Tag Archives: babyspråk

Sykt velkommen

Norsk helsevesen har blitt en av verdens beste maskiner. Nå er det på tide å sette maskinen på verksted og fokusere litt på menneskene i stedet.

I dag starter Forbrukerrådet sin kampanje #syktvelkommen. Den støtter jeg helhjertet. De har gjort en undersøkelse som viser at hver tredje av oss har hatt en negativ opplevelse med helsevesenet i løpet av de siste fem årene.

En ting er jo hva de hvite frakkene forteller oss, noe annet er måten de sier det på. Som kreftpasient i norsk helsevesen har jeg opplevd å føle meg som en gjenstand på et samlebånd. Og etter å hatt sommerjobb med å pakke Kong Haakon-konfekten på Freia Sjokoladefabrikk på 90-tallet en gang, føler jeg at jeg vet hva jeg snakker om.

054-440x633Ny kreftlege hver gang, inn på det kontoret, ut den døren, skumlesing av journalen min midt i trynet på meg under konsultasjon for å hamre inn det lite betryggende signalet: Skal vi sjå, hvem er dette her da, hva er hennes historie, den trettifjerde historien i dag.

094Jeg har sammenlignet det å være pasient med å være bortført av aliens. For sånn føles det faktisk for mange av oss som må omgås helsevesenet i hele sitt voldsomme maskineri over lengre tid av gangen.

Jeg har blitt snakket til på babyspråk og fullstendig over hodet på. Jeg har opplevd å ikke bli hørt når jeg har ligget på sykehus og sagt at noe må ha gått galt med den siste operasjonen, jeg kjenner det på kroppen. Før det var for sent, infeksjon utviklet seg og hele sykehusoppholdet ble tilsvarende forlenget.

dsc08481-440x293Noen ganger føles det å være pasient i norsk helsevesen mest som da jeg sist lå innlagt på Radiumhospitalet, endelig hadde blitt i stand til å gå litt selv, skulle ut av rommet for å hente meg morgenkaffe, bare for å tryne rett inn i posttralla som sperret døren.

dsc08479-440x293Systemet først, pasientene etterpå. Nå må vi prøve å sette menneskeligheten i system også. Et effektivitetsfokusert helsevesen som glemmer at det er mennesker det har med å gjøre, skaper usikkerhet, fortvilelse, skam, fremmedgjøring og noen ganger også direkte feilbehandling. Det er ikke godt nok. Vi er mennesker, ikke maskiner.

Leave a Comment

Kari du bedåre

Jeg har en venninne som ofte bruker helt meningsløse uttrykk som likevel gir mening for de innvidde. Hun heter June og sier sånne ting som «men han har jo ingen ressonans i speilrefleksen» når hun blir sjekka opp av en fyr som kanskje er pen, men likevel altfor dum til å tilfredsstille hennes strenge krav til samtale-kvalitet. Akkurat litt sånn er det å samtale med kreft-kirurgen som jeg har gjort på Ullevål i dag.

shokahara 003

Nå trodde jeg riktignok at jeg praktisk talt hadde doktorgraden i puppekreft etter mitt sinnssyke google-maraton da jeg ventet på å få vite om det var tegn til spredning, men i dag viste det seg altså at det fortsatt er en rekke ord og uttrykk i puppekreft-terminologien jeg overhode ikke behersker.

Epikrise, BRCA-test og ja, i det hele tatt: Null ressonans i speilrefleksen min da Ullevåls ellers både dyktige og sjarmerende kirurginne begynte å legge ut etter tilsynelatende kvalifiserte spørsmål fra meg. Men det var jo egentlig helt greit så lenge hun oversatte til norsk når jeg ba om simultantolking.

Dessuten likte jeg at både hun og kirurgen som mest sannsynlig skal operere meg, er kvinner. Jeg tilhører jo generasjonen som gikk på skolen da lærerne presenterte den gåten om guttungen som blir påkjørt, havner på operasjonsbordet, kirurgen kommer inn, ser sjokkert på ham og gråtende utbryter: Å nei, mitt barn!

Alt presentert foran et fullsatt klasserom med tilleggsopplysningen om at kirurgen ikke var guttens far. Hvem var kirurgen da? Da det ringte ut etter hundrevis av fremlagte forslag som ga norske skolebarn sin første innføring i helt hemningsløs konspirasjonsteori, var det seff ikke en eneste kjeft som hadde kommet på å foreslå at kirurgen kunne være guttens mor. Så utenkelig var en kvinnelig kirurg for bare trettifem år siden.

ullevål1 001

Men langt viktigere enn HVA de sier, er jo MÅTEN de hvite frakkene snakker til deg på. Vi er alle forskjellige og noen syns kanskje det er beroligende å bli møtt av en baby-stemme som oser ferdig uteksaminert fra empati-kurs over fjernundervisningen, sånn som en av de første legene gjorde da jeg begynte denne prosessen. Jeg ble i grunnen forundret da det han holdt i hånden viste seg å være en sånn ultralyd-dings og ikke en tåteflaske.

Kall meg gjerne ei sur gammal hurpe, men jeg responderer på babyspråk fra helsepersonell på samme måte som jeg har gjort det de ytterst få gangene en one night stand har turt å prøve seg på noe sånt i senga: Med vill scanning etter tilgjengelige rømningsveier, plutselig isfront og bunnløs forakt.

Misforstå meg rett, jeg syns ikke Tårnfrid-approachen til hun Aleris-sykepleieren var noe bedre. Hun minnet meg mest om den tyske legen min på Jamaica. Vi kaller ham bare Doctor Mengele. Det er en mannsalder siden han startet opp privatpraksis på Jamaica med et offentlig helsevesen som tar livet av langt fler enn det helbreder.

Doctor Mengele valgte å gjøre det etter at han mistet retten til å praktisere som lege hjemme i Tyskland av grunner jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Det får holde å si at så lenge du er over tolv år gammel så er han den beste legen som er å oppdrive i mitt distrikt og selve innbegrepet av tysk effektivitet.

ullevål1 003

Men så har du folk som Kari. Kreftsykepleieren jeg møtte på Ullevål i dag. Hun jeg skal ha med å gjøre resten av denne prosessen. En voksen dame som la av seg babystemmen da hun sluttet å være baby. Lun. Varm. Avslappa. Saklig. Glimt i øyet. Levende. Til stede.

Jeg så det med en gang der hun satt og fulgte med litt i utkanten av synsfeltet mitt da jeg snakket med kirurgen. Jeg gjenkjente det øyeblikkelig selv fra øyekroken: Et menneske blant mennesker, en som kjenner og vet hvordan det er å ha vært ute på sokkelesten en vinternatt før, en som kan gi trygghet ganske enkelt fordi hun er så trygg i det hun gjør.

At ikke første bud i sykepleierhåndboka er at man skal snakke til folk som folk, skjønner ikke jeg. Men Kari har gudskjelov skjønt det og heldigivs ble Kari min.

At det skal stå så mye på flaksen syns jeg likevel er noe for Jonas Gahr Støre å ta innover seg. Selv nøyer jeg meg med å feire at denne gangen vant jeg i Lotto. Så jeg sier som June igjen: Dette må feires med to strake shokahara over Youngstorget!

shokahara 013

 

 

Leave a Comment