarlig fremtid kan få et samfunn der barn slipper å bli like kjønna som vår generasjon ble det.

– Tenk om vi tillot oss å oppføre oss som om kjønn ikke spilte noen rolle? spør Bertine retorisk. – Hva skjer da? Det ligger mye sprengkraft i det. Når man er helt ung har man jo ingen tanker om at kjønn skal være en begrensning. Det blir man lært etter hvert. Og det må vi slutte med. Livskraften er kjønnsløs.

35924623_10156171732950781_2250814032791470080_n Happy Pride! Tillat deg en kjønnsløs dag du også! Å få være seg selv er en menneskerett!

Leave a Comment

Når ribbe kan være redningen

I dag er siste nummer av Tara ute hos abonnenter og på fredag finner du bladet i butikken, så i den anledning har jeg lovet å poste oppskriften på hvitløksribba som forandret livet mitt med senskader etter brystkreftbehandling.

a6528726-bfd3-4563-8736-e2a94229d3a2I siste nummer av Tara har jeg nemlig fortalt om hvordan lavkarbolivsstilen har gjort meg mye friskere. Etter et år med lavkarbo har jeg fått energien tilbake, blitt kvitt det meste av smerter og gått inn 27 centimeter rundt livet.

Jeg er generelt skeptisk til både «vidunderkurer» og det at en ting skal passe for alle, men etter et år med dette kostholdet har jeg opplevd så drastiske forbedringer av både hetetokter, nevropati i beina, stivheten av antiøstrogener, fatigue og vektoppgang at jeg rett og slett syns det blir for dumt å ikke dele.

Kanskje kan lavkarbo være til nytte for deg også? Det er i hvert fall verdt et forsøk! Lavkarbo handler tross alt bare om helt vanlig mat.

21268830_10155413156205781_411590863_nAlt begynte julen 2016 da jeg var ute og shoppa julegaver. Utenfor et kjøpesenter ble smertene for store. Ingen benker var ledige så i ren desperasjon satte jeg meg midt på gata. Omgitt av handleposer satt jeg der i duskregnet mens folk hasta forbi og jeg kjente smertene avta.

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om alle som glodde. Alt jeg var opptatt av var å få avlastet smertene. Da jeg omsider kravlet meg opp igjen, dro jeg rett hjem og stekte meg hvitløks- og chilliribbe med coleslaw i ekte majones. Det skulle bli begynnelsen på redningen.

04_Garlic_Immune_boosting_foods_469904627_Ls9907Lavkarbo handler om veldig mye mindre karbohydrater og ganske mye mer fett enn et gjennomsnittlig norsk kosthold så det er ikke akkurat noe for pyser. Derfor klinka jeg til med det feiteste jeg visste, nemlig ribba. Jeg har aldri sett meg tilbake.

Lavkarbo er livsstilen for meg. Er du nysgjerrig på kostholdet kan du lese mer i siste Tara og vil du prøve redningsribba mi finner du oppskriften her. Følg meg også på Snapchat @lenewikander der jeg poster litt hverdagsoppskrifter og tips innimellom slagene hvis du vil. Livet med lavkarbo er blitt betydelig bedre å leve.

Leave a Comment

Piggtrådfitte til folket!

Det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det ble flådd. Nå har jeg feiret to dager til ende etter vellykka operasjon på gynekologisk avdeling på Radiumhospitalet mandag. Alt gikk etter planen, de fant ikke flere forstadier enn de så på kontrollen og snurpa til og med sammen arrvev som hadde grodd litt på tverke fra forrige gang. Så om to uker når stingene tas, er jeg den stolte eier av ei skikkelig designerdåse uten tegn til cellendringer.

22236225_10155502419530781_463891698_nDet er noe som kalles post operativ eufori. En slags ekstremt energisk lykkefølelse man kan oppleve etter å ha ligget under skalpellen og våknet av narkosen. Det skyldes en blanding av at man har grua seg så hinsides til noe som endelig er over og noe rent sånn medisinsk med narkosen. Det var i hvert fall det jeg ble fortalt da jeg var helt propell etter brystkreftoperasjonen og opplevde denne tilstanden for første gang.

22237284_10155502421135781_1718823722_nDenne gangen var intet unntak. Jeg hadde jo grua meg så jævlig siden forrige gang jeg ble forespeilet et lite poliklinisk inngrep og ble liggende på sykehuset i nesten seks uker. Det var ikke en nedtur jeg hadde særlig lyst til å oppleve igjen for å si det forsiktig. Dåsa kjennes seff igjen ut som et sprengt pinnsvinhi med stikkende nylontråder, men kjedelig er det i hvert fall ikke.

22237299_10155502419335781_1489410973_nKusine-Kristine i Grimstad har jo også forlengst meldt hele slekta inn i Pinnsvinhjelpen så dette skal gå bra! Jeg har fiska frem sitteputa med hull i midten fra forrige gang og vralter stolt rundt med lett skrævende cowboygange for å minimalisere pinnsvineffekten til kirurgens korsstingsbroderier og kunne rett og slett ikke vært mer lykkelig.

22215205_10155502419080781_315920619_nDu vet at livet har hatt litt av hvert å by på når noe av det beste som noen gang har skjedd deg er å kunne sitte på hjemmekontoret oppå en prompepute med hull i midten og fitta full av piggtråd. Det er da du kjenner at du virkelig lever!

Noe å tenke på neste gang man skulle falle for fristelsen å klage over at livet ikke er perfekt og instagram-vennlig nok, man ikke ser ut som en reklameplakat i badedrakten likevel eller får fnatt av at ikke absolutt alt går perfekt på skinner i disse grufulle livene vi lever her i verdens rikeste land. Piggtrådfitte til folket! Nå! 😉

Leave a Comment

Hvorfor jeg måtte brenne pølseklypa

Ikke før var jeg ferdig med å holde foredrag for hundrevis av norske kreftsykepleiere i Ålesund så fikk jeg time til operasjon på Radiumhospitalet nå på mandag morgen. Tilbakefall av forstadier skal fjernes igjen. Jeg kunne ikke fått bedre oppvarming for jeg hadde nesten glemt hvor mye kule damer som jobber på gølvet i norsk krefthelsevesen.

22155339_10155492532755781_1857663082_nJeg var invitert til å holde foredrag på Landskonferansen i kreftsykepleie så heldigvis var dette en gjeng som skjønte humor og hvor absurd mye rart man kommer ut for og må forholde seg til som kreftpasient både før, under og ikke minst etter behandling. Som for eksempel da jeg sist lå inne på Radium og måtte tilkalle Securitas for å få staka opp vasken på firemannsrommet.

radiumvaskKreftsykepeleierne i Ålesund tok det på strak arm og med full gapskratt. Hvis dere ikke tror meg, er det bare å sjekke Snapchat @lenewikander. Det er det som er så deilig med folk som har vært ute en høstkveld før, sett det meste og ikke reduseres til et bæljende emomonster bare ordet «kreft» blir nevnt.

Etter at jeg blogga om kontrollen på Radium sist, har jeg måttet forklare kjente og ukjente at nei, jeg skal ikke dø nå. Dette går fint. Det er bare et poliklinisk inngrep, jeg slipper ut igjen etter narkosen. Vi snakka nemlig litt om det i Ålesund også. Hvordan kreft er et sånt tåkelurord som overdøver alt annet som blir sagt.

Folk leser «kreft» og blir plutselig ordblinde for alt annet som står både før og etterpå. Potensielle tilbakefall, frykt og senskader er rett og slett en del av det gamet det er å ha vært eller være kreftpasient. Det må både vi og de rundt oss lære oss å leve med på en bærekraftig måte. Livet er ikke for pyser!

22184997_10155492531935781_1538410269_nMen misforstå meg rett: The struggle is real! I kreftbransjen som i de fleste andre bransjer outsourcer man det man kan, noe som betyr at jeg må bruke søndagen til å sette klyster på meg selv.

produkty_Klyx_velkyMan skal møte fastende og fullstendig tømt for dritt til operasjon må vite. Problemet er bare at jeg er så lite teknisk av meg at jeg holdt på å mørklegge halve Oslo sist jeg skulle skifte lysrør på hybelen. Så når pakningsvedlegget kommer med fryktinngytende advarselstegninger som dette, får jeg altså helt forstoppende angst, noe som jo gjør prosessen enda vanskeligere.

24c7ac76-cc18-4a79-ba4e-d30fcee199a5WTF betyr denne tegningen her liksom? Hvor galt kan det gå?

Rimelig ille viste i hvert fall svaret seg å være sist da selve klysterslangen ble sittende igjen inne der ingen skulle tru at nokon kunne bu og jeg måtte frem med pølseklypa fra kjøkkenskuffen og så akrobatiske stillinger en rygg med to prolapser bare tillater for å få faenskapet ut igjen.

Alt mens jeg måtte knipe igjen med det jeg hadde av krefter så jeg ikke skulle drite ned hele badet. Jeg har aldri spist pølser siden. Så jo, dette går fint, jeg skal ikke dø, men hvis noen lurer på hvordan jeg har det, kan dere jo bruke søndagen til å faste, stappe hageslangen oppi ræva og brenne bråte på alle kjøkkenredskaper med klypefunksjon. God helg 😉

Leave a Comment

Hei frykten, vi sees igjen

Jepp, så var det min tur igjen, da. Man må jo ikke innbille seg at det er nok noen gang, at det holder med en brystkreftbehandling og en runde med fjerning av forstadier til kreft i underlivet der man ble liggende innlagt på Radiumhospitalet i fem uker. Neida! Vær så god! Her er det mer å by på! Bare å ta telefonen!

DS7_4501Radiumhospitalet innkalte meg nemlig til kontroll i dag og der ble det påvist nye celleforandringer så da er det bare å glede seg til operasjon igjen i oktober. Som sist sa de også nå at det ville bli et enkelt poliklinisk inngrep: Inn på morgenen, ut på kvelden. Sist var jeg riktignok inne på morgenen, men ikke ute igjen før fem uker senere og da var det bare for å begrave min far før de måka meg inn igjen.

DS7_4523 Da de først åpna meg på slaktebenken, fant de nemlig mye mer enn de først hadde trodd. Det endte med at jeg mer eller mindre ble flådd for forstadier til kreft innvendig og ble liggende der med piggtråd i hele dåsa og stirre i taket bak et lite gardin fem uker til ende. Og det mens min far var døende og til slutt døde av kreft i Grimstad. Det gjorde noe med meg for alltid.

Herregud som jeg hater det helvetes sjukehuset! Bare synet, luktene, skiltene og lydene, fremkalte sprutbrekninger da jeg gikk gjennom gangene på vei til kontroll i dag. No offence, bra folk som jobber der, flinke leger og whatever, men å ligge lenka til en seng på et firemannsrom på gynekologisk avdeling på Radium i fem uker pluss, er virkelig ikke noe for pyser.

DS7_4533Det er nemlig det kreft gjør med deg. Kreften tar langt i fra alltid livet av deg, i hvert fall ikke sånn med en eneste gang. Men den gjør noe med hvordan du reagerer på livet. Ser vi bort fra «bagateller» som at en gjennomsnitts kreftbehandling med operasjon, cellegift, stråling og full cocktailbar etterlater deg som et siklende takras fullt av senskader ingen tør å snakke offentlig om på en fornuftig måte, så gjør kreftdiagnoser kanskje størst skade på nervesystemet.

Fordi du allerede har opplevd det sjokket det er å få en kreftdiagnose og fått teppet helt revet ut under beina dine, har det åpnet seg et svart hull i hjertet ditt som vet at alt kan skje og at ting slett ikke trenger å gå som planlagt eller som legene forespeiler deg. Fordi du har opplevd det før. Frykten har for alltid flyttet inn rett under huden din, klar til å sprenge seg ut så fort du hører legen si «hmmm, ja her er det noe», slik han sa i dag.

DS7_4391 Men det er bare frykt. Frykt kan ikke drepe deg, den kan bare ta fra deg livskvaliteten. Går man rundt og er redd og frykter hele tiden, hjelper det jo ikke en dritt på noe som helst, men overskygger likevel alt annet. Og skulle det gå så galt som du frykter, skulle hele driten gå til helvete med full hornmusikk, ville du da være fornøyd med å ha brukt så mye av tiden din på å frykte? Jeg tror ikke det.

Så i dag sier jeg hei til frykten igjen. Men bare sånn med et anerkjennende nikk i forbifarten. Som når du møter noen du ikke har sett på lenge ute på gata, men er for travel til å stoppe og prate. Heisann, der er du ja, men nå må jeg videre. Livet er for kort til å la frykten få det.

Leave a Comment

Kreftfri på fjerde året

På fredag var jeg til fireårs brystkreftkontroll på Ullevål. Det gikk bra. Ingen tegn til tilbakefall så nå har jeg vært kreftfri siden 2013. Det feirer jeg med et par puppeperspektiver fra Pride i København forrige helg.

21151108_10155407313350781_508585968_nNår det dukker opp et par prakteksemplarer som her, vil man selvfølgelig både snappe og instagramme det perfekte bildet. Men som i livet ellers er det oftest det som skjer når man ikke er klar for posering, sånn utenfor rammene so to speak, som blir det mest minneverdige.

21175131_10155407314365781_239958190_nTrynet til han fyren nederst i venstre hjørne her oppsummerer i grunnen alle mine følelser etter å ha ligget brakk med feber, bronkitt og snørr hele forrige uke bare for å avslutte den med kreftkontroll og gudskjelov gode nyheter. Jeg tror alle som har gått og gruet seg til en sånn kontroll skjønner hva jeg mener.

21175960_10155407314155781_1197284533_nMan merker ikke hvor redd og stressa man har vært før etterpå når man kan tillate seg å slappe av igjen. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe – for det føles faktisk litt som å få livet i gave igjen og igjen. Hvert eneste år. Så lenge det går.

21175676_10155407314250781_302493126_nGammelrosabloggen is back og klar for et nytt, kreftfritt år. Man får være glad så lenge man lever! Snart relanserer vi Tarapi i ny og forbedret utgave så prøv å hold dere i live dere også. Bare den som lever får se 😉

Leave a Comment

Med hjertet på feil sted

Hver gang jeg skrudde på telefonen denne helgen på Skalldyrfestivalen i Mandal, tikket det inn en ny melding på Facebook om at jeg måtte sette et hjerte i statusen min for å forebygge brystkreft. Jeg er sikker på at dere mener det godt, men dere som deler dette kjedebrevet har desverre hjertet på helt feil sted.

originalSom brystkreftoverlever reagerer jeg mest på med hvilken uutholdelig letthet slike kjedebrev spres. Sett et hjerte i statusen din «uten tekst, kun hjertet, og videresende denne meldingen til alle dine kvinnelige venner», oppfordrer kjedebrevet konspiratorisk. Hadde det ikke vært så sykt (!) fint vær, hadde jeg satt skalldyra i halsen. 

20839268_10155367909125781_354084576_nDet eneste som kan hjelpe mine kvinnelige venner til å oppdage brystkreft tidlig nok, er at de sjekker sine egne bryst! Og bryr du deg virkelig om brystkreftsaken, kan du donere en slant til Brystkreftforeningen, ikke sitte og lalle på Facebook med klissete hjerter og konspiratoriske kjedebrev som bare er designet for å holde deg selv underholdt og gi deg følelsen av å være en som bryr seg.

8990893-funny-hearts-collection-Stock-Vector-heart-brokenEr det noe brystkreftsaken har nok av er det søte hjerter og rosa kliss uten annen effekt enn å nusseliggjøre en helt forjævlig sykdom som i verste fall tar livet fra deg.

Når den norske stat i tillegg lar kvinner med metastatisk brystkreft dø fordi de mener det er for dyrt å la dem leve lenger, blir det nærmest en hån at halve Facebook «engasjerer» seg i brystkreftsaken ved å poste et hjernedødt hjerte. Vi har nok hjerter nå! Til og med hjertene er lei!

fc032f5c1b279e90cd4e0a1c88e282b6--sad-heart-broken-heartedPå tirsdag skal Beslutningsforum igjen vurdere innkjøp av den livsforlengende bryskreftmedisinen Kadcyla. Den har de sagt nei til flere ganger før, noe som betyr at norske kvinner med metastatisk brystkreft må dø fordi staten ikke mener at livene deres er verdifulle nok.

Å måle verdien av menneskeliv i kroner og øre er uverdig for en velferdsstat som Norge. Engasjer heller hjertene deres i det og bruk Facebookstatusene deres til å kreve at Bent Høie og staten må snu på tirsdag og la norske kvinner med metastatisk brystkreft leve. Noe annet er i hvert fall fullstendig hjerteløst!

Leave a Comment

Når du må ringe helseministeren fra Uganda…

Du vet du er fly forbanna når du er megatravel på jobbtur langs landeveien i Uganda og må hive deg rundt på telefonen for å forklare helseminister Bent Høie at hans prioriteringer er fullstendig uakseptable!

20068406_10155269417300781_1223140413_nDet var nemlig akkurat det jeg måtte gjøre i dag da Nrk Ytring kjørte opptak til søndagens debatt på telefon her fra Uganda. Den debatten kan dere høre på Nrk P2 fra klokka 11.03 og utover nå på søndag. Nå har jeg akkurat lagt på røret og sitter her i Kampala og er så forbanna at jeg skjelver i sinne!

20068445_10155269415910781_228076831_nSom jeg blogget om for litt siden, har staten nok en gang sagt nei til innkjøp av den livsforlengende brystkreftmedisinen Kadcyla. Bent Høie mener rett og slett at det er riktig prioritering å la norske kvinner dø fremfor å bruke penger på å forlenge livene deres. Det er rett og slett helt sjukt!

19239815_10155269413045781_73944828_nHelseministeren kaster norske kvinneliv under bussen fordi myndighetene ikke er villige til å betale prisen det koster å la dem leve lenger. Dette kan vi rett og slett ikke finne oss i! Norske kvinneliv er mer verdt enn Bent Høies budsjettbesparinger!

Les kronikken min for Nrk Ytring i morgen lørdag og hør meg i debatt med helseministeren på Nrk Ytring P2 på søndag klokka 11.03 rett etter Dagsnytt. Programmet finner du enkelt i på Nrks nettradio etter sening også. Bare søk på Ytring. Lik og del! Nå må alle mann på dekk! Norske kvinner dør mens vi venter!

Leave a Comment

Staten lar norske kvinner dø!

Det er fantastisk når du er langt borte fra hjemlandet som jeg er nå og så popper onkel Jon som er bonde på Evje opp i innboksen med sommerens store prosjekt. I år farger han jordene rosa for brystkreftsaken.

19441056_10209454059658911_1325589504_nDe siste årene har det poppet opp knallrosa høyballer bondeland og strand rundt. Norske bønder gjør det for å markere sin støtte til brystreftsaken og deler av salget av den rosa plasten går selvfølgelig til Brystkreftforeningen.

19206209_10209399910985228_1848676556_nLangt mindre fantastisk er det at jeg samtidig leser i norske aviser at den potensielt livsforlengende medisinen Kadcyla for de med metatstatisk og uhelbredelig brystkreft, har fått nei av norske myndigheter for tredje gang. Staten mener medisinen rett og slett er for dyr.

19265261_10209454060218925_1604245058_nDen får de rett og slett dra lengre ut på bondelandet med! «Vi tvilte oss fram til et nei», sier Vorland til Dagens medisin, om fredagens avgjørelse i et ekstraordinært møte. Hva faen slags jævla uttalelse er det?!?

Kadcyla er en medisin som beviselig kan forlenge livet til norske brystkreftpasienter og så har disse rasshøla «tvilt seg frem» til at norske kvinner må dø fordi det koster staten for mye penger å la dem leve lenger???

19427765_10209454060658936_455841786_nDenne medisinen kan hjelpe over 100 norske kvinner hvert eneste år til å få lengre levetid og høyere livskvalitet. I stedet lar staten disse kvinnene dø. For så brutalt og bokstavelig må dette avslaget tolkes.

Den norske stat mener ikke kvinner med metatstatisk brystkreft er verdige nok, de fortjener ikke å leve, de har vi ikke råd til å bruke penger på. Dette er rett og slett helt HÅRREISENDE! Nå må noe gjøres. Vi kan ikke godta at den norske stat lar norske kvinner dø!

19433757_10209454021697962_1004446573_nNorge er snart det eneste landet i Europa som ikke gir syke kvinner dette tilbudet. Vi kan ikke sitte på gjerdet. Kvinner dør mens vi venter. Kvinneliv er mer verdt enn hva denne medisinen koster! Engasjer deg! Støtt brystkreftforeningen, rop nei, dette finner vi oss ikke i! Nå må alle mann på dekk! kreftforeningen, politikere, leger, du! Lik og del! Nå er det faen meg nok!

Leave a Comment