Tag Archives: brystkreft-behandling

Livet er ikke for pyser!

Fytti den mest skabbete bakgårdskatta for et døgn jeg har hatt! Snylte forkjøla kreka jeg meg avgårde til Kristiansund der jeg var invitert til å holde foredrag under det årlige seminaret Kvinner midt i.

Med en skrallende hoste som truet med å legge innvollene mine igjen på Gardermoen, kom jeg omsider frem og fikk tatt heisen opp til hotellrommet så jeg fikkk lagt meg litt nedpå.

DSC01924Og selv om det var stas å se reklame for boken min i heisen, var det eneste jeg klarte å tenke på, å få revet opp kofferten så jeg fikk tilgang til det arsenalet av medisiner jeg hadde med meg. Det siste jeg ville var jo å få et hosteanfall midt under foredraget eller å spraye ned de fremmøtte med en tsunami av snørr.

DSC01945Lite ante jeg at akkurat denne litt overdoserte komboen av Paracet, Noskapin og Otrivin nesespray – sammen med anti-østrogenene kreftlegene har satt meg på – skulle avstedkomme en nærmest komatøs tilstand.

En tilstand som resulterte i at jeg forsov meg grundig til frokosten dagen etter og knapt rakk å dusje før jeg måtte kaste meg på flyet til Oslo og rett inn på Plaza Hotell for å gjøre et intervju for Tara.

Da jeg nærmest ravet hjem over Grønland med tarmer skrikende av sult og kofferten dinglende etter meg, var det likevel uten lenger å synes så synd på meg selv. I Kristiansund møtte jeg nemlig fantastiske Rikke.

DSC01937Rikke er 15 år og for et drøyt år siden fikk moren hennes diagnosen brystkreft. Midt i behandlingen begynte hun å mase på både Rikke og alle venninnene sine om at de måtte lese en blogg på internett som forklarte nøyaktig hvordan hun hadde det med både latter og tårer. Arrangør av konferansen; Heidi, var en av disse venninnene.

DSC01929Og bloggen var seff Tarapi. – Jeg og moren til Rikke har både haugflira og hylgrint over innleggene du skrev under kreftbehandlingen, fortalte Heidi meg på bryggekanten ved hotellet. For noen måneder siden døde moren til Rikke.

Hun rakk å feire endt operasjon, cellegift, stråling og troen på at hun var blitt frisk med champagne og venninner som Heidi, før hun fikk vondt i ryggen, konstatert spredning og lagt inn på sykehuset der hun ble til hun døde med både Rikke og Heidi ved sin side.

DSC01946En familie mistet sin datter, kone og mamma og en vennegjeng mistet et kraftsentrum full av galgenhumor og livsmot. Det er det som er så forjævlig med denne sykdommen: Den er så snikende og kan komme tilbake og spre seg når som helst.

Så etter å ha møtt og snakket med Rikke og signert bøker til både henne og familien, føltes det enda mer meningsfullt å holde det foredraget jeg var kommet for å holde.

DSC01941Særlig siden både Rikke og Heidi mente at boken «Fuck tante Augusta», som jo er basert på blogginnleggene fra året med min egen brystkreftbehandling,  burde deles ut til alle brystkreftpasienter og deres pårørende.

Livet er aldri enten eller – det er alltid både og. Både gråt og latter, både lys og mørke. Hvorfor fortsetter vi likevel å late som om alt av verdi bare er det ene eller det andre, svart eller hvitt?

Hvorfor klarer vi så sjelden å møte hverandre i gråsonen der de aller fleste av oss lever?

DSC01933Evy og Heidi vil aldri glemme en venninne som fikk dem til å både gråte og le. Jeg vil aldri glemme Rikke som har brent seg fast i hjertet mitt for alltid.

Jeg vet at hun vil takle den bunnløse sorgen, gjøre den til sin egen og bruke den til å løfte frem hele seg selv når hun vokser til. Livet er ikke for pyser og Rikke er helt klart ingen pyse.

Klarer Rikke å stå så åpent i både smerte og smil som hun gjør, så syns jeg det er det minste vi kan forlange av oss selv. Gi mer faen! Vær hele deg selv og ikke bare de sidene du tror folk vil se. Begynn i dag!

Og den snørr-tsunamien i begynnelsen av blogginnlegget her, Rikke. Den var til deg og din mor. You know what I mean 😉

 

Leave a Comment

Hva vil du egentlig vite?

Da har jeg fått på meg klærne igjen etter å ha velta meg naken rundt i VG forrige uke i et forsøk på å få folk til å gi litt mer faen. Vi har til og med tatt nye byline-bilder til bloggen med både klær på kroppen og hår på hodet.

DS7_2339(1)Så snart blir det litt oppussing her på Tarapi. Nå som cellegiften har sluppet taket og håret kommet tilbake, er jo disse blomst og turban-bildene litt utdatert og vi prøver jo å henge med i tiden og forvente litt effektivitet. Enn så lenge i hvert fall.

IMG_7822Jeg sier enn så lenge for i midten av juni er det tid for min første kreftkontroll på Ullevål etter endt behandling. Jeg syns det har gått så sinnsykt fort, man rekker liksom ikke å få hodet over vannet og trekke pusten før man må begynne å grue seg igjen.  IMG_7799Det har vært et helvetes, heidundranes år – på godt og vondt. Jo mer roen har senket seg, jo mer har jeg kjent at jeg egentlig fortsatt er litt sjokk. Alt har gått så fort sett med et slitent tilbakeblikk.

DS7_2382Men nå er også tiden inne for å oppsummere hele dette året i en bok som skal ut på Liv Forlag til høsten. Jeg har deadline i juni så hele mai skal jeg sitte lenka til skrivebordet og prøve å finne en form på dette her og da trenger jeg innspill fra dere som følger bloggen!

Mye av boka skal jo baseres på blogginnleggene jeg har skrevet underveis i denne kreftprosessen, men i tillegg skal jeg jo sy dem sammen med det som skjedde i tiden mellom dem og kanskje også på grunn av dem.

Jeg vil ikke gi ut enda en «kreftbok», men ønsker å bidra, inspirere og kanskje også være til trøst, hjelp og latter for de som både rammes av sykdommen og alle dere som står rundt oss.  Jeg vet i hvert fall at jeg selv savnet en slik bok da jeg fikk diagnosen, men what to do?

DS7_2393Så da vil jeg spørre dere om litt hjelp. Hva ønsker dere av en sånn bok? Hva var det med med kreftbloggingen min som gjorde at du fulgte den? Hva vil du egentlig vite? Hva bør jeg enkelt og greit skrive mer om?

Jeg trenger dere som med-Tarapeuter på dette prosjektet, det er tross alt dere som har gitt meg mange av innspillene, ideene og motet til å blogge som jeg har gjort underveis.  Så send meg en melding, skriv i kommentarfeltet under dette innlegget, eller post noen tanker på Tarapi sin Facebook-side. Jeg trenger dere!

DS7_2603

 

Leave a Comment

Fra høyfjellet til Ullevål

VIDEO: Det er sånn livet mitt er blitt nå for tiden. Opp som en bjeffende nakenhund den ene dagen og ned for full telling som ei våt bikkje på sofaen den neste. Når du går på cellegift blir du innimellom så sliten helt inn til beinet at du nesten ikke orker å blunke med øynene en gang, særlig de første dagene etter ny dose.

ullevålskalle 013

Derfor gjelder det å utnytte de gode dagene maks, noe jeg jo gjorde med å klinke til med foredrag på fjellet for 250 Tara-lesere forrige helg, før jeg skulle få ny dose gift på Ullevål nå på tirsdag. Etter tre dager rett ut på sofaen er jeg i dag klar for å driste meg en liten tur ut med venner og feire helg, men jeg tar det fortsatt pent.

Nå for tiden må jeg alltid ha taxi og/eller sofa og seng innen rekkevidde, for når man blir cellegift-sliten så blir man det helt akutt. Det er som om strømmen rett og slett går og du bare må legges til lading umiddelbart. Derfor var det ekstra gøy at jeg fikk en liten vitamininnsprøyting ved siden av cellegift-dosen denne gangen i form av ei fargerik, lita kruttønne av en utvekslingsykepleier fra Tanzania.

ullevålskalle 002

Let`s face it; det er rimelig kritthvitt i korridorene på Ullevål og da tenker jeg ikke bare på veggmaling og uniformer. Tanzania var egentlig stasjonert i Bergen, men innom Ullevål noen dager for spesialopplæring innen onkologi, eller kjøring av slanger med cellegift rett inn i åra, som vi vanlige dødelige kaller det.

De hadde nok stressa litt med hvor de skulle plassere henne for onkologen min sa at de ble så glad på morgenmøtet da de så at jeg skulle komme, for jeg hadde jo bodd så lenge i Afrika så da tok de henne med til meg for vi hadde sikkert mye å snakke om. Nemlig. Jamaica er jo nesten Afrika og ligger praktisk talt rett ved både Afrika og Tanzania, bare skilt av et verdenshav og det amerikanske kontinent.

ullevålskalle 011

Men lucky for them så var jeg jo i Tanzania og Zanzibar i jula og kjenner godt til Øst-Afrika generelt, der jeg har reist mye. Til alt overmål hadde jeg til og med på meg et par rosa øredobber i kubein som jeg kjøpte på Zanzibar i fjor. Og ghetto-life er pretty much ghetto-life all over the world.

Folk er jo faen meg ikke helt riktig i navla her i velstandsverden, så jeg fikk i hvert fall forklart Tanzania at hun måtte til muslimske Halal-slaktere for å få skikkelige kjøttstykker som passet i matboksen etter at hun sjokkert delte sine opplevelser om møtet med norsk, vakumpakket og smakløs kantinemat. Velstand og god smak går som kjent sjelden hånd i hånd.

206028_732777789ve

Javel så har de kanskje bare ett kreftsjukehus i Dar-es-Salaam, men Swahili-kjøkkenet serverer i hvert fall pasientene skikkelig mat som til og med passer utmerket for en lavkarber som meg! I kreftkiosken på Ullevål får vi jo bare vafler og brød.

Og da jeg og Tanzania i tillegg bonda over statsparykkens åpenbare mangler som dere kan se i filmen under, har jeg nå bestemt meg for at det første jeg skal gjøre når jeg er ferdig med denne bedritne behandlingen, er å legge meg naken på en sandbanke på Zanzibar og virkelig nyte det faktum at livet faktisk er helt forjævlig og helt fantastisk – samtidig:

Du kan også se flere bilder fra Tara-weekend til fjells på Tarapi sin Facebookside her hvis du vil :-)

 

 

Leave a Comment

Alt de aldri forteller deg om brystkreft – Vol. 2

Snart halvveis i cellegift-kuren dukker det stadig opp nye overraskelser. Livet under brystkreft-behandling er alt annet enn kjedelig. Nå har jo håret begynt å dette av for alvor også. Men i motsetning til hva man kanskje kunne forvente, skjer det ikke sånn jevnt og trutt, men flekkvis og spredt.

Selv så millimeter-kort som jeg har skalpert meg, medfører det instant Zombie-styling da alle de hårene som enda sitter fast, fortsetter å vokse rundt de stadig større glipene med døde hårsekker.

fårikål 003

Alt med det resultat at du raskt ser ut som den litt mer matglade kusina til Gollum i Ringenes Herre. Og når det i tillegg viser seg at runde to med cellegift var langt tøffere enn runde èn, og du blir liggende som et sjøsjukt slakt på sofaen hele den første uka…

Ja, da må du jo bruke uke to til å få unna deadlines siden du er frilanser og selvstendig næringsdrivende, før du bare må holde deg hjemme sånn midt i fordi immunforsvaret ditt kræsjer som en naturlig del av cellegift-prosessen.

Derfor blir du jo veldig travel med å få klemt inn både nye jobber og sosiale aktiviteter ute i samfunnet den siste uka før ny runde med gift. Og for ikke å skremme de andre middagsgjestene på fårikålfest, må du rett og slett barbere bort utstikkerne i farta sånn på gata underveis vei til drosjen.

fårikål 004

Takk gud for skalla kamerater med utstyret i orden! Men en ting er nå håret på hodet som de fleste ser ut til å være mest opptatt av når det kommer til cellegift-behandling.

Det er jo langt verre at også øyebryn og vipper nå er i ferd med og tynnes så både bakterier og støv snart har fri adgang til netthinna. Jeg vurderer vernebriller.

Men det legene seff ikke sier en dritt om, er jo at alt annet av hår også forsvinner. Også håret i nesa som ikke bare har den funksjon å hindre dritt å komme seg inn, men også snørra å renne rett ut.

nesekreft 001

Før du skjønner sammenhengen og kjøper en industripakning med kleenex så du alltid skal ha noen i veska, må du derfor påregne et par episoder der du midt i en seriøs voksensamtale på jobb eller med venner og familie, plutselig får påpekt at du sitter der med snørrbart som en toåring i forkjølelsestiden.

At både dine egne og andres bakterier er farlige for deg når immunforsvaret blir dårlig av cellegift, sier legene riktignok til deg, men de sier ikke en dritt om at det medfører at du utvikler en sånn smitte-noia at du pådrar deg voldelige tendenser til feks å ville ta ninja-grep på han idioten på trikken som nyser og hoster uten å holde seg for munnen.

fårikål 002

For ikke å snakke om den nærmest maniske trangen til å dusje alt av håndtak og knotter på selvsamme trikk i antibac og kyle enhver snørrete skrikerunge rett ut vinduet med voldsom kraft.

Jeg har aldri vært noen stor fan av småbarn, men først nå ser jeg dem for hva de virkelig er: Små, feite og høylytte smittebomber, tettpakket med bakterier og virus. Ninjaaaaa-attack nå! Ka-pow!

Jeg vurderer å få meg sånn heldekkende smittevern-drakt som de har i amerikanske skrekkfilmer om Ebola på avveie. Men mandag er det ny cellegift. Da er jeg halvveis. Til jul er jeg ferdig og klar for stråling. Hold unga dine unna meg frem til da!

Leave a Comment

Kjør meg til gravlunden

Hvem glemmer vel sosialrealismens klamme grep om norsk litteratur da vi førtiser var unge lesehester? Klassikere som «Senere Lena», «Hard asfalt» og ikke minst «Kjør meg til Slottsparken», lærte oss jo tidlig at livet ikke var for pyser i en tigerstad med klør.

Jeg føler i grunnen at jeg er i ferd med å hente opp igjen denne tradisjonen. Etter siste cellegift på Ullevål nå på mandag, har jeg altså vært så sliten at jeg stort sett har ligget rett ut på sofaen.

Men de gangene jeg har måttet driste meg ut i samfunnet, har det alltid endt med samme setning til drosjesjåføren: «Kjør meg til gravlunden».

cellegift3 009

Jeg leier jo for tiden et lite krypinn her mellom gravsteinene på Gamlebyen gravlund og det passer meg utmerket. Her er det fredelig, vakkert og stille, men likevel ikke fullt så stille som jeg har blitt i taxiene nå for tiden.

Før var jeg av den typen som skravlet i vei med sjåførene, nå sitter jeg bare der som en zombie. For når du blir sliten på cellegift så blir du sliten helt sånn akutt og må hjem og det nå med en eneste gang, ikke fem minutter senere liksom.

Jeg får nå likevel gjort en hel del her fra stabilt sideleie på sofaen og er veldig fornøyd med at første utgave av min nye, faste spalte «Weekend med Wikander» for magasinet Blikk nå ligger nyfersk i bladhyllene.

nakentara 006

Jeg er også veldig fornøyd med at de har brukt et babybilde av meg som byline-bilde. Nyskalla som jeg er, ser jeg jo tydelig den slående likheten mellom meg som tre måneder gammel og meg som 45-åring.

Jeg ser jo rosabloggere med strenge diettplaner som prøver å slanke seg ned i fødselsvekten hele tiden, men det virker fryktelig slitsomt. Jeg anbefaler heller at de skalperer av seg håret, finner frem et babybilde og voila: Instant foryngelse!

nakentara 005

baby 005

cellegift3 001

Ellers kan jeg opplyse at selv noen millimeter langt hår kan bli bustete ved turbanbruk! Det fant jeg ut etter et redaksjonsmøte med Tara og påfølgende middag med turban på hodet på min nye favoritt-restaurant i Brugata i går.

nakentara 008

Etter å ha bedt drosjesjåføren om å kjøre meg til gravlunden som vanlig, tatt av meg turbanen og iført meg pysjen, viste skallen seg både bustete og bunglete nå som håret har begynt å løsne sånn skikkelig. Fordelen er jo at det bare vil gi meg enda mer baby-face!

nakentara 019

Riktig god helg til alle fra gravlunden!

Leave a Comment

Cellgift, burka-babes og overmot

VIDEO: På mandag er det en uke siden jeg fikk første intravenøse dose med cellegift på Ullevål. I løpet av den tiden har jeg vært både i himmelen og i helvete.

cellegift 028

Ikke ulikt den berg-og-dal-banen jeg forventer av et gjennomsnittlig interessant liv egentlig. Men den hinsides kvalmen med tilhørende stikkpiller som jeg opplevde de første dagene, kunne jeg godt vært foruten.

Men allerede dag fire ble jeg overmannet av en nærmest rabiat energi og suste avgårde til TV2-studio for å snakke litt om lykketyrranniet i programmet Ettermiddagen, før jeg joinet Tara-redaktør Torunn og reportasjesjef Kathrine til en syvretters gourmet-middag på The Thief.

thief 006thief 008

Godt hjulpet av Ullevåls kvalmestillende medisiner – denne gangen i oral og ikke anal form, fikk jeg ned hver eneste fortreffelig bit og har enda ikke merket noe til denne metalliske cellegift-smaken i munnen som alle snakker om. Apetitten er, om mulig, enda større enn før jeg begynte på cellegift.

cellegift 040

Men da jeg i går dundret ut for å handle fire bæreposer med grønnsaker på Grønland fordi jeg bare MÅTTE ha ratatoullie, forsvant beina rett og slett under meg på trikken hjem og jeg skjønte ikke en dritt før jeg lå i armene til et par burka-babes.

Heldigvis skulle de også av på samme stopp og hjalp meg med bæreposene hjem over gravlunden. Vi jenter i randsonen får holde sammen! Siden har jeg ligget rett ut med beina høyt her på sofaen, men til middag i dag står det i hvert fall ratatoullie på menyen!

Det gjelder å kjenne sin styrke, men også sin begrensing. Denne kuren kalles ikke gift uten grunn. Man får ta innover seg ordenes betydning selv om jeg merker meg at det ikke er så populært der ute i brystkreft-universet.

cellegift 041

Altfor mange sier jo at de er friskmeldt etter brystkreftbehandling. Det blir man jo aldri. Du blir bare ferdigbehandlet. Det er alltid en mulighet for tilbakefall som jeg diskuterer med sykepleieren i filmen fra første kurdag nederst i innlegget her.

Jeg er i hvert fall glad jeg bare lider av litt fysisk overmot og ikke innbiller meg at jeg ikke skal leve med døden innabords resten av livet! Let`s get real:

 

 

Leave a Comment

Tramp-stamp og cellegift

Du vet sånne utvaska, blå tattiser man oftest ser på overarmene til godt voksne karer på brune barer, eller i litt slitne tramp-stamp-delfiner og sommerfugler på ryggen eller leggen til førti pluss-damer på stranda?

Jepp, et par sånne har jeg fått på puppen av Ullevål sykehus. Thank you very much. Det holdt liksom ikke at de reduserte puppen min til noe som mest av alt minner om en saccosekk utsatt for angrep av ville hunder, de måtte jaggu tatovere den også.

cellegift 026

Jeg har enda ikke fått noe fullgodt svar på hvorfor de blå merkene fortsatt er der bortsett fra at det var det fargestoffet som fikk meg til å tisse blått etter operasjonen og at de vil forsvinne med tiden. For ingen skal si at ikke brystkreftbehandling er fargerikt! I går tisset jeg nemlig rødt også. Det skyldtes enda et fargstoff i den første cellegiftbehandlingen jeg fikk i går.

cellegift 033

Jeg skal ha seks runder med en intravenøs cocktail av tre poser cellegift og en dæsj saltvann hver tredje uke frem mot jul. Så skal jeg stråles hver dag i tre uker før jeg smokkes rett inn i overgangsalderen med anti-østrogen-piller som jeg må gå på i fem år. Det blir sikkert en sann fest og da skulle det bare mangle at de ikke spritet opp det hele med litt farger!

cellegift 034

Med cellegift har jo også frokosten fått seg en piff med det arsenalet av kvalmestillende piller jeg må ta.

cellegift 016

Men det virkelige partyet startet ikke før litt utpå dagen i går da jeg var så inn i helvete kvalm at jeg måtte ty til de ekstra-pillene som til alt overmål viste seg å være stikkpiller. For det er jo ingenting du har mer lyst til enn å fingre deg selv i ræva når du ellers føler deg som en bakfull sjømann plassert på en berg-og-dal-bane ombord på ei skute i storm and with the tattoos to prove it!

cellegift 046

Og siden kvalmen hos meg i tillegg produserer en dundrende hodepine og overproduksjon av gass, fikk jeg i går kveld også gleden av å oppleve hvordan det føles å slippe en real promp med en stikkpille godt innstappa i bakstussen.

Kjedelig var det i hvert fall ikke! Men i min alder klarer jeg sjelden å feste to dager i strekk så i dag har jeg sendt bestis Turi på apoteket for å skaffe meg noen svelgbare varianter av samme preparat. Man er da tross alt en lady!

Leave a Comment