Tag Archives: Afrika

Fem uker, fem land i Afrika

For en tur! Vi begynte i Nairobi, fløy til Mombasa og Zanzibar, tok båten til Dar es Salaam, kjørte bil til Mikumi og tilbake, fløy til Kampala og videre til Windhoek, før vi la ut på den mest sinnssyke roadtripen gjennom Namibia ever.

20527189_10155331696165781_562950532_nVi vurderte faktisk å kontakte Guiness Book of Records. Tre norske damer, en firehjulstrekker og 1534 kilomter på fem dager. Det er det mest slitsomme og fantastiske jeg har gjort noen gang. Så er også denne selfien fra begynnelsen av denne roadtripen gjennom Namibia et av mine favorittbilder fra hele reisen.

20561653_10155331651980781_1481631085_nJeg liker å ta bilder. Floskelen forteller oss at et bilde kan si mer enn tusen ord, men noen ganger kan bilder også være ord og i stedet for ord. Som da vi møtte Masaaiene i Mikumi og ikke hadde noe felles språk, men fikk brutt isen med selfiefunksjonen på kamera.

20526585_10155331690695781_1143025018_nEn sånn kontakt opplevde jeg også med Himba-kvinner i Namibia. Vi ser alle verden i bilder og bilder av oss selv sett utenfra er noe som overrasker og fryder de fleste.

20614089_10155331649180781_1856731665_nFor du gjør noe med virkeligheten når du fotograferer den. Du filtrerer den gjennom ditt blikk, din måte å se på, dine tanker om hva som bør fremheves og utelates.

20526708_10155331641335781_1503695786_nFotografiet er ikke bare et dokument, men også en tolkning av virkeligheten. Virkeligheten slik du selv ser den.

20292508_10155312364965781_1859939809_nJeg er på ingen måte noen fotograf, men jeg har et blikk jeg ser med, en smartphone og et bloggkamera. Jeg liker å se og å dele det jeg ser. Likevel er det jo så mange slags linser vi ser gjennom vi mennesker. Sånn som når vi ser på Afrika fra her i nord for eksempel.

20561972_10155331745380781_718218480_nAfrika er kanskje det kontinentet i verden som vurderes mest homogent av Europeere. I virkeligheten er det et av de aller mest versatile kontinentene vi har. Folk, landskap, mat, kultur, har helt ekstreme variasjoner mellom de mange Afrikanske landene. Sånn sett kan man faktisk innvende at Europeiske land er kjedelig like i forhold.

20527468_10155331773630781_199875499_nMen se selv. Eller se hva jeg har sett. Jeg har lagt ut mine små tolkninger av virkeligheten på Snapchat og Instagram @lenewikander hele veien underveis, men nå har jeg også laget et album fra hele turen på Tarapi sin Facebookside her. Ta en titt og se om du ikke ser noe jeg ikke så 😉

Leave a Comment

Kampala Cool

Nå blir jeg straks 49 år og førti pluss max så det er ikke ofte jeg blir starstruck lenger, men i Kampala ble jeg det så grundig at jeg nesten ble slått i bakken. For på klubben Top Notch ramla jeg jaggu over en av Ugandas og Afrikas største og hotteste artister akkurat nå; sjølveste Bebe Cool.

20068308_10155265206175781_1536451390_nTopp reggae og ragga-artist Bebe Cool har vunnet et stjernedryss med priser, blitt utnevnt til 46664 African ambassador av sjølveste Nelson Mandela og fått kåret remix-låten sin «Born in Africa» til Afrikas beste sang gjennom tidene av BBC World Service sine lyttere.

 

I tillegg har han blitt skutt av politiet og nesten blitt sprengt i fillebiter under et dødelig bombeangrep utført av den islamistiske terrorgruppa al-Shabab mot en av hans konserter. Og lista fortsetter. Født og oppvokst i slummen fortjener Bebe Cool virkelig artistnavnet Cool!

20017543_10155272782955781_1087243960150935462_o Det var vår venn Jero Williams som hooka oss opp med Bebe Cool da han tok oss med på den nyåpna klubben Top Notch i Kampala der backup-sangeren hans Edith med mange, mange fler holdt en svett, øreblåsende, hoppedansende jamsession til langt uti de små timer.

20031102_10155265209785781_721168918_nKampala har en av verdens (!) mest yrende og happening utelivsscener med utallige konsertsteder, klubber, puber, barer – you name it! «Du sovner i skoa» er krigsropet til nattelivsugler i Uganda.

20017740_10155265025685781_7737025387595966649_oNattklubber over flere etasjer, jazzscener, arenaer, små puber, store festlokaler – det pumpes ut musikk fra hvert eneste gatehjørne i Kampala. Folk er blide, høflige, entusiasistiske og sjukt danseglade.

20068318_10155265211385781_992961482_nVi ble ikke catcalla eller snakket slibrig til av en eneste mann og det skyldes altså ikke før omtalte førti pluss max-alder, men rett og slett at ugandere respekterer sine kvinner. Helt himmelsk forfriskende!

20067759_10155265208380781_1061558099_nAt kvinner står sterkt i Kampalas natteliv  gjenspeilet seg også på scenen der alle kvinnelige artistene vi så fremsto saftig sexy uten noen gang å fremstille seg som et snev av slutty objekt, sterke, pågående og helt hinsides talentfulle. Det irriterer meg grønn at vesten ikke hører og ser mer til Afrikansk musikk.

19988987_10155265206365781_1618855632_nMed superstjerner som Bebe Cool og hundrevis av andre helt i toppsjiktet av spennende artister og musikk som produseres i Afrika nå, kan det bare skyldes gamle forkvakla forestillinger at Afrika ikke blir satt grundig på kartet i vesten nå. Men det driter heldigvis Afrika i. For dette kontinentet er happening som aldri før.

20068394_10155265213985781_346185033_nMerd 13 av verdens raskest voksende økonomier og en ekstremt ung befolkning er det Afrikanske kontinentet endelig klar for å slå tilbake. Fashion, musikk, mat, storbyliv, stil, håndtverk og et totalt annerledes blikk på verden slik vi kjenner den, er bare noe av hva Afrika har å slå i bordet med nå.

20116897_10155271457855781_997040282543372677_oOg der leder Uganda og Kampala an som et av kontinentets desidert mest spennende destinasjoner. Jeg kan i hvert fall ikke vente med å dra tilbake og syns det er dritkult at pioniirs.com som jeg reiser rundt med i Afrika nå, setter fokus på denne byen. Kampala Cool! It`s a thing! Check it out! Og ikke glem og følge oss for daglige oppdateringer på Snapchat @lenewikander. Sees i Namibia neste gang.

Leave a Comment

Ferie hver dag!

Jeg har ikke hatt en ukes sammenhengende ferie siden jeg gikk på skolen. I stedet tar jeg litt ferie nesten hver dag. Her er triksene mine.

19894034_10155254989505781_1822368063_nLivet som frilanser betyr at du i praksis er på jobb hele tiden, hver eneste dag, hele året. Du har alltid noe som må leveres, noen du må være tilgjengelig for og noe du bare må researche. Hele tiden. Og helt ærlig så trives jeg med det. Jeg tror jeg hadde klikka dersom jeg skulle gjøre ingenting i fire uker.

IMG_20170705_072912_630(1)Sånn som nå var det for eksempel en svare kabal for å få til denne fem ukers rundreisen jeg er på i Afrika nå. Ikke ferie det heller, men det krever sin frilanskvinne å rydde såpass mye tid borte.

19894375_10155248807460781_1296779577_nNå er jeg hyra inn som reporter for den nye reisebooking-plattformen pioniirs.com som tar sikte på å hooke opp turister med helt vanlige, fantastiske mennesker.

19866571_10155247854835781_665614572_nDet betyr at vi farter rundt, møter folk, skriver saker og er bissi så og si hele tiden. Men midt oppi alt må vi bare ta en timeout. Som for eksempel da vi innvilget oss en bedre middag på takterrassen til Emerson on Hurumzi på Zanzibar.

19964868_10155254992870781_1487099822_nDa dras kontakten ut noen timer, du er bare til stede i øyeblikket og kobler helt fra alt.

19874075_10155254993210781_794096906_nEller som da vi bodde hos fantastiske Karianne på Upepo Garden utenfor Dar es Salaam.

19866491_10155248792745781_712552506_nHennes utrolige reise fra Asker til Afrika kan dere lese om i reportasjen jeg laget for siste Tara. Nå er hun blitt en god venninne og en time rett ut i hagen til gjestehuset hennes, er en av de beste hverdagsferiene jeg har hatt.

19970560_10155255097310781_1587314987_nEller som da jeg tok meg fire timer ute på Mbudya Island som ligger rett utenfor gjestehuset til Karianne.

19904451_10155248799800781_1416025872_nDer jeg velta meg i førtiplussprinten min på en vindskeiv gammal kurvstol.

19894341_10155254992425781_1766922643_nStirra tomt og lykkelig utover det indiske hav.

19883804_10155248804045781_368881809_nOg spiste verdens beste gourmetmåltid i form av en enkel helgrilla fisk og salat.

IMG_20170704_183016_483Det handler om å velge å koble ut, rydde plass til et kvarter, en time eller fire, midt i en supertravel hverdag der du tar deg tid til å bare nyte livet akkurat der du er.

19965013_10155255093085781_475827351_nSkru av mobilen, sett på tevannet, gi faen i maset. Som de priviligerte menneskene vi tross alt er i Norge, blir livet og hverdagen det vi gjør den til. Vi vet aldri om vi dør i morra og neste sommerferie er altfor lenge til. Derfor lever jeg litt ferieliv hver eneste dag.

19866623_10155247852350781_1706229816_nNeste gang skal jeg ta dere med på et møte med de fantastiske Masaaiene i Mikumi, Tanzania. Jaggu klarte jeg ikke å klemme inn et kvarters hverdagsferie der også da jeg slang ræva nedpå en oljetønne midt ute i bushen sånn for å avlaste ryggen jeg sliter med etter all kreftbehandlingen.

19987600_10155255146465781_261365608_nDer satt jeg og lot den øredøvende stillheten i det ville, afrikanske landskapet synke innover meg og kjente på at, jo, den er magisk denne hverdagen jeg lever nå. Følg meg på Snapchat @lenewikander for daglige oppdateringer fra hverdagen min her i Afrika i sommer. God ferie så lenge! 😉

Leave a Comment

Kvinnekamp med balltre!

Hva ville du gjort hvis din 14 år gamle lillesøster ble tatt med til stammens eldste kvinner for å kjønnslemlestes? Startet et cricket-lag! Møt Maasai Cricket Warriors i Kenya.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I 2007 fikk Chris og søskenene hans nok. Kjønnslemlestelse av kvinner er forbudt i Kenya, men i Maasaikulturen praktiseres det fortsatt. Omskjærerne bruker barberblad, saks eller kniv.

19477984_10155202716295781_1019541533_nRedskapene er sjelden desinfisert og kvinnen gis ingen midler til å dempe den uutholdelige smerten mens de skjærer bort hennes klitoris og labia. Omskjæreren syr henne så sammen og alt som er igjen er et lite hull der urinen kan passere.

19512562_10155202710065781_756065754_nChris og hans nærmeste familie på 34 bestemte seg for at denne uhyrlige og kvinneundertrykkende praksisen måtte ta slutt og at den skulle gjøre det med deres generasjon. For å skape oppmerksomhet rundt saken startet de Maasai Cricket Warriors og nå også Maasai Cricket Warriors Ladies.

 

«Cricket er et spill med teknikker som ligner mye på våre egne kampteknikker som Maasaikrigere», forteller Chris når vi møter ham og noen av søstrene hans i Maasailandsbyen der de bor.

19251187_10155202711205781_391244002_n«Tiden for stammekriger er over, men det er ikke kampen for et rettferdig liv for våre kvinner», fortsetter Chris som klarte å redde sin yngste søster fra kjønnslemlestelse. Prisen han og familien har betalt for det er å bli utstøtt av stammen.

19478019_10155202737955781_631470001_nNå har de fått laget en dokumentarfilm du kan se et utdrag fra over og reiser land og strand rundt med cricket-lagene sine for å spre informasjon om og protest mot kvinnelig kjønnslemlestelse i Maasaikulturen. «Vi måtte finne en måte å fortsatt være krigere på i vår moderne tid. Den fant vi med cricket.»

19251057_10155202751035781_240948408_nGuttene og jentene i Masai Cricket Warriors må være noen av de stolteste, tøffeste og mest ihuga feministene jeg noen gang har møtt.

Som dere vet er jeg nå på en lang rundreise i Afrika med den nye reisebookingplattformen pioniirs.com. Den tar sikte på å kunne koble deg som reisende og turist opp mot helt vanlige, fantastiske mennesker som Chris og familien hans.

Sånn at du kan oppleve verden på nært hold samtidig som du bidrar til å gjøre den til et bedre sted.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Verden trenger flere krigere som Chris og hans familie og den trenger det nå! Følg meg på denne eventyrlige reisen der vi prøver å forandre verden ett møte mennesker imellom av gangen. Jeg snapper daglige oppdateringer fra behind the scenens på Snapchat @lenewikander og utvalgte highlights på Instagram @lenewikander. Kvinnekamp med balltre er fremtiden!

Leave a Comment

Når kvinner sier nei

Noen ganger møter du mennesker som gir deg så mye mot at du bare bretter opp erma klin klar for å slå ned all motstand som måtte komme din vei og slåss til siste slutt for det som virkelig er viktig her i livet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En gjeng bestemødre i Korogocho-slummen i Nairobi er den typen damer. Korogocho er en av Nairobis største slumområder der rundt 200 000 mennesker bor i blikkskur, med åpen kloakk og smale smug fordelt på bare 1, 5 kvadratkilometer.

19458059_10155202735655781_1825127349_nSlik ekstrem fattigdom fører med seg sykdom, uoverkommelige vanskeligheter med å skaffe seg livsopphold og ikke minst vold. Men den andre siden av ghettolivet i slummen snakkes det lite om.

19458137_10155202725490781_950597067_nDen ekstreme kreativiteten du må ha for å overleve under sånne vilkår. Livsviljen, pågangsmotet, viljen til å slåss for din rettmessige plass i verden. I ghettoen som i samfunnet for øvrig, rammer seksualisert vold først og fremst kvinner og barn. Det finner ikke bestemødrene i Korogocho seg i.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så nå har de organisert selvforsvarskurs der de lærer å stå opp for seg selv, si nei, sparke fra og slå ned om så blir nødvendig. Voldtekt av kvinner og barn er desverre utbredt i slummen og eldre kvinner er særlig utsatt fordi menn antar at de ikke er hiv-smittet.

19477911_10155202734950781_825151894_nDe trener i et blikkskur der de lærer å slå fra seg, yte motstand, bruke kroppsspråket og ikke minst bygge sin egen verdighet. No means no! My brain, my eyes, my body! roper de høyt, hardt, aggressivt. Resistance! Defiance! Protest! Dette er motstand, dette er kvinnekamp, dette menneskeverd i praksis.

19489505_10155202730275781_1076271545_nMen å henge en dag med disse damene i et av Afrikas verste slumoråder, er også det aller gøyeste jeg noen gang har gjort. Latteren runger like høyt som kampropene mellom blikkskurene i Korogocho og viljen til å vise aktiv motstand mot en verden på menns premisser, burde inspirere hvem som helst til aldri, aldri å stå med lua i hånda i noen av livets sammenhenger ever again!

19489472_10155202722050781_932082113_nKan voldtektsoffer og bestemor på 97 år, født og oppvokst i en slum resten av verden forlengst har gitt opp, så kan faen meg du!

19512084_10155202732485781_1401444325_nHvor himmelropende urettferdig er det ikke at barn må vokse opp, leve og dø her når det eneste norske og andre priviligerte barn har å klage over er, vel, ingenting.

19489713_10155202727685781_2028843407_nNok har vært nok altfor lenge. Det er på tide å ta makta tilbake og la pengene gå dit de hører hjemme. Patriarkatet, storkapitalen og verden slik den er organisert nå må rett og slett få seg en på trynet, vises motstand, møte kamp og bøye seg for menneskeverdet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er derfor jeg er på denne lange rundreisen i Afrika nå. For å hjelpe den nye bookingplattformen pioniirs.com med å gi damer som bestemødrene i Korogocho og mange andre helt vanlige, fantastiske kvinner og menn, muligheten til å dele sine liv med verden og tjene penger på det samtidig. Penger er makt. Makt er muligheten til å bygge seg et verdig liv.

19458141_10155202736255781_5118695_nFølg Pioniirs på Facebook her og sjekk ut en helt ny måte å oppleve og forandre verden på og følg oss for daglige oppdateringer på Snapchat @lenewikander og Instagram @lenewikander. Skal vi forandre verden må vi begynne med oss selv i det små. De store gutta har forlengst vist at deres måte å gjøre det på ikke funker for andre enn dem selv.

19489706_10155202717955781_923340968_nNok er nok, fuck this shit, vi skal alle kunne være prinsesser hvis vi vil!

Leave a Comment

Nei, vi skakke ha chiuaua

Du vet du har vært på en sinnsykt bra safari når løvene kommer så nærme at bildet du sitter igjen med på mobilen er dette…

17238221_10154875024940781_166028138_nHeldigvis fikk jeg summet meg av sjokket og hadde med et skikkelig kamera der jeg fikk med meg business-enden av løven også.

IMG_20170307_164754_119De fleste forbinder safari med sightseeing på savannen, men på swahili betyr ordet enkelt og greit bare «reise». «Å reise» heter «kusafiri». Dette er ord som brukes om alle typer reiser. Enten de foregår over land…

IMG_20170308_180157_810Eller vann…

20170305_121204Per sykkel…

Snapchat-679724149Eller buss…

Snapchat-1533142907Det som teller er at man er i bevegelse over store avstander med alle møtene, krysningene og korsveiene det innebærer.

Jeg er her i Tanzania på besøk hos fantastiske Karianne som driver det lille hotellet Upepo Garden utenfor Dar es Salaam.

IMG_1787Men hun har ikke alltid vært her. Upepo er den foreløpige slutten på en safari som begynte med at mannen hennes døde brått og uventet rett før hun selv fikk kreft i begge bryst med spredning til lymfe.

Snapchat-1790957129På safari over savannen traff hun savanneguiden Rashid og nå har de to tatt meg med på en safari i fotsporene til deres historie om kjærligheten, døden og livet som beveger seg imellom.

Resten av fortellingen om Karianne og Rashid kan dere lese mer om i Tara senere, men akkurat nå vil jeg bare dele et av hennes beste livsmotto: Nei takk, vi skakke ha chiuaua!

20170307_140216Med det mener hun at man ikke skal knusle og holde seg med for små prosjekter og kjæledegger her i livet. Til det er livet altfor kort. Så på den lille uka jeg har vært her har vi dekka over 10 000 kvadratkilometer land og vann på en storstilt safari som enda ikke er over.

20170305_112804Som man skal på all safari, har jeg overlatt meg selv til selve reisen så mer blogging får dere vente med til jeg kommer hjem. I morgen går turen til det historiske sultanatet Zanzibar der vi skal bo i et gammelt palass og bedrive safari til fots i Stone Town.

17198034_10154875162340781_141159303_nHakuna Matata så lenge! Snakkes et annet sted langs veien. En sann safari tar nemlig aldri slutt før du selv gjør det.

Leave a Comment

Se opp, nå kommer Afrika!

Og da mener jeg virkelig se opp! Løft blikket fra blendahvite norske og vestlige motemagasiner, glansa reklamer og besj-brun-blå gatemote.

Hev ansiktet og varm det mot solen for nå skinner afrikansk moteindustri som aldri før!

gJhOW7Es39xC217RmKyxxADn24CZaCjlfFay2CCNuYXQSelv Vogue har begynt å skjønne det og har satt argusblikket på det afrikanske kontinentet den siste tiden.

kinee-diouf-vogue-netherlands-july-2013-covervogue-spain-cover_336x397_3Og vår kjære, trauste statskanal NRK viser nå den danske dokumentarserien «Afrikansk design» som det første bildet over er hentet fra. Det viser design fra Styled by Africa.

Dokumentaren ligger ute på nrk.no og er et must see. Nå regner det jo i store deler av landet også så da anbefaler jeg virkelig at dere finner frem PC og nettbrett og benker dere til, for dette er gøy!

tana1-046Selv har jeg reist og herja mye rundt på det afrikanske kontinentet og det som alltid har slått meg er hvor ensidig og sykt lite oppdatert den vestlige fortellingen om Afrika er: Krig, fattigdom og sult.

Seff ispedd hjerteblødende fortellinger om edle hvite som hjelper svarte småbarn i nød. Men nå har Afrikas småbarn vokst opp og bestemt seg for å slå tilbake.

addis3-080Og det gjør de med et fargesprakende fyrverkeri av fashion og stil den vestlige verden bare kan drømme om å kreere, slik bilder fra Africa Fashion Week in London sin blogg har presentert med blant annet dette og resten av bildene i dette innlegget.

Untitled-9Afrika har alltid hatt fashion, alltid hatt hip storbykultur og trendy musikkscener, de har bare gjort det på sin egen måte.

essence-out-of-africa-4-300x416Vi må ikke glemme at Afrika er et enormt og veldig versatilt kontinent.

Så når Afrikas Horn i øst nå slår seg sammen med gullkysten i vest og Sør-Afrika i syd, er det med en fargesprakende estetikk som får det til å skrangle i tenna til utsulta vestlige modeller og designere.

tumblr_m9qxx5gLrQ1r2a14qo1_1280At afrikansk fashion først får vestens oppmerksomhet i disse dager, skyldes delvis at kontinentet opplever en historisk, økonomisk ekspansjon og delvis at flere har blitt mer markeds-savvy og bevisst profilerer seg i internasjonal motebransje.

tumblr_lfovm6Lb2R1qfow36o1_500Men klart; afrikansk fashion er ikke noe for pyser. Så er det da også på høy tid at vestlig fashion blir litt mindre skvetten og norsk gatemote litt mindre besj og marineblå, spør du meg.

Men det aller beste er at Afrika nå tar tilbake fortellingen om seg selv. For det er historier vel verdt å lytte til!

Leave a Comment

Mitt Afrika, ditt Afrika, vårt Afrika

Jeg husker godt mitt første møte med Jerusalem. Det må ha vært tidlig nittitall og jeg sto foran den vakre gravkirken på Golgata. De fleste av verdens kirkesamfunn hadde fått tildelt sin del av kirken, men de Etiopiske ortodoksene munkene måtte ta til takke med en plass på taket. Jeg glemmer aldri synet av de kappekledde, mørke munkene mot den blå, Israelske himmelen. Jeg vinket. De vinket tilbake.

Inne i gravkirken husker jeg hvordan jeg ble overveldet av røkelse, gull, høytid, lys og mørke. Hun som presset seg inn i den lille åpningen til Jesu grav og kastet seg ned mens hun gråt: Eli, Eli, lama sabaktani. Min gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg.

Jeg husker jeg tente et lys. Jeg var i sorg etter å ha mistet min yngste søster i selvmord. Jeg husker jeg kjente at jeg falt på kne, sånn inni meg, stille, uten at noen kunne se det. Jeg husker jeg bøyde nakken.

Jeg er ikke kristen. Jeg tror ikke en gang på gud. Det er menneskene som rører meg når jeg besøker overjordisk vakre, hellige steder som gravkirken i Jerusalem og nå det nye Jerusalem her i Lalibela.

Elleve kirker hugget ut i hel stein på 1100-tallet for troende Etiopiere som mener de har voktet Paktens Ark siden den ble reddet fra tempelet i Jerusalem av Menelik, sønn av Kong Salomon og dronningen av Saba, da Babylonerne angrep.

Dronningen av Saba var Etiopier, det tror de bestemt. Og Arken, den bæres bare ut av kirken en gang i året, dekket av gullbrokade og prestelige paraplyer under den religiøse høytiden Timkat som vi feiret her i Lalibela i år.

Da jeg sto der i mengden av troende under Timkat. Da de løp mot det hellige vannet prestene velsignet for å kjenne det mot huden og motta velsignelsen de tror så sterkt at det gir…

Da jeg vandret gjennom de mørke hulene, tunnellene, grottene og kirkene som utgjør Lalibelas nye Jerusalem. Da jeg møtte blikket til den første munken i prosesjonen som bar opp Paktens Ark fra mørket der nede til lyset der oppe…

Da jeg hørte prestene mumle stille bønner på oldtidsspråket Geez som ingen andre enn hellige menn lenger kan lese…

Da jeg så andakten, troen, desperasjonen, gleden og den totale overgivelsen i de troendes ansikter i denne helligste av hellige byer…

Da jeg sto og betraktet de mange tusen mumifiserte skjelettene til pilegrimer som har kommet hit for å dø på hellig grunn…

Da kjente jeg at jeg igjen falt på kne, sånn inni meg, stille, så ingen kunne se det. Jeg falt på kne for menneskene. Menneskene som kan skape slike hellige byggverk, slik en kraft gjennom tro, slike mysterier, slike ritualer, slike historier som fyller generasjon etter generasjon gjennom tusener av år, bare ut i fra egen vilje og evne til å prøve å sette verden i system, prøve å skape mening i det meningsløse, prøve å lage orden av kaos.

Menneskets evne til å strekke seg, til å gjøre det umulige, til ikke bare å drømme om, men også prøve å skape paradis, til å ville det gode. Og til å feile. Igjen og igjen og igjen. Men likevel til alltid å reise seg og bygge på nytt hver eneste gang.

Menneskene som begynte sin vandring her i Afrika, i Etiopia, rett opp i dalen der de fant Lucy i 1974; det første mennesket som gikk på jorden for 3,2 millioner år siden. Lucy som nå har kommet hjem til Etiopia etter å ha vært på utstilling i USA i seks år. Lucy som er mor til oss alle. Lucy som er fra Afrika.

Afrika som nå er i ferd med å reise seg igjen etter flere århundrer med kolonisering, slaveri og utplyndring. Afrika som har så mye å lære oss hvis vi bare vil lytte. Afrika som trenger tiden vi allerede har hatt til å reise seg. Afrika som fortjener at vi er tålmodige. Afrika som er så sterkt, så stolt, så rikt og så undervurdert av oss som ikke lever her.

Når jeg nå skriver mitt siste blogginnlegg fra årets store Afrika-tur, er det mens norske myndigheter innkalles til storslagne middager og hastekonferanser med vestlige kolleger på verdens beste hoteller for å finne en «løsning» for bedre å sikre norske, økonomiske interesser i Afrika i kjølevannet av angrepet på Statoil i Algerie.

Samtidig sier Siv Jensen, leder for et av Norges største partier at «Norge kan ikke sitte og vente på en bønn om hjelp, vi må vise at vi er villige til å bekjempe islamistene i Mali» og tar til orde for enda en militær intervensjon. Jeg sier «enda en» fordi militære intervensjoner er noe av det Afrika kan mest om.

Det post-koloniale Afrika ser ikke alltid så mye bedre ut enn det koloniale når Afrika må forholde seg til et Europa som ikke bare krever at Afrikanere på flukt der, skal danse etter vår pipe, men at de også skal fortsette å danse i sine hjemland. Hvordan våger dere?!? Hvem tror dere at dere er?

Jeg sier som Lars Mjøen i et sikkert altfor lite lest innlegg i Aftenposten forleden: «Vi kan ikke bombe hver gang noen gjør noe vi ikke liker. Hvis vi ikke kan stole på at de lokale myndighetene ivaretar våre interesser i utlandet, får vi slutte å ha interesser der.»

Samtidig ber jeg en bønn her jeg sitter på kne, sånn inni meg, stille, så ingen kan se det. En bønn for menneskene, for Afrika og for alle de som aldri lærer, aldri vokser, men gjentar historien igjen og igjen fordi paradis for dem ikke lenger er noe å strekke seg mot, men noe de skaper med pengene de tjener på andres arbeid og ressurser hver eneste dag.

En bønn om at de også en dag skal lære seg å knele.

Leave a Comment

Just like the feeling you get in your pants

Da er jeg vel hjemme i Norge etter en rundtur i Botswana. Afrika er som kjent ikke bare-bare for den hvite mann, men når man drar med Jomfrureiser på tur med åtte andre skravlesjuke norske kvinner, innser man raskt at den største utfordringen langt ifra er Afrika, men den interne kommunikasjonen i bussen som har tatt oss tvers gjennom Kalahari til Okavanga-deltaet.

Det begynte i hovedstaden Gaborone der vi fikk tildelt hvert vårt nye navn på Setswana-språket. Dette av praktiske årsaker da dere sikkert levende kan forestille dere hvordan det ville være for botswanske turistkvinner med navn som Itumeleng eller Mpho å presentere seg her i Norge for eksempel.

Tilsvarende krøll på tunga får man altså i Botswana av et navn som Lene og jeg ble derfor tildelt mitt nye navn Masa. På setswana betyr det solstråle og uttales med trykk på siste a, men mine nye reisevenninner skulle raskt adoptere den norske betydningen av ordet med det resultat at det nå går en geit rundt i Kalahari som lyder navnet Masa med norsk akksent, men det kan dere lese mer om når reportasjen kommer på trykk i Tara – her får det holde å påpeke at jeg kan være ganske sta og utålmodig på tur.

På jakt etter den genuint botswanske opplevelsen trøkket vi oss altså sammen i en minibuss sammen med sjåfør Mike. Inspirert av Mma Ramotswe fra den geniale bok og TV-serien «Damenes detektivbyrå» stilte vi med åpne sinn og frisk nysgjerrighet ved porten til Kalahari-ørkenen.

Allerede etter to dager med høykarbo-kosthold (man spiser jo det man får når man er gjest), 40 graders varme, ørkenstøv, manglende vann til kroppsvask, gjenglemt hårbørste i Gaborone og nærkontakt av tredje grad med Kalaharis ville dyr, begynte jeg å anta både utseende og duft av en drektig hyene.

I bussen satt jeg midt i og ble derfor etter hvert vant til å måtte korrigere beskjedene fra vår fabelaktige guide Henriette foran i bussen da de hadde en tendens til å transformere seg til det ugjenkjennelige innen de nådde frem til de som satt bakerst, grunnet kontinuerlig skravling akkompagnert av drønnet fra varm luft gjennom åpne vinduer der vi suste gjennom ørkenen med Mike bak rattet. Innimellom duppet jeg riktignok av og da vi passerte de enorme saltslettene, såkale «salt pans» i Kalahari rett ved Mike sin hjem-landsby og som han elsket å jakte på, befant jeg meg intetanende i drømmeland da resten av jentene gikk ut av bussen for å skåle.

Tilbake i bussen igjen bråvåknet jeg til en begeistret Henriette som gestikulerte og smilte megetsigende til Mike: «Yes, Mike, It`s just like the feeling you get in your pants!» Litt groggy var jeg usikker på om jeg skulle videreformidle denne intime detaljen til de bakerst i bussen slik jeg pleide og henvendte meg derfor spørrende til Mike som oppklarende forklarte at riktignok fikk han gode følelelser av å bevege seg ute på sine salt-pans, men fullt så entusiastisk som jeg hadde oppfattet han som var han nok likevel ikke.

Men etter enda en uke i Kalahari er jeg sannelig ikke sikker. Folket, bushen, ørkenen, vannhullene med giraffene, zebraene, apene, den endeløse stjernehimmelen, sangen, fortellingene rundt bålet om kvelden og sist, men ikke minst solnedgangen! Sukk. Å sitte ute i det endeløse ørkenlandskapet med et glass boblende rosevin i hånden, vel, it`s just like the feeling you can get in your pants!

Se flere bilder av Tarapi på turne på Tarapi`s Facebookside

Leave a Comment

I morgen var vi alltid konger

Høsten er her, banna bein. Den kommer alltid som julekvelden på denne kjerringa i form av en uplanlagt rødvinsfyll instigert av pms og kald byluft. I går sovna jeg som et svin og i dag våkna jeg som et vrak med blå rødvinsbart og en kropp som skrek etter vann som en kamel i Kalahari.

Jeg skulle bare på et møte i Sandvika, ta toget tilbake til byen, kjøpe noen bukser, hente en pakke på postkontoret på Grønland og ta en kaffe med bestisen. Det begynte så bra. Solen tittet fram da jeg kom ut fra postkontoret og bestis foreslo at vi byttet ut kaffen med et lite glass pils på den bruneste Grønlandspuben av dem alle; Bobs Pub, som ligger rett ved postkontoret siden de har uteservering og gatelivet på Grønland er det morsomste i hele Norge.

Men så kjente jeg altså denne ilingen i nesa som alltid kommer på denne tida av året. Det er akkurat som med mensen. Selv om du får den hver forbannede måned kommer den alltid som et sjokk. Enda mer sjokkerende er det jo i min alder da faenskapet begynner å bli litt ustabil i påvente av en nært forestående overgangsalder.

Du skjønner liksom ikke hvorfor i helvete du sitter og hylgriner over Tangerudbakken Borettslag eller værmeldingen på TV for den saks skyld, og blir en tikkende nervebunt av ren og uforfalsket aggresjon mot kjøpmannstanden fordi de er tomme for pepper i krydderhyllene på Kiwi, før du altså dagen etter ser lyset som Johannes fikk sin åpenbaring: Selvfølgelig! Mensen! Det var bare Pms, hvorfor har jeg enda ikke lært meg å kjenne igjen det?

Denne høstlige ilinga i nesa er det imidlertid verre med. Intetanende om den årlige katastrofen som skulle inntreffe, ytret jeg nemlig de skjebnesvangre ord til bestisen: Hmm, hadde det ikke vært godt med litt rødvin, det er jo så høstlig i luften? Og vips: Tre timer senere er jeg klar for å headhuntes til rollen som den nye reality-stjerna i Tangerudbakken Borettslag.

Allerede på bunnen av det tredje rødvinsglasset har jeg avviklet en dyp samtale om livet, havet, døden & kjærligheten samt løst opptil flere verdensproblemer med en finfølelse som Boris Jeltsin i drag. Det verste er at jeg som vanlig ikke skjønner en dritt før det er for sent. Altfor sent. Det siste jeg husker før jeg våkna i senga med støvelettene på er at jeg og bestis la storslagne planer om en rundreise i Afrika med kamera og PC som seff skulle resultere i ny verdensorden nå.

«I morgen, gamle venn!» gaula jeg med skingrende emosjonell sigarettrøst. «I morgen! Da googler jeg reiserute og legger en schlagplan. Det blir konge! Konge, sier jeg! Faen jeg er schååå glad i deg altschå!»

I dag er det i morgen og jeg gjenkjenner gårsdagen for hva den var. Høstens første rødvins-pms. Men nå har jeg lært! I hvert fall helt til neste høst…

God helg, småtøser – go easy on the red, red wine.

http://www.youtube.com/watch?v=YrwFkByhlJo

Leave a Comment