Tag Archives: Bjørg Sandkjær

Ingen armer, ingen kake

Jeg fikk et kraftig google-tilbakefall forleden etter siste samtale med kreftlegen min og etter det har jeg sant og si vært ganske deprimert. Vi snakket om den videre behandlingen etter cellegift og stråling: Fem år på anti-østrogener og det var seff bivirkningene av disse jeg mot bedre vitende begynte å google.

I tilleggg til den sinnsyke utslittheten de kaller fatigue som du pådrar deg av cellegiften, leste jeg om benskjørhet, økt risiko for underlivskreft, blodpropp, tørre slimhinner, hetebyger og generelle ubehag forbundet med overgangsalderen som disse tabelettene induserer.

Fem tastetrykk senere satt jeg derfor i sofaen med et levende bilde av min nærmeste fremtid som utslitt olding med kreft i dåsa som jeg seff aldri mer kunne benytte til moro siden den også hadde tørket helt inn.

takforti 082

Selvfølgelig i full hetetokt-flashende gallopp over gravlunden, der jeg fikk min første blodpropp ved benken jeg vanligvis pleier å hvile på fordi alt stresset allerede har festet seg i den snart beinskjøre korsryggen min. Der ble jeg så hentet av ambulansen for å dø singel og alene uten så mye som et eneste barn programforpliktet til å sørge over meg.

Oh lykke. Og da jeg i tillegg dukket opp på Dagsrevyens lørdagsmagasin i går, oppblåst, feit og bleik som jeg blir av denne cellegiften, for å snakke om nettopp lykken, ble selvmedlidenheten total og eneste lyspunkt det faktum at det spilte jo ingen rolle om dåsa tørket inn da ingen med synet i behold kunne finne på å frivillig undersøke akkurat det noe nærmere.

Derfor var det så utrolig deilig å dra på fest til inntekt for ti skolejenter i Etiopia og tenke på noen andre enn meg selv i går. Selvopptatthet er helt klart den verste bivirkningen av en kreftdiagnose som legene aldri forteller deg noe om.

takforti 114

Sammen med konfransier Hannah Wozene Kvam og initiativtaker Bjørg Sandkjær, nøt jeg derfor en deilig aften med fokus på hjelpeprosjektet «Tak for ti» som du kan lese mer om på Facebooksiden vår her.

Det jeg imidertid ikke var forberedt på, var at det var kveldens underholdning som skulle røske meg ut av den selvmedlidende hengemyra og få meg til å finne tilbake til meg selv.

Tilbake til hun som gir faen der faen må gis, hun som vet at selv bleikfeite dvergflodhester får seg stelt hvis de virkelig vil. At det å være elsket og å elske, verken begrenser seg til barn, familie eller andre sosialt akseptable kjærlighetsforhold.

Og ikke minst tilbake til vissheten om at alle dør alene uansett hvor mange de har rundt seg og at det i det faktum ligger en voldsom styrke til liv.

takforti 104

Stand-up, eller «sit-down»-komiker  som han kaller seg, skuespiller og danser (!) Sebastian Tjørstad blåste meg fullstendig av banen. Født uten armer og bein er han den morsomste, mest livsbekreftende, sylskarpe, ironiske og drepende poengterte livssatikeren jeg noen sinne har sett sitte på ræva.

Jeg kjente tårene sile fra øynene samtidig som jeg smilte, lo og klappet da han fortalte om foreldre som våget å stille krav, sa de ikke kom til å gidde å bære ham hvis han ble for feit av alt sukker og godteri han ville spise som liten, og kylte ham ut vinduet og ned i svømmebassenget mens sjokkerte naboer ville ringe barnevernet.

Sebastian er nå aktuell med forestillingen «Styrtet Engel» på National Theateret og sier han drømmer om å gjøre sit-down, foredrag og inspirere en hel verden. Det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at han vil klare. Denne fyren er livsmot – om ikke på to bein – så i hvert fall på en snerten, liten stump! Takk, Sebastian: Livet er ikke for pyser!

Leave a Comment

Tak for ti

Noe av det mest irriterende med å få en kreftdiagnose, er at man innimellom blir så inn i helvete selvopptatt at man nesten ikke holder ut sitt eget selskap. Min sykdom, min dødelighet, min utslitthet, min frykt, min, min, min. Hvis man i tillegg har en blogg som meg, blir det jo riktig uutholdelig til tider. Derfor gleder jeg meg til å fokusere på noen andre også en stund.

127_7792120780_2282_n

Jeg har alltid vært skeptisk til private bistandsprosjekt. Bortskjemte, rike, hvite damer (for de er som oftest damer) som skal hjelpe de sultne barna i Afrika og sånn. Sist så vi det jo med prosjektet «Kjole for skole» her hjemme, der kjente, norske damer som både Mette-Marit og Erna Solberg, donerte kjoler til en auksjon til inntekt for et mildest talt useriøst prosjekt de med rette høstet skarp kritikk for.

Altfor ofte har slikt privat «veldedighetsarbeid» alt fokus på de som skal hjelpe og ikke de som skal hjelpes. De gjør det for å lette sin egen sosiale samvittighet, ta seg bra ut for andre, ha det moro selv og tar seg ikke bryet med å sette seg ordentlig inn i problemstillingene de har satt seg fore å bidra til å løse.

96

Men nå som norsk bistand ser ut til å få seg et solid skudd for baugen med den nye regjeringen, ser jeg jo at det er et akutt behov for privat initiativ. For vi er virkelig så rike og har det så hinsides bra har i landet at det nesten ikke er til å holde ut det heller. Jeg er heller ikke mot at det å hjelpe også skal være gøy. Moro skaper engasjement og gir mye tilbake til hjelperne.

Det er derfor vi lager fest nå på lørdag. Fokus er ti jenter i et land jeg har et langvarig og sterkt forhold til, nemlig Etiopia. Som utvandret nordmann til Jamaica, vet jeg jo at Etiopia er rastafarienes lovede land og har selv vært der en rekke ganger i forbindelse med jobb og research til et romanprosjekt jeg fortsatt jobber med.

addis3 037

Initiativtaker er min gode venninne Bjørg Sandkjær som også er fra Grimstad som meg, men vi møtte hverandre faktisk for første gang i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Det er en hysterisk historie om en bursdagsfeiring og opprettelsen av Etiopias forste homo-organisasjon som jeg kan fortelle mer om en annen gang.

Nå inviterer vi dere til fest for ti av altfor mange foreldreløse etiopiske jenter mellom 14 og 15 år. De er for gamle for barnehjem, men for unge til å ta vare på seg selv og faller derfor mellom alle stoler i det eksisterende hjelpeapparatet. Mange av dem havner derfor på gata, blir utsatt for overgrep og dropper ut av skolen.

IMG_1133

Sammen med den etiopiske organisasjonen HDAMA som du kan lese mer om her, vil vi gi ti av disse jentene skolegang og en trygg oppvekst. I tillegg til å gi dem mulighet til en økonomisk uavhengig fremtid, vil utdannelse også beskytte dem mot tidlig ekteskap og svangerskap fordi vi også skal bidra til at de får tak over hodet.

Så har du noen kroner og litt engasjement til overs for andre som ikke er like svineheldig som deg selv, meld deg inn i Facebookgruppa vår «Tak for ti» her, sett inn penger på konto 2801. 31. 69162, eller bli med meg og resten av gjengen på fest på Kafeteateret på Grønland i Oslo nå på lørdag 26. oktober klokka sju. Jeg garanter at det blir dritgøy å ha fokus på noe annet enn oss selv!

127_7792140780_3876_n

Sees på lørdag :-)

 

Leave a Comment

Jeg hadde en drøm…

For en dag! For en fredag! For en fest! For en feiring! I går ble den internasjonale kvinnedagen behørig feiret med et par hundre bortimot geniale damer over respatex-bordene på Tammys Sushi nederst på løkka her i Oslo. Initiativtaker var Tarapis favorittprogramleder Anne Lindmo, dronningen av dagens antrekk; NRK Nasjonalgalleriets Helle Vaagland og politisk redaktør i VG; Elisabeth Skarsbø Moen.

8mars 032

Allerede klokken åtte på kvelden inneholdt lokalet så mange fantastiske damer jeg både beundrer, ser opp til og har vært så irritert på at jeg nesten har sett meg nødt til å ty til verbal vold.

Når du ser dem samlet sånn, er det nesten ikke til å tro hvor mye bra damer som tør, tåler og terger her i landet. Det var nesten sånn at jeg måtte klype meg i armen, men siden jeg for anledningen hadde pyntet meg med selskapets eneste mann; min gode venn Roy, beholdt jeg bakkekontakten en stund i hvert fall.

8mars 076

Ikke før var jeg kommet innenfor døra så ble jeg stående fullstendig starstruck ved første bord. NRK P3`s Trine Sollie – kvinnen bak radiodokumentaren om Last Train og Last Train-boka jeg har blogget om før, introduserte meg nemlig for geniale humorist, skuespiller og blogger Gunhild Dahlberg.

Etter å ha lest hennes innlegg om jagerflyshow over Oslo og hjemmefødsler, er hun blitt mitt aller største blogg-idol. Det var også Gunhild som klinte til med åpent brev til Jonas Gahr Støre, din psyke satan og da hun satt der i går med min største svakhet; leopardmønstrete ermer på college-genseren, ja da ble jeg praktisk talt forelsket.

8mars 013

Men det var jo så mange andre deilige damer der. Tørrvitsenes spydige mester; Brita Møystad, kvinnen bak Popcorn uten nåde og vakre, velformulerte Marta Breen for eksempel.

8mars 021

Og selvfølgelig sjefsministrøsen Anniken Huitfeldt.

8mars 093

Samfunnsebattant og nå proff Tarapi-tomler Louiza Louhibi.

8mars 068

Men selve rosinen i pølsa og kveldens hedersgjest var seff Sigrid Bonde Tusvik for sin fantastiske VG-kronikk på 8. mars: «Eias briller har flekker av sæd».

8mars 025

Så da kvelden var over, svevde jeg på rosa skyer og svømte i hvitvin før jeg la hodet på puten med et smil og drømte verdens mest fantastiske drøm. Jeg drømte at Harald Eia hadde skrevet den samme kronikken om hvordan samfunnet nå var fullstendig feminisert og kvinnene hadde tatt over makta fordi folk danset i paljetter på Lørdags-TV og sånn, men i drømmen min ble ingen sure, ikke en gang så hysterisk vittig sure som Bonde Tusvik var i går.

8mars 048

I stedet trakk vi bare på skuldrene og postet et par halvslappe og nedlatende tweets om hvordan Dagbladet nå går nedenom og hjem når de gir kronikkplass til babyblå guttebloggere uten verken substans, fokus eller injurierende kraft. Litt sånn som den intellektuelle verdien vi tillegger uttalelsene fra Paradise Hotel-deltakerne som nå ruller over skjermen igjen. For det var jo det den kronikken til Eia var, bare blond, ufokusert og teit.

Også drømte jeg at hele Norges Synnøve Solbakken ble tatt med buksene nede av en vestkantblogger, men at hun i stedet for å ringe advokaten sin, ringte Skarsbø Moen i VG og sa hun ville stå frem som kåt. Skarsbø Moen ringte i sin tur seff meg for å knekke titler og ingresser: «Tosomhet er ikke noe for meg, jeg er altfor ung og deilig til det, sier Synnøve Solbakken til VG».

«Jeg liker å pule alle jeg har lyst på. Sorry, men sånn er det og sånn vil det fortsatt være. Jeg er bare laus og veldig fornøyd med det». «Det er deilig å pule, jubler Synnøve Solbakken i VG».  «Jeg driter i om det koster meg kjernepublikumet mitt bestående av femti pluss-tanter og tøffelhelter på NRK`s Eia-TV. Jeg gir faen, utdyper hun.»

Men så våkna jeg jo i dag da og får se at Eias kommentar om at han ikke har noen kommentar til Bonde Tusviks kronikk, får dobbelt så stor plass på nett-forsiden som selve kronikken, mens VG i en annen sak om en høyremann i kjole, spør sine lesere om kvinnedagen er nødvendig.

555126_10152611741115517_1781572850_n

Dagbladet på sin side melder at Tone Damli holdt Norges uskyldige ungpike-ideal i hevd og rødmet kledelig under gårsdagens Idol-sending da en syngegutt sang så fint. Og i kveld er vi i gang med lørdags-TV igjen.

I motsetning til hva Eia tror om meg som kvinne, er jeg av den oppfatning at lisens og kabel-abo bør komme med en kasse brennevin levert på døra hver lørdag. Uten er det jo helt umulig å holde ut den torturen de kaller lørdagsunderholdning her i landet.

Mitt eneste lyspunkt kvinnedagen derpå er derfor at det ser ut til at de endelig får tatt rotta på Mor Teresa. Dagbladet melder nemlig at verdens kanskje aller mest dyrkete kvinne-ideal: Ei gammal kjerring som aldri har pult og viet hele sitt liv til å stille opp for andre uten å forvente verken takk eller lønn andre steder enn i himmelen, nå viser seg å ikke ha vært helt idiot likevel og mest sannsynlig har tusket til seg noen millioner.

Nei, jeg tror jeg går og legger meg igjen og drømmer litt mer. Men først skal jeg sende en mail til VG: «Ja vi trenger fortsatt kvinnedagen, hilsen Norges eneste blogger mer laus enn Synnøve Solbakken». Når jeg sovner skal jeg drømme om at Tone Damli i stedet for å rødme i neste Idol-sending også, heller gjør en cover av salige Joan Jett; I don`t give a damn bout my bad reputation:

Se flere bilder fra fantastisk kvinnefest på Tarapi sin Facebookside her.

Leave a Comment

I år er jeg mitt eget juletre

Så ble det jaggu jul i år igjen. Første søndag i advent og racet mot familielykken 24. desember er i gang. I år er jeg min egen adventstake og juletre.

Jeg innledet høytiden med å pynte til jul sammen med deler av min urbane familie på homsestedet London Pub nå i helgen. Tonnevis av glitter, nisser og fjas var samlet inn av vår fabelaktige frisør og tradisjonsbærer Vidar Bigboy og stamgjester, skruller og fruktfat stilte mannsterke for å feste det hele til vegger og tak. Herregud så gøy! Hvem sier at ikke litt lykke kan kjøpes?

Allerede på trikken ned til London skapte jeg stor julestemning på Oslo Sporveier med batteridrevne julelys og bjeller til frukthatten. Jeg har jo blitt så vant til å gå rundt med frukt på hodet nå at jeg nesten glemmer det, men elektrisk bananbelysningen sørget for at jeg fikk god anledning til å formidle det glade julebudskap til nysgjerrige nordmenn og turister med kamera.

I år handler nemlig min jul om et fruktbart felleskap og det kostet ikke mer enn snaue sytti kroner i julelys. Vi er ikke alle røde julekuler, lilla adventstaker og ribbesvor med surkål. Noen av oss er fruktfat, tenner en syvarmet menorah eller spiser Halal i stedet. Da en dame på trikken sa til meg at jeg måtte tåle og stirres på så mye frukt og bling jeg hadde på hodet, svarte jeg at ja seff, det er aldri stirringen det er noe galt med. Kunne hun ikke spørre hvorfor i stedet?

Og det gjorde hun. Sånn fikk jeg fortalt årets jule-evangelium ikke bare til henne, men til hele trikken. Det hendte jo nemlig i de dager da det blåste en fascist-vind over Europa. Nordmenn skulle telles i manntallet for første gang på ti år og vi hadde lagt en sommer bak oss der vi sverget på å ta demokratiet og fremtida tilbake. Og da satt hun plutselig der på T-banen en dag: Banandamen.

Gyllenbrun i huden, med glitrende frukt på hodet, ble hun hvisket og tisket om av mine sidepassasjerer som mente det måtte være noe galt med henne. Ingen normale mennesker kunne ha bananer i håret, mente de.

Hvordan skal vi lykkes i å ta fremtida tilbake hvis vi ikke en gang klarer å akseptere litt frukt i hverdagen? spurte jeg damen på trikken. Hvordan skal vi ivareta et fruktbart felleskap når vi lar oss skremme av et par bananer? Hvordan skal folk få blomstre og modnes når vi prøver å luke dem ut så fort de spirer? Alle kan ikke være kålerabi og kål. Noen må få være kirsebær og vannmeloner også!

Det er derfor med bankende julehjerte jeg nå kan kåre Bjørg Sandkjær til måneds vinner av Tarapi sin frukthatt-konkurranse. Hennes redesign av militærhjelmen mens hun var på oppdrag i Zambia, er i seg selv et bidrag til verdensfreden.

Og når det gjelder alle dere andre som syns det blir litt i overkant fruktsomt med mango og julelys på hodet: Bruk adventstiden til en stille protest mot sosial kontroll og ufruktbar frykt med en hemmelig liten fiken i lommen! Frukt er aldri feil!

Se flere bilder fra helgens julepynting på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment