Tag Archives: Bergen

Når barndommens borg blir borte

Da jeg var liten vokste jeg opp i en borg. Komplett med tårn, ballsal, veggmalerier og vindeltrapper. Rommet mitt var i tårnet. Jeg er vokst opp i et tårnværelse med utsikt over havet. Det har jeg aldri glemt, men nå er det bare jeg igjen som husker det.

_2042039715Jeg tenker titt og stadig på min barndoms borg utenfor Bergen, men i dag dukket den også opp i avisa. Den gangen tilhørte borgen Biologisk Stasjon på Espegren der min far jobbet som forsker. Nå er borgen på private hender og selges som bolig på Finn.no.

_1004522548Jeg måtte google og trippelsjekke fem ganger før jeg ble sikker på at det var den samme borgen det dreide seg om da artikkelen fra Bergens Tidende dukket opp i Facebookfeeden min i morges.

Noe av grunnen til det skyldes at historien bak borgen slik jeg husket den, var annerledes. I den historien døde sønnen til borgbyggeren ikke i en flyulykke, men i en drukningsulykke i en av de mange halvt undersjøiske grottene borgen er bygget på.

_366038688Liket til gutten ble aldri funnet og faren som hadde gjort seg rik på kaffe bygget borgen som et minnesmerke over sin sønn. Derfor gikk det rykter på hele Espegren om at sønnen gikk igjen der oppe i borggangene da jeg var liten.

En kveld jeg satt inne på tårnværelset mitt og tegnet, kom plutselig min far og mor løpende inn helt skrekkslagne. De hadde hørt et skrik og lyden av noen som raste ned trappene til ballsalen og trodde det var meg.

Lillesøsteren min var baby og satt i vuggestol så henne var det ikke, men det var ikke meg og ingen andre heller, så i årene etter spøkte vi med at det måtte være spøkelset vi hadde hørt.

_142105525 Den andre grunnen til at jeg måtte dobbeltsjekke var at borgen på bildene til eiendomsmegleren ser utrolig mye mindre ut enn jeg husker den. Min barndoms borg var nemlig enorm!

Den hadde rungende ekko jeg ropte ut i skrekkblandet fryd, skumle og fargerike veggmalerier som danset i skinnet fra lommelykten min der jeg freste rundt på skattejakt i gangene, skjulte hulrom og en mystisk lem i gulvet som vi aldri fikk åpnet.

23114679_10155568485450781_141040614_nMen akkurat da jeg skulle trykke lik og del på saken om borgen, kom jeg på at jeg ikke har noen å dele den med. Det er bare jeg igjen som husker. I fjor døde min far, et par år før ham min mor og lillesøsteren min var altfor liten til å huske.

Det slo meg at det kanskje er den største sorgen når dine nærmeste blir borte. At levd liv og barndom blir borte med dem. Minner som minnes alene blir uskarpe gjenferd av dagene og årene som var når ingen kan hjelpe deg med å skarpstille dem. Når dine nærmeste går ut av tiden, går deler av din egen tid ut og bort med dem.

23140178_10155568485085781_1257821973_n Så nå som Allehelgensaften eller Halloween, kall det hva du vil, er over oss med full kommersiell tyngde i morgen, kanskje vi også skal bruke litt tid på å bla i minnebøkene, se på gamle bilder og minne de som er her om de som var her?

Om ikke annet for å bruke litt tid på å minne hverandre på hvor dyrebar tiden vi har sammen er? Jeg vet i hvert fall at de som nå kjøper borgen i Bergen får et ellevilt, lite gjenferd av barndommen min på kjøpet. Kanskje hører de den rase utfor trappene til ballsalen en dag.

Leave a Comment

Tøyengatas Tårnfrid

Milde himmel, her har det vært travelt i det siste altså! Først nå på søndag jeg fikk slengt meg på såffan og blogga litt. Tara fant nemlig ut at de ville fremskynde starten på min nye portrettserie der jeg intervjuer helt hinsides kule, norske damer som desverre altfor sjelden får spalteplass i media. Og jeg strekker meg langt for kule damer, derfor kasta jeg meg inn i en halsbrekkende Norgesturne fra Mysen til Bergen for å rekke deadline.

Som übersturmführer i Tøyen Gategerilja rakk jeg seff også å ta på meg superheltinne-hatten og hindre Bergen fra å brenne ned til grunnen i løpet av det snaue døgnet jeg oppholdt meg i breiflabb-kebabens hjemby.

Jeg og fotograf Xenia Villafranca skulle nemlig innom homsestedet Fincken etter endt arbeidsdag for å møte noen forumhorer jeg diskuterer med på det skeive nettstedet Gaysir, og da jeg gikk ut for å ta meg en røyk ble jeg altså møtt av flammer bak vinduet til platebutikken Apollon.

Jeg reagerte raskt. Apollon ble tross alt drevet av min gode venn Engelen og var fast hangout i min utagerende studietid i Bergen som vi jo behørig feiret i fjor. Brannvesenet kom umiddelbart og takket dagen etter publikum i Bergensavisen for rask og klar melding. Jeg og Xenia så ingen grunn til ikke å ta æren for det på flyet tilbake til Oslo, men savnet overskriften: «Gjester på homsested reddet Bergen fra flammehavet». For det skulle bli mer flammer denne uka. Mye mer. Homser også.

Ikke før var flyet parkert på Gardermoen måtte jeg nemlig suse avgårde til den fabelaktige homsen Vidar Bigboy sin bursdagsfest i den kombinerte frisør-, porno- og dildo-salongen han driver i Oslo. Det var en broket og fabelaktig forsamling gjester på både to og fire ben, men vesle Agnes stjal showet hva genial posering angår.

Dagen etter hadde jeg nesten glemt at jeg hadde invitert to deilige sørlandshomser og forumhorer på vorspiel siden de hadde dristet seg til hovedstaden på besøk. Under mitt faste motto; livet er ikke for pyser, tok jeg på meg Tårnfrid-hatten og vasket gulv med den ene hånden mens jeg forfattet en krass kronikk til Dagbladet med den andre.

Det viste seg nemlig at en av mine landsmenn på øya jeg har bodd på så lenge; den jamaicanske reggae-artisten Sizzla, var invitert til Norge for å synge om hvor viktig det er å få skutt og drept alle de deilige homsene mine! Vidar Bigboy med sin fantastiske og fargerike salong, Olaf og Kai som pakka ned og ut av kofferten fire ganger før Oslo-besøket inntil jeg måtte sette ned foten og si at det enkleste nok er bunad, det går til alt! Fantasiske, skjønne, levende og deilige menn som er menn på en litt annen måte enn det forventes at man(n) skal være og nettopp derfor beriker oss alle. Skyte dem? Over mitt lik!

More fire! skrek Sizzla. Brann over homser, alt de fortjener er en kule i munnen! Jeg skal vel faen meg gi deg brann ditt jævla rasshøl, sa jeg til meg selv – seff noe oppildnet av at jeg nyllig hadde klart å slukke en potensiell bybrann i Bergen – og kastet meg inn i en ny turne, denne gangen Marinlyst rundt der jeg stilte opp på P3s «Verdens rikeste land», «Kulturnytt» og «Dagsnytt Atten» for å forklare Sizzla hvor skapet skal stå: Ikke i Norge!

Det endte med demonstrasjon og meg som språkmektig spion for LLH på Sizzla-konserten der jeg blåste hans homofobe forsvarstale for sitt eget fanatiske martyrium til media etterpå. Det førte til at Sizzla gikk ut i Dagsavisen på lørdag og sa han vil saksøke meg. Bring it on, Sizzla! Tøyengatas Tårnfrid tar saken! Og er ikke dette påskekrim god nok for dere så vet ikke jeg. God påske til alle deilige tarapeuter der ute!

Se flere bilder fra bybrann, homseparty og demonstrasjon på Tarapis Facebookside.

Leave a Comment

Visst faen er det en kamp, Karl Ove!

Hvordan har helgen vært? Like fin som min? Jeg har nemlig vært i Bergen og drukket av selveste ungdomskilden! Det begynte i sommer en gang da Facebook presenterte to bilde-tagger av en jeg først gjenkjente som meg selv etter at jeg hadde stirra på dem et kvarter.

Facebookgruppa «Vi som kjente hverandre i Bergen på 80-tallet» dro på seg hundrevis av medlemmer utover høsten og nå på lørdag braket det løs. Et tresifret antall gamle rockere, studenter, døgenikter, dagdrømmere og forhenværende revolusjonære eks-tjueåringer skulle ta igjen det tapte på legendariske Hulen: Det gamle bomberommet under Nygårdsparken som har vært tilfluktsted for fremtidsoptimistisk fyllerør i mer enn førti år.

Jeg var bookingansvarlig på Hulen i flere år. Studiene som til slutt endte i en frynsete cand. mag. var helt sekundære i forhold til kulturrevolusjonen vi jobbet med i katakombene. Rocken var nemlig enda ikke død på slutten av 80-tallet, den bare lukta sånn.

Jeg har ikke satt mine bein på Hulen siden 1990. Enogtjue år senere stod jeg lørdag skjelvende foran øvre inngang med et fruktfat på hodet og en tale i hånden. Kristin som tok initiativ til det hele, mente nemlig at Tarapi sitt fruktfremstøt denne høsten er helt i tråd med fordums fruktløse overmot på Hulen og hadde derfor bedt meg holde kveldens velkomsttale.

Det var såvidt beina bar meg ned tunnelen som leder til Hulens indre. Ville alt være annereledes? Ville jeg bli skuffa? Kom jeg til å kjennne igjen folk eller var alle bare blitt gamle og ferdig med det? Hadde kidsa som driver Hulen i dag forsøplet min svarte, gule og fjellgrå ungdom med glade pastellfarger og klissete rusbrus? Jeg hadde jo hørt rykter om at de hadde pusset opp siden sist…’

Men i enden av tunnelen var det deilig dunkelt som alltid og da jeg åpnet døra inn, slo den imot meg som en mors kjærtegn over pannen til et bortkomment barn: Den deilig velkjente mugglukta opparbeidet etter tiår med dryppunkt fra taket, ølsøl og gjenferd av blårøyk fra en tid da sigaretter fortsatt var moderne. Kidsa hadde ikke kuppa Hulen, de hadde lagt den på sprit.

Jeg hadde jobbet med talen jeg skulle holde hele fredagen og fortvilet vridd hjernen i jakten på historier, minner og eksempler på livet så lenge før førti. Men slukøret måtte jeg innse at jeg husket bare glimt. Ungdomsgatas parlament var begravet under et tjue år tjukt jordskjelv av levd liv, forpliktelser, arbeidsgivere, seiere og nederlag. Men der i døra, mens mugglukta reiv meg i nesen, frøs tiden til is og smeltet.

Enda en gang var vi endelig krigere! Enda en gang var vi ikke redd for en dritt! Igjen visste vi at eneste fornuftige respons på tvungen dressur, er revolt! Enda en kveld var vi gutta på tur mot en fremtid vi visste var vår! Jeg var på nippet til å grine av skrekkblandet fryd sånn cirka tjue ganger i løpet av kvelden. Det koster litt snørr og tårer å møte seg selv i døra, stoppe, ta en øl og prate litt.

Og etter at jeg hadde pratet fra meg fra scenen, overlot jeg den til gamle Bergensband fra fordums storhetstid i breiflabb-kebabens hjemby. «Styrt» og vidunderlige «Vidunderbarna» hadde primalskriket inne og tok imot tidsmaskinen når vi landa i 1989. Men først ut var Kafkatrakterne, knausa av låtskriver Karl Ove Knausgård himself, med bror Yngve Knausgård på gitar. Og visst faen, Karl Ove! Visst faen er det en kamp!

Nå sitter jeg på Bergensbanen og blogger. I veska mi ligger et stjålet ølglass i hard plast. På den ene siden står det «Hansa» og på den andre «Hulen Bergen». Det stjal jeg så jeg kan drikke av det hver gang jeg kjenner det riste i grunnen jeg står på. Det er all jordskjelv og katastrofe-beredskapen jeg trenger. Du finner den nok du også, bare du leter godt nok i dine egne begravde grotter.

Se flere bilder fra helgens dypdykk i ungdomskilden på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Ungdomsgatas parlament

Jeg har akkurat vendt tilbake til de levendes rekker etter en kamp i dødens forgård mot hissige brasilianske øre- og tarm-bakterier. Gud brutle. Onde tunger på Facebook har til og med insinuert at jeg har pådratt meg en uønsket gravididet med en tilfeldig forbipasserende brasse, men dere som leser Tarapi vet jo seff bedre. Og skulle jeg mot formodning blitt utsatt for jomfru-inseminering slik som arme Maria sitt avkom vi har feiret slik nå i påsken var et resultat av, dreier det seg i så tilfelle om seriøse drittunger så mye tid som jeg har tilbragt på dass denne uka.

Herregud så elendig man føler seg når helsa er så på felgen at til og med innvollene truer med å forlate det synkende skipet som er min aldrende kropp. Jeg har aldri følt meg så gammel som nå i påsken og aldri har jeg vel heller hatt mer lyst til å dø. Da jeg satt på ramma for tredje natt på rad fremsto i hvert fall en kule i pannen som svalende lindring. Men heldigivs kan Facebook by på mer enn obsternasige venner. Akkurat da jeg følte meg som aller gamlest og vurderte å ringe filleonkel Jon på Evje som er en ivrig jeger med opptil flere registrerte skytevåpen og innvilge ham fellingstillatelse på en aldrende sjøku i Grimstad der jeg har tilbragt høytiden, blinket et rødt 2-tall med «You were tagged in the album `Vi som kjente hverandre i Bergen på 80-tallet`».

Milde Maria, Jesus og hele påskeslekta! Har jeg virkelig vært så ung?!? Det første sjokket ble raskt avløst av vill begeistring. Minnene fra min tid som bookingansvarlig på Rock-klubben Hulen i Bergen på slutten av 80-tallet strømmet på. Det var for øvrig en lang og hard debatt det der om Rock-klubb eller ikke. Streitingene ville det skulle hete Studentkro siden det jo var et sted for og av studenter, men vi selvgestaltede silkepønkere holdt stand. Til slutt vant likevel streitingene slik de gjerne gjør, men aldri – jeg gjentar; aldri, fikk de tatt fra oss vårt ungdommelige overmot!

http://www.youtube.com/watch?v=1O9Pj6VXWtA

Jeg kjente min indre stemme fra ungdomsgatas parlament vokse seg mer og mer høyrøstet etter hvert som jeg bladde meg gjennom albumet før en rynke plutselig snek seg inn i panna. Er jeg virkelig blitt så gammel? gnagde den inn over neseroten. Svekket etter brassenes bakterielle driblinger slo spørsmålet rot lenge nok til at jeg rakk å tenke det gjennom. Jeg henger mye på Gaysir.no, Norges største nettsted for skeive, men også Norges desidert kuleste sosiale nettsted uavhengig av emosjonelle og seksuelle preferanser. Riktignok dreier deler av aktiviteten på Gaysir seg om matchmaking og puling, men i tillegg til nyheter og annen underholdning byr de også på et debattforum der jeg elsker å slenge med leppa og generelt briske meg når jeg finner det for godt.

Vi som henger mye på Gaysir forum kalles for forumhorer, en tittel vi bærer med stolthet. Vi er så fornøyde med forumhoringen vi bedriver, at i hvert fall jeg, sjelden bruker videre tid på sjekkesiden av profilen min der. Likevel har jeg bitt meg merke i et uforholdsmessig høyt antall henvendelser fra purunge gutter som søker såkalt «modne» damer, eller altså det snørrungene kaller «milfs». Jeg har aldri skjønt greia. Ikke er jeg videre moden og for å kvalifisere til «milf» bør man vel rent typografisk strengt tatt ha født barn? Det evige rennet av guttevalper (jenter er for selvsikre til sånt) på Gaysir, resulterte likevel i en større reportasje for Tara der jeg sjekket ut markedet for Cougars i Norge og for å gjøre en lang historie kort: Dæven drøske!

Heteronettet buler over av unge gutter som vil ha «modne damer» som det attpåtil viste seg at de hadde den frekkhet å påstå at jeg var blitt! Det er forjævlig det der; at man utenpå tilhører kidsas definisjon av gamle tanter, sugger, megger – take your pick, mens man inni seg fortsatt løper med fanen høyt hevet over brosteinen i ungdomsgatas parlament! Men frykt ikke, kjære medsugger! Jeg har funnet løsningen! Etter den sjelsettende effekten bergensbildene hadde på meg er min ungdom nå udødelig.

Om tjue år er vi like griselekre i dag som vi i dag mener vi var for tjue år siden! Derfor sier jeg eder: I påskeharens navn skal dere gjenoppstå som nyklekket påfugl hvis dere dressed to kill går ut på byen og får noen til å ta et par lekre bilder av dere i dag, legger dem i en låst mappe på skrivebordet og åpner den igjen om tjue år! Samme triks kan seff gjentas så lenge kameraet virker. Som nittiåring føler du garantert at du så smashing ut som søttiåring! Og har du kameraskrekk kan du i stedet finne frem noen barndomsbilder som jeg har gjort i dag. De vil garantert få deg til å verdsette at den biologiske modningsprosessen ble satt i gang. For ordens skyld er det altså meg til venstre.

Leave a Comment