Tag Archives: brystkreft med spredning

Alt de aldri forteller deg om puppekreft

Åhrg! Jeg gruer meg så jævlig! I morgen skal jeg opp på Ullevål igjen og få de endelige svarene på om svulsten de fjernet viser tegn til spredning. Jeg skal også få vite alle detaljer om videre behandling. Om jeg skal ta cellegift i 6 eller 16 omganger og når vi begynner med det.

Men det vil jeg bare ha sagt: Etter det jeg har opplevd de to siste ukene etter operasjonen så stoler jeg ikke på en kjeft! I går var jeg på quiss på London Pub og det fikk meg til å tenke.

quiss 004

Noen burde lage en sånn quiss-liste over alle bivirkningene av en puppekreft-operasjon som legene aldri nevner for deg. Litt sånn som da jeg i dag lenket til VG`s Minmote sin tips-artikkel: «Slik bruker du den hvite sommerblusen»Tarapi sin Facebook-side.

Som forventet da jeg klikket meg inn, bød artikkelen ikke på et eneste virkelig nyttig tips. Den presenterte ingen advarsel om at det aller viktigste å huske på når man bruker hvite klær, er at det automatisk medfører at man søler kaffe, vin eller andre fargesterke matvarer utover dem kort tid etter at de er tatt på.

Er det bukser eller kjole, er jo også faren overhengende for at mensen kommer uventet brått på og man risikerer å mense ut hele driten før en diskret venninne hvisker deg det i øret etter at halve samfunnet allerede forlengst har sett det. Men neida, det sier seff Minmote ingenting om.

puppekreft2 006

Sånn er det også med puppekreft. Leger og sykepleiere lekser opp med råd, tips og info under utallige konsultasjoner før de slenger deg på slaktebenken, men sier altså ikke et ord om at ved brystbevarende kirurgi så kommer puppen din til å begynne å klukke etterpå!

Intetandende begynner du derfor å kreke deg rundt i leiligheten etter at den første morfindosen har gitt seg, bare for å pådra deg paranoide forestillinger om at du er omgitt av usynlig fjørfe. Klukk-klukk. Helt til du med voldelige sprutbrekninger innser at det er din egen pupp som klukker sånn fordi den er fylt av blod og sår-væske som må størkne for å bli stille.

I stedet for å utstyre deg med resept på enda mer Paralgin Forte, burde heller legene gi deg en I-pod med en lekker spillesliste som kan overdøve klukkelydene før de tar slutt etter en ukes tid.

puppekreft2 003

Legene sier heller ikke en dritt om at du etter å ha våknet fra en operasjon, er så inn i helvete lykkelig for å ha overlevd at kroppen mobiliserer et energi-nivå som en fireåring med ADHD og full lørdagsgodt-sukkerdose innabords.

Du blir altså så hindisdes gira over at det faktisk går an å overleve at to kirurger og en haug med sykepleiere spretter deg åpen så blodspruten står, at du nesten ikke gidder å sove en gang, men kaster deg hodestups ut i statsminister-besøk og live-kommentering av homo-paraden på Karl Johan.

skeiv2 015

018

Men når jeg ringer Kari-du-bedåre, den fantastiske kreft-sykepleieren min på Ullevål, så sier hun ting som får meg til å forstå hvorfor de kanskje ikke nevner alt. Gjennom hennes ord hører jeg stemmen til tusenvis av andre brystkreft-pasienter som har gått gjennom dette før meg.

På rådene hun gir, hører jeg de redde sprøsmålene de har stilt. Kari sier sånne ting som at når arrene under armene begynner å svi så skal du vite at det er helt normalt, det er ikke fordi du har overanstrengt deg.

Begynner bandasjene å klø så er det ikke infeksjon, men bare huden som reagerer, da skal du bare ta de av. Og tatt de av har jeg gjort. Nå er det bare sårstripsene igjen. Men Kari sier ingenting om marerittene. Om at du våkner gjennomvåt av svette etter drømmer om spredning sånn ca. annenhver natt.

puppekreft1 007

Jeg skjønner at alle kanskje ikke vil vite alt. At noen ikke vil høre om puppeklukk fordi at de da blir liggende å lytte. Men jeg skal likevel skrive en quiss-liste til Ullevål. De kan legge den i skuffen til de som ber om det, til de som vil vite alt og ikke tas på senga.

I dag leste jeg om Anbjørg Sætre Håtun i siste Tara som er i løssalg i morgen. Hun hadde vært glad da legen sa at cellegiften virket og svulstene krympet. Så glad at hun utbrøt «men da lever jeg kanskje til jeg er femti».

Da hadde legen svart at det trodde han nok ikke var realistisk. Anbjørg likte ikke det. Hun mener at håpet er det viktigste vi har og vil vi skal gjøre alt for å bevare det. Henne om det. Alt jeg håper på er at legene er dønn ærlige med meg når de gir meg prøvesvarene i morgen og ikke holder noe tilbake!

 

Leave a Comment

Mens vi venter på Godartet

Nå er det jo ikke akkurat en godartet beskjed jeg sitter her klistra til smarttelefonen for å motta, men som over gjennomsnittet glad i ordspill klarte jeg ikke la Godot gå fra meg i tittelen her. Dere vet det absurde skuespillet om to fyrer som venter på en herr Godot som aldri kommer? Jepp, akkurat sånn føles det å sitte å vente på telefon fra kreftsenteret med svar på MR og biopsi: Absurd.

aleris3 003

Den telefonen skal fortelle meg om det er tegn til spredning, hvor hissig kreften er og hvordan og når vi kjører i gang med behandling. Og er det ikke flere tegn til spredning anser jeg den telefonen for å være godartet. Svært godartet! Ventetiden har jeg delvis brukt til å jobbe, delvis til å ligge på sofaen og stirre i taket, men aller mest til å google puppekreft. Det anbefaler jeg ingen andre i min situasjon å gjøre. Faktisk er jeg nå av den oppfatning at alle kreftleger burde forby sine pasienter å bruke google.

Etter et par døgn i puppekreftens cyberspace har jeg nemlig nå pådratt meg spredning til både hjernen (den er nemlig blitt så kaotisk at den ligger på IQ-nivået til en fireåring med ADHD), vristen (der jeg har en liten fettkul påvist av lege tidligere, men når du vet alt om google-kreft og spredning, skjønner du jo selvsagt at alle andre leger enn kreftleger er komplette idioter og tar fullstendig feil) og korsryggen (stress setter seg alltid i korsryggen på meg, men nå har jeg altså så jævlig vondt i korsryggen at det helt sikkert må være kreft – i hvert fall i følge google).

aleris4 009

I går var jeg faktisk så forsonet med at jeg straks skal dø av full spreding til hele skroget at jeg benket meg til for å se en NRK-dokumentar om fabelaktige Per Fugelli som har drevet og dødd av kreft de siste årene og mottok Fritt Ords pris for å snakke åpent om det. «Døden –  skal vi danse» het dokumentaren som jeg anbefaler dere alle å se på NRK nett-tv. Den fikk ikke meg til å grine i hvert fall. Jeg nikket bare megetsigende: Jepp, sånn er det vi har det vi som snart skal dø av kreft.

Noe av det aller verste med en kreftdiagnose er nemlig at du blir så inn i helvete selvopptatt, selvhøytidelig og i det hele tatt selvsentrert at du nesten ikke holder ut ditt eget selskap en gang. Så da sjølveste Angelina Jolie fjernet begge puppene i går på grunn av genfeil, var jeg bare sånn; pøh, kjerring, greit nok med millioner på konto, Brad Pitt i senga fra før og verdens beste plastiske kirurger på speed-dial. Du hadde jo faen ikke kreft en gang din utsulta Hollywood-hore!

Nå håper jeg det ringer snart.

aleris4 010

Leave a Comment