Tag Archives: Angelina Jolie

Jippi, jeg har brystkreft!

Folk er faen meg gale, men aller galest er nok vi med en rykende fersk kreftdiagnose. Jeg har alltid ansett meg selv for å være et sånt middels emosjonelt menneske med en rimelig sunn evne til både å la meg begeistre, bli fly forbanna og lei meg uten fullstendig å miste grepet på virkeligheten.

Men etter at jeg fikk kreft ble jeg plutselig redusert til et emosjonelt vrak. En slags middelaldrende emo-kid med litt mer ryddig sveis, men med hjertet i en snor rundt halsen, hudløs, søkende og ikke minst vid åpen for all slags mulig crap det viser seg at folk serverer oss som er alvorlig syke.

aleris2 016

Først var jeg bare i sjokk og grein og grein, så var jeg apatisk og så ble jeg livredd. Emo-karusellen fortsatte å pløye seg gjennom hele registeret i turbotempo helt til jeg plutselig satt på bunnen av en rødvinsflaske og tenkte at hvis dette ikke tar livet av meg så er det egentlig en gave, jeg lærer jo så mye om å være menneske blant andre mennesker…

As if! Åh, fytti grisen, hvorfor står det ingenting i medisinske leksikon om at en alvorlig bivirkning av diagnosen puppekreft er at du blir helt idiot de første ukene? Men der satt jeg da; en lallende selvmedlidende idiot med tilgang til internett og alle velmenende kommentarer som foret min vrangforestilling om at denne kreften, den var kanskje bare til det beste.

Hadde jeg hatt en dollar for hvert eneste «stå på» jeg har mottatt de siste par ukene så hadde jeg lagt meg inn på privatklinikken til Angelina Jolie i Hollywood og tatt femstjerners puppe-operasjon der. Jeg mener, stå på? Hæ? Really? Står jeg ikke på? Burde jeg stå enda mer på enn jeg gjør? Hva burde jeg egentlig stå på?

aleris2 010

Jeg skjønner jo at man mener det godt, men etter stå på nr. 207, begynte jeg å fatte mistanke. Og da «tenk rosa, tenk positivt» ramlet ned i innboksen min på Facebook med masse standardiserte rosa kreftsløyfer, skjønte jeg jo at puppekreften min hadde gitt meg adgangspass til en hel verden av klissete positivitet som jeg tidligere knapt hadde ant at fantes.

Heldigvis tipset en Tarapi-leser meg om fabelaktige Barbara Ehrenreich sin bok: Smile or die – How positive thinking fooled America and the world. Barbara fikk puppekreft og siden hun er Amerikansk der de er enda mer klissete positive enn oss her i kjølige nord, ble hun straks teppebombet av multimillion-tenk-positivt-industrien.

Denne rosaindustrien utmerker seg først og fremst med en veldig militær språkbruk: Du skal kjempe slaget, slåss mot kreften, ta kampen, ut i krigen, stå på. Alt sammen fundert på en allmen, pervertert forståelse av at vi er vår egen lykkes smed, at det er mye vi selv kan gjøre for å bekjempe kreften, at det er vår egen skyld, at du er et dårlig menneske hvis du ikke er så inn i helvete positiv hele tiden.

Men så er det jo ikke så mye du kan gjøre. Så er det faktisk helt forjævlig. Så er det ikke din feil. Puppekreft er vanlig. Mange får det. Og bare legene kan gjøre noe med det.

aleris2 014

Og jeg er allerede positiv. Jeg er positiv av natur. Jeg er allerede en kriger, en sjørøver, en som vet å slåss. Jeg elsker livet og menneskene rundt meg og har aldri vært redd for å vise det. Kreft får meg bare til å elske enda mer. Men nettopp derfor blir jeg forbanna, sint, sur og full av galgenhumor. Det må være lov. Kreft er tross alt ikke noe gøy i det hele tatt uten galgenhumor.

Men så kom den da. Endelig. Beskjeden om at jeg ikke har tegn til spredning. Det var i går. Siden har jeg bare vært sånn: Jippi, jeg har brystkreft! Noe sier meg at denne diagnosen leveres med enda flere billetter til emo-karusellen enn de turene jeg allerede har vært på. Stå på!

 

Leave a Comment

Mens vi venter på Godartet

Nå er det jo ikke akkurat en godartet beskjed jeg sitter her klistra til smarttelefonen for å motta, men som over gjennomsnittet glad i ordspill klarte jeg ikke la Godot gå fra meg i tittelen her. Dere vet det absurde skuespillet om to fyrer som venter på en herr Godot som aldri kommer? Jepp, akkurat sånn føles det å sitte å vente på telefon fra kreftsenteret med svar på MR og biopsi: Absurd.

aleris3 003

Den telefonen skal fortelle meg om det er tegn til spredning, hvor hissig kreften er og hvordan og når vi kjører i gang med behandling. Og er det ikke flere tegn til spredning anser jeg den telefonen for å være godartet. Svært godartet! Ventetiden har jeg delvis brukt til å jobbe, delvis til å ligge på sofaen og stirre i taket, men aller mest til å google puppekreft. Det anbefaler jeg ingen andre i min situasjon å gjøre. Faktisk er jeg nå av den oppfatning at alle kreftleger burde forby sine pasienter å bruke google.

Etter et par døgn i puppekreftens cyberspace har jeg nemlig nå pådratt meg spredning til både hjernen (den er nemlig blitt så kaotisk at den ligger på IQ-nivået til en fireåring med ADHD), vristen (der jeg har en liten fettkul påvist av lege tidligere, men når du vet alt om google-kreft og spredning, skjønner du jo selvsagt at alle andre leger enn kreftleger er komplette idioter og tar fullstendig feil) og korsryggen (stress setter seg alltid i korsryggen på meg, men nå har jeg altså så jævlig vondt i korsryggen at det helt sikkert må være kreft – i hvert fall i følge google).

aleris4 009

I går var jeg faktisk så forsonet med at jeg straks skal dø av full spreding til hele skroget at jeg benket meg til for å se en NRK-dokumentar om fabelaktige Per Fugelli som har drevet og dødd av kreft de siste årene og mottok Fritt Ords pris for å snakke åpent om det. «Døden –  skal vi danse» het dokumentaren som jeg anbefaler dere alle å se på NRK nett-tv. Den fikk ikke meg til å grine i hvert fall. Jeg nikket bare megetsigende: Jepp, sånn er det vi har det vi som snart skal dø av kreft.

Noe av det aller verste med en kreftdiagnose er nemlig at du blir så inn i helvete selvopptatt, selvhøytidelig og i det hele tatt selvsentrert at du nesten ikke holder ut ditt eget selskap en gang. Så da sjølveste Angelina Jolie fjernet begge puppene i går på grunn av genfeil, var jeg bare sånn; pøh, kjerring, greit nok med millioner på konto, Brad Pitt i senga fra før og verdens beste plastiske kirurger på speed-dial. Du hadde jo faen ikke kreft en gang din utsulta Hollywood-hore!

Nå håper jeg det ringer snart.

aleris4 010

Leave a Comment

Jeg vil takke akademiet…

Natt til mandag satt jeg oppe helt til klokken seks om morgenen for å få med meg hvert eneste pompøse sekund av Oscar-utdelingen i Lala-land. Det begynte jo som vanlig med kjolene på den røde løperen. Det er nesten gøyest. Pålogget slarvegruppa mi på Gaysir.no hadde både jeg og nettvenninne Nyn skarpladde tastaturfingre klare for å dele ut spydige kommentarer om bekledingen til de tynne, glamorøse og rike.

Selv så jeg ut som en million dollar i meget godt brukte sedler der jeg lå og dvergflodhest-velta meg meg på sofaen i utvaska joggebukser, slåbrok og kanintøfler. Men det forhindret meg seff ikke fra å mene at Angelina Jolie så ut som ei utsulta luksus-hore der hun sto og delte ut pris med beinet demonstrativt stukket ut av kjolen!

Meryl Streep var det store samtale-emnet på nett hos oss. Nominert for gud vet hvilken gang har hun jo ikke vunnet Oscar mer enn to ganger og ikke siden 1983. Men så vant hun jo endelig i natt og leverte kveldens aller mest fabelaktige takketale. Det var tårer, henvisning til døde kolleger med blikket mot himmelen og et kast med armen i samme retning, ektemann og verdien av vennskap i livet – samt selvfølgelig en svulstig og generell takk for en fantastisk karriere. Endelig! Endelig fikk hun brukt alle de takketalene hun har hatt liggende klare, men aldri fått benyttet.

Før Oscar i år vurderte faktisk Meryl å gi ut bok med sine ubrukte takketaler siden hun mente de var altfor gode til å gå til spille. En strålende ide! Og da den norske kortfilmen Tuba Atlantic ikke dro hjem statuetten likevel, ble jeg inspirert til å gjøre det samme. Det er altfor lite takketaler i livet! Jeg mener seriøst: De skuespillerprestasjonene vi hverdagsmennesker avleverer på jevnlig basis er jo flere Oscar-statuetter verdig! Etter å ha våknet langt utpå dagen mandag, trakk jeg derfor i nye, imaginære og litt mer Oscar-vennlige kanintøfler og skrev min egen takketale til livets akademi.

– Åh, guuuud, dette hadde jeg ikke ventet! (Innlagt hikst, prøv å presse frem en tåre hvis mulig).

– Jeg vet altså ikke hvor jeg skal begynne, men jeg må i hvert fall få takke akademiet for anerkjennelsen av mine prestasjoner de gangene jeg har vært så travel om morgenen at jeg har løpt etter bussen med håndkle på hodet og likevel diskret klart å dra det av meg og late som ingenting under et helt møte mens jeg så ut som en hybelkanin på håret! (Slå ut med armene, gestikuler mot hodet og smil kokett – litt humor er viktig sa jo Tom Hanks til Hallvar Witzø bak Tuba Atlantic).

– Jeg må også få takke for at dere har sett mine umenneskelige anstrengelser rundt utallige middagsbord og bardisker når folk, men mest fe, har lirt av seg sine verdensanskuelser og livsangst basert på VGs siste oppslag om svineinfluensa, bedervet kjøttdeig, eller en kvinne observert i Niqab på Karl Johan. Det er fantastisk å endelig motta anerkjennelse for min evne til å holde pokerfjes av hensyn til husfreden og velge mine kamper med omhu! (Bukk lett mot publikum her).

Som singel må jeg selvfølgelig også takke for hederen dere nå gir meg for min evne til enkelte ganger å fake en fabelaktig orgasme – langt bedre enn Meg Ryan i filmen When Harry Met Sally – bare for å bli kvitt et gnagsår av en one-night-stand som overhodet ikke ønsker retningsbeskrivelser mens han strever med å lese kartet opp-ned og insisterer på å kjøre meg lukt inn i Sahara når jeg gjentatte ganger har prøvd å peke ham i retningen av Amazonas.

Jeg er også grepet over at jeg nå endelig anerkjennes for mine prestasjoner ovenfor barnefamilier ombord på fly da jeg utallige ganger har klart å unngå både å kapre flyet og utøve vold mot samtlige av verdens fremtidige despoter under åtte år som har løst billett til en slik maraton-forestillling over Atlanteren som den jeg hadde til New York i fjor for eksempel.

Aller mest rørt er jeg selvfølgelig likevel over å motta denne prisen for min evne til å beherske meg alle de gangene jeg selv bare har lyst til å legge meg ned på gulvet som en trassig og illsint fireåring i et møterom, på gata, eller kanskje aller helst på morgenbussen, slå med hendene og rope «Neeeeei» før jeg skriker «Jeg vil ikke!»

Takk! (Husk slengkyss mot publikum mens prisutdelerne dytte-går deg av scenen og pausemusikken spiller høyere og høyere).

Se bilder av flere skuespillerprestasjoner på Tarapis Facebookside.

Leave a Comment