Tag Archives: a-ha

Hals over hode

Her er det så grå hverdag for tiden at mitt eneste lyspunkt er at NRK sender Agatha Christies Poirot hver mandag og tirsdag sånn rett før klokka seks når jeg tar meg en pause i jobbinga og spiser litt middag. Resten av uka blir vi jo teppebomba med skisport så da har jeg TV`n slått av.

Skrivebordet er nedlessa med deadlines som må unna før jeg igjen setter kursen ut i verden for Tara. Denne gangen blir det et lite gjensyn med Mitt Afrika før vi drar til Svalbard og så Kreta.

Men akkurat da jeg tenkte at denne uka har jeg virkelig ikke noe å melde og dro ned til  Tara-redaksjonen for å levere enda to saker, fikk jeg et deilig bevis på at verden der ute ikke har glemt meg selv om jeg sitter nedgravd i jobb her på gravlunden.

hals 004

I posthylla til redaktør Torunn Pettersen lå nemlig en deilig pakke fra Tarapi-leser Grete med en brosje og en strikke-hals som var så varm at jeg begynte å svette selv om det er ti minus her i Oslo i dag.

Jeg har grudd meg som en hund til å dra opp i isødet på Svalbard. Jeg hater å fryse. Men med denne blir jeg i hvert fall varm rundt halsen. Takk Grete! La gjerne dette være en oppfordring til andre lesere. Jeg elsker å få presanger!

hals 008

Og hjemme igjen ser jeg nå på mail at linselus-Lene gjør det stort der ute i verden helt uten min vitende. Det viser seg nemlig at fabelaktige fotograf og mangeårige reportasjereise-kollega; Stian Andersen, skal stille ut sine bilder av A-ha på ærverdige Strand Gallery i London. Og er du i London mellom 28 februar og 17 mars, må du bare ta turen hit.

width_650.height_300.mode_FillAreaWithCrop.pos_Default.color_White

Jeg og Stian har reist verden rundt for diverse magasiner siden krigen i Bosnia dit vår første reportasjetur gikk, og går bare under kallenavnet «dream-team» blant de redaksjonene som har hatt med oss å gjøre. I hvert fall er det sånn vi alltid har presentert oss selv for dem. Ubeskjedenhet er en dyd!

IMG_9611

Så i fjor stilte derfor både Tara-redaksjonen og jeg mannsterke på lanseringen av Stian Andersens fantastiske fotobok om A-ha med utstilling på Stolper and friends her i Oslo. Som jeg blogget om da, kom vi riktignok rett fra Aschehoug forlags store hagefest til enda mer gratis champagne på Stolper and friends.

Derfor hadde seff de fleste vett til å holde seg unna kameraene som filmet A-ha-dokumentaren som nå lanseres i forbindelse med Stians London-utstilling. Bortsett fra meg. Det er derfor verden nå får se et klipp av Magne Furuholmen som intervjues med en mildt sagt lobotomert utseende Lene Wikander i bildet.

Min eneste trøst er at mine gode venner og absolutte favoritthomsepar, Jørgen og Robert, som også var der, viser seg å opptre som linselus ca. tjue ganger oftere enn meg i denne dokumentaren. Jeg tror jeg er nødt til å ha dem med som faste lynavledere på fest fremover.

565415_10151462279855781_2099090347_n

Men folk får nå si hva de vil. Jeg sier som det står på brosjen fra Tarapi-leser Grete:

hals 010

 

Leave a Comment

A-hagefest

Gode gud, det er såvidt jeg lever. Fjarten timer på Aschehougs årlige hagefest etterfulgt av vernissage for min gode venn og kollega, fotograf Stian Andersen sin A-ha-utstilling, krever sin kvinne. Det er som kjent høy stettglassføring i Aschehougs ærverdig representasjonsvilla i Drammensveien 99 i Oslo hvert år på denne tiden. Det er et mediebonanza av en annen verden, men at ingen journalister har tatt tak i det faktum at et av Norges største forlag hilser sine gjester med orddelingsfeil hugget i stein, fatter jeg altså ikke.

På den annen side var det jo nok av dram og sikkert noen som hadde mensen også. I hvert fall fikk jeg et akutt anfall av PMS da fabelaktige NRK-journalist, Gry Elisabeth Veiby introduserte meg for en dame som altså viste seg å være barnebarnet til mitt livs nemesis: Rektor Hytten på Grimstad gymnas. Hytten er nå død, men rakk å gjøre livet surt for mange før den tid. Det var nemlig han som utviste meg fra gymnaset fordi han mente jeg var «en fare for skolens miljø».

Og selv om Gry foreslo blodhevn, klandrer jeg altså ikke hans svært hyggelige barnebarn for det. Det viste seg nemlig at bakstreversk bitterhet over livet slik gamle rektor Hytten led av, ikke går i arv. Hans barnebarn var nemlig et aldeles framifrå vesen og attpåtil leser av Tarapi! Jeg tenker nok gamle Hytten vrir seg i graven over akkurat det!

Hyttens fabelaktige barnebarn er her flankert av Unni Askeland, meg og det som viste seg å være Tarapi`s to største fans: Tine Skolmen i NRK og hennes ektemann som er akkurat like barnslig som meg som dere kan se på dette bildet. De fortalte meg at de hadde ledd på seg brokk av «Dagens antrekk – Mallorca edition» og mente at jeg må blogge dagens antrekk langt oftere. Og siden Aschehoug først reklamerte med mensen, fikk jeg og Nasjonalgalleriets Helle Vaagland en ide!

Helle er jo en av Tarapis store heltinner etter at hun sto frem i trusa med strømpebuksa rundt knærne på alle landets avisforsider i 2010 som en kommentar til «kjente kvinner som legger ut bilde av seg selv i bikini på Twitter-fenomenet». Forsåvidt også et fruktbart innspill i halvnakendebatten som har rast i Dagbladet dette året med Tone Damli som viktigste bidragsyter der hun har ålet seg rundt med oppkneppet donegrishorts for å selge plater, som jeg jo har blogget om før.

Egentlig er jo Helle selve dronningen av dagens antrekk-konseptet med dette utspillet, men i vårt felles engasjement for hverdagagskvinnens fremme i glansede magasiner og Aschehougs mensen-statement i stein, fant vi altså ut at jeg en dag må ta bladet fra munnen og blogge om fenomenet enhver menstruerende kvinne har opplevd en eller annen gang…

Nemlig det å ikke oppdage at man har fått mensen før alle andre kan se det bak på buksen eller skjørtet som alltid er i lyse farger i anledning hverdagskatastrofen. Redaktør i det litterære tidsskriftet Vinduet, Audun Vinger ga oss som dere ser sin fulle støtte. Det gjorde seff også Mona Halvorsen som jeg ga ut kokebok med i fjor.

Tara-redaksjonen var selvfølgelig like entusiastisk til ideen.

Men siden jeg allerede har kommet i en tidlig overgangsalder blir det nok en stund til jeg får mensen igjen så det lot vi ligge inntil videre og suste ned til Stian Andersens åpning av A-ha-utstillingen på Tjuvholmen. Løp og se, den er helt sinnsykt bra, selv Magne Furuholmen var blown away som dere ser.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig havnet jeg i sentrum for blitzregnet til pressefotografer og skuelystne og måtte et øyeblikk sjekke bak på kjolen om årsaken kunne ligge der, men det gjorde den heldigvis ikke.

Men nå blir det sofa og kosebukse resten av helgen altså! God helg småtøser! Se flere bilder av A-hagefest på Tarapi sin Facebookside her.

Leave a Comment

Siste tog til helvete

Jeg er fortsatt ganske oppildnet av dommedag, særlig siden Dagbladet forleden kunne melde at vår kjære, amerikanske radio-pastor ikke gir seg, men kliner til med ny dommedagsdato den 21. Oktober. Yey! Jeg ble faktisk så begeistret for denne nyheten at jeg bestemte meg for å ta helg allerede på torsdag.

Men en forespørsel i statusfeltet på Facebook om det var noen andre som følte for å kaste inn håndkle, la humla suse og drikke vin som om vi levde i de siste dager, førte dessverre ingen steder hen. Herregud for noen dølle venner jeg har! Vel, bortsett fra Tøyen Gategeriljas trofaste soldater, Turi og Frode da, men det kommer jeg tilbake til.

Da det ble klart at ingen ville leke med meg tenkte jeg at faen heller, jeg er ingen engstelig kjerring som ikke tør gå på byen alene! Jeg har noen venninner som heller begår selvmord ved offentlig ildspåsettelse enn å gå alene på restaurant eller pub. Jeg har aldri skjønt greia. Det er jo alene du møter de morsomme menneskene! Sitter du der begravd i venninner og endeløse samtaler om traurige ektemenn og slitsomme unger, er du jo ikke tilgengelig for verden som passerer revy rundt deg. Da kunne dere jo strengt tatt like gjerne sittet rundt kjøkkenbordet hjemme!

Som sagt så gjort. Jeg tok på meg de absolutt høyeste hælene jeg har, slengte gerilja-kamuflasje-veska over skuldra og satte kursen ned til den legendariske rocke-puben Last Train i Oslo som var mitt faste vannhull da jeg fortsatt var ung og entusiastisk.

Last Train er en veritabel kulturinstitusjon hva norsk rock angår. Her så Turboneger med Hank Von Helvete sine rumperaketter dagens lys for første gang og her har den harde kjerne av norske rock-entusiaster samlet seg i alle de 25 årene stedet nå har eksistert. Grattis Last Train! Likevel har det vært skuffende lite dommedagsrock fra scenen her. På torsdag kompenserte man imidlertid for dette, om ikke fra scenen, så i hvert fall fra bardisken.

Geriljasoldat Frode var allerede på plass, naturlig nok siden han jobber som bartender her og Turi var innkalt via sms etter endt kveldskift. Men det var mens jeg satt der alene at magien som forventet fant sted. Inn døra veltet keyboardisten i det norske, symfoniske black metal-bandet Dimmu Borgir sammen med to kvinnelige blodfans som hadde reist helt fra Australia for å få med seg ekte dommedagsstemning i Oslo Spektrum lørdag 28. mai når Dimmu Borgir gjør helvete hett sammen med sjølveste Kringkastingsorkesteret.

Kanskje har du aldri hørt om Dimmu Borgir, men det har resten av verden gjort! Norsk Black Metal, i tabloidene ofte beskrevet som «satanrock», er SVÆRT i utlandet og ved siden av band som tidligere nevnte Turboneger og a-ha, er Dimmu Borgir Norges største eksportvare hva musikk angår. Mer overraskende hang imidlertid Mikkel Gaup seg på det gode selskap.

Han var i det amorøse hjørnet og la inn en ganske kraftfull sjarmoffensiv halveis i min femte øl. Småbrisen og smertefullt klar over at jeg ikke har hatt verken menn eller kvinner mellom laknene på all den tid jeg kan huske, vurderte jeg å ta imot tilbudet. Mannen har jo tross alt vært sammen med den vaskekte sexologen Kristin Spitznogle, så noen soveromskills må han jo ha, tenkte jeg.

Men da Mikkel fortalte meg at det var Kristin som dumpa ham og ikke omvendt, ble jeg litt mer skeptisk. Omtrent samtidig kom imidlertid geriljasoldat Turi fra kveldsvakt og begravde hodet i hendene sammen med Frode. Det ble en festaften av de sjeldne! Så har du ikke noe å finne på i helgen – stikk på byen alene! Hva har du å tape? Det er tross alt bare drøye fire måneder igjen til dommedag!

Leave a Comment