Tag Archives: Aschehoug

Ut på tur og aldri sur!

God ny uke, småtøser! Jeg er jo så travel med å prøve å finne meg en passende, lekker, liten leilighet i Oslo nå som jeg føler jeg har blitt stor nok til å bo alene, at jeg nesten ikke rekker å blogge. Men å feste, det glemmer jeg aldri! Denne uka ligger det an til et hardt program i så måte.

Torsdag er det duket for den årlige hagefesten til Aschehoug som jeg jo befruktet i fjor som dere vet. Men har du som nordmenn flest ikke fått invitasjon til festen «alle» vil gå på, ikke fortvil! Jeg har nemlig sikret alle mine lesere en eksklusiv invitasjon til norges beste fotograf; Stian Andersen sin vernissage for Aha-utstillingen han skal ha på Tjuvholmen i høst!

Som dere ser fyrer Stian i gang sin vernissage når hagefesten slutter klokken 19.00 torsdag 30. August så da kommer seff både jeg, Tara-redaksjonen og alle de celebritetene vi har klart å sjekke opp ved buffeten, ned og holder nachspiel der vi også. Stian har fulgt norges eneste supergruppe Aha med fotolinsa i flere år, noe som nå har resultert i bok og en kick-ass utstilling alle avisene kommer til å snakke om.

Her får du sett Aha som du aldri har sett dem før! Tro meg, jeg har smugtittet på bildene! Og Aha-gutta dukker nok opp i live-format også. Stian har fått det ærefulle oppdraget å ta over stafettpinnen etter Sir Peter Blake på galleriet Stolper + Friends som åpnet dette nye galleriet på Tjuvholmen i fjor med Damien Hirst som første kunstner. Stian henger altså ikke med smågutter. Ikke med småjenter heller!

Jeg og Stian har reist jorda rundt sammen i mange år. Det begynte med en tur til Bosnia under krigen der vi bonda over en massegrav. Stian grein, jeg grein og et vennskap og profesjonelt samarbeid for livet ble etablert. Siden har vi intervjua Ku Klux Klan i USA, deltatt på voodoo-seremoni på Haiti, vært i krigen med geriljasoldater fra Hizbollah, hilst på folkegerupper som aldri har møtt hvite før på Papua Ny Guinea og besøkt noen av verdens vakreste reisemål – bare for å nevne noe.

Den siste serien jeg og Stian gjorde for Tara i fjor, reiste vi ut i verden for å møte norske kvinner som hadde brukt friheten og luksusen de aller fleste nordmenn har til virkelig å leve og oppleve livet – også utenfor Norges grenser. Innimellom slagene og over en drink, fabulerte vi om at vi en dag burde gi ut en behind-the-scenes-bok fra vår årelange verdensturnè. Den sanne historien om ukepressens mest sinnsyke radarpar, liksom. Men vi landet på at vi kanskje burde bli pensjonister først da fremtidige arbeidsgivere muligens ikke ville være så forståelsesfulle. Vi har altfor mye rart å fortelle!

Men torsdag gleder jeg meg i hvert fall til å henge med Stian igjen på denne vernissagen og jeg hører det blir fri flyt av champagne også, noe som alltid trigger mimresenteret i hjernen hos oss begge. Stian er virkelig en fantastisk fotograf så denne muligheten bør du ikke gå glipp av hvis du er i Oslo! For å være sikker på at de får bestilt nok champagne til oss må du takke ja på mail til info@stolperandfriends.com som forklart på invitasjonen øverst i dette innlegget og vips er du innenfor Stians fantastiske univers du også!

Se flere bilder av meg og Stian ut på tur, aldri sur og Tarapi på turnè på Tarapi sin Facebook-side her.

Leave a Comment

Sikkerhetsklarert fruktbar fremtid

Dette har virkelig vært en uke i fruktbare kvinners tegn. I dag avslutta jeg uka med Fredspris-utdelingen på Oslo Rådhus. Der stilte jeg opp sammen med en gjeng friske damer fra nettverket til Jomfrureiser som jeg reiste med til Botswana for litt siden. Vi hadde med oss norske flagg og roser for å hylle Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf, den liberiske fredsaktivisten Leymah Roberta Gbowee og menneskerettsaktivist og journalist Tawakkol Karman fra Jemen. Tre fruktløse kvinner som har stirra fremtiden i det hviteste av øye-eplet uten å blunke.

Jeg hadde seff fruktoppsats med full julebelysning på hodet og ble umiddelbart dratt til side av sikkerhetspolitiet ved ankomst. De mente de hadde sett meg før og ba meg legitimere meg akkurat da jeg skulle ta bilde av de fabelaktige damenes ankomst. Jeg forsikret dem om at fruktoppsatsen ikke kunne få noe eller noen til å eksplodere i annet enn litt latter, men de valgte likevel å finne frem sambandsutstyret for å sjekke om jeg var en potensiell frukt-terrorist eller ikke. Alfa, delta, fire, null, fem og en rekke andre tall og bokstaver ble kommunisert til sentralen før politiet nikket, ga meg visakortet tilbake og slapp meg frem. Der ser dere, sa jeg og fyrte av et kirsebærkyss i luften: Frukt er aldri feil!

Som nyfersk og sikkerhetsklarert fruktkurv ble jeg enig med resten av gjengen om at damer aldri er feil det heller, likevel har årets fredsprisvinnere fått forsvinnende lite oppmerksomhet her til lands i forhold til rockestjerna Obama i fjor. «Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet», sier Thorbjørn Jagland og Den Norske Nobelkomite i sin begrunnelse for årets tildeling. Jeg kunne ikke vært mer enig. Derfor er det også lenge siden jeg tilga Jagland for at han ikke ga Fredsprisen til Tarapi slik han lovet å vurdere på årets hagefest hos Aschehoug.

Årets Fredspris er den viktigste og riktigste på mange år. Sex-streiken Leymah Roberta Gbowee fikk liberiske kvinner med på er verdt en ekstrapris alene. Hun fikk kvinner over hele Liberia til å fortelle sine menn at de ikke ville ha sex med dem før borgerkrigen i Liberia var over og som en av flere strategier høstet det som vi vet frukter.

Hvor lenge skal vi sette vår lit til at menn i dress og slips rundt verdens møtebord skal sikre oss en fruktbar fremtid mens verdensfreden råtner på rot? Hvorfor tør ikke fler å tenke utenfor boksen? Sex-streik eller frukt for fred – ingenting er for dumt bare fordi det ikke passer inn i de strigla slips-konvensjonene til offisiell storpolitikk. Skal vi få en ny fremtid, må vi tenke nytt. Gi konvensjonell storpolitikk en real banan! Den dyrkes jo først og fremst frem i det små likevel.

Det blir litt sånn som da jeg på torsdag mottok prisen for årets mest fruktbare blogg under Tara Awards på Taras fabelaktige julefest og noen sa til meg: «Men vi førtiser er jo ikke særlig fruktbare lenger, jeg syns liksom ikke det slagordet om fruktbarhet passer seg helt når du blogger for Norges største 40+ magasin?» For virkelig å kunne skape en felles, fruktbar fremtid, er noe av det første vi må gjøre å løsrive oss fra konvensjoner om hva som passer seg!

Jeg sier som Gbowee sa til Dagbladet på fredag: «Verden vil ikke lenger ekskludere kvinner fra å delta i fredsarbeid. Dette er en stor seier, men vi kan ennå ikke hvile. Jeg feirer kanskje om 20 år, når vi har 1.000-2.000 kvinnelige ledere over hele verden». Altså høyst ukonvensjonelt. Get your fruit on! Nå er den jo sikkerhetsklarert også.

Se flere bilder fra Fredspris-feiring og torsdagens Tara Awards på Tarapis Facebook-side.

Leave a Comment

Get your fruit on!

Småtøser – jeg har fabelaktige nyheter! Tara-redaksjonen, Body Shop, Ole Henriksen og Restylane har slått seg sammen om å lage verdens feteste goodiebags til en samlet verdi av hele 7564 blanke, norske kroner til de tre beste frukthattene dere klarer å lage! Tara-redaksjonen og Tøyen Gategerilja utgjør juryen og hver måned frem til den store fruktmarsjen i januar, velger vi en verdig vinner. Vi begynner like godt med den feteste premien først:

Oktober-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-) + Brush on Bronze m/kost (368,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Day Cream SPF 15 (549,-) + Night Cream (499,-) + Eye Serum (629,-). Samlet verdi: 3166,-

Jeg simpelthen dør av begeistring over å ha fått med meg Corporate Norway i vår kamp for en felles fruktbar fremtid, det er nesten så jeg begynner å tro at Jagland lander på å gi oss Fredsprisen likevel!

For de av dere som mot formodning ikke har fulgt med i timen, suste jeg altså rundt i samfunnet en hel uke tidligere i høst med frodig frukt på hodet, inspirert av banandamen som jeg møtte på t-banen og som vi diskuterte heftig på Tarapi sin Facebookside. En sliten hverdag på vei fra Grønland til Stortinget satt hun der. I hvit bluse, olajakke, blomstrende skjørt og med to digre, forgylte bananer på hodet.

Hun fikk meg til å smile mens to sidepassasjerer hvisket surt om at hun måtte være mentalt forstyrret. Hvorfor i all verden er det så galt å stikke seg litt ut her i landet? Hva er feil med frukt? Ingenting, selvfølgelig! Jeg har derfor startet en landsomfattende aksjon i protest mot sosial kontroll og sure landsmenn som i sin frykt for frukt ikke bare dissa banandamen på T-banen, men også generelt undertrykker sin egen og andres fruktbarhet!

Jeg avsluttet høstens uke-aksjon med å infiltrere kultureliten på Aschehougs årlige hagefest og under mottoet «sammen frukter vi intet» fikk jeg som dere vet en hel rekke celebre støttespillere. Mia Gundersen var til og med så begeistret at hun måtte smake litt på fruktfatet.

Lørdag 21. januar blir det derfor storstilt fruktparade i hovedstaden. Samtlige stiller med sin egenkreerte frukthatt på hodet og jeg håper så mange som mulig av dere førtifjortiser vil møte opp så vi kan gjøre Justin Bieber-paradene til skamme en gang for alle!
Det blir oppmøte utenfor Stortinget klokken 15.00 den 21. januar 2012 der jeg vil holde en kort, men fruktbar appell, før vi paraderer ned Karl Johan til Bobs Pub på Grønland som jo tidligere har vist seg å servere fruktelig generøse mengder druevin.

Frem til da kjører vi altså konkurranse med premie hver måned. Finn frem hårbøyler og gamle hatter, superlim og morosaker og sett i gang. For de av dere som bor i byer der det finnes nipsbutikker drevet av nye landsmenn fra f.eks. Pakistan og Thailand, kan jeg opplyse om at jeg bl.a fikk en bærepose full av godsaker på Hadi City i Oslo til ti kroner. Ellers hadde Nille også et bra utvalg. Her er det bare fantasien som setter grenser!

November-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Whitening Cream (679,-) + Eye Serum (629,-). Samlet verdi: 2429,-

Ta bilde av dere selv med fruktfatet på hodet og post på veggen til Tarapi sin Facebookside, med en kort tekst som forteller hva dere har brukt og hvordan dere gjorde det så andre også kan lære. Dette er håndarbeid for viderekomne fruktfat! Et Hall of fame-album der dere får strutte til evig tid vil seff bli opprettet. I slutten av hver måned presenteres vinneren på Tarapi og Tara.no. Alle småtøser og førtifjortiser i alle aldre og kjønn oppfordres til å delta. En særlig utfordring er seff sendt til LLH – Landsforeningen for lesbiske og homofile på mail da jeg forventer at de i hvert fall har lang erfaring med «fruitcakes».

Get your fruit on!

Desember-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Day Cream SPF 15 (549,-) + Hand Cream (299,-). Samlet verdi: 1969,-

Se flere bilder fra høstens fruktaksjon, følg med og bli inspirert på Tarapi sin Facebook-side.

Leave a Comment

Sammen frukter vi intet!

I går innfiltrerte Tarapi og Tøyen Gategerilja kultur og makt-eliten på Aschehougs store hagefest.

Som dere vet startet jeg forrige lørdag en liten aksjon for en felles fruktbar fremtid, inspirert av banandamen fra T-banen som vi diskuterte på Tarapi sin Facebookside. Under mottoet «Frukt er aldri feil» har jeg derfor de siste dagene beveget meg i det offentlige rom med et fruktfat på hodet. Dette i protest mot sosial kontroll og sure landsmenn som i sin frykt for frukt ikke bare dissa banandamen på T-banen, men også generelt undertrykker sin egen og andres fruktbarhet. Med bakkestøtte fra Tara-redaktør Torunn Pettersen på plenen i Aschehoug-hagen, gikk jeg for gull.

For et fruktbart felleskap stilte seff redaktør Kristine Grønhaug i en av Taras argeste konkurrenter; magasinet «Det gode liv» som geriljafotograf for anledningen. Når formålet er et mer fruktbart Norge, legger man selvfølgelig smålige konkurransehensyn til side. Sammen frukter vi intet! Da Kristine fikk vite om den storstilte fruktmarsjen vi planlegger i hovedstaden i januar, mente hun at å gå for gull var altfor beskjedent. Etter to glass vin fikk vi nemlig øye på Torbjørn Jagland og bestemte oss for å gå for fredsprisen i stedet.

Jagland ble som dere ser umiddelbart fristet og lovet å ta forslaget opp til vurdering. Og selv om han ikke kunne sikre oss fredsprisen på stedet, garanterte han i hvert fall at Tarapi har hans fulle støtte i kampen for en fruktbar fremtid. Men ingen gategerilja kan vinne frem uten støtte i pressen så etter to glass druevin til, trev vi tak i Dagbladets Trude Ringheim som ene og alene redder avisens reaksjonære kvinnebilag «God torsdag» fra den totale fordumming. Trude er jo en av Dagbladets skarpeste hoder og penner og lovet selvfølgelig umiddelbart støtte til saken.

Dette førte til et formidabelt fruktfat av støtte fra Norges kulturavis. Dagbladets kommentator og tidligere sjefredaktør John Olav Egeland ilte nemlig umiddelbart til med sin støtte for et fruktbart felleskap.

Marie Simonsen som skrev den fabelaktige kommentaren «De fortapte menn» som jeg lenket til på Facebook onsdag, støttet også umiddelbart saken sammen med Ingunn Yssen da vi gratulerte fantastiske norsk-somaliske Amal Aden med å ha styrke til å løfte frem sitt indre fruktfat og gi alle fordomsfulle fruktfascister en skikkelig banan da hun kom ut av skapet som lesbisk i Aftenposten for et par uker siden. Amal avslørte også at hun er en ivrig leser av Tarapi og ga sin fulle støtte til fruktmarsjen vår i januar.

Skjønt enige om at Aschehougs legendariske hagefest har blitt altfor streit med årene og at fordums skandaler så og si er fraværende nå, minnet Mia Gundersen meg på at vi ikke må glemme befruktningen midt oppi alt. Vi klinte derfor til med litt pikekos i hagen i et generøst forsøk på å redde hagefestens gode navn og rykte.

Det hele utviklet seg til den rene fruktfest. Vi innhentet til og med kongehusets indirekte støtte ved Ari Behn sin mor Marianne Solberg Behn.

Før også selveste rosinen i komiker-Norge; Robert Stoltenberg kastet seg med.

Og det var fler – mange fler! Kampen for et mer fruktbart Norge er i gang! Frøet er sådd. Morellsteinen er spyttet og bananen skrelt. Og vi gir oss ikke før folk syns det er rart å sitte på t-banen uten frukt på hodet!

Se flere bilder fra en fruktbar hagefest på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Notater fra Nattboka II

På mandag reiser jeg tilbake til Jamaica. Mitt andre hjemland. Det er en stund siden jeg var der nå. Jeg lengter. Kroppen min lengter. Hjertet mitt lengter. Lengsel er hele fundamentet den jamaicanske kulturen er bygget på og det er også selve grunnmuren i mitt kjærlighetsforhold til øya. Jamaica er et land som lengter. I lengsel bor det sprengkraft, men også apati, aggresjon, lidelse og sorg.

Til tross for at Jamaica ble frigitt av de britiske koloniherrene i 1962 og har vært blodig lekegrind for amerikansk storpolitikk og colombianske kokainkartell siden, er folkesjela grunnleggende afrikansk. Fraktet hit som slaver gjennom 400 år, har deres forfedre etterlatt seg en kultur av skygger, drømmer, magi gjennom Voodoo, eller Obeah som det heter her, og lengsel etter et hjemland et annet sted som ikke lenger er. Jeg har skrevet en roman fra Jamaica. Den heter «Salt» og er en nattbok. Den kom ut på Aschehoug forlag i 2008, men er fortsatt å få kjøpt i billig pocketutgave på nett. Jeg pakker kofferten og drar fra dere med et utdrag herfra:

«Oowha, oowah.»
Miss Jude grøsset ved lyden av patoo der ute i mørket. Det var ikke så mye fordi hun var redd for å dø, at hun mente det var for tidlig, at hun ikke hadde levd et fullt liv. Det var på grunn av Raphael. Hvordan skulle han klare seg alene? Det føltes som hun alltid hadde vært ved hans side. Helt siden livet begynte og før det igjen. Som om Anansi hadde spunnet sitt nett over dem og bundet dem sammen som to fete fluer på skjebnens middagsbord.

Anansi. Miss Jude måtte le for seg selv der i sengen, i mørket, med sin egen død våkende i mangotreet utenfor. Anansi var edderkoppmannen i alle fortellingene de tok med seg, og som ingen helt hadde klart å ta fra dem igjen. Anansi var skyene som plutselig samlet seg til storm over et blikkstille hav. Han var solen som brøt gjennom regnet når sukkerkutterne aldri trodde det ville ta slutt, og badet de kalde markene i varme. Han var velsignelsen og forbannelsen bare tiden tillater, palmebladet i vinden som gir den ene mannen svalende skygge, men blåser over den andre mannens øyne når han går langs klippen. Smilet hans er svart som sorg og glitrende som glede. Stemmen smidig som bambus i vinden. Han har åtte ben, seks øyne og spinner et nett av omsorg og svik, håp og knuste drømmer, men aller mest, aller mest av tilfeldighetens silke.

Under seremonien i natt skulle hun la seg besette av trommene, la forfedrene ta bolig i hjertet og sende skyggen sin avgårde til fremtidens land. Var hun heldig, ville ikke døden hente henne før hun fant svar, og hadde de riktig flaks, ville Raphaels øyne våkne og drømmen han drømte trekke hjem til natten den kom fra. Hun var ikke redd, hun var ikke bekymret. Hun bare lurte. På hvordan det var. Å dø.

Etterpå fortalte de som var der at Miss Jude hadde skeket og hylt, gaulet og ropt på et fremmed språk, et annerledes språk, et språk de ikke forsto. Men alt Miss Jude kunne høre der hun døde foran trommene var lyden av vingeslag: Svusj, svusj, svusj! Var det hun som var blitt så liten eller var det patoo som hadde vokst seg så stor? Miss Jude smilte og krøp inn under uglens vinger. Løftet fra jorden og menneskene som fortsatt danset på den, gjemte hun seg der uglekroppens tunge skrog ble til vingens lette flukt. Hun kjente de myke fjærene kile henne i ansiktet. Snuste inn den stramme lukten av rovdyr som om hun skulle stukket nesen inn bak det pelskledde øret til en katt. Svusj, svusj, svusj!

Landskapet buktet seg under henne; grønt, blått, flytende, fast. Så kom de til engen, til hibiskusen som blomstret rød og hvit i veikrysset. De fulgte den grønne elven der den snodde seg som en slange gjennom fjellet, og der! Der fosset elvekilden fra klippene og der var moren, hvilende i det kjølige tussmørket under treet, ventende. Og ved siden av henne skygger, mange skygger. En av dem tok form og steg ut i solen utenfor silkebommulstreets krone. Sakte skiftet skyggen fra blått, til grått, til svart og en menneskelig form hun ikke kjente, men kjente likevel. Å ja! Å ja!

Leave a Comment