Tag Archives: abortloven

Hvordan går det med høna di?

Hei bloggen som det heter på vaskekte rosabloggersk, nå er det pinadød lenge siden forrige oppdatering! Men jeg HAR gyldig fraværsgrunn altså. For det første har jeg jo emigrert til Zanzibar på ubestemt tid og vært travelt opptatt med å ta blogglesere med rundt på jentetur her i Tanzania.

Jenteturene våre kan dere lese om i siste utgave av Tara som er i salg i dag og vil du være med på tur, er det bare å melde seg inn i reisegruppa «Kaftankraft – Jentetur til Tanzania» på Facebook så finner du program for fire nye turer nå i 2019.

Vi har fartet rundt med ville dyr på savannen.

Boltret oss i de lekreste suiter som ekte sultanninner hos fabelaktige Emerson Spice Hotel.

Lounget på beachen til deilige Blue Oyster Hotel på østkysten.

Velta oss rundt i det Indiske Hav med sjøstjerner og snorkel.

Og seff gjennomført vårt legendariske kaftanshow i Secret Garden hos Emerson Spice der ryktet denne gangen hadde spredt seg til den lokale fiffen slik at blant annet sjølveste den kvinnelige Arbeidsministeren dukket opp for å få seg litt kaftankraft.

Men selv om alt dette har vært meget tungt, hardt og tidkrevende arbeid som dere seff skjønner 😉 Så er ikke det hovedgrunnen til at jeg har vært borte fra bloggen.

For tro meg, det har klødd i tastaturfingrene når jeg har sett dere dra gamlelandet gjennom søla de siste ukene! Ny fødeminister «kan du klare en så kan du klare to», har dere klart å skaffe dere. Idioten tror jo sågar han er velkommen i Pride-toget som ingen har invitert ham til.

Menn som trøkker ut spy-emojis over unge jenter som lar kroppshåret gro og drapstrusler til Sigrid Bonde Tusvik for å sette slottsplassen på plass med å stille i handmaid-mundur i protest mot at regjeringa selger ut landet til kristenfundiser. Tro meg, jeg setter meg på første fly tilbake til Norge i tide til 8. mars og det kommer ikke til å gå stille for seg! Nå er det faen meg nok! I`m no pussy, hear me roar!;-)

Folk som snakker om sorteringssamfunn fordi kvinner har rett til selvbestemt abort, samtidig som de ikke nøler et sekund med å kaste barn og unge asylsøkere på huet og ræva ut av tryggheten, trenger en solid realitycheck.

Jeg er jo innvandrer selv for tiden og det er det som har tatt så mye tid. Jeg prøver seff å lære meg Swahili, men har ikke kommet forbi hilsinga enda. I swahilikulturen tar hilsing myyye tid. Helst bør man ha med seg en liten termos med kaffe, niste og en klappstol når man skal krysse byen og kjenner mer enn en person. Her er det for eksempel helt legitimt å komme to timer for sent til et møte fordi du traff tremenningen din på gata.

Det holder ikke med et sedvanlig norsk grynt, nikk eller hei. Her skal et helt rituale utføres: Hvordan er det med helsen din? Hvordan har du det? Hvordan står det til med din mor, din fetter, din bror, din kusine, bestemor? Og når man har gjort seg ferdig med menneskelig slekt er det over på både eiendom og dyr. Uvant som det er ble jeg derfor svar skyldig første gang naboen gledestrålende møtte meg på vei ut her forleden: Hvordan går det med høna di? Øh, jo takk som spør.

Vi har utvilsomt mye å lære av Swahilikulturen her! Lære oss å møte hverandre ordentlig og spørre hvordan det virkelig går. Og når det gjelder høna, tenker jeg det kan være et godt spørsmål å stille den nye fødeministeren siden han ikke har en og derfor bør holde helt kjeft om hvordan høner skal legge sine egg. Vi sees 8. mars!

Leave a Comment

Fremtiden er feminin!

Det skjedde i de dager på denne tiden i fjor. Første kvinne ut var Anne Lindmo. På forsiden av Norges største kvinnemagasin hysjet hun på på alle menn som enda ikke hadde forstått greia med #metoo, men i stedet for å prøve å sette seg inn i det, bare fortsatte å snakke og kritisere og krisemaksimere sine fremtidige muligheter til flørting.

Men det skulle bli andre boller til jul i fjor.

Det blir det til jul i år også. Jeg har gjort mye og intervjuet mange i min snart tretti år lange karriere som journalist, men ingenting har gjort meg riktig like stolt og gitt meg så mye tro på fremtiden som arbeidet med serien «Førtiårskrisa» til hvert nummer av Tara i 2018.

2018 var året da både Likestillingsloven og Abortloven ble førti år. Sistnevnte var nylig under angrep igjen og full likestilling ser vi fortsatt langt etter. 40 år er kort tid i et historisk perspektiv.

Men i kjølevannet av #metoo og i løpet av 2018, har det skjedd noe som vil skrive seg inn i historiebøkene for alltid. Jeg er fullstendig overbevist om at fremtiden vil snakke om tiden før og etter 2018 og #metoo.

Da jeg intervjuet Mona B. Riise mot slutten av denne serien, sa hun noe som traff meg veldig: «En serie som dette ville ikke vært mulig for bare to år siden.» Det tror jeg hun har helt rett i.

For i løpet av det siste året har kvinner reist seg i flokk og vist at de rett og slett ikke gidder å høre på den sedvanlige bagatelliseringen, hersketeknikkene og de uformelle maktstrukturene som har holdt på plass et system der kvinner har en annen verdi enn menn.

Som jeg skrev i kronikken «Bagatellenes tyranni» for Nrk Ytring, er det nemlig summen av alle «småting», «bagateller» og «enkeltepisoder» som nå har fått kvinner over hele verden til å reagere med den enorme kraften vi har sett i år og som nok bare er i sin spede begynnelse fortsatt.

Kvinner er den største menneskegruppen i historien som har vært undertrykt og diskriminert over lengst tid. Likevel snakker vi fortsatt om «kvinners rettigheter» og ikke menneskerettigheter.

Likestilling er ikke bare en kvinnesak. Denne kampen er ikke kun en kvinnekamp. Bedre muligheter for kvinner, betyr ikke dårligere muligheter for menn. Det betyr like muligheter for alle.

Kvinneforakt er ikke forbeholdt menn. Nettopp derfor gjennomsyrer den hele systemet vi har bygget kulturen vår på. Nå er systemet nede. Harddisken har krasja. Så da er det bare å beklage til alle som måtte mene at det er nok nå.

Dette er bare begynnelsen. Dette tar ikke slutt før også den «bagatellen» er ryddet av veien og alle blir behandlet som mennesker. Det er dette 2018 har lært oss.

I neste nummer av Tara som er i salg nå på fredag, oppsummerer vi #metoo-året som var over 16 sider. Fremtiden er feminin!

Leave a Comment

May the force be with us

I går trakk jeg i militærstøvlene, selvmedisinerte prolapsen og bega meg ut i Oslos gater for å gå i demonstrasjonstog for første gang på over tjue år. Så var til gjengjeld synet av mellom 10 og 15000 mennesker som hadde møtt opp på Youngstorget for årets 8. mars-tog, mer enn nok til å få meg til å føle meg tjue år yngre også.

IMG_7475I studietiden gjorde jeg jo nesten ikke annet enn å fly i demonstrasjonstog. Nå for tiden demonstrerer jeg mer med ord. Men herregud så deilig å både se, høre og kjenne at folk faen ikke finner seg i dette angrepet på menneskerettigheter som reservasjonsretten representerer.

IMG_7501For kvinnerett er menneskerett uansett hvor mye enkelte fjåser om at vi trenger en mannsdag for å demme opp for kvinnedagen. Det aller skumleste syns jeg likevel ikke er reservasjonsretten i seg selv, men at Erna Solberg og Høyre anså den som så uviktig at den kunne kastes som bein til kristenfundisene i KRF uten å vekke oss slumrende, gamle gatebikkjer til kamp igjen.

IMG_7480Når hardt opparbeidede kvinnerettigheter angripes, uthules og forhandles med som Høyre nå forsøker med abortloven, kalles det backlash, eller House of cards om du vil. På Jamaica kaller vi det politricks: Når hestehandel om makt er blitt viktigere enn verdier. For det ironiske er jo at ingen i Høyre virkelig ønsker seg reservasjonsretten, de har bare solgt den for å kjøpe seg makt. Billigere enn dette blir det ikke i politikken.

IMG_7491Derfor var det altså rekordmange land og strand rundt som tok beina fatt og protesterte i går. Riktignok hørte jeg at onde tunger mente demonstrasjonstoget i Oslo måtte være organisert av NSB siden det brukte så lang tid på å komme seg ut av Youngstorget, men det var jo bare fordi det var så inn i hampen svært at lenge før siste parole gikk fra torget, kom første parole tilbake igjen.

IMG_7470Man merket også at det var en stund siden flertallet under parolen «Nei til reservasjonsrett» hadde vært ute og lufta demonstranten i seg da det hele gikk nesten pinlig møblert for seg. Ingen tilrop, ingen sanger, ingen taktfaste slagord, selv om jeg etterpå hørte rykter om at det hadde vært litt mer action helt foran. Det jeg fikk med meg, var likevel litt mer «the walk of the living dead» enn «freedom walk» foråsirresånn. Men vi gikk!

IMG_7506Jeg tok meg likevel i å kaste misunnelige blikk bakover mot ungsosialister og revolusjonære hipsterkids som brølte av sine lungers fulle kraft litt mer i takt med meg selv for tjue år siden, og fant ut at neste år tar jeg med meg en tromme.

For vi må nok rope enda høyere skal vi demme opp for det betydelig kraftigere backlashet som truer med å smelle til oss midt i trynet nå for tiden. Reservasjonsretten er jo bare litt av glasuren på den cupcaken av nyfunnet kvinneforakt det moderne forbrukersamfunnet prøver å servere oss i fotoshoppa og nysminket innpakning.

IMG_7476Så resten av kvelden hang jeg med ungdommen sånn som vidunderlige journalist og skribent Emma Clare i Dagens Næringsliv D2 på bildet over. Før vi dro på den etter hvert tradisjonsrike 8. mars-festen til Anne Lindmo, Helle Vaagland og Eisabeth Skarsbø Moen for å kjenne på krafta.

IMG_7514

Det ble en kraftfull helaften med diskusjoner, samtaler, planer og drømmer. Så jeg sier som de gjør i Star Wars: May the force be with us – til neste gang.

 

Leave a Comment