Tag Archives: Botswana

Sikkerhetsklarert fruktbar fremtid

Dette har virkelig vært en uke i fruktbare kvinners tegn. I dag avslutta jeg uka med Fredspris-utdelingen på Oslo Rådhus. Der stilte jeg opp sammen med en gjeng friske damer fra nettverket til Jomfrureiser som jeg reiste med til Botswana for litt siden. Vi hadde med oss norske flagg og roser for å hylle Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf, den liberiske fredsaktivisten Leymah Roberta Gbowee og menneskerettsaktivist og journalist Tawakkol Karman fra Jemen. Tre fruktløse kvinner som har stirra fremtiden i det hviteste av øye-eplet uten å blunke.

Jeg hadde seff fruktoppsats med full julebelysning på hodet og ble umiddelbart dratt til side av sikkerhetspolitiet ved ankomst. De mente de hadde sett meg før og ba meg legitimere meg akkurat da jeg skulle ta bilde av de fabelaktige damenes ankomst. Jeg forsikret dem om at fruktoppsatsen ikke kunne få noe eller noen til å eksplodere i annet enn litt latter, men de valgte likevel å finne frem sambandsutstyret for å sjekke om jeg var en potensiell frukt-terrorist eller ikke. Alfa, delta, fire, null, fem og en rekke andre tall og bokstaver ble kommunisert til sentralen før politiet nikket, ga meg visakortet tilbake og slapp meg frem. Der ser dere, sa jeg og fyrte av et kirsebærkyss i luften: Frukt er aldri feil!

Som nyfersk og sikkerhetsklarert fruktkurv ble jeg enig med resten av gjengen om at damer aldri er feil det heller, likevel har årets fredsprisvinnere fått forsvinnende lite oppmerksomhet her til lands i forhold til rockestjerna Obama i fjor. «Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet», sier Thorbjørn Jagland og Den Norske Nobelkomite i sin begrunnelse for årets tildeling. Jeg kunne ikke vært mer enig. Derfor er det også lenge siden jeg tilga Jagland for at han ikke ga Fredsprisen til Tarapi slik han lovet å vurdere på årets hagefest hos Aschehoug.

Årets Fredspris er den viktigste og riktigste på mange år. Sex-streiken Leymah Roberta Gbowee fikk liberiske kvinner med på er verdt en ekstrapris alene. Hun fikk kvinner over hele Liberia til å fortelle sine menn at de ikke ville ha sex med dem før borgerkrigen i Liberia var over og som en av flere strategier høstet det som vi vet frukter.

Hvor lenge skal vi sette vår lit til at menn i dress og slips rundt verdens møtebord skal sikre oss en fruktbar fremtid mens verdensfreden råtner på rot? Hvorfor tør ikke fler å tenke utenfor boksen? Sex-streik eller frukt for fred – ingenting er for dumt bare fordi det ikke passer inn i de strigla slips-konvensjonene til offisiell storpolitikk. Skal vi få en ny fremtid, må vi tenke nytt. Gi konvensjonell storpolitikk en real banan! Den dyrkes jo først og fremst frem i det små likevel.

Det blir litt sånn som da jeg på torsdag mottok prisen for årets mest fruktbare blogg under Tara Awards på Taras fabelaktige julefest og noen sa til meg: «Men vi førtiser er jo ikke særlig fruktbare lenger, jeg syns liksom ikke det slagordet om fruktbarhet passer seg helt når du blogger for Norges største 40+ magasin?» For virkelig å kunne skape en felles, fruktbar fremtid, er noe av det første vi må gjøre å løsrive oss fra konvensjoner om hva som passer seg!

Jeg sier som Gbowee sa til Dagbladet på fredag: «Verden vil ikke lenger ekskludere kvinner fra å delta i fredsarbeid. Dette er en stor seier, men vi kan ennå ikke hvile. Jeg feirer kanskje om 20 år, når vi har 1.000-2.000 kvinnelige ledere over hele verden». Altså høyst ukonvensjonelt. Get your fruit on! Nå er den jo sikkerhetsklarert også.

Se flere bilder fra Fredspris-feiring og torsdagens Tara Awards på Tarapis Facebook-side.

Leave a Comment

Just like the feeling you get in your pants

Da er jeg vel hjemme i Norge etter en rundtur i Botswana. Afrika er som kjent ikke bare-bare for den hvite mann, men når man drar med Jomfrureiser på tur med åtte andre skravlesjuke norske kvinner, innser man raskt at den største utfordringen langt ifra er Afrika, men den interne kommunikasjonen i bussen som har tatt oss tvers gjennom Kalahari til Okavanga-deltaet.

Det begynte i hovedstaden Gaborone der vi fikk tildelt hvert vårt nye navn på Setswana-språket. Dette av praktiske årsaker da dere sikkert levende kan forestille dere hvordan det ville være for botswanske turistkvinner med navn som Itumeleng eller Mpho å presentere seg her i Norge for eksempel.

Tilsvarende krøll på tunga får man altså i Botswana av et navn som Lene og jeg ble derfor tildelt mitt nye navn Masa. På setswana betyr det solstråle og uttales med trykk på siste a, men mine nye reisevenninner skulle raskt adoptere den norske betydningen av ordet med det resultat at det nå går en geit rundt i Kalahari som lyder navnet Masa med norsk akksent, men det kan dere lese mer om når reportasjen kommer på trykk i Tara – her får det holde å påpeke at jeg kan være ganske sta og utålmodig på tur.

På jakt etter den genuint botswanske opplevelsen trøkket vi oss altså sammen i en minibuss sammen med sjåfør Mike. Inspirert av Mma Ramotswe fra den geniale bok og TV-serien «Damenes detektivbyrå» stilte vi med åpne sinn og frisk nysgjerrighet ved porten til Kalahari-ørkenen.

Allerede etter to dager med høykarbo-kosthold (man spiser jo det man får når man er gjest), 40 graders varme, ørkenstøv, manglende vann til kroppsvask, gjenglemt hårbørste i Gaborone og nærkontakt av tredje grad med Kalaharis ville dyr, begynte jeg å anta både utseende og duft av en drektig hyene.

I bussen satt jeg midt i og ble derfor etter hvert vant til å måtte korrigere beskjedene fra vår fabelaktige guide Henriette foran i bussen da de hadde en tendens til å transformere seg til det ugjenkjennelige innen de nådde frem til de som satt bakerst, grunnet kontinuerlig skravling akkompagnert av drønnet fra varm luft gjennom åpne vinduer der vi suste gjennom ørkenen med Mike bak rattet. Innimellom duppet jeg riktignok av og da vi passerte de enorme saltslettene, såkale «salt pans» i Kalahari rett ved Mike sin hjem-landsby og som han elsket å jakte på, befant jeg meg intetanende i drømmeland da resten av jentene gikk ut av bussen for å skåle.

Tilbake i bussen igjen bråvåknet jeg til en begeistret Henriette som gestikulerte og smilte megetsigende til Mike: «Yes, Mike, It`s just like the feeling you get in your pants!» Litt groggy var jeg usikker på om jeg skulle videreformidle denne intime detaljen til de bakerst i bussen slik jeg pleide og henvendte meg derfor spørrende til Mike som oppklarende forklarte at riktignok fikk han gode følelelser av å bevege seg ute på sine salt-pans, men fullt så entusiastisk som jeg hadde oppfattet han som var han nok likevel ikke.

Men etter enda en uke i Kalahari er jeg sannelig ikke sikker. Folket, bushen, ørkenen, vannhullene med giraffene, zebraene, apene, den endeløse stjernehimmelen, sangen, fortellingene rundt bålet om kvelden og sist, men ikke minst solnedgangen! Sukk. Å sitte ute i det endeløse ørkenlandskapet med et glass boblende rosevin i hånden, vel, it`s just like the feeling you can get in your pants!

Se flere bilder av Tarapi på turne på Tarapi`s Facebookside

Leave a Comment

Cougar for en kveld

Livet som singel 40-plusser har sine utfordringer når behovene melder seg, det er jeg jo klar over, men at samfunnet skulle slå til med regelrett ydmykelse av en stakkar så fort man passerte 43 ante jeg altså ikke.

Som dere vet var jeg i forrige uke altså på Sørlandet – eller Danish Congo som vi kaller det blant venner  – for å feire min kjære onkel Atten. Jeg hadde imidlertid også en skjult agenda på kalenderen. I Kristiansand bor nemlig en deilig fyr jeg ble kjent med på Norges feteste sosiale nettsted Gaysir.no og som jeg har møtt ved et par festlige anledninger her i Oslo.

Etter intens meldingsutveksling i forbindelse med mitt besøk i Danish Congo ble det klart at jeg var velkommen til Kristiansand på overnattingsbesøk. Siden jeg ikke har vært på sjekker`n siden mitt møte med den mannlige badetruse-moten i Brasil tidligere i år, var jeg naturlig nok meget nervøs. At fyren bare var 33 år gjorde heller ikke saken noe bedre.

Jeg bestemte meg likevel for å kvinne meg opp til å ta ungtyren ved hornene og omfavne min nyervervete status som Cougar for en kveld. Før avreise til Kristiansand okkuperte jeg badet i Grimstad for napping, luking, barbering, frisering, smøring og alt dette her jeg seff har lært i Tara. Da jeg gikk til bussen skinte jeg som en nyslått mynt og følte meg sant og si ganske så tagbar.

Det begynte så fint med fiskesuppe og Chablis i høstsola på brygga i Kristiansand. Mannen var vidundelig, jeg var kvikk i replikken, suksess lå i luften. Jeg kjente mitt Cougar-hjerte slå og gned meg stille i henda under bordet. Det var virkelig for godt til å være sant. Tenk å ha så flaks?! Og ganske riktig. Da vi skulle ta bussen hjem til ham etter middagen fant samfunnet det nødvendig å slå til for å jekke meg ned.

– Ja, det er en honnør-billett? spurte bussjåføren og så spørrende på pengene mine. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke helt skjønte hva han spurte om før han gjentok det, litt høyere denne gangen sånn at alle de som satt foran i bussen fikk det med seg: – Ja, du skal ha en honnør?

Jeg holdt på å begynne å grine. 33-åringen tok over og betalte mens jeg skamrødmende vaklet på plass i det fremste setet merket med en fyrstikkmann med stokk. Da min utkårede satte seg ved siden av meg prøvde han å trøste. Han forklarte at i jobben som vernepleier hadde han ofte med seg psykisk utviklingshemmete på bussen og at bussjåføren derfor sikkert bare var vant til at de som kom sammen med ham skulle ha honnør-billett. Det burde være unødvendig å si at jeg ikke følte meg videre trøstet.

Jeg stikker derfor til Botswana på jomfrutur med Jomfrureiser og åtte andre damer på 40 pluss. Det eneste jeg skal sjekke der er kulturen. Jeg er ikke tilbake før den 18. oktober så i mellomtiden håper jeg dere har postet mange deilige bilder av dere selv på Tarapi sin Facebookside iført frukthatt til høstens store konkurranse der dere kan vinne tre fabelaktige goodiebags med hudpleieprodukter fra Restylane, Body Shop og Ole Henriksen til en samlet verdi av hele 7564 blanke kroner.

Jeg kan ikke garantere at disse produktene vil føre til at dere ikke blir spurt om honnør på bussen, men jeg vet i hvert fall at de vil få dere til å føle dere veldig deilige før det eventuelt skjer!

Se flere bilder, bli inspirert og følg med på årets mest fruktbare konkurranse på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment