Tag Archives: 40+

This is it!

Herregud, nå gleder jeg meg til å bli femti! Jeg kan nesten ikke vente! Jeg har i grunnen vært ganske deppa i det siste. Tenkt sånne tanker du vet: Is this it? Skulle jeg ikke utrette mer i livet? Hva ligger foran meg nå? Bare bli gammel og dø og ferdig med det? Hvordan endte jeg opp her i fosterstilling på sofaen foran lørdags-TV med fremtida bak meg?

Det er sånne giftige tanker som suger seg fast av og til når du bare blir helt overmannet av livet, kravene, sorgen du bærer på, drømmene som knuste, stresset, presset, denne gjørmete tåka som legger seg foran blikket ditt der du sitter og stirrer tomt inn i årene foran deg. Livet ER virkelig ikke noe for pyser! Men da er det bare en ting å gjøre: Gå i femtiårslag, blåse såpebobler, og så rett i kirken for å feire førti!

Lørdag var jeg nemlig invitert i femtiårslag og champagne-lunsj til min gode venninne Kristine Grønhaug, før jeg senere på kvelden skulle på storslått førtifest i kulturkirken Jakob for å feire en annen venn: Fabelaktige gospel-sanger, komiker og entertainer Hans Esben Gihle som har etablert tradisjon med sitt sommershow i Drøbak du bare må sjekke ut hvis du er på de kanter når det livnar i lundar.

Jeg gruet meg egentlig litt. Tolv timer på dobbelt fest med høy stettglass-føring når du er en litt sliten og livstrett førti-plusser er jo en idrettsprestasjon som langt overgår de folka som halser langs skiløypene nå under VM!

Men så sitter jeg der med champagnen, da. Midt mellom jubilant Kristine og journalist og fotograf Inger Johanson som jeg jobba mye med i gamle dager og som også er blitt femtis nå.

Livet liksom, snakker jeg litt om. Meningen, vet du. Hvor ble den av? Det er da Inger ser på meg med de deilige, isblå kajal-øynene sine og vifter med en bugnende ring i like isblå topas som drypper av diamanter og safirer hun prutet som en proff kamelbeduin for å kjøpe seg på frilanserlønn i India forleden.
– Livet? Det handler om å være i bevegelse. Det er bare i bevegelse at møter kan finne sted og det er i møte med andre, med alle fortellingene, alle de levde livene, drømmene vi bærer på, det er bare i de møtene livet skjer. Men å sette deg i bevegelse er det bare du selv som kan gjøre.

Så forteller hun meg en liten historie om hvordan selv sorgen og alt det tapte, all den lengselen som samler seg som slagg på bunnen av livet, likevel kanskje blir noe av det viktigste til slutt. Til alt overmål handlet historien om en av mine aller største ungdomsheltinner ever, nemlig forfatter og samfunnsrefser Suzanne Brøgger. Det er vel ikke den kvinnelige førti-plusser som med respekt for seg selv ikke har lest hennes «Fri oss fra kjærligheten» eller «Creme fraiche» i en utagerende ungdom – og har du ikke gjort det enda så gjør det nå!

– Det var på en ferge i New Zealand, forteller Inger og tegner et bilde med enkle ord: En fremmed, eldre mann på ferja. En tilfeldig samtale om havet. – Du ser trøtt ut, sier han. Hun er det. Hun ligner sånn på en han en gang elsket, sier han da og inviterer henne på en drink i sitt hjem med utsikt over havet de krysser. Senere på kvelden sitter hun der på terrassen til mannen fra ferja og ser på havet igjen. Om noen uker skal hun intervjue en seksti år gammel Suzanne Brøgger i København. Mannen fra ferja, han som nå serverer henne drinken hun nå nipper til, viser seg å være Max som Brøgger skriver om i så mange av sine bøker. Intervjuet med Brøgger ukene etterpå ender med at Suzanne intervjuer Inger om sitt eget liv i stedet, sine egne glemte drømmer og sin egen sorg, hun har ikke sett Max på mange, mange år.

Historien gjør meg rørt før den får meg til å smile, flire, blåse såpebobler i ansiktet på folk jeg treffer på vei ned til Jakobs kirke. Når jeg går inn i kirkerommet pyntet til førtifest, er det i fnisende andakt over Suzanne Brøggers ord: «Det finnes ingen verre skyld enn det man skylder seg selv fordi man har holdt seg for god til å leve. Den gjelden man står i til seg selv, kan aldri oppveies av noen som helst synlige bevis på suksess, berømmelse, rikdom eller skjønnhet.»

Og når Hans Esben entrer alter-scenen i gullkjole som Whitney Houston og synger fletta av hele Jakobs kirke med en versjon av «I will always love you» som ville fått Whitney til å rødme i misunnelse hadde hun ikke gått bort og dødd som 48-åring forleden, er jeg både frelst og har sett lyset for lenge siden! Jeg gleder meg som en nyfødt unge til å bli femti! Til hver eneste bevegelse som skal få meg både dit og videre til seksti eller søtti også – så lenge det varer! Til alle møtene, fortellingene, sorgene, lengslene og livet jeg enda har igjen å leve. This is it!

Se fler bilder fra femti- og førtifest på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Voff, voff, det er vååår!

Altså jeg vet jo at det strengt tatt fortsatt er Februar og vinter, men da sola titta frem for fullt og smelta all snøen på verandaen med sånne deilige snøsmeltedryppelyder her forleden skjedde det som ufravikelig skjer hvert eneste år: Hjernen kortsluttet og jeg ble sittende mellom potteplantene i kjøkkenvinduet og snøfte mens jeg så på alle menneskene som hastet forbi  på de nysmelta fortauene der nede. Merket de ingenting de da?

Mens venner og kolleger i disse dager ligger rett ut i influensa, har jeg gjort meg ferdig med det viruset for lengst. Likevel trenger jeg sårt til en sykemelding grunnet våryrhet. De som ikke vet bedre, ville kanskje tro at en kvinne i min alder ikke lenger ble like hardt angrepet av våryrheten og i hvert fall fokuserte mer på potting og planting i forbindelse med årstidskiftet enn kjødelig forplantning, men den gang ei. Om noe har det blitt verre med årene!

Gudskjelov er jeg ikke alene, kunne jeg tirsdag lese i VG der BBC-værmann Alex Deakin ble blamert over fire spalter fordi han  skapte store forventninger hos seerne når han lørdag  forrige uke meldte enorme mengder kvinnelige kjønnsorganer over England.

«It is simply a lovely winter’s day tomorrow, buckets loads of cunt….», sa Deakin, før han raskt tok seg inn igjen og rettet det engelske ordet for, ja, det er jo ingen pen måte å si dette på så here goes: «fitte», til det han egentlig skulle si, nemlig sunshine. Jeg mener, ordene ligner jo ikke det minste på hverandre en gang! Jeg lider med ham i stillhet. En slik freudian slip kan kun skyldes et hardt angrep av våryrhet!

Våren burde utstedes med varseltrekant i min alder! Jeg har allerede gått på en lyktestolpe fordi hodet mitt var infisert med vår-zombie-virus og snudde seg etter noe lekkert på gaten mens det selfølgelig burde rettet seg fremover i skarp utkikk etter lyktestolper. Og jeg har en hard forstrekkelse i lysken etter nesten å ha sklidd ut i spagaten på en av de siste issvullene grunnet uforsiktig omgang med Veet hårfjerningskrem og drømmer om bikinikant og sommer.

På vårens varslingstrekant bør det også stå med store bokstaver: MÅ IKKE BLANDES MED ALKOHOL! Det noe premature bikinikant-fremstøtet var nemlig også forløperen til en tur på bar mens vårviruset herjet kroppen som verst. Og la meg si det sånn, jeg har jo prøvd meg som cougar før og bestemt meg for aldri å gjøre det igjen, men våryrheten tar ingen hensyn til sunn fornuft.

Bare den single førtis som har våknet bakfull på en studenthybel en vårdag i februar med en tjueto-åring ved sin side, vet hva jeg snakker om. Og vet du det, vet du også hvordan det føles og gladelig ville gnage av seg sin egen arm for å slippe å vekke krapylet.

Så nå ligger jeg til sengs med våryrhet. Telefonen er skrudd av og og mailen satt på auto-reply: «Beklager, men Lene Wikander er desverre utilregnelig for tiden. Hun vil komme tilbake til deg så fort hun igjen er ved sine fulle fem».
Jeg håper det snart begynner å snø!

Leave a Comment

Jeg har giftet meg!

Jeg er gift! Gratulasjoner er på sin plass! Som jeg har nevnt før så er man jo den absolutte pariakaste i vår amerikaniserte kultur dersom man er en fortsatt menstruerende kvinne uten barn. Men når man passerer førti med god margin, slipper man heldigvis gjerne dette evinnelige gnålet fra familie, venner og tilfeldig forbipasserende om du ikke skal gifte deg og skaffe deg barn snart. Man har innsett at min tid som fruktbar rugekasse for fremtidens despoter er på hell og lar meg være i fred. Giftinga slutter de imidlertid ikke å mase om!

«Men er det ikke stusselig å være singel da?» «Vil du ikke ha noen å bli gammel sammen med?» «Joda, gamle tante Magnhild gifta seg jo aldri og levde til hun var nesten hundre, men så levde hun med rullegardinene trukket ned hele året også!» Så desperate er de etter å få vervet fler medlemmer til tosomhetstyrraniet at de ikke tar fem øre for å prøve seg på arrangert ekteskap American style heller. Hvor mange ganger har jeg ikke kommet i vennemiddager der alle er par bortsett fra meg og han ene, single gnomen man har spadd frem fra vennekretsens skilsmissestatistikk i håp om at vi skal «finne tonen» så de endelige kan gjøre en ærbar kvinne av meg?

Men nå er det nok! Gammelrosabloggen er hentet frem igjen og har i anledning den amerikanske høytidsdagen Valentines Day, aksjonert sammen med Tøyen Gategerilja. I dag har jeg derfor giftet meg med meg selv! Jeg fridde så søtt jeg kunne inne på badet og utrolig nok fikk jeg ja!

Og jeg er ikke alene heller. En kjapp sveip på internett viser meg flere nettsteder der særlig amerikanske kvinner har gjort det samme. De gidder rett og slett ikke dette høymiddelaldergnålet om at en kvinne finner sin verdi gjennom å være elsket av en partner lenger! Get with the program, vi lever i 2012! Noen av oss vil faktisk elskes av opptil flere! Jeg valgte meg et sort slør til selve seremonien da jeg syns tosomhetstyrranene kan få beholde det uskyldsrene, hvite. After all er det en stund siden sist jeg var jomfru. Det var riktig så vakkert!

Utfordringene med å få aksept for mitt nye ekteskap med meg selv, tårnet seg imidlertid selvsagt raskt opp. Allerede da jeg skulle oppdatere sivilstatusen min på Facebook, nektet det amerikanske nettstedet å akseptere min partner uten en bekreftelse fra henne, noe de ikke ga meg anledning til å gi. Men hva kan man strengt tatt forvente av et nettsted som nylig sensurerte mitt bilde av menn som kjæler for sin pondus?

Jeg fikk imidlertid oppdatert meg til «Married» og i skrivende stund hagler gratulasjoner og likes inn. Jeg har kjøpt en nydelig ring til hver ringfinger som jeg akter å både briefe og vifte med i alle middagselskaper fremover. I motsetning til alle selværklært lykkelig tosomme der ute, VET jo jeg at mitt ekteskap vil vare livet ut! Dessuten kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg til spenningen med å være litt utro av og til! Jeg er helt sikker på at min kone vil forstå. Happy Valentines! Håper tosomhettsyrraniet setter en hjertesjokolade i halsen!

Se flere bilder fra bryllupseremonien på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Bitterfitter unite!

Hvorfor er det liksom ikke lov til å være bitter her i landet, hæ? Å kalle noen bitter er den aller mest blodige fornærmelse i det norske språket. Selv «morder» blir for et kompliment å regne i forhold. Men er du bitter da skal du ha takk, da er du det mest ynkverdige kreket født med ski på beina ever! Dessuten er du helt sikkert kvinne og over førti. Det er stort sett kvinner over førti som blir bitre. Det er derfor uttrykket heter «å ta det som en mann» og ikke som en kvinne.

Jeg er bitter! Sist ble jeg bitter over at norske Kjærsti Elida Guseck (38) og hennes unge datter kanskje har ligget døde i en uke i sitt hjem i Sverige dit de flyttet for å komme unna Kjærstis voldelige ekskjæreste. Og selv om det onsdag ikke var bekreftet at dødsårsaken var drap, langt mindre var utpekt en gjerningsmann, tillater jeg meg likevel å være bitter over at Norge så sent som i 2009 toppet statistikken over partnerdrap i Europa bare fordi Kjærstis skjebne fikk meg til å tenke på akkurat det.

Men det er jo først og fremst hverdagsbitterheten som er så stigmatiserende. Den bitterheten som fyller deg etter at du aldri fikk den anerkjennelsen du mente du hadde krav på i jobben. Bitterheten over forgangen og kanskje til og med delvis bortkastet ungdom der du brukte mest tid på å ta deg ut så du skulle fremstå som best mulig objekt for gutter og menn i hormontåka fordi det var det «man» mente du skulle gjøre. Never mind at flere av gutta du strevet sånn med å gjøre kur til hadde et utseende som mest av alt minnet om middagsrester – så lenge du så fresh ut var det jo greit.

Så er det jo også kjærligheten som etter sigende gjør oss kvinner aller, aller bitrest. Det at vi aldri fikk den vi elsket og begjærte den gangen vi elsket og begjærte dem. For alle vet jo at en kvinnes sanne verdi ligger i å være elsket og begjært av den rette! Og når vi sånn førti pluss ofte innser at det selvfølgelig bare er det reineste piss, løfter hodet, begynner å se oss rundt og kreve i stedet for å gi, blir vi som kjent ofte kalt både bitterfitter og bitre rødstrømper.

Ordet ”bitter” er hentet fra Det Nye Testamentet og kommer av ordet for galle og magesyre. I Det Nye Testamentet defineres bitterhet som et etisk fenomen. I den kristne kulturen regnes bitterhet derfor den dag i dag i beste fall som galt, i verste fall som synd. Mennesker som er bitre bør irettesettes, de må omvende seg fra sin bitterhet.

Kall meg hedning! Jeg lar meg ikke irettesette og nyter min bitterhet med stolthet! For å kjenne bitterhet må du først ha kjent urettferdighet. For å bli en bitterfitte må du først ha tatt et oppgjør med livets harde realiteter. At jeg er bitter er kanskje den største styrken jeg har. Det gir meg nemlig krefter til å gi livet slik «man» mener det bør leves en på trynet!

Den som aldri har vært bitter, har aldri forsøkt seg på noe virkelig stort!

Leave a Comment

Cougar for en kveld

Livet som singel 40-plusser har sine utfordringer når behovene melder seg, det er jeg jo klar over, men at samfunnet skulle slå til med regelrett ydmykelse av en stakkar så fort man passerte 43 ante jeg altså ikke.

Som dere vet var jeg i forrige uke altså på Sørlandet – eller Danish Congo som vi kaller det blant venner  – for å feire min kjære onkel Atten. Jeg hadde imidlertid også en skjult agenda på kalenderen. I Kristiansand bor nemlig en deilig fyr jeg ble kjent med på Norges feteste sosiale nettsted Gaysir.no og som jeg har møtt ved et par festlige anledninger her i Oslo.

Etter intens meldingsutveksling i forbindelse med mitt besøk i Danish Congo ble det klart at jeg var velkommen til Kristiansand på overnattingsbesøk. Siden jeg ikke har vært på sjekker`n siden mitt møte med den mannlige badetruse-moten i Brasil tidligere i år, var jeg naturlig nok meget nervøs. At fyren bare var 33 år gjorde heller ikke saken noe bedre.

Jeg bestemte meg likevel for å kvinne meg opp til å ta ungtyren ved hornene og omfavne min nyervervete status som Cougar for en kveld. Før avreise til Kristiansand okkuperte jeg badet i Grimstad for napping, luking, barbering, frisering, smøring og alt dette her jeg seff har lært i Tara. Da jeg gikk til bussen skinte jeg som en nyslått mynt og følte meg sant og si ganske så tagbar.

Det begynte så fint med fiskesuppe og Chablis i høstsola på brygga i Kristiansand. Mannen var vidundelig, jeg var kvikk i replikken, suksess lå i luften. Jeg kjente mitt Cougar-hjerte slå og gned meg stille i henda under bordet. Det var virkelig for godt til å være sant. Tenk å ha så flaks?! Og ganske riktig. Da vi skulle ta bussen hjem til ham etter middagen fant samfunnet det nødvendig å slå til for å jekke meg ned.

– Ja, det er en honnør-billett? spurte bussjåføren og så spørrende på pengene mine. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke helt skjønte hva han spurte om før han gjentok det, litt høyere denne gangen sånn at alle de som satt foran i bussen fikk det med seg: – Ja, du skal ha en honnør?

Jeg holdt på å begynne å grine. 33-åringen tok over og betalte mens jeg skamrødmende vaklet på plass i det fremste setet merket med en fyrstikkmann med stokk. Da min utkårede satte seg ved siden av meg prøvde han å trøste. Han forklarte at i jobben som vernepleier hadde han ofte med seg psykisk utviklingshemmete på bussen og at bussjåføren derfor sikkert bare var vant til at de som kom sammen med ham skulle ha honnør-billett. Det burde være unødvendig å si at jeg ikke følte meg videre trøstet.

Jeg stikker derfor til Botswana på jomfrutur med Jomfrureiser og åtte andre damer på 40 pluss. Det eneste jeg skal sjekke der er kulturen. Jeg er ikke tilbake før den 18. oktober så i mellomtiden håper jeg dere har postet mange deilige bilder av dere selv på Tarapi sin Facebookside iført frukthatt til høstens store konkurranse der dere kan vinne tre fabelaktige goodiebags med hudpleieprodukter fra Restylane, Body Shop og Ole Henriksen til en samlet verdi av hele 7564 blanke kroner.

Jeg kan ikke garantere at disse produktene vil føre til at dere ikke blir spurt om honnør på bussen, men jeg vet i hvert fall at de vil få dere til å føle dere veldig deilige før det eventuelt skjer!

Se flere bilder, bli inspirert og følg med på årets mest fruktbare konkurranse på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Frukt er aldri feil!

Da har jeg brukt helgen til befruktning. Jepp! Det er aldri for sent. Jeg leste nemlig i en nettdebatt forleden at 40 ikke lenger er det nye 30, men det nye 14. Så i en alder av 43 viser det seg faktisk at jeg er mer fruktbar enn noen gang, rynktete ferskenhud til tross.

Alle dere som henger på Tarapi sin Facebook-side vet jo at inspirasjonen til helgens feiring av mitt indre fruktfat er banandamen jeg møtte på t-banen i forrige uke. En sliten hverdag på vei fra Grønland til Stortinget satt hun der. I hvit bluse, olajakke, blomstrende sommerskjørt og med to digre, forgylte bananer på hodet.

Hun fikk meg til å smile mens to sidepassasjerer hvisket misbilligende om at hun måtte være mentalt forstyrret. Hvorfor i all verden er det så galt å stikke seg litt ut her i landet? Hva i alle dager er det med to gylne bananer som kvalifiserer til diagnose? Hva er feil med frukt? I stedet for å gi mine sidepassasjerer en velfortjent ørefiken, gikk jeg bort til banandamen og spurte om jeg kunne ta bilde av henne siden jeg syns hun hadde så fine bananer. Hun var ikke på vei til noe spesielt, sa hun, hun hadde bare pynta seg.

Bildet av banandamen utløste heftig diskusjon på Tarapi sin Facebookside. Spiren til noe fruktbart ble sådd. Vi planlegger nå å ta over samfunnet i det stille. I skrivende stund sitter små tarapauter rundt i det ganske land og klipper, limer og klistrer sammen de lekreste fruktfat til hårbøylene sine. Plutselig dukker de opp på foreldremøte, i butikken, banken, på postkontoret eller ute med søpla når du minst venter det og bam!

Da er du befruktet du også. Da er det ingen vei tilbake. Da er frøet sådd til en fruktbar fremtid for førti som det nye fjorten og alt det trenger er litt vann, befruktning tar nemlig på, det vet jeg som bedrev det hele lørdag. Gevinsten er imidlertid potensielt formidabel! Her kan vi virkelig høste som vi sår!

Riktignok rakk jeg aldri banken, postkontoret eller butikken. Jeg fikk meg aldri til å gå fra den fantastiske støttekonserten til Tarapi sine venner fra Barnas Prosjekt som jeg også har blogget om før. Under brua i Gamlebyen stilte nemlig både Madcon, Gatas Parlament og mange, mange fler, gratis på scenen til inntekt for en mer fruktbar fremtid for barna i Brasil.

Det var magisk. Deiligst av alt var alle jeg fikk til å smile bare ved å være der. Med frukt på hodet. Barna viste seg seff å være i god nærkontakt med sin indre tarapaut og krevde sporenstreks å få vite hvor jeg hadde kjøpt pynten, voksne ville ta bilde av meg og sammen med meg og noen prøvde å plukke druene mine. Men ingen insinuerte at jeg var mentalt forstyrret.

Man kan jo innvende at jeg tilbragte lørdagen i hjertet av det multikulturelle Norge som får antas å ha et noe mer positivt syn på et fruktig felleskap enn mange andre. Kanskje ville noen reagert annerledes på t-banen, i banken eller på butikken, det skal jeg teste ut neste gang, men en ting er sikkert: Ingen negative kommentarer vil noen gang få meg til å frykte for å hente frem min indre frukt igjen! Frukt er aldri feil!

Jeg planlegger nå en storstilt fruktparade for førtifjortiser i januar som vil få enhver Bieber-parade til å fortone seg som det den er: Fullstendig fruktløs. Jeg vil ha med meg så mange av dere som mulig. Vi stiller under parolene «Fruer og frøkner for en fruktbar fremtid» og «Ja jeg er et lekkert fruktfat».

Se flere bilder fra lørdagens fruktfest på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Gammelrosa-bloggen mobiliserer pikeværelsene

Mens vi venter på at det skal bli anstendig å diskutere politikk igjen etter 22. juli, registrerer jeg at VG illustrerer den ekstreme viktigheten av at ventetiden ikke blir for lang gjennom et intervju med min sosiale nemesis Erna Solberg på torsdag. Her påpeker Erna de åpenbare fellestrekkene mellom dagens muslimhets og jødehetsen på 30-tallet som ledet til Holocaust.

Erna er en klok dame, men som vi vet står det verre til med folkedypet. Nederst i intervjuet med Erna ser nemlig VG seg nødt til å skrive følgende: «VG Nett åpnet denne saken for kommentarer, men måtte stenge kommentarfunksjonen etter kort tid på grunn av svært mye hets mot muslimer.» Som jeg har sagt før: Nå haster det med å ta folk på alvor!

Mens vi venter kunne imidlertid VG dagen før – over hele førstesiden – melde at vi alle nå vil få enda mer penger her i landet.

Jeg tilbringer som kjent mine siste sommerferiedager i Grimstads skjærgård og kastet meg sporenstreks over avisen ute på et måkeskjær i sola.

Endelig blir det noe på meg også, tenkte jeg fornøyd. Men nei. Ifølge VG er det bare fem grupper som tjener på den økonomiske veksten vi har i vente: Småbarnsfamilier, veletablerte par med formue, par uten barn, pensjonistpar og unge enslige. Typisk! Hva med oss halvgamle enslige, hæ? Som vanlig blir vi forbigått som en tilfeldig måkeskit ydderst ude på den nøgne samfunns-ø. Gammelrosa-bloggen ser seg derfor helt nødt til å reagere.

Riktignok sier man nå at førti er det nye tretti, men vi som har levd som om vi var tjue hele livet, vet jo selvfølgelig bedre. Ikke bare straffer det seg økonomisk; det går også på fysikken løs. Min ungdoms svaberg er ikke de samme. Der jeg før spratt rundt barbeint med krabbehåven i hånd som en tobeint skjærgårdsgeit uten pels, har jeg i sommer vaklet, krøpet og ålet meg som en skadet sel på land. Alt til stor underholdning for min lillesøster Thea på 14 år, hvis ungdom fortsatt er udødelig.

Da jeg lå og vaka i vannskorpa her nede i går og kjempet for å komme meg på land med ræva i været, hendene klorende fast i tangen og et raskt voksende skrik over leppene før en bølge viste meg barmgjertighet og skylte meg på land som en strandet hval, kommenterte nemlig Thea tørt: «Aha, slik må det ha sett ut da livet på jorden for første gang karret seg opp fra verdenshavet og over på landjorda. Jeg må si at Darwins Origin of Species har fått en helt ny dimensjon etter dette.» Hun er nådeløst veslevoksen den lille reka!

Men er det noe vi hardt prøvede gammelrosa-bloggere har som ingen av de andre økonomisk gunstige kategoriene til VG har, så er det – i tillegg til omfattende livserfaring og skrantende sjøløve-fysikk – et leid pikeværelse på Tøyen grunnet vår enslige 40+økonomi. Når jeg er tilbake i Oslo og den verbale våpenhvilen er opphevet, akter jeg å starte en omfattende pikeværelse-mobilisering som motvekt til gutteroms-nettverkene vi altfor lenge har latt herje fritt.

Den første gammelrosa-bloggen har tenkt å utsette for pikeværelse-justis er Hege Storhaug og Human Rights Service siden hun nå har hatt den frekkhet å offentlig ta avstand fra bloggeren Fjordman som har vært en av Anders Behring Breivik sine største inspirasjonskilder, og det hun selv kaller «dommedagsprofeti» og «konspirasjonsteori».

Dette samtidig med at vi som har internett på pikeværelsene vet at HRS og Hege så sent som i 2008 skrev at «Eurabia er navet på en ny geo-politisk enhet som en politisk elite i EU og Den arabiske liga forsøker å skape gjennom tett integrering av Europa, Nord-Afrika og Midøsten.» Og lenket til Fjordman som kilde.

Vi enslige gammelrosa-babes er kanskje ikke like økonomisk attraktive og grasisøse i vår landgang lenger, men vi har i det minste både livserfaring, mulighet og evne til å treffe landet med full tyngde. Særlig hvis vi får hjelp av en liten bølge 😉

Leave a Comment

Tjue i huet – ellers helt i hundre!

Det har vært en fabelaktig pinse for oss gammelrosa-babes av alle kjønn. Ikke at det gikk så langt at vi ble besatt av den hellige ånd, men det var pinadød ikke langt unna! Gammelrosabloggens kulørte presseavdeling «Se, men ikke minst hør», innvaderte nemlig hovedstadens rosa løpere. Det begynte lyserosa i kantene med trettiårslag for stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen; kvinnen som ene og alene har gjort Arbeiderpartiet sexy igjen.

Vi hentet henne i leddbuss med champagne og sukkertøy som seg hør og bør, før ferden gikk videre til et heidundranes kalas på Månefisken ved Akerselva i Oslo. Der fulgte et program med taler, kunst, kultur og ukultur. Hversaagod – Takkskalduha.

I tillegg var det selvfølgelig videohilsen fra statsministeren med fler i landets regjering. Det var som min sidepassasjer på bussen opp sa det da APs Håkon Haugli med posse brøt ut i allsang en samling på Valen verdig: «De er kanskje litt sprø, men de styrer faktisk landet».

Utenom sjølveste Jonas Gahr Støre som seff også videohilset, er Håkon faktisk min favorittpolitiker i Norge og jeg stemmer ikke Arbeiderpartiet en gang. Ikke bare er Håkon gammelrosa-babe par excellence, han har også en helt egen evne til å «keepin` it real» som vi sier på Jamaica. Dette beviste han også til gangs da han gikk i verbal klinsj med representanter for Finnmarks folkeliv som holdt fest i nabolokalet. Finnmark var utstyrt med buttons påtrykt det lokale skjellsordet «Slogpung» på brystet, men slikt preller jo rett av på en gammelrosa-babe som Håkon. Jeg stemmer for ham til president hvis kongehuset skulle ryke på en smell!

Væpnet med Slogpung-buttons var det likevel neste pinsedag at vi gammelrosa festgåere virkelig skulle få uttelling for strevet. Det tar på å feste som trettiåringer så stigningen i helgeprogrammet med sekstiårsdag lørdag føltes meget betimelig. Likevel var det 89-åringene som skulle gjøre pinsen til en høytidsstund – 40+ ain`t over `til the great lady sings, men det kommer jeg tilbake til.

Lørdag var det den fabuløse klesdesigneren og boutique-innehaveren Kåre Lunde sin store dag. Ikke bare selger han de lekreste klær, han fører dem også i størrelse liten elefant! Gammelrosabloggen velsigner ham.

Forsamlingen i festlokalet var broket og speilet Kåres seksti fargerike år på jorden som seg hør og bør. De styrte kanskje ikke landet, men deilige mennesker som Kari Svendsen, Lars Klevstrand, Taras egen filmanmelder Ellen Christensen og Oslos vakreste og varmeste blomsterforhandler Nils Normann ruler likevel!

Bussturen opp til kolonihagen der sekstiårsdagen ble holdt, var denne gangen ikke preget av arbeiderbevegelsens allsang, men skrålende populærmusikk og full ungdom på vei til fest. Javisst var de vakre, javisst var de verdens mest attraktive målgruppe for kommersiell reklame og visst var vi en gjeng skrukkete og fyllesjuke gamliser som måtte tåle deres misbilligende blikk der vi klumpet oss sammen i et hjørne, men noen timer senere ble ungdommen knust. Knust, sier jeg!

Nora Brockstedt på 89 entret nemlig scenen på Kåres sekstiårslag og klinte til med en bebop-jazz-versjon av Alf Prøysens «Nøtteliten» som en gang for alle knuste nøttene på ungdommens dårskap og fortalte oss alle at de gamle fortsatt er eldst. Sjel banker ungdom hver gang og en sjel som Noras tar det altså 89 år å anskaffe seg. Fuck Wenche Myhre – 89 is the new cool! For som min gode venninne og Anette Trettebergstuens vakre, kloke og gammelrosa kjæreste; Beate Nossum oppsummerte det dagen derpå: «Gammelrosa er tidløst. Tjue i huet – ellers helt i hundre!»

Leave a Comment