Tag Archives: Barnas Prosjekt

Forvent mirakler!

De av dere som har fulgt bloggen min mer enn et par innlegg, vet jo at jeg ikke akkurat er tilhenger av å sitte i sofaen som en lallende, passiv idiot og vente på at livets mirakler skal dette ned i fanget på meg, sånn som er blitt så populært blant kravstore og lykkejagende nordmenn for tiden.

Men det betyr ikke at jeg ikke tror på mirakler! Jeg tror bare man må skape dem selv. Mirakler skjer ikke av seg selv. For meg er definisjonen av et mirakel at noe «alle» sier er umulig, likevel skjer. Jeg har sett mange slike mirakler i min tid og kjenner mange mennesker som stadig får dem til å skje. En av dem er min gode venninne Merete Kemi Wear.

tarapivisa1-390x292

I 2009 startet hun opp «Barnas Prosjekt» i Pipa Brasil. Med to tomme never begynte hun på det som i dag er et levende prosjekt som fremmer forbedring av samfunnet gjennom identitetsutvikling av barn og unge ved å tilby aktiviteter knyttet til kunstfag, dans, musikk, språk, leksehjelp og sport.

Merete så gatekids og andre unger uten ressurser eller muligheter til å utvikle de unike individene de var og bestemte seg for å gjøre noe med det. Så enkelt og så vanskelig. Jeg besøkte både henne og Barnas Prosjekt i Pipa for et par år siden og smiler enda av det livsmotet, viljen og eksplosive dansegleden jeg og fotograf Stian Andersen så der.

320x

Derfor fryder jeg meg over at Merete og Barnas Prosjekt i år har ordna med alle julegavene for meg også. Snakk om et vaskekte julemirakel! Jeg haaater julegaveshopping. På hjemmesiden deres her, selger de nemlig lekre ringer i sølv i flere forskjellige design som passer til alle kjønn og legninger, så i år blir det et lite sølvmirakel til hele slekta.

Ring1-2

Klikk og kjøp du også! På toppen av det hele kan de av dere som kjøper ringer nemlig vinne en tur til fantastiske Pipa Brasil, en av Natal-provinsens virkelige perler. Pipa var mitt første besøk i Brasil og det eneste som ikke levde opp til forventningene om paradis, var at ikke riktig alle brasillianerene jeg møtte var like forfinet smellvakre som jeg var forespeilet.

brasiltrusebytt-390x292

Og mens vi snakker om skrævende menn: På fredag skal jeg få oppleve et aldri så lite personlig mirakel jeg også. Etter å ha sutret og klagd i alle år over at vi damer ikke slipper inn på den kinky, homofile herreklubben til Scandinavian Leather Men i Olso, er jeg omsider invitert!

Flyer Revise F65 22.11

På fredag er det nemlig fest for alle i SLM sine lokaler for å feire et annet mirakel; nemlig at Svein Skeid gir seg som leder for revisef65 etter å ha fått fjernet BDSM og fetisjisme som sykdomsdiagnoser i Norge – akkurat som man i sin tid fikk fjernet sykdomsdiagnosen homofili tidlig på søttitallet.

Både da og denne gangen sa folk flest at det var både umulig og helt usannsynlig, men takket være mirakelskapere som Svein, fikk vi det til likevel. Det er mange blomster i hagen, vi trenger ikke lukte på dem alle, men vi har alle en forpliktelse til å la dem blomstre.

Så nå som Erna og den nye regjeringen er i ferd med å revidere skolene her i landet, tillater jeg meg jaggu å foreslå at vi innfører en ny disiplin her også: Mirakelskaping! Vær forandringen du ønsker å se i verden! We want YOU to create your own miracles! God helg 😉

tarapivisa4-390x519

Leave a Comment

Frukt er aldri feil!

Da har jeg brukt helgen til befruktning. Jepp! Det er aldri for sent. Jeg leste nemlig i en nettdebatt forleden at 40 ikke lenger er det nye 30, men det nye 14. Så i en alder av 43 viser det seg faktisk at jeg er mer fruktbar enn noen gang, rynktete ferskenhud til tross.

Alle dere som henger på Tarapi sin Facebook-side vet jo at inspirasjonen til helgens feiring av mitt indre fruktfat er banandamen jeg møtte på t-banen i forrige uke. En sliten hverdag på vei fra Grønland til Stortinget satt hun der. I hvit bluse, olajakke, blomstrende sommerskjørt og med to digre, forgylte bananer på hodet.

Hun fikk meg til å smile mens to sidepassasjerer hvisket misbilligende om at hun måtte være mentalt forstyrret. Hvorfor i all verden er det så galt å stikke seg litt ut her i landet? Hva i alle dager er det med to gylne bananer som kvalifiserer til diagnose? Hva er feil med frukt? I stedet for å gi mine sidepassasjerer en velfortjent ørefiken, gikk jeg bort til banandamen og spurte om jeg kunne ta bilde av henne siden jeg syns hun hadde så fine bananer. Hun var ikke på vei til noe spesielt, sa hun, hun hadde bare pynta seg.

Bildet av banandamen utløste heftig diskusjon på Tarapi sin Facebookside. Spiren til noe fruktbart ble sådd. Vi planlegger nå å ta over samfunnet i det stille. I skrivende stund sitter små tarapauter rundt i det ganske land og klipper, limer og klistrer sammen de lekreste fruktfat til hårbøylene sine. Plutselig dukker de opp på foreldremøte, i butikken, banken, på postkontoret eller ute med søpla når du minst venter det og bam!

Da er du befruktet du også. Da er det ingen vei tilbake. Da er frøet sådd til en fruktbar fremtid for førti som det nye fjorten og alt det trenger er litt vann, befruktning tar nemlig på, det vet jeg som bedrev det hele lørdag. Gevinsten er imidlertid potensielt formidabel! Her kan vi virkelig høste som vi sår!

Riktignok rakk jeg aldri banken, postkontoret eller butikken. Jeg fikk meg aldri til å gå fra den fantastiske støttekonserten til Tarapi sine venner fra Barnas Prosjekt som jeg også har blogget om før. Under brua i Gamlebyen stilte nemlig både Madcon, Gatas Parlament og mange, mange fler, gratis på scenen til inntekt for en mer fruktbar fremtid for barna i Brasil.

Det var magisk. Deiligst av alt var alle jeg fikk til å smile bare ved å være der. Med frukt på hodet. Barna viste seg seff å være i god nærkontakt med sin indre tarapaut og krevde sporenstreks å få vite hvor jeg hadde kjøpt pynten, voksne ville ta bilde av meg og sammen med meg og noen prøvde å plukke druene mine. Men ingen insinuerte at jeg var mentalt forstyrret.

Man kan jo innvende at jeg tilbragte lørdagen i hjertet av det multikulturelle Norge som får antas å ha et noe mer positivt syn på et fruktig felleskap enn mange andre. Kanskje ville noen reagert annerledes på t-banen, i banken eller på butikken, det skal jeg teste ut neste gang, men en ting er sikkert: Ingen negative kommentarer vil noen gang få meg til å frykte for å hente frem min indre frukt igjen! Frukt er aldri feil!

Jeg planlegger nå en storstilt fruktparade for førtifjortiser i januar som vil få enhver Bieber-parade til å fortone seg som det den er: Fullstendig fruktløs. Jeg vil ha med meg så mange av dere som mulig. Vi stiller under parolene «Fruer og frøkner for en fruktbar fremtid» og «Ja jeg er et lekkert fruktfat».

Se flere bilder fra lørdagens fruktfest på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Dommedag for dummies

Jeg syns det burde være dommedag langt oftere. For de av dere som mot formodning ikke har fått det med dere enda, så annonserte altså den amerikanske radio-pastoren Robert Fitzpatrick at jorden skulle gå under nå på lørdag.
Jeg var ikke veldig bekymret. Jeg har tross alt møtt Jesus før. Det var i Sibir i 1999. En tidligere trafikk-konstabel hadde forskanset seg på et fjell sammen med rundt fem tusen kultmedlemmer i påvente av at syndefloden skulle komme i 2001. Han fortalte alle som gadd å høre på at han var Jesus. Jeg og fotograf Stian bestemte oss for å høre på. Det skulle vi aldri gjort. Å bestige et fjell i Sibir uten andre hjelpemidler enn apostlenes hester er ikke noe for en liten elefant.

Da jeg halvdød, myggspist og dekket av gjørme fra topp til tå omsider fikk kreka meg opp til Jesus, ga jeg klar beskjed om at jeg syntes han kunne lagt senteret for jordens undergang til et litt mer sentralt sted. Heldigvis fikk jeg rekvirert sektens eneste hest til nedturen. Hadde det ikke vært for det skabbete øket der, hadde jeg nok sittet på toppen av et fjell i Sibir den dag i dag. Dommedag er seff for hjelpeløse tullinger uten livsmot, men slike annonseringer av verdens undergang gir deilige påskudd for å kline litt ekstra til for oss som vet at livet ikke er for pyser.

Vi starta derfor dommedagsuka knallhardt. Sammen med den norske Reggae-artisten Nico D, inntok Tarapi Marinlyst allerede 18. mai.

Der brukte vi en halvtimes direktesendt etertid til forsvar av sjørøveriet. Tarapi har som dere vet nylig seilet jorden rundt under rosa sjørøverflagg.


Men litt raggamuffin-style piracy over eteren med Nico D, ga bare blod på tann. Jeg og Taras intet mindre enn blytøffe redaktør Torunn Pettersen økte på med et middagsmøte der vi klekket ut så svimlende gode reportasje-ideer for Tara fremover at kjerringene i lefsa «Alt for damene» bare kan slå seg konkurs før de en gang har kommet skikkelig i gang med å prøve å kuppe de norske 40+ leserne. Eat shit bitches! Dere har ikke sjans mot gamle sjørøvere som meg og Torunn! Hei, hå og en flaske med Acinatico Walpocelli Classico Superiore Ripasso. Nam!

Og enda var bare uka såvidt begynt! Det vidunderlige med dommedag er jo at etter oss kommer syndefloden. Ingen tror liksom på det, men i blikket til nølerne ser man likevel et glimt av frykt. Søndagsskoleskrekken ligger fortsatt og gjørmer seg i bunnslagget av norsk kultur der den oftest slår ut i hverdagslig religionshat mot muslimer, men med sjørøverflagget til topps kan man også bruke det til å borde livspysene og invitere til fest. Hver dag burde jo leves som om livet står på spill, for det er jo nettopp hva det gjør!

Fredag ble det derfor dommedagsfest på den nyinnredete balkongen her på Tøyen der Gaysirs eminente forumhorer og piratkolleger var invitert. Det ble et sjøslag! Og da verden fortsatt sto dagen etter, var det ikke annet å gjøre enn å stille seg på kaia og ønske velkommen Tarapis venninne Merete Kemi Wear og Barnas prosjekt fra Brasil. Sammen med Trude Arntzen som står bak Morradi-scenen på musikkens dag og som jeg skrev om i Tara-reportasjen «Asfaltroser», arrangerte hun nemlig loppis til inntekt for favela-kidsa i Brasil som har vært ute en dommedag før og vet å verdsette at de overlevde.

Nå teller vi altså mandag og to dager etter dommedag – og fortsatt ser jeg folk som ikke tør å leve. Tarapi innfører derfor dommedag hver dag! Ser jeg dere ikke danse i mairegnet minst en gang før juni, heiser jeg sjørøverflagget og tvinger dere til å gå planken! Nå har du overlevd dommedag, da kan du overleve alt!

Leave a Comment

Enden på Visa

Jeg har alltid vært av den oppfatning at å forlenge livet er en smal sak, særlig for globalt relativt søkkrike nordmenn. Og da snakker jeg ikke om helsekostpiller, rynkekremer, div astrale øvelser sortert under New Age og annet fjollete vissvass de overmette befatter seg med for å innbille seg at de lever.

Det er en svært enkel teori. Grunnelggende naiv har til og med enkelte hevdet; fuck them! Alle vet at når man er på reise varer dagene lenger. En dag tilbragt på ferie eller reise til et nytt sted i et annet eller eget land for den saks skyld, varer alltid lenger enn en dag tilbragt hjemme. Tid er et relativt begrep, det skjønte jo selv Einstein. Det er opplevelsen av tiden som gjelder for folk flest og ikke sekundviserne på en klokke. Teorien er da som følger: Dagene tilbragt på reise oppleves lenger så vil du forlenge livet må du reise mer!

Selvfølgelig opplever man også et par potensielt dramatisk livsforkortende episoder på tur, særlig hvis man drister seg utenfor charter-løypa, som da jeg og fotograf Stian nesten ble arrestert for ransforsøk av blodtørstig og tungt bevæpnet militærpoliti her i Brasil etter å ha blitt nektet servering av den fjortende minibanken på rad. Frustrasjonen førte til noen illsinte spark mot minibankautomaten, noe som igjen påkalte oppmerksomhet fra lovens bevæpnede avdeling.

Først etter noen telefoner til Stians egen kontakt i Visa fikk vi bragt på det rene at slikt er helt vanlig her, at det bare er lov å ta ut en viss sum per dag pga ransfaren og at vi nok måtte kjøre til Natal for å få ut penger. Visa er for velfungerende samfunn som det norske, det er noe av det første du lærer på tur. Og jeg og Stian har vært mye på tur. Siden nyttår har vi reist jorda rundt for Tara, men nå mens jeg sitter her på terrassen i Brasil og skriver, er vi ved reisens slutt. Det føles som det er et år siden vi begynte, men det er helt greit for da har vi jo levd et år lenger.

Resultatet av vår reise kan du lese om i vår nye Tara-serie «Lidenskapen i livet» der første reportasje av seks er å finne i Tara som er i salg nå. Vi har møtt fantastiske mennesker, fabelaktige mennesker, fått nye venner og hilst på noen gamle, men mest av alt har vi fått bekreftet at det alt egentlig handler om er å tørre å leve. Altfor mange jeg kjenner hjemme i Norge ser ut til å tro at de skal leve evig, at de har all verdens fremtid foran seg – og det til og med uten å flytte på seg i det hele tatt. For å parafrasere Forrest Gump så er nok livet ganske sant en godtebutikk, men en godtebutikk i Gambia er ikke helt som den hjemme. Jeg er av den oppfatning at du vanskelig kan se snopet i skogen av sukkertøy hjemme hvis du aldri har spist en tamarind-kule i Afrika.

Livsmot er så mye. Det kan være å tørre å gi faen i konvensjoner og krav og slenge seg på en sandbanke på Zanzibar slik min nye venninne for livet; Elisabeth Hake Lunde har gjort og som du kan lese om i neste nummer av Tara. Det handler også om å tørre å svare som henne når representanter fra rotteracet spør: Men hva gjør du med livet ditt da? og hun sier på tenkende menneskers vis: Må man absolutt gjøre noe og hva betyr i så tilfelle det?

Men livsmot kan også handle om virkelig å gjøre helt til kalenderen sprenges slik som norske Merete Kemi Wear her i Brasil. Hun er bestevenninnen til Marianne som vi har intervjuet her og driver en Capoeira, Breakdans og hip hop-skole for ghetto-kidsa uten fremtid. Gjennom «Barnas Prosjekt» har hun brukt alle sine penger på skolen, bor på et lite rom ved gymsalen og samler inn penger som et sprekkeferdig lemen. Sånt gir resultater og i mai drar hun og noen av de beste danserene og instruktørene på en lang festival-turnè i Norge. Med de aller enkleste midler har Merete klart å bruke sitt eget liv til å gi noen av Brasils aller fattigste barn det de aldri har hatt: håp, drømmer, fremtid og sist, men ikke minst; lek!

Jeg har vært borte lenge, men nå kommer jeg tilbake for fullt og jeg har ikke tenkt å gi ved dørene! Neste gang jeg møter en norsk bekjent som klager over å råtne i et kjedelig ekteskap, er pisslei av jobben som slave for corporate Norway, ikke tør komme ut av skapet som danseløve, homo, bi – whatever – eller sutrer over generelt kjedelige liv, skal de få seg en på trynet. Og den neste som sier til meg «så heldig du er som får leve og reise som du gjør» ryker rett på et shock and awe-attentat fra Tøyen Gategerilja. Og holder ikke det har jeg også gammelrosa-bloggen på lur for å gi dem en ørefik.

Det er dere som er heldige! Heldige som bor og lever i et av verdens aller rikeste land. Heldige som har de mulighetene dere har. Heldige som har de pengene, den utdannelsen, de ressursene dere har! Resten handler om valg. Bruk din mulighet til å velge, du er en av svært få i verden som har den. Livet er ikke for pyser!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment