Tag Archives: anti-østrogener

Dåsefikler og andre vaginamonologer

La meg først unnskylde for at det ikke kom noen bloggrapport fra Ålesund, men det skyldes altså at jeg hadde mer enn nok med å gjøre jobben jeg skulle der, samtidig som jeg ble torturert av en kinesisk kjevekirurg jeg bare kan anta fikk sin opplæring i Abu Ghraib.

DSC05818Det begynte med en smerte i kjeven som fikk det til å svartne fullstendig for meg rett etter intervjuet var gjennomført og vi skulle i gang med fotografering. Heldigvis var intervjuobjektet fabelaktige Astrid Overaa, primus motor bak Teaterfabrikken i Ålesund og som dere kan lese mer om i Tara senere.

DSC05805Men selv en helaften med henne, visesang, sprit, øl og et aresenal piller samlet inn fra hennes vennekrets og som ingen riktig visste hva inneholdt, annet enn at de var «jævlig sterke», hjalp. Neste morgen våknet jeg med navnløse smerter uten talens bruk. Det var her kineseren fra Abu Ghraib kom inn i bildet.

DSC05822Fotograf Xenia kastet seg over telefonen og fikk lokalisert den eneste tannklinikken som kunne ta imot akutt-pasienter. Der ble tannkjøttet mitt skåret opp, visdomstannen boret opp i biter og dratt ut rot for rot.

Alt mens Abu Ghraib utbrøt ting som «ja jeg må skjære litt her nå» og «nei nå skal bedøvelsen virke», mens jeg skrek i skrekk og smerte, akkopagnert av knaselydene han laget i kjeven min. Tannhelsen får seg nemlig en solid knekk med så store doser cellegift som jeg har gått på.

11412320_10155718084590607_4131461695776246260_nXenia på sin side bare lo og tok selfies med meg på flyturen hjem siden jeg da var så animert av morfin at jeg visstnok var veeeldig morsom. Hrpmf. Jeg har høy toleranse, bedøvelse og sånn virker ikke på meg før etter en stund. I dette tilfellet en god stund etter at kjevekirurgen var ferdig.

Og hvis noen skulle tro at dette burde holde med smerte og legetortur for en uke, tar de grundig feil! I dag hadde jeg nemlig time hos gynekologen for å ta «en liten biopsi» som viste seg å innebære nok en sent virkende bedøvelse så blodspruten sto og jeg måtte bruke bind igjen for første gang siden brystkreftbehandlingens anti-østrogener smokka meg rett inn i overgangsalderen.

Gynecology-Chair-Electric-Motor-Gynekologstolen og tannlegestolen har sånn sett svært mye felles, spør du meg. Foranledningen for biopsien var at med antiøstrogener er jeg blitt like tørr i dåsa som sanden i Sahara. Det gnisser og svir og bare tanken på å føre fremmedlegemer inn der får meg til å reagere med hypervoldelige drapstanker.

DSC05827Heldigvis finnes det hjelp å få for oss som går på anti-østrogenene Tamoxifen, og det er lokal østrogenbehandling med vagitorier. Nå er det jo ikke akkurat sånn at det er kø utenfor soveromsdøra mi og at jeg har beilere og sommerflørter lina opp for en runde i sengehalmen.

Men siden det tar flere uker før disse vagitoriene begynner å virke, jeg må fikle meg i dåsa med dem hver dag de to første ukene og kjeven fortsatt er av ledd, kan det kanskje være like greit. Det er jo ikke akkurat som om jeg har noe særlig å by på i det departementet når både kjeften og glufsa er indisponert.

57Men det hadde jo vært litt greit om ikke begge deler streika samtidig, da. Sånn i tilfelle sommerlivet skulle ha noe å by på, mener jeg. Men den gang ei. Sa brura. Jeg kommer uansett til å blogge mye mer om overgangsalderen fremover.

Det jeg har lest om tema så langt er jo så kvalmende yndig, forsiktig og vagt formulert. «Opplever du ubehag nedentil?» og sånn. Ubehag?!? Nedentil?!? Jeg skal vel faen drøske meg få forklart hva det betyr å bli drylt rett inn i overgangsalderen på vanlig norsk! Brystkreftbehandling – the gift that keeps on giving. God sommer så lenge.

Leave a Comment

Skjør i toppen

Enda godt at ikke beinskjørhet er sånn akutt dødelig for jaggu tar det sin tid å få time til den slags kontroller. Jeg brista jo to ribbein under den famøse Thai-massakren i januar og fikk seff beskjed av kreftlegen min så fort jeg kom hjem om at nå måtte jeg utredes for beinskjørhet for den slags var ikke normalt.

Hun booket meg umiddelbart inn til utredning siden beinskjørhet jo også er en bivirkning av de antiøstrogen-pillene de setter mange av oss brystkreftpasienter på, så jeg så jo øyeblikkelig rullatoren spøke i det fjerne og forleden var det omsider duket for time hos spesialist.

IMG_7614Bevæpnet med urinprøve, troppet jeg opp mens jeg stille ba til guden av en helt annen kirke enn den dritkjipe norske som jo sa nei til kjærligheten denne uka ved å nekte å vie homofile.

Det jeg først og fremst ba om var at undersøkelsene ikke måtte involvere min store skrekk MR-maskina eller nåler inn i ryggmargen som jeg levende hadde sett for meg i et antiøstrogen-svett mareritt natten før.

Hvilken lykke da testene viste seg kun å bestå av blodprøver og en skikkelig pinglete røntgen-scanner i forhold til de Tsjernobyl-maskinene jeg har vært vant til på Ullevål. Jeg danderte meg derfor seiersikkert på liggebenken som en proff. Det har sine fordeler å ha vært ute for stråling før.

xray6Og da spesialisten fikk analysert bildene litt sa hun at hun rimelig sikkert kunne konkludere med at det ikke var tegn til beinskjørhet i hofter eller rygg, men at hun måtte avvente de andre prøvene for å konkludere med at jeg ikke var skjør i toppen siden det var de øverste ribbeina som hadde bristet.

IMG_7612Og da jeg så listen over alt blodet og urinen min skulle testes for, føler jeg meg rimelig sikker på at de finner ut av det. Gud bedre så mye rart vi sleper med oss rundt inne i kroppen. Det er jo det reineste solsystemet.

Men jeg er så driiiita lei av å være pasient. Det siste året føler jeg nesten ikke jeg har gjort annet enn å bli stukket med nåler, scannet, testet og analysert. Etter to prolapser og siste runde med eksem-bivirkinger av anti-østrogenene, er jeg rimelig forsynt foråsirresånn.

Jeg bestemte meg derfor for å gjøre mitt for å holde meg unna sjukehusene fremover og har nå flesket i gang med å svømme minst et par ganger i uka. 2000 meter i Tøyenbadet burde bidra til å holde knoklene samlet enda en liten stund tenker jeg.

IMG_7623Og da får det ikke hjelpe at jeg genererte en aldri så liten flodbølge da jeg hoppa uti første gang og at et par badelekende skole-ungdommer fikk et ufrivillig grunnkurs i hvordan en tsunami utvikles.

Flesk flyter og i vann blir man nesten vektløs. Og at kidsa etter all himlingen med øynene å dømme, helt klart konkluderte med at jeg må være skjør i toppen også, gir jeg like totalt faen i som kirka gjør i de kristne homofile. Her hører jeg bare på ekspertene og rullatoren kan vente!

Leave a Comment

Inn i det blå

Den setningen du hörer oftest under pustestyrt strålebehandling som jeg driver med for tiden er «pust inn i det blå». Det höres jo umiddelbart litt forlokkende ut: Inn i det blå, ut på havet, opp i himmelen, ut i det blå. Not really.

IMG_7224Setningen uttales nemlig av en datamaskin som er koblet til Robocop-brillene du har foran öynene der en skjerm med en gul, bevegelig strek og en blå, stillestående strek vises. Den gule streken er pusten din.

Den må du puste inn i den blå streken sånn at lunger og hjerte trekkes lengst mulig unna under selve strålingen for å minimere stråleskader. Så hver gang du klarer det blir du litt sånn: Jippi, litt mindre Tsjernobyl i lunger og hjerte denne gangen også!

IMG_7225En annen bivirkning av stråling som de imidlertid ikke forteller deg like mye om, er at man etter hvert blir så vant til å flashe brösta for gud og hvermann at jeg ikke en gang skjönte hvorfor journalisten jeg hadde med meg i dag spurte om hun skulle gå ut da jeg satt der i BH-en midtveis i den daglige stripteasen.

IMG_7220På grunn av fadesen under Thai-massakren rundt nyttår, har jeg jo fortsatt veldig vondt i ribbeina og det er et styr når man skal puste og pese så voldsomt hver dag. Så nå skal jeg utredes for beinskjörhet som kreftlegen forklarer i videoen nederst i innlegget.

IMG_7211Beinskjörhet er nemlig enda en mulig bivirkning av cellegift og anti-östrogener som jeg også må gå på. Så når jeg ligger og stirrer inn i Robocop-brillene nå, er det mitt liv som plutselig rullator-spaserende, beinskjör gammal tante som passerer revy.

Men fy faen for en rullatortante jeg i så fall skal bli! MTV`s «Pimp my ride» kan bare gå og vogge! Heldigvis er det likevel fortsatt litt i det blå.

 

Leave a Comment

Jeg savner cellegiften!

Fy faen, man blir så koko i hodet av kreftbehandling at jeg egentlig syns det er rart at de ikke smeller inn en psykiater innimellom alle legene, sykepleierne og onkologene man må gjennom.

sistecellegift 001

Nå fikk jeg jo siste cellegift forrige mandag og det var en dag jeg hadde sett frem til. Men etter møtet med kreftlegen i forbindelse med den videre behandlingen med stråling og anti-østrogener, bivirkninger og effekt av dette, har jeg tatt meg i å savne cellegiften.

sistecellegift 028

Det er noe med fienden du kjenner som er betryggende og godt. Det er usikkerheten, ventingen, alt det nye som tar rotta på psyken din under kreftbehandling. I hvert fall er det sånn for meg.

Cellegiften var liksom avgrenset, bestemt, fastlagt. Da jeg holdt på med det, kom det ingen nye overraskelser annet enn kvalme og utslitthet. Jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til. Nå har jeg en liste med fjarten nye og potensielt dritskumle ting på blokka.

sistecellegift 004

En ting er stråling og anti-østrogener, men i tillegg har jeg pådratt meg et gallopperende blodtrykk jeg stadig må få nye piller for og så må jeg faen meg scannes i et sånt helvetes MR-rør igjen fordi jeg har så store smerter i korsryggen som jeg på dårlige dager seff er helt sikker på er kreft.

sistecellegift 015

I tillegg blir jeg gaaaal av alle som nå kommer bort til meg ute i samfunnet og stråler over at jeg nå er ferdig med dette her siden cellegiften er over. De forventer seg jublende smil og erklæringer om at jeg nå kjenner meg frisk. Dra meg langsomt inn i fuglekassa etter de nesehårene jeg ikke har altså!

sistecellegift 029

Jeg er utmatta, sliten, deprimert og gruer meg som ei våt bikkje til resten av behandlingen. Men jeg vet det kommer bedre dager og at ting ikke er så ille som man frykter når man først kommer i gang.

Men etter å ha sittet og hørt på legen liste opp alle fallgruver, bivirkninger og dette-kan-du-ikke-gjøre, kjenner jeg at jeg har mest lyst til å bestille full avlivning ved neste konsultasjon.

Listen var så lang at fotograf Xenia ikke fikk pressa alt inn på filmen en gang. Særlig det der med hjertet friker meg helt ut, men vi står han vel av. Men nestemann som gnåler forventningsfullt om at jeg er frisk, tørker jeg snørra på altså!

 

 

Leave a Comment