Tag Archives: øl

Fotballmage uten frue

Jeg ser at fotballfrue har lagt ut bilde av magen sin etter fødselen nå igjen. Hun kjefter på andre gravide, fødende og folk flest fordi hun mener etter-fødsel-kropper som hennes ikke er akseptert. Hun kjefter på engelsk. Åpenbart fordi kroppen hennes er uakseptabel i utlandet også.

skjermbilde-8 «Each body is unique and there is just one of you», sier Fotballfrue på engelsk. «Stop comparing yourself to others and stop pointing fingers at other women just because they don’t look a certain way or the way society expect or want them to look like.» Right on, Fotballfrue!

ds7_6072Noen av oss har jo ikke født en gang, men ser ut som vi er gravide med tvillinger etter å ha amma samtlige innbyggere i dalstroka innafor. Brystkreft, tamoxifen-fedme, mat og øl will do that to a body. Særlig øl. Det går jo simpelthen ikke an å holde seg edru skal man stå ut med «the society today.»

Likevel går Fotballfrue altså langt i å insinuere at kropper som er helt omvendt av hennes, må være slike som «the society expect or want us to look like», siden hennes egen kropp åpenbart er så på kant med samfunnet. I hvert fall etter at den har født når det ikke synes at den har født i det hele tatt.

Jeg syns det er helt fantastisk rebellsk å være så på kant med samfunnet at samfunnets kommersielle aktører sponser bloggen din med hundretusenvis av kroner hvert år. Tenk å gå så mot strømmen at den rett og slett snur! Hvordan får hun det til?! In your face, samfunnet!  Fotballfrue har lurt dere alle sammen!

DS7_2339Selv nøyer jeg meg med å kjefte på norsk om at vi må få slutt på at kvinner først og fremst vurderes etter hvordan vi ser ut. Helt uavhengig om vi har født eller ikke. Av en eller annen merkelig grunn opplever jeg ikke at samfunnet ser ut til å være enig med meg i den verdivurderingen så langt.

Fotballmage får du lett ved å spise og drikke for mye, vaskebrettmage av å henge i treningstudio hele tiden. Ingen av delene krever mer intelligens enn en middels brunsnegl. Det er jo langt mer utfordrende å bli vurdert ut i fra hvordan hjernen din ser ut. Hva foregår der?

Leave a Comment

Mitt Afrika – Oppblåsbar nyttårsdag

Prøv å blås opp en flytemadrass med lungekapasiteten til en ivrig festrøyker i 35 varmegrader dagen derpå en nyttårsaften av dimensjoner som allerede har gått inn i historiebøkene, sier bare jeg.

Jeg vet ikke hvem som fikk mest luft, meg eller flytemadrassen, men etter et kvarters pesing holdt i hvert fall Josef som administrerer villaen vår her i Kenya, på å trykke på alarmknappen som går direkte til vaktselskap og ambulanse, så jeg overlot hele prosjektet til Haakon som jeg reiser med.

Resten av dagen har jeg tilbrakt flytende på flesket i bassenget der hele min i dag meget begrensede intellektuelle kapasitet har gått med til å pønske på hvorfor i hule heite produsentene av flytemadrasser mener det er nødvendig med en meterlang bruksanvisning og advarsel på produktet?!

Og det attpåtil uten å klare å nevne en eneste av de reelle farene ved bruk av flytemadrass som feks varseltrekant for de sinnsyke prompelydene som produseres når en kvinne av mitt kaliber skal prøve å åle seg halvnaken rundt på en slik innretning i vann. For ikke å snakke om den utsttrakte faren for lyskestrekk hos godt voksne kvinner når de overmodig prøver å ha sex med en tjueåring ombord, som jeg jo har blogget om før.

Jeg vurderer å forfatte en liste med reelle og langt mer praktiske flytemadrass-instruksjoner, men må nok vente til i morgen for i dag er jeg helt sanert i skallen etter en helt hinsides heidundranes nyttårsfeiring som ikke tok slutt før klokken syv i dag morges. Det begynte riktignok ganske så pyntelig med champagne på takterrassen her i Villa Milele.

Før vi satte kursen til en femretters middag på Ali Barbour`s Cave Restaurant som er et helt unikt og villt vakkert spisested lokalisert inne i en naturlig korallgrotte på stranden her i Diani Beach.

Men etter middag hadde vi billetter til Divas night på den største strandbaren nede i gata og allerede ved inngangspartiet burde jeg vel ha skjønt at dette kom til å kreve sin kvinne…

Men etter å ha bestilt både øl, champagne, Rom & Cola, Gin & Tonic og Sambuca-shots til alle – bare sånn for å være på den sikre siden liksom…

Så ble vi sittende og skue utover stranden der man sendte opp et vakkert bakke-fyrverkeri og beundre noen lokale, afrikanske gaseller som danset seg inn i det nye året.

Før en importert dvergflodhest selvfølgelig fikk det for seg at den afrikanske nyttårsnatten i kombo med grov oversjenking hadde satt henne i kontakt med sin indre gaselle hun også…

Og da vi rett etterpå helt overraskende møtte Håvard og Didi, to gode venner fra Norge, overdøvet vårt bord både bakkefyrverkeri og DJ helt frem til klokken syv i dag tidlig altså.

Det burde strengt tatt være forbudt for nordmenn å støte overraskende på hverandre i utlandet, det er livsfarlig gøy. Vi oppfører oss jo som om det er sjølveste Jesu gjenkomst selv om det dreier seg om folk man nærmest ser daglig der hjemme. Halleluja og godt nytt år til alle fra oss her i Kenya!

Leave a Comment

Visst faen er det en kamp, Karl Ove!

Hvordan har helgen vært? Like fin som min? Jeg har nemlig vært i Bergen og drukket av selveste ungdomskilden! Det begynte i sommer en gang da Facebook presenterte to bilde-tagger av en jeg først gjenkjente som meg selv etter at jeg hadde stirra på dem et kvarter.

Facebookgruppa «Vi som kjente hverandre i Bergen på 80-tallet» dro på seg hundrevis av medlemmer utover høsten og nå på lørdag braket det løs. Et tresifret antall gamle rockere, studenter, døgenikter, dagdrømmere og forhenværende revolusjonære eks-tjueåringer skulle ta igjen det tapte på legendariske Hulen: Det gamle bomberommet under Nygårdsparken som har vært tilfluktsted for fremtidsoptimistisk fyllerør i mer enn førti år.

Jeg var bookingansvarlig på Hulen i flere år. Studiene som til slutt endte i en frynsete cand. mag. var helt sekundære i forhold til kulturrevolusjonen vi jobbet med i katakombene. Rocken var nemlig enda ikke død på slutten av 80-tallet, den bare lukta sånn.

Jeg har ikke satt mine bein på Hulen siden 1990. Enogtjue år senere stod jeg lørdag skjelvende foran øvre inngang med et fruktfat på hodet og en tale i hånden. Kristin som tok initiativ til det hele, mente nemlig at Tarapi sitt fruktfremstøt denne høsten er helt i tråd med fordums fruktløse overmot på Hulen og hadde derfor bedt meg holde kveldens velkomsttale.

Det var såvidt beina bar meg ned tunnelen som leder til Hulens indre. Ville alt være annereledes? Ville jeg bli skuffa? Kom jeg til å kjennne igjen folk eller var alle bare blitt gamle og ferdig med det? Hadde kidsa som driver Hulen i dag forsøplet min svarte, gule og fjellgrå ungdom med glade pastellfarger og klissete rusbrus? Jeg hadde jo hørt rykter om at de hadde pusset opp siden sist…’

Men i enden av tunnelen var det deilig dunkelt som alltid og da jeg åpnet døra inn, slo den imot meg som en mors kjærtegn over pannen til et bortkomment barn: Den deilig velkjente mugglukta opparbeidet etter tiår med dryppunkt fra taket, ølsøl og gjenferd av blårøyk fra en tid da sigaretter fortsatt var moderne. Kidsa hadde ikke kuppa Hulen, de hadde lagt den på sprit.

Jeg hadde jobbet med talen jeg skulle holde hele fredagen og fortvilet vridd hjernen i jakten på historier, minner og eksempler på livet så lenge før førti. Men slukøret måtte jeg innse at jeg husket bare glimt. Ungdomsgatas parlament var begravet under et tjue år tjukt jordskjelv av levd liv, forpliktelser, arbeidsgivere, seiere og nederlag. Men der i døra, mens mugglukta reiv meg i nesen, frøs tiden til is og smeltet.

Enda en gang var vi endelig krigere! Enda en gang var vi ikke redd for en dritt! Igjen visste vi at eneste fornuftige respons på tvungen dressur, er revolt! Enda en kveld var vi gutta på tur mot en fremtid vi visste var vår! Jeg var på nippet til å grine av skrekkblandet fryd sånn cirka tjue ganger i løpet av kvelden. Det koster litt snørr og tårer å møte seg selv i døra, stoppe, ta en øl og prate litt.

Og etter at jeg hadde pratet fra meg fra scenen, overlot jeg den til gamle Bergensband fra fordums storhetstid i breiflabb-kebabens hjemby. «Styrt» og vidunderlige «Vidunderbarna» hadde primalskriket inne og tok imot tidsmaskinen når vi landa i 1989. Men først ut var Kafkatrakterne, knausa av låtskriver Karl Ove Knausgård himself, med bror Yngve Knausgård på gitar. Og visst faen, Karl Ove! Visst faen er det en kamp!

Nå sitter jeg på Bergensbanen og blogger. I veska mi ligger et stjålet ølglass i hard plast. På den ene siden står det «Hansa» og på den andre «Hulen Bergen». Det stjal jeg så jeg kan drikke av det hver gang jeg kjenner det riste i grunnen jeg står på. Det er all jordskjelv og katastrofe-beredskapen jeg trenger. Du finner den nok du også, bare du leter godt nok i dine egne begravde grotter.

Se flere bilder fra helgens dypdykk i ungdomskilden på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Siste tog til helvete

Jeg er fortsatt ganske oppildnet av dommedag, særlig siden Dagbladet forleden kunne melde at vår kjære, amerikanske radio-pastor ikke gir seg, men kliner til med ny dommedagsdato den 21. Oktober. Yey! Jeg ble faktisk så begeistret for denne nyheten at jeg bestemte meg for å ta helg allerede på torsdag.

Men en forespørsel i statusfeltet på Facebook om det var noen andre som følte for å kaste inn håndkle, la humla suse og drikke vin som om vi levde i de siste dager, førte dessverre ingen steder hen. Herregud for noen dølle venner jeg har! Vel, bortsett fra Tøyen Gategeriljas trofaste soldater, Turi og Frode da, men det kommer jeg tilbake til.

Da det ble klart at ingen ville leke med meg tenkte jeg at faen heller, jeg er ingen engstelig kjerring som ikke tør gå på byen alene! Jeg har noen venninner som heller begår selvmord ved offentlig ildspåsettelse enn å gå alene på restaurant eller pub. Jeg har aldri skjønt greia. Det er jo alene du møter de morsomme menneskene! Sitter du der begravd i venninner og endeløse samtaler om traurige ektemenn og slitsomme unger, er du jo ikke tilgengelig for verden som passerer revy rundt deg. Da kunne dere jo strengt tatt like gjerne sittet rundt kjøkkenbordet hjemme!

Som sagt så gjort. Jeg tok på meg de absolutt høyeste hælene jeg har, slengte gerilja-kamuflasje-veska over skuldra og satte kursen ned til den legendariske rocke-puben Last Train i Oslo som var mitt faste vannhull da jeg fortsatt var ung og entusiastisk.

Last Train er en veritabel kulturinstitusjon hva norsk rock angår. Her så Turboneger med Hank Von Helvete sine rumperaketter dagens lys for første gang og her har den harde kjerne av norske rock-entusiaster samlet seg i alle de 25 årene stedet nå har eksistert. Grattis Last Train! Likevel har det vært skuffende lite dommedagsrock fra scenen her. På torsdag kompenserte man imidlertid for dette, om ikke fra scenen, så i hvert fall fra bardisken.

Geriljasoldat Frode var allerede på plass, naturlig nok siden han jobber som bartender her og Turi var innkalt via sms etter endt kveldskift. Men det var mens jeg satt der alene at magien som forventet fant sted. Inn døra veltet keyboardisten i det norske, symfoniske black metal-bandet Dimmu Borgir sammen med to kvinnelige blodfans som hadde reist helt fra Australia for å få med seg ekte dommedagsstemning i Oslo Spektrum lørdag 28. mai når Dimmu Borgir gjør helvete hett sammen med sjølveste Kringkastingsorkesteret.

Kanskje har du aldri hørt om Dimmu Borgir, men det har resten av verden gjort! Norsk Black Metal, i tabloidene ofte beskrevet som «satanrock», er SVÆRT i utlandet og ved siden av band som tidligere nevnte Turboneger og a-ha, er Dimmu Borgir Norges største eksportvare hva musikk angår. Mer overraskende hang imidlertid Mikkel Gaup seg på det gode selskap.

Han var i det amorøse hjørnet og la inn en ganske kraftfull sjarmoffensiv halveis i min femte øl. Småbrisen og smertefullt klar over at jeg ikke har hatt verken menn eller kvinner mellom laknene på all den tid jeg kan huske, vurderte jeg å ta imot tilbudet. Mannen har jo tross alt vært sammen med den vaskekte sexologen Kristin Spitznogle, så noen soveromskills må han jo ha, tenkte jeg.

Men da Mikkel fortalte meg at det var Kristin som dumpa ham og ikke omvendt, ble jeg litt mer skeptisk. Omtrent samtidig kom imidlertid geriljasoldat Turi fra kveldsvakt og begravde hodet i hendene sammen med Frode. Det ble en festaften av de sjeldne! Så har du ikke noe å finne på i helgen – stikk på byen alene! Hva har du å tape? Det er tross alt bare drøye fire måneder igjen til dommedag!

Leave a Comment