Tag Archives: Aftenposten

Hans manndoms bankende spyd

Folk som mener det bare er uskyldig moro å kjønne barn på SFO har rett og slett ikke skjønt det. Det ender jo bare med at jentene vokser opp til å bli passive husmorporno-konsumenter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I helgen er jeg nemlig intervjuet i Aftenposten til en sak om den nye husmorporno-trenden som er over oss. Amerikanske Audry Carlan bak den «erotiske» bokserien «Calendar Girl», selger for millioner og har akkurat vært i Norge.

Kort fortalt handler det om en såkalt «lykkelig hore» som nyter alle sine kåte kunder. Her blir kalenderpiken «gjenomboret av den lange og omfavnsrike stålstangen hans» både i senga, oppetter veggene, i dusjen, på gulvet og på kontoret. Hei hvor det går! Visstnok for henne også.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg syns nok Aftenposten er misvisende i sin forsidehenvisning. I stedet for «erotikk» burde det i grunnen stått «romantikk». Eller aller helst «heteronormativ kjønnsrollerunking for kvinner».

Det er jo topp at også kvinner finner publikasjoner som gjør dem kåte, men når utvalget er så begrensa og kjønnsstereotypt som det er, blir det jo bare patetisk.

DS7_2393Vi lever fortsatt i en kultur der kvinners frie seksualitet er tvunget inn i en rolle som passiv mottaker. Kvinnelig seksualitet som selv er aktiv, handlende og grådig, er fortsatt såpass skambelagt at skal det selge får vi gjøre hovedrollehora til, vel, hore.

Bare sånn kan millioner av kvinner ta for seg og samtidig unnslippe skammen. Alle vet jo at myten om den lykkelige hora er heteronormativt akseptabel. Er du hore så er det jo ikke bare stor stas, men også ønsket i vår seksuelle populærkultur at du skal nyte jobben på kundens premisser.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg måtte derfor frem med både storslegga, mannlige rumpehull og strap-on i min kommentar til Aftenposten. Jeg har nemlig lang erfaring med oversetting av husmorporno under flere år på Jamaica. Min mest brukte setning var «hans manndoms bankende spyd presset mot hennes delikate blomst».

De nest mest brukte ordlydene var «han ser», «han tar», «han syns», «han vil», «han liker», «han gjør». Husmorpornoen slik den fortsatt lever i beste velgående, fremstiller altså fortsatt kvinnelig seksualitet gjennom mannens blikk.

Jeg sier ikke at vi skal forby den slags bøker eller at du er er umenneske hvis du liker å lese dem, men jeg syns det er helt på sin plass å påpeke at dette er alt annet enn «uskyldig moro».

Husmorporno er bare enda et utslag av den ekstreme kjønninga vi fortsatt bedriver i vår kultur helt fra barna er små. Når SFO-guttene i Trondheim her forleden fikk tilbud om PC-dag og jentene om neglespa, er det nemlig heller ikke «uskyldig moro».

DS7_2339Hele kjønnskulturens kjerne er jo at den er så indoktrinert i oss at vi stadig blir forledet til å tro at den er bagatellmessig og sågar til og med «helt naturlig».

Mens den i virkeligheten regulerer og begrenser både kvinner og menn helt inn i det innerste av privatlivet med seg selv og høyrehånda som her.

Det blir nok ikke orden på dette her før absolutt alle ligger på gulvet og hikster i latter over begreper som «manndoms bankende spyd» og «lange og omfangsrike stålstang». Just saying 😉

Leave a Comment

Blindpassasjeren

Jeg er redd. Det er en sånn ubestemmelig frykt du får når du vet det er noe viktig du har glemt, men ikke hva. Sommeren er her, luften er klar, solen gul, himmelen blå. Jeg har ferie for første gang siden gymnaset. Jeg har bestemt meg for å feire den i Norge. Barna spiser is, det sitter glade mennesker i parken og griller. Det er så stille. Oslo skinner. Alle de travle menneskene som er verdens beste i å lage samfunn er borte når turistene kommer for å ta bilder av dem.

Bare de glade menneskene er igjen. De smiler til meg. En dame spør om jeg vil ha jordbær i parken. Jeg fryser på ryggen i varmen. Redselen legger seg som en kald klut over pannen, jeg stryker den bort på vei inn til Rema på Oslo S for å handle. Mellom reolene klistrer den seg til pannen igjen. Det var her jeg handlet da jeg kom til Norge for første gang etter fem sammenhengende år på Jamaica. Jeg kjente meg ikke igjen.

Norge var blitt et fremmed land. Fremmed, men likevel kjent. Som et uskarpt minne, som en følelse av dejavu. Jeg hadde akkurat vært på postkontoret, men det var ikke postkontoret lenger. Det var blitt en slags butikk med CD-er, DVD-er og masse annet jeg ikke skjønte hva hadde på postkontoret å gjøre. Jeg skjønte ikke hvordan man gjorde det på postkontoret lenger og ble flau over min egen utilstrekkelighet og gikk til banken i stedet, men akkurat det samme hadde skjedd der. Jeg gikk ut igjen med uforettet sak.

Gatene på vei ned til Oslo S var så rene, fasaden på Glassmagasinet så gnistrende stor, menneskene så velkledd. Borte var haugene med nybrent søppel fra gatene hjemme på Jamaica. Borte var lausbikkjene som spiste restene av det som ikke var brent helt opp. Borte var tiggerne uten bein eller armer, crack-horene på hjørnet, barna som måtte jobbe på markedet i stedet for å gå på skolen, kokainsmuglerne i dyre biler med tungt gull rundt halsen og maskinpistoler på innerlomma. Og borte var alle lydene, luktene, bruset av havet mot stranden, suset av vinden i palmene. Bare fremmed rikdom var igjen.

Ren, smilende, glatt og skinnende rikdom. Den slo luften ut av meg der jeg gikk mot Oslo S. Inne på Rema hadde Norge forandret sigarettsalget også. Det var dataskjerm, kort og lapper med selve sigarettene gjemt bak kassen, men det visste ikke jeg og siden jeg følte meg som en fremmed i eget land, var den eneste jeg turte å spørre, en pakistansk ryddegutt i fruktdisken. Jeg følte liksom at jeg hadde mer til felles med ham, men det følte jo ikke han så han bare stirret på meg som om jeg var åndsvak da jeg spurte hvordan man kjøpte sigaretter i Norge nå.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle glemme det nye blikket fem år på en øy hadde gitt meg på verden. Der og da sa jeg til meg selv at det var en gave, at en blindpassasjer hadde smuglet seg med i hjertet mitt og at ingen skulle få jage ham ut igjen.

Fire år senere er det altså sommer i Oslo og jeg har ferie. Jeg har blitt vant til Norge nå, jeg har vært her mye. Jeg går ut av Rema på Oslo S og smiler til barna som venter på bussen og spiser softis i solen mens jeg tenker at det er skittent her, at det er altfor mange narkomane foran stasjonen, at det er bra at Oslo-politiet nå bevilger penger til å jage dem vekk med en storaksjon i hele sommer så Hurtigruta-turistene kan få fine bilder. Redselen klistrer seg til pannen igjen. Hjertet slår så hardt at jeg blir kvalm og må bøye meg litt frem for å få puste. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg.

Hjemme må jeg inn på do og kaste opp. På gulvet ligger lokalavisen fra stedet der han jeg leier rom hos er fra. Et bilde dekker forsiden. Tolv asylsøkere ser i kamera. Jeg ser de prøver å smile, men det ser bare vrengt ut. I midten står en middeladrende, norsk dame og mann. De smiler. Med hele seg. Øynene forsvinner nesten i brede smilerynker. Øynene til de rundt dem er mørke, blikket et annet sted. De holder i en stor presenning full av fiskestenger. «Flyktningene var veldig glad for den storslåtte gaven fra fiskarlaget» står det under.

Jeg tenker at det var koselig av fiskarlaget, at alle i Norge sikkert syns det var koselig av fiskarlaget, at det er så mange koselige nordmenn i småbyer og tettsteder rundt omkring som koser seg med å gjøre det koselig for asylantene på mottak i nærmiljøet så de kan kose seg med å fiske litt etter fisk nå om sommeren og ikke bare etter et liv.

I Aftenposten som ligger ved siden av lokalavisen på gulvet, ser jeg et oppslag om at flertallet av nordmenn ønsker en strengere asylpolitikk. Jeg reiser meg med bankende hjerte og skyller ansiktet over vasken. Jeg ser meg i speilet og gjenkjenner min egen redsel som glemsel. Det er så altfor lenge siden sist han ga lyd fra seg, blindpassasjeren.

Leave a Comment