Tag Archives: Afrika

Nei, vi skakke ha chiuaua

Du vet du har vært på en sinnsykt bra safari når løvene kommer så nærme at bildet du sitter igjen med på mobilen er dette…

17238221_10154875024940781_166028138_nHeldigvis fikk jeg summet meg av sjokket og hadde med et skikkelig kamera der jeg fikk med meg business-enden av løven også.

IMG_20170307_164754_119De fleste forbinder safari med sightseeing på savannen, men på swahili betyr ordet enkelt og greit bare «reise». «Å reise» heter «kusafiri». Dette er ord som brukes om alle typer reiser. Enten de foregår over land…

IMG_20170308_180157_810Eller vann…

20170305_121204Per sykkel…

Snapchat-679724149Eller buss…

Snapchat-1533142907Det som teller er at man er i bevegelse over store avstander med alle møtene, krysningene og korsveiene det innebærer.

Jeg er her i Tanzania på besøk hos fantastiske Karianne som driver det lille hotellet Upepo Garden utenfor Dar es Salaam.

IMG_1787Men hun har ikke alltid vært her. Upepo er den foreløpige slutten på en safari som begynte med at mannen hennes døde brått og uventet rett før hun selv fikk kreft i begge bryst med spredning til lymfe.

Snapchat-1790957129På safari over savannen traff hun savanneguiden Rashid og nå har de to tatt meg med på en safari i fotsporene til deres historie om kjærligheten, døden og livet som beveger seg imellom.

Resten av fortellingen om Karianne og Rashid kan dere lese mer om i Tara senere, men akkurat nå vil jeg bare dele et av hennes beste livsmotto: Nei takk, vi skakke ha chiuaua!

20170307_140216Med det mener hun at man ikke skal knusle og holde seg med for små prosjekter og kjæledegger her i livet. Til det er livet altfor kort. Så på den lille uka jeg har vært her har vi dekka over 10 000 kvadratkilometer land og vann på en storstilt safari som enda ikke er over.

20170305_112804Som man skal på all safari, har jeg overlatt meg selv til selve reisen så mer blogging får dere vente med til jeg kommer hjem. I morgen går turen til det historiske sultanatet Zanzibar der vi skal bo i et gammelt palass og bedrive safari til fots i Stone Town.

17198034_10154875162340781_141159303_nHakuna Matata så lenge! Snakkes et annet sted langs veien. En sann safari tar nemlig aldri slutt før du selv gjør det.

Leave a Comment

Se opp, nå kommer Afrika!

Og da mener jeg virkelig se opp! Løft blikket fra blendahvite norske og vestlige motemagasiner, glansa reklamer og besj-brun-blå gatemote.

Hev ansiktet og varm det mot solen for nå skinner afrikansk moteindustri som aldri før!

gJhOW7Es39xC217RmKyxxADn24CZaCjlfFay2CCNuYXQSelv Vogue har begynt å skjønne det og har satt argusblikket på det afrikanske kontinentet den siste tiden.

kinee-diouf-vogue-netherlands-july-2013-covervogue-spain-cover_336x397_3Og vår kjære, trauste statskanal NRK viser nå den danske dokumentarserien «Afrikansk design» som det første bildet over er hentet fra. Det viser design fra Styled by Africa.

Dokumentaren ligger ute på nrk.no og er et must see. Nå regner det jo i store deler av landet også så da anbefaler jeg virkelig at dere finner frem PC og nettbrett og benker dere til, for dette er gøy!

tana1-046Selv har jeg reist og herja mye rundt på det afrikanske kontinentet og det som alltid har slått meg er hvor ensidig og sykt lite oppdatert den vestlige fortellingen om Afrika er: Krig, fattigdom og sult.

Seff ispedd hjerteblødende fortellinger om edle hvite som hjelper svarte småbarn i nød. Men nå har Afrikas småbarn vokst opp og bestemt seg for å slå tilbake.

addis3-080Og det gjør de med et fargesprakende fyrverkeri av fashion og stil den vestlige verden bare kan drømme om å kreere, slik bilder fra Africa Fashion Week in London sin blogg har presentert med blant annet dette og resten av bildene i dette innlegget.

Untitled-9Afrika har alltid hatt fashion, alltid hatt hip storbykultur og trendy musikkscener, de har bare gjort det på sin egen måte.

essence-out-of-africa-4-300x416Vi må ikke glemme at Afrika er et enormt og veldig versatilt kontinent.

Så når Afrikas Horn i øst nå slår seg sammen med gullkysten i vest og Sør-Afrika i syd, er det med en fargesprakende estetikk som får det til å skrangle i tenna til utsulta vestlige modeller og designere.

tumblr_m9qxx5gLrQ1r2a14qo1_1280At afrikansk fashion først får vestens oppmerksomhet i disse dager, skyldes delvis at kontinentet opplever en historisk, økonomisk ekspansjon og delvis at flere har blitt mer markeds-savvy og bevisst profilerer seg i internasjonal motebransje.

tumblr_lfovm6Lb2R1qfow36o1_500Men klart; afrikansk fashion er ikke noe for pyser. Så er det da også på høy tid at vestlig fashion blir litt mindre skvetten og norsk gatemote litt mindre besj og marineblå, spør du meg.

Men det aller beste er at Afrika nå tar tilbake fortellingen om seg selv. For det er historier vel verdt å lytte til!

Leave a Comment

Mitt Afrika, ditt Afrika, vårt Afrika

Jeg husker godt mitt første møte med Jerusalem. Det må ha vært tidlig nittitall og jeg sto foran den vakre gravkirken på Golgata. De fleste av verdens kirkesamfunn hadde fått tildelt sin del av kirken, men de Etiopiske ortodoksene munkene måtte ta til takke med en plass på taket. Jeg glemmer aldri synet av de kappekledde, mørke munkene mot den blå, Israelske himmelen. Jeg vinket. De vinket tilbake.

Inne i gravkirken husker jeg hvordan jeg ble overveldet av røkelse, gull, høytid, lys og mørke. Hun som presset seg inn i den lille åpningen til Jesu grav og kastet seg ned mens hun gråt: Eli, Eli, lama sabaktani. Min gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg.

Jeg husker jeg tente et lys. Jeg var i sorg etter å ha mistet min yngste søster i selvmord. Jeg husker jeg kjente at jeg falt på kne, sånn inni meg, stille, uten at noen kunne se det. Jeg husker jeg bøyde nakken.

Jeg er ikke kristen. Jeg tror ikke en gang på gud. Det er menneskene som rører meg når jeg besøker overjordisk vakre, hellige steder som gravkirken i Jerusalem og nå det nye Jerusalem her i Lalibela.

Elleve kirker hugget ut i hel stein på 1100-tallet for troende Etiopiere som mener de har voktet Paktens Ark siden den ble reddet fra tempelet i Jerusalem av Menelik, sønn av Kong Salomon og dronningen av Saba, da Babylonerne angrep.

Dronningen av Saba var Etiopier, det tror de bestemt. Og Arken, den bæres bare ut av kirken en gang i året, dekket av gullbrokade og prestelige paraplyer under den religiøse høytiden Timkat som vi feiret her i Lalibela i år.

Da jeg sto der i mengden av troende under Timkat. Da de løp mot det hellige vannet prestene velsignet for å kjenne det mot huden og motta velsignelsen de tror så sterkt at det gir…

Da jeg vandret gjennom de mørke hulene, tunnellene, grottene og kirkene som utgjør Lalibelas nye Jerusalem. Da jeg møtte blikket til den første munken i prosesjonen som bar opp Paktens Ark fra mørket der nede til lyset der oppe…

Da jeg hørte prestene mumle stille bønner på oldtidsspråket Geez som ingen andre enn hellige menn lenger kan lese…

Da jeg så andakten, troen, desperasjonen, gleden og den totale overgivelsen i de troendes ansikter i denne helligste av hellige byer…

Da jeg sto og betraktet de mange tusen mumifiserte skjelettene til pilegrimer som har kommet hit for å dø på hellig grunn…

Da kjente jeg at jeg igjen falt på kne, sånn inni meg, stille, så ingen kunne se det. Jeg falt på kne for menneskene. Menneskene som kan skape slike hellige byggverk, slik en kraft gjennom tro, slike mysterier, slike ritualer, slike historier som fyller generasjon etter generasjon gjennom tusener av år, bare ut i fra egen vilje og evne til å prøve å sette verden i system, prøve å skape mening i det meningsløse, prøve å lage orden av kaos.

Menneskets evne til å strekke seg, til å gjøre det umulige, til ikke bare å drømme om, men også prøve å skape paradis, til å ville det gode. Og til å feile. Igjen og igjen og igjen. Men likevel til alltid å reise seg og bygge på nytt hver eneste gang.

Menneskene som begynte sin vandring her i Afrika, i Etiopia, rett opp i dalen der de fant Lucy i 1974; det første mennesket som gikk på jorden for 3,2 millioner år siden. Lucy som nå har kommet hjem til Etiopia etter å ha vært på utstilling i USA i seks år. Lucy som er mor til oss alle. Lucy som er fra Afrika.

Afrika som nå er i ferd med å reise seg igjen etter flere århundrer med kolonisering, slaveri og utplyndring. Afrika som har så mye å lære oss hvis vi bare vil lytte. Afrika som trenger tiden vi allerede har hatt til å reise seg. Afrika som fortjener at vi er tålmodige. Afrika som er så sterkt, så stolt, så rikt og så undervurdert av oss som ikke lever her.

Når jeg nå skriver mitt siste blogginnlegg fra årets store Afrika-tur, er det mens norske myndigheter innkalles til storslagne middager og hastekonferanser med vestlige kolleger på verdens beste hoteller for å finne en «løsning» for bedre å sikre norske, økonomiske interesser i Afrika i kjølevannet av angrepet på Statoil i Algerie.

Samtidig sier Siv Jensen, leder for et av Norges største partier at «Norge kan ikke sitte og vente på en bønn om hjelp, vi må vise at vi er villige til å bekjempe islamistene i Mali» og tar til orde for enda en militær intervensjon. Jeg sier «enda en» fordi militære intervensjoner er noe av det Afrika kan mest om.

Det post-koloniale Afrika ser ikke alltid så mye bedre ut enn det koloniale når Afrika må forholde seg til et Europa som ikke bare krever at Afrikanere på flukt der, skal danse etter vår pipe, men at de også skal fortsette å danse i sine hjemland. Hvordan våger dere?!? Hvem tror dere at dere er?

Jeg sier som Lars Mjøen i et sikkert altfor lite lest innlegg i Aftenposten forleden: «Vi kan ikke bombe hver gang noen gjør noe vi ikke liker. Hvis vi ikke kan stole på at de lokale myndighetene ivaretar våre interesser i utlandet, får vi slutte å ha interesser der.»

Samtidig ber jeg en bønn her jeg sitter på kne, sånn inni meg, stille, så ingen kan se det. En bønn for menneskene, for Afrika og for alle de som aldri lærer, aldri vokser, men gjentar historien igjen og igjen fordi paradis for dem ikke lenger er noe å strekke seg mot, men noe de skaper med pengene de tjener på andres arbeid og ressurser hver eneste dag.

En bønn om at de også en dag skal lære seg å knele.

Leave a Comment

Just like the feeling you get in your pants

Da er jeg vel hjemme i Norge etter en rundtur i Botswana. Afrika er som kjent ikke bare-bare for den hvite mann, men når man drar med Jomfrureiser på tur med åtte andre skravlesjuke norske kvinner, innser man raskt at den største utfordringen langt ifra er Afrika, men den interne kommunikasjonen i bussen som har tatt oss tvers gjennom Kalahari til Okavanga-deltaet.

Det begynte i hovedstaden Gaborone der vi fikk tildelt hvert vårt nye navn på Setswana-språket. Dette av praktiske årsaker da dere sikkert levende kan forestille dere hvordan det ville være for botswanske turistkvinner med navn som Itumeleng eller Mpho å presentere seg her i Norge for eksempel.

Tilsvarende krøll på tunga får man altså i Botswana av et navn som Lene og jeg ble derfor tildelt mitt nye navn Masa. På setswana betyr det solstråle og uttales med trykk på siste a, men mine nye reisevenninner skulle raskt adoptere den norske betydningen av ordet med det resultat at det nå går en geit rundt i Kalahari som lyder navnet Masa med norsk akksent, men det kan dere lese mer om når reportasjen kommer på trykk i Tara – her får det holde å påpeke at jeg kan være ganske sta og utålmodig på tur.

På jakt etter den genuint botswanske opplevelsen trøkket vi oss altså sammen i en minibuss sammen med sjåfør Mike. Inspirert av Mma Ramotswe fra den geniale bok og TV-serien «Damenes detektivbyrå» stilte vi med åpne sinn og frisk nysgjerrighet ved porten til Kalahari-ørkenen.

Allerede etter to dager med høykarbo-kosthold (man spiser jo det man får når man er gjest), 40 graders varme, ørkenstøv, manglende vann til kroppsvask, gjenglemt hårbørste i Gaborone og nærkontakt av tredje grad med Kalaharis ville dyr, begynte jeg å anta både utseende og duft av en drektig hyene.

I bussen satt jeg midt i og ble derfor etter hvert vant til å måtte korrigere beskjedene fra vår fabelaktige guide Henriette foran i bussen da de hadde en tendens til å transformere seg til det ugjenkjennelige innen de nådde frem til de som satt bakerst, grunnet kontinuerlig skravling akkompagnert av drønnet fra varm luft gjennom åpne vinduer der vi suste gjennom ørkenen med Mike bak rattet. Innimellom duppet jeg riktignok av og da vi passerte de enorme saltslettene, såkale «salt pans» i Kalahari rett ved Mike sin hjem-landsby og som han elsket å jakte på, befant jeg meg intetanende i drømmeland da resten av jentene gikk ut av bussen for å skåle.

Tilbake i bussen igjen bråvåknet jeg til en begeistret Henriette som gestikulerte og smilte megetsigende til Mike: «Yes, Mike, It`s just like the feeling you get in your pants!» Litt groggy var jeg usikker på om jeg skulle videreformidle denne intime detaljen til de bakerst i bussen slik jeg pleide og henvendte meg derfor spørrende til Mike som oppklarende forklarte at riktignok fikk han gode følelelser av å bevege seg ute på sine salt-pans, men fullt så entusiastisk som jeg hadde oppfattet han som var han nok likevel ikke.

Men etter enda en uke i Kalahari er jeg sannelig ikke sikker. Folket, bushen, ørkenen, vannhullene med giraffene, zebraene, apene, den endeløse stjernehimmelen, sangen, fortellingene rundt bålet om kvelden og sist, men ikke minst solnedgangen! Sukk. Å sitte ute i det endeløse ørkenlandskapet med et glass boblende rosevin i hånden, vel, it`s just like the feeling you can get in your pants!

Se flere bilder av Tarapi på turne på Tarapi`s Facebookside

Leave a Comment

I morgen var vi alltid konger

Høsten er her, banna bein. Den kommer alltid som julekvelden på denne kjerringa i form av en uplanlagt rødvinsfyll instigert av pms og kald byluft. I går sovna jeg som et svin og i dag våkna jeg som et vrak med blå rødvinsbart og en kropp som skrek etter vann som en kamel i Kalahari.

Jeg skulle bare på et møte i Sandvika, ta toget tilbake til byen, kjøpe noen bukser, hente en pakke på postkontoret på Grønland og ta en kaffe med bestisen. Det begynte så bra. Solen tittet fram da jeg kom ut fra postkontoret og bestis foreslo at vi byttet ut kaffen med et lite glass pils på den bruneste Grønlandspuben av dem alle; Bobs Pub, som ligger rett ved postkontoret siden de har uteservering og gatelivet på Grønland er det morsomste i hele Norge.

Men så kjente jeg altså denne ilingen i nesa som alltid kommer på denne tida av året. Det er akkurat som med mensen. Selv om du får den hver forbannede måned kommer den alltid som et sjokk. Enda mer sjokkerende er det jo i min alder da faenskapet begynner å bli litt ustabil i påvente av en nært forestående overgangsalder.

Du skjønner liksom ikke hvorfor i helvete du sitter og hylgriner over Tangerudbakken Borettslag eller værmeldingen på TV for den saks skyld, og blir en tikkende nervebunt av ren og uforfalsket aggresjon mot kjøpmannstanden fordi de er tomme for pepper i krydderhyllene på Kiwi, før du altså dagen etter ser lyset som Johannes fikk sin åpenbaring: Selvfølgelig! Mensen! Det var bare Pms, hvorfor har jeg enda ikke lært meg å kjenne igjen det?

Denne høstlige ilinga i nesa er det imidlertid verre med. Intetanende om den årlige katastrofen som skulle inntreffe, ytret jeg nemlig de skjebnesvangre ord til bestisen: Hmm, hadde det ikke vært godt med litt rødvin, det er jo så høstlig i luften? Og vips: Tre timer senere er jeg klar for å headhuntes til rollen som den nye reality-stjerna i Tangerudbakken Borettslag.

Allerede på bunnen av det tredje rødvinsglasset har jeg avviklet en dyp samtale om livet, havet, døden & kjærligheten samt løst opptil flere verdensproblemer med en finfølelse som Boris Jeltsin i drag. Det verste er at jeg som vanlig ikke skjønner en dritt før det er for sent. Altfor sent. Det siste jeg husker før jeg våkna i senga med støvelettene på er at jeg og bestis la storslagne planer om en rundreise i Afrika med kamera og PC som seff skulle resultere i ny verdensorden nå.

«I morgen, gamle venn!» gaula jeg med skingrende emosjonell sigarettrøst. «I morgen! Da googler jeg reiserute og legger en schlagplan. Det blir konge! Konge, sier jeg! Faen jeg er schååå glad i deg altschå!»

I dag er det i morgen og jeg gjenkjenner gårsdagen for hva den var. Høstens første rødvins-pms. Men nå har jeg lært! I hvert fall helt til neste høst…

God helg, småtøser – go easy on the red, red wine.

http://www.youtube.com/watch?v=YrwFkByhlJo

Leave a Comment

Børsnotert biologi

Grunnet übersturmführerens intensive reisevirksomhet har Tøyen Gategerilja ligget litt brakk en stund, men i helgen var vi tilbake igjen! Det begynte på fredag med det som skulle være et avslappet grilltreff i fengselsparken på Grønland, men innom Rema for å kjøpe lavkarbopølser fikk vi altså arbeiderbevegelsens forfall midt i trynet. Ærverdige Arbeiderbladet som i takt med forfallet har skiftet navn til Dagsavisen for lenge siden, kunne nemlig melde at befolkningen vest i Oslo stadig blir penere enn oss her i øst. Wtf?

Begrunnelsen til biologiprofessorene Dag Hessen og Bjørn Grinde, ved Universitetet i Oslo og Folkehelseinstituttet var basert på oppfatningen av at pene kvinner søker pene menn som har makt og penger.

– Det er et faktum at pene kvinner gjerne søker pene menn. Mennene blir enda mer attraktive hvis de også har makt og penger. Status er viktig, men også penhet, sa Hessen til Dagsavisen.

Lavkarbopølsene røyk rett tilbake i kjøledisken og jeg, offiser Trude og Turi dro umiddelbart hjem og iførte oss geriljahabitt.

Så startet jakten på Østkantens pene menn. Vi fant raskt ut at ølbriller var en viktig rekvisitt. Ikke bare kunne vi drikke østkanten pen, men sponsa vi omgivelsene i tillegg, drakk vi jo oss selv enda penere også. Kampen om genene var i gang! Hessen og Grindes rasehygieniske huleboer-teorier skulle motbevises en gang for alle! Vi allierte oss med søstre i Bergen også for å få i gang en parallell aksjon der siden de etter teorien jo burde tillhøre en svært attraktiv genpool så langt vest som de bor. Det ble et sjøslag.

– Hva faen mener du med at jeg ikke er pen nok til å videreføre menneskeslekten, din uføretrygda kødd? ble etter hvert det mest brukte utsagnet vårt etter som det ble klart at ingen av de pene mennene ville ha oss. Trude som allerede har videreført menneskeslekten i hele to eksemplarer, valgte imidlertid en litt mer intrikat strategi i de innledende rundene og prøvde å fritte ut to fine homoer om hva som skulle til for å drikke dem hetero.

Da vi rava hjem like single i tretida og så to damer med miniskjørt og stovnerpalme-hestehale på hodet sitte og pisse på gata bak Grønlands basar, begynte vi å lure på om Hessen og Grinde kanskje hadde rett. Og da hun ene snøvla til venninna at tampongen hadde ramla ut på asfalten og fikk til svar at det bare var å stappe den inn igjen, ble vi nesten sikre. Østkant-kvinnenes tid som biologisk vare var kanskje på hell. Men var det nå egentlig så negativt?

På balkongen til geriljaens generalsekretær Bjørg lørdag ettermiddag ble det klart at noen endelig konklusjon ikke kunne dras før vi hadde aksjonert på vestkanten også. Etter et par flasker sjampis dressa vi opp geriljamedlem Bård med passende tilbehør og satte kursen for Bygdøy Alle Restaurant der den absolutte finanseliten henger for tiden etter hva vi har blitt fortalt.

Vi gled ubemerket inn i køen bak russerhorene med digre Chanel-logoer på brystet og endte til slutt på bord med en afrikansk president-sønn, noen «investorer» som de svarte da vi spurte hva de jobba med og fire-fem damer som var så tynne at de ble transparente i discomotlyset. Damene innledet raskt en samtale om dyr kontra billig silikon og henviste stolt til egne fordeler de mente var udetektbare av det menneskelige øyet. Jeg foreslo generøst at neste gang kunne de heller få litt ekte østkantfett av meg, jeg trengte det ikke likevel.

Og selv om Bjørg fikk lagt inn noen svært gode aksjer i en fremtid som presidentfrue i et her ikke nevnt land i Afrika, må vi nok konkludere med at det først og fremst skyldes hennes omfattende kompetanse om kontinentet etter å ha jobbet der i en årrekke og derfor hennes evner til å føre en interessant og intelligent samtale med presidentsønnen. For da vi fortalte tamponghistorien fra Oslo øst kvelden før, så en av damene sjokkert på oss:

– Gosh, jeg bruker aldri tamponger, de får meg til å se så tykk ut!

Vår endelige konklusjon er derfor at vi er enige med VG`s Eirik Mosveen. Mannfolk flest er idioter og damer på førti pluss er better off doing it for themselves!

Leave a Comment