Tag Archives: akevitt

Første søndag i julebordstida

Jeg holder meg stort sett unna utelivet på sene lørdagskvelder. Det er jo forlengst statistisk bevist at norske gater innehar den høyeste prosentandelen overstadig berusa idioter i verden en lørdagskveld sånn rundt 03.00.

Og i desember måned øker denne prosentandelen betydelig. Da skal jo alle de som aldri går ut resten av året også ut med slipset rundt hodet, rakna nylonstrømper og ribbefett dryppende fra munnviken. I år tjuvstartet jeg julebordsesongen pent og pyntelig allerede i forrige uke.

DSC01955Hjemmelaget Crème Brûlèe etter en bedre middag med gode venner en fredagskveld er aldri feil. En liten svingom på byen etterpå tok vi oss også tid til. På fredager er jo det fortsatt ganske gøy. Men nå som julebordsesongen er i gang for fullt, er det ikke til å unngå at man ryker på en lørdag i verste taxikø-tid sånn innimellom slagene.

DSC01963Misforstå meg rett; jeg elsker å spise deilig mat med gode venner, det er bare alle de andre folka man møter på transportetappene til og fra som går meg på nervene. Og de er jo ganske tynnslitt fra før nå som kreftlegene har smokka meg rett inn i en kjemisk indusert overgangsalder med disse pillene jeg går på og første massive hetebyge inntreffer allerede ved akevitt nummer en.

DSC01970Min bordkavaler påpekte tørt at jeg minnet ham om en Bayonneskinke akkurat i det den trekkes opp av kokevannet og jeg kunne ikke akkurat si meg uenig. Legg til senebetennelse i venstre kne og en massiv prolaps i korsryggen så skjønner man jo at det å vime rundt på proppfulle utesteder uten tilgjengelige stoler – eller å stå i taxikø med fjarten utagerende eksemplarer av arten missing link – ikke akkurat fortoner seg som en fest.

Hvor er forresten forskerne når vitenskapen trenger dem? Her har de leita etter the missing link helt siden Darwins tid også har jo arten befunnet seg i Norge under julebordstida hele tiden! Bare i går kveld alene ble jeg antastet av et stk. møkkfull unggutt som kalte meg mamma (!), nedspylt i akevitt av en sidemann i baren som overhodet ikke var i stand til å holde glasset sitt stille og nesten veltet av stolen av en dame i raknet rød kjole – i tillegg til å få servert følgende kompliment fra en annen sidemann i baren: «Vet du hva, du har faktisk et veldig fint spermtryne.»

DSC01977Neste lørdag blir det rett hjem etter middagen! God julebordstid så lenge.

Leave a Comment

Mitt Afrika – Jeg har ribbe i ovnen

Neste gang jeg skal ta meg fra Nairobi til Mombasa vurderer jeg å gå. Motorisert transport her i Kenya er virkelig ikke noe for pyser. Da vi endelig kom oss på en buss i Nairobi, var det til å begynne med rørende å se at busselskapet hadde slik omsorg for sine passasjerer at de til og med advarte oss mot å ta imot mat og drikke fra fremmede. Det er jo fint å vite at de ønsket å skåne oss for en potensiell død fra matforgiftning, tenkte vi…

Men den rørende følelsen varte bare til vi kom ut på motorveien og bussen begynte sin første forbikjøring av tre trailere på rekke i 160 kilometer i timen – PÅ VEISKULDEREN inn mot bushen. Da skjønte vi jo at grunnen til at de ikke ville risikere matforgiftede passasjerer var at de så gjerne ville drepe oss selv.

Bussene som kjører i ekspressrute Nairobi-Mombasa får den Al Quaida-drevne sørlandsbussen jeg har blogget om før, til å fortone seg som en ettermiddagshvil i en himmelseng. Tydelig inspirert av MTV`S «Pimp my ride», er bussene så rigga og stripynta i bling at de må være enhver gangsta`s våte drøm.

7 timers busstur endte derfor i enda en natt uten søvn. Med blanke og oppsperrede øyne så jeg døden i hvitøyet så mange ganger at jeg allerede halvveis hadde forsonet meg med at dette var slutten og sett livet passsere revy så ofte at jeg begynte å bli lei av reprisene.

Men som ved et sant julemirakel kom vi til slutt ikke bare frem til Mombasa, men også hit til Diani Beach og Villa Milele, eid av våre to gode venner Sigbjørn og Ernst som vi er her for å besøke. Det første jeg gjorde var å hoppe i bassenget, noe som igjen fikk meg til å lure på om jeg faktisk kanskje var død likevel og mot alle odds hadde havnet i himmelen ved en ren feilbooking.

Men etter noen hardt tiltrengte timer på øyet satte vi kurs for stranden og sakte begynte det å gå opp for meg at jeg virkelig er på ferie.

Og selv om det skurret litt i 35 varmegrader når Sigbjørn plutselig reiste seg fra lunsjbordet med utbruddet » Åh, gud, jeg har ribbe i ovnene, jeg må gå», så kom jeg fort inn i tropisk julestemning og satte i gang med å lage en ekte norsk snømann av sand.

Og hjemme i Villa Milele igjen, feiret vi en forsinket juleaften med vår egen Josef over grytene; den fast ansatte og rent ut fabelaktige kokken her på Milele: Mr. Joseph Karisa Kazungu. Jeg tror ikke det finnes så mange afrikanske kokker som har fått til en så god hjemmelaget surkål som ham.

Tyttebærsyltetøyet hadde overlevd den strabasiøse ferden fra gravlunden hjemme i Oslo og smakte faktisk så godt at vi nå har funnet ut at det ikke bare er jule-akevitten som bør krysse ekvator for å få den rette smaken, men også tyttisen!

Julefrosken ble høytidelig overrakt vertskapet og fikk sin rettmessige plass på treet.

Før vi satt oss ut ved bassanget og nøt ribbe, akevitt, juleøl, tyttis, surkål og hjemmebakte lefser fra lefse-Randi på Brandbu. Det smakte fantastisk!

I kveld skal vi ha stor grillfest ved bassenget med flere inviterte gjester og i morgen er det nyttårsaften på stranda. Hvis det er sånn å møte døden per buss i Kenya, dør jeg gjerne igjen!

Leave a Comment