Tag Archives: å vinne i Lotto

Kari du bedåre

Jeg har en venninne som ofte bruker helt meningsløse uttrykk som likevel gir mening for de innvidde. Hun heter June og sier sånne ting som «men han har jo ingen ressonans i speilrefleksen» når hun blir sjekka opp av en fyr som kanskje er pen, men likevel altfor dum til å tilfredsstille hennes strenge krav til samtale-kvalitet. Akkurat litt sånn er det å samtale med kreft-kirurgen som jeg har gjort på Ullevål i dag.

shokahara 003

Nå trodde jeg riktignok at jeg praktisk talt hadde doktorgraden i puppekreft etter mitt sinnssyke google-maraton da jeg ventet på å få vite om det var tegn til spredning, men i dag viste det seg altså at det fortsatt er en rekke ord og uttrykk i puppekreft-terminologien jeg overhode ikke behersker.

Epikrise, BRCA-test og ja, i det hele tatt: Null ressonans i speilrefleksen min da Ullevåls ellers både dyktige og sjarmerende kirurginne begynte å legge ut etter tilsynelatende kvalifiserte spørsmål fra meg. Men det var jo egentlig helt greit så lenge hun oversatte til norsk når jeg ba om simultantolking.

Dessuten likte jeg at både hun og kirurgen som mest sannsynlig skal operere meg, er kvinner. Jeg tilhører jo generasjonen som gikk på skolen da lærerne presenterte den gåten om guttungen som blir påkjørt, havner på operasjonsbordet, kirurgen kommer inn, ser sjokkert på ham og gråtende utbryter: Å nei, mitt barn!

Alt presentert foran et fullsatt klasserom med tilleggsopplysningen om at kirurgen ikke var guttens far. Hvem var kirurgen da? Da det ringte ut etter hundrevis av fremlagte forslag som ga norske skolebarn sin første innføring i helt hemningsløs konspirasjonsteori, var det seff ikke en eneste kjeft som hadde kommet på å foreslå at kirurgen kunne være guttens mor. Så utenkelig var en kvinnelig kirurg for bare trettifem år siden.

ullevål1 001

Men langt viktigere enn HVA de sier, er jo MÅTEN de hvite frakkene snakker til deg på. Vi er alle forskjellige og noen syns kanskje det er beroligende å bli møtt av en baby-stemme som oser ferdig uteksaminert fra empati-kurs over fjernundervisningen, sånn som en av de første legene gjorde da jeg begynte denne prosessen. Jeg ble i grunnen forundret da det han holdt i hånden viste seg å være en sånn ultralyd-dings og ikke en tåteflaske.

Kall meg gjerne ei sur gammal hurpe, men jeg responderer på babyspråk fra helsepersonell på samme måte som jeg har gjort det de ytterst få gangene en one night stand har turt å prøve seg på noe sånt i senga: Med vill scanning etter tilgjengelige rømningsveier, plutselig isfront og bunnløs forakt.

Misforstå meg rett, jeg syns ikke Tårnfrid-approachen til hun Aleris-sykepleieren var noe bedre. Hun minnet meg mest om den tyske legen min på Jamaica. Vi kaller ham bare Doctor Mengele. Det er en mannsalder siden han startet opp privatpraksis på Jamaica med et offentlig helsevesen som tar livet av langt fler enn det helbreder.

Doctor Mengele valgte å gjøre det etter at han mistet retten til å praktisere som lege hjemme i Tyskland av grunner jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Det får holde å si at så lenge du er over tolv år gammel så er han den beste legen som er å oppdrive i mitt distrikt og selve innbegrepet av tysk effektivitet.

ullevål1 003

Men så har du folk som Kari. Kreftsykepleieren jeg møtte på Ullevål i dag. Hun jeg skal ha med å gjøre resten av denne prosessen. En voksen dame som la av seg babystemmen da hun sluttet å være baby. Lun. Varm. Avslappa. Saklig. Glimt i øyet. Levende. Til stede.

Jeg så det med en gang der hun satt og fulgte med litt i utkanten av synsfeltet mitt da jeg snakket med kirurgen. Jeg gjenkjente det øyeblikkelig selv fra øyekroken: Et menneske blant mennesker, en som kjenner og vet hvordan det er å ha vært ute på sokkelesten en vinternatt før, en som kan gi trygghet ganske enkelt fordi hun er så trygg i det hun gjør.

At ikke første bud i sykepleierhåndboka er at man skal snakke til folk som folk, skjønner ikke jeg. Men Kari har gudskjelov skjønt det og heldigivs ble Kari min.

At det skal stå så mye på flaksen syns jeg likevel er noe for Jonas Gahr Støre å ta innover seg. Selv nøyer jeg meg med å feire at denne gangen vant jeg i Lotto. Så jeg sier som June igjen: Dette må feires med to strake shokahara over Youngstorget!

shokahara 013

 

 

Leave a Comment

Lottoloosers

I dag skulle jeg egentlig ha feiret mitt bryllup med meg selv her på gravlunden, men det er altså blitt utsatt på ubestemt tid grunnet kreft. Jeg orka liksom ikke stå her og underholde gjester og feire singellivet med sjampis og kake mens jeg fortsatt venter på å få vite om det er spredning. I stedet sitter jeg her og irriterer meg grønn over Norges siste Lotto-millionær. Det begynte med en mimremiddag med Kenya-gutta mine.

lotto 001

De som fulgte meg på Mitt Afrika-turneen i vinter husker jo at jeg og bestiser Roy og Haakon satte kursen til til Kenya på sjølveste julaften for å besøke våre to andre bestiser Ernst og Sigbjørn i deres fantastiske Villa Milele på Diani Beach utenfor Mombasa.

Denne helgen var tiden inne for å mimre og se på bilder. Det var hysterisk morsomt. Med bilder på TV-skjermen fikk en deilig middag i Oslo-regnet minnene om andre deilige middager helt andre steder, til å fremstå skarpe og tydelige igjen etter  å ha blitt litt utvisket av tiden som har gått.

lotto 006

kenyamimring 200

kenyamimring 161

kenyamimring 043

Vi drømte oss tilbake til Swahili-kystens kritthvite strender og fargerike mennesker som bare spruter av livsglede selv om de verken har kamera til å ta bilder med, TV til å se dem på eller så veldig mange deilige middager å mimre om.

kenyamimring 046

kenyamimring 048

kenyamimring 158

Vi la planer for neste Kenya-tur og drømte enda flere drømmer om hva vi skulle gjøre da. Den ene drømmen genererte en annen og etter desserten hadde det til slutt samlet seg en helt ny buffet full av deilige drømmer på bordet. Men så sitter jeg altså her på gravlunden i dag og leser i avisen at det finnes folk som ikke har drømmer i det hele tatt.

kenyamimring 154

Yngvar (63) har vunnet 102 millioner kroner i Lotto og melder til VG at livet blir som før. Ikke et vondt ord om Yngvar, jeg kjenner ikke Yngvar, han kan være en helt kul fyr for alt jeg vet, men jeg forstår ikke Yngvar. Ikke i det hele tatt. Når han i tillegg sier at han og familien ikke har noen store drømmer de vil oppfylle, at de er lei av å reise, at han hater flyplasser og at det eneste de kanskje skal bruker pengene på er å investere litt mer i familiebedriften, ja da kjenner jeg at jeg forakter Yngvar litt også.

Det er ganske norsk det der med Lotto-millionærer som setter sin ære i at livet skal fortsette som det alltid har gjort selv med en konto som gir dem mulighet til å kjøpe seg et helt annet liv eller gi et nytt liv i gave til andre mennesker.

For mange år siden var jeg på Sortland og intervjuet en nyklekket Lotto-millionøse der. Hun jobbet som frysedisk-inspektør for Findus og det skulle hun fortsette med. Ikke et vondt ord om Findus heller, seff bortsett fra at fiskepinnene deres smaker tørka kråkebolle og at jeg er ganske sikker på at de har blandet havhest i dem, men så jævlig spennende kan det altså ikke være å inspisere frysediskene deres livet ut!

I dag har jeg derfor sendt en mail til Norsk Tipping med forslag om å legge inn en ny klausul i spillereglene: Fantasiløse nordmenn som vinner mer enn ti millioner kroner og er så livstrette, dølle, feige og siklende kjedelige ZOMBIER at de ikke evner å bruke dem til å feire livet, må overføre hver eneste krone til et prosjekt som gir alle barn på Swahili-kysten gratis skole, middag hver dag og kameratelefoner til å ta bilder av livet sånn som det skal leves og sende dem til vedkommende Lottovinner daglig!

kenyablogg3 103

 

 

 

Leave a Comment