Archive | Ukategorisert RSS feed for this section

Jeg fant, jeg fant, en hemmelig strand!

For et par dager siden hadde jeg den mest magiske naturopplevelsen jeg kan huske siden barndommen. Bestevenn Sveinung var på besøk hos meg her på Zanzibar og sammen med lokalkjente Mustafa fant vi vår egen, lille, hemmelige strand mellom klippene.

Stranden ble brukt av lokale fiskere siden den ligger så nærme revet og da jeg svømte ute i den blå lagunen, hoppet store stimer av små, sølvfargete, glitrende fisk over vannet rundt meg. Ikke et menneske å se. Det var så jeg måtte grine en skvett.

For der, midt ute i det indiske hav, med korallklipper, kritthvit sand og endeløs himmel, fikk jeg igjen kjenne på den følelsen fra barndommen som jeg husker da jeg for eksempel oppdaget den hule Eika på Dømmesmoen i Grimstad for første gang.

Den var riktignok ikke like stor som de enorme Baobabtrærne vi har her nede og som kan bli flere tusen år gamle.

Men den var magisk, mystisk og hadde akkurat plass til meg inni seg når jeg krøp under rota. Der satt jeg og tittet ut gjennom stammen og kjente på den følelsen av at verden var stor, ny, spennende og at jeg hadde så utrolig mange ting å oppdage.

Det er litt den følelsen jeg har lyst til å gi dere med å invitere på jentetur hit til Tanzania og Zanzibar. Den følelsen jeg tror bor dypt i oss alle. Trangen til å kjenne på verden rundt oss som ny, å oppdage at alt ikke er som vi tror, å finne en skatt, utforske, kjenne på at eventyrene fortsatt finnes der ute et sted.

Jeg tror den følelsen av utforskertrang og drømmer om hva som ligger bak neste horisont, er noe helt grunnleggende menneskelig. Det har vært med oss helt fra menneskeheten oppstod her i Afrika til vi sto på kanten av kontinentet og den første av oss sa; la oss gjøre det, la oss finne ut hva som ligger der ute. Og på den måten befolket hele jorden.

For når jeg satt der nede mellom klippene på min egen, lille hemmelige strand, var jeg et øyeblikk igjen hun lille jenta som satt inni eika på Dømmesmoen og leste Skatten på Sjørøverøya og visste med meg selv at en dag, en dag skulle jeg også dra ut og finne en skatt. Og det har jeg gjort. Mange ganger.

Men den skatten som har holdt seg lengst er magien jeg har funnet her i Tanzania og på Zanzibar. Det er derfor jeg har valgt ut noen av de aller mest unike opplevelsene, hotellene og menneskene dere kan få være med på og møte.

Fordi jeg vil vise dere mitt skattekammer så dere kanskje kan finne deres eget.

Nå er det bare to plasser igjen på turen i september og litt fler i juni og oktober. Meld deg inn i reisegruppa Kaftankraft – Jentetur til Tanzania her og bli med på eventyret. Det er lov å la seg begeistre – selv om man kanskje er blitt femti og ikke lenger er fem! 😉

Leave a Comment

Nytt år, nytt hus på en ny øy

Jeg har alltid likt øyer. Det gjør noe med psyken din å bo på en øy. Du er litt isolert fra resten av gnæget der inne på fastlandet, samtidig som du har havet å reise på i alle himmelretninger. Så nå har jeg like godt flyttet til en øy. I hvert fall for en stund.

Jeg har bodd på øyer før. Blant annet mange og lange år på Jamaica. Det åpner deg og lukker deg på samme tid. Øyboere lager gjerne sine egne regler og gir litt mer faen enn fastlandsfolk flest.

Og innlandet? Don`t get me started! Har jeg ikke havet i sikte, kan det være det samme med alt. Jeg liker å ha rømningsveiene åpne og lærte meg tidlig å svømme såpass bra at jeg til og med rakk å bli junior Norgesmester en gang.

Men nå har jeg altså flyttet til Stone Town på Zanzibar. Bildet over er utsikten fra tehuset i det lille tårnet jeg har på taket.

Derfra kan jeg se hele steinbyen i 180 grader.

Stone Town står på verdensarvslisten og var et knutepunkt for handel i det indiske hav frem til europeere skyhøye på seg selv og sin egen sivilisasjon som de mente var den beste, bestemte seg for at de hadde rett til å okkupere hele Afrika og lage kolonier her.

Men Swahilikulturen klorte seg heldigvis fast og er i dag er en salig blanding av afrikansk, arabisk, persisk, europeisk og indisk språk, mat, kultur og arkitektur. En arkitektur som for øvrig er noe av den vakreste i verden. Jeg føler meg utrolig heldig som får bo i et gammelt swahilihus.

Og når huset til alt overmål er restaurert av selveste Emerson Skeens, mannen bak det som i dag er de to unike søsterhotellene Emerson on Hurumzi og Emerson spice dit jeg tar med reiseglade lesere på jentetur for å leve som sultaninner for noen dager, ja, da blir det ikke bedre.

Jeg har seff allerede funnet et hjørne til kaftenene mine.

En liten arbeidskrok.

Kosekrok og gjesteseng.


Men det vakreste med dette huset er lyset og hvordan det får alle små detaljer, fliser, lykter og forseggjorte vegger til å gløde i forskjellige nyanser ut i fra når på dagen det er.



Så da blir det base på Zanzibar og Norge sett litt utenfra-blogging på meg i 2019.

Riktig godt nytt år til dere alle sammen og velkommen til å følge meg i et nytt liv i et nytt land på en ny måte. Det blir litt reising og farting rundt i Afrika og seff hjem til Norge også så 2019 byr på litt av hvert, akkurat som swahilikulturen selv. Og vil dere besøke meg her på Zanzibar er det bare å melde seg på jentetur i reisegruppa vår her. Hakuna Matata!

Leave a Comment

Fremtiden er feminin!

Det skjedde i de dager på denne tiden i fjor. Første kvinne ut var Anne Lindmo. På forsiden av Norges største kvinnemagasin hysjet hun på på alle menn som enda ikke hadde forstått greia med #metoo, men i stedet for å prøve å sette seg inn i det, bare fortsatte å snakke og kritisere og krisemaksimere sine fremtidige muligheter til flørting.

Men det skulle bli andre boller til jul i fjor.

Det blir det til jul i år også. Jeg har gjort mye og intervjuet mange i min snart tretti år lange karriere som journalist, men ingenting har gjort meg riktig like stolt og gitt meg så mye tro på fremtiden som arbeidet med serien «Førtiårskrisa» til hvert nummer av Tara i 2018.

2018 var året da både Likestillingsloven og Abortloven ble førti år. Sistnevnte var nylig under angrep igjen og full likestilling ser vi fortsatt langt etter. 40 år er kort tid i et historisk perspektiv.

Men i kjølevannet av #metoo og i løpet av 2018, har det skjedd noe som vil skrive seg inn i historiebøkene for alltid. Jeg er fullstendig overbevist om at fremtiden vil snakke om tiden før og etter 2018 og #metoo.

Da jeg intervjuet Mona B. Riise mot slutten av denne serien, sa hun noe som traff meg veldig: «En serie som dette ville ikke vært mulig for bare to år siden.» Det tror jeg hun har helt rett i.

For i løpet av det siste året har kvinner reist seg i flokk og vist at de rett og slett ikke gidder å høre på den sedvanlige bagatelliseringen, hersketeknikkene og de uformelle maktstrukturene som har holdt på plass et system der kvinner har en annen verdi enn menn.

Som jeg skrev i kronikken «Bagatellenes tyranni» for Nrk Ytring, er det nemlig summen av alle «småting», «bagateller» og «enkeltepisoder» som nå har fått kvinner over hele verden til å reagere med den enorme kraften vi har sett i år og som nok bare er i sin spede begynnelse fortsatt.

Kvinner er den største menneskegruppen i historien som har vært undertrykt og diskriminert over lengst tid. Likevel snakker vi fortsatt om «kvinners rettigheter» og ikke menneskerettigheter.

Likestilling er ikke bare en kvinnesak. Denne kampen er ikke kun en kvinnekamp. Bedre muligheter for kvinner, betyr ikke dårligere muligheter for menn. Det betyr like muligheter for alle.

Kvinneforakt er ikke forbeholdt menn. Nettopp derfor gjennomsyrer den hele systemet vi har bygget kulturen vår på. Nå er systemet nede. Harddisken har krasja. Så da er det bare å beklage til alle som måtte mene at det er nok nå.

Dette er bare begynnelsen. Dette tar ikke slutt før også den «bagatellen» er ryddet av veien og alle blir behandlet som mennesker. Det er dette 2018 har lært oss.

I neste nummer av Tara som er i salg nå på fredag, oppsummerer vi #metoo-året som var over 16 sider. Fremtiden er feminin!

Leave a Comment

Det selfien ikke ser

Ok, du vet #denfølelsen når du fisker frem telefonen for å ta et fint bilde, men har glemt at kameraet fortsatt er snudd mot deg etter en selfie du tok forrige gang du brukte det…

Nå har jeg jo vært her i Tanzania en god stund der jeg lager opplegg for jenteturer med safari, fritt bukslepp på beachen samt Cocktails & Kaftaner, så det har jo blitt noen supre selfies både med og uten alle de herlige damene som har reist med oss.

Jeg må jo dele på snap og insta og ikke minst i reisegruppa vår så flere damer kan melde seg på nye turer som nå er lagt ut for 2019, men jeg vet snart ikke om det er verdt det. Her i går skulle jeg ta bilde av en fin fugl i hagen og fikk regelrett nesten hjerteatakk da jeg åpna kamera på telefonen…

Nå er jeg ingen Kim Kardashian og langt mindre en profesjonell fotograf, men når jeg tar en selfie har jeg i hvert fall lært meg å holde kamera litt ovenfra og ned for å overvinkle bildet sånn at alle dobbelthakene ikke kommer helt først i bildet før resten av trynet, liksom. Og jeg syns i grunnen jeg tar helt greie selfies.

Når du driver og trykker på telefonen nedenfra og opp for å finne frem kamera, well, not so much…

Også når du skal finne frem galleriet og vise noen fine bilder til ei venninne som har glemt lesebrillene og du trykker på kamera og bare HVA I HELVETE VAR DET? HJELP!

Jeg er ikke spes lettskremt av meg, men i løpet av de siste jenteturene her i Tanzania har jeg nesten skremt på meg selv både drypp og flimmer på denne måten.

Så det jeg ønsker meg til jul er en kamerafunksjon som automatisk tilbakestiller til vanlig modus etter at en selfie er tatt. Dette her har jeg rett og slett ikke nerver til lenger!

Det blir nok mye bilder der hjemme hos dere nå i jula også. Anse dere selv for advart! Husk å snu kamera tilbake etter enhver selfie! Hvis ikke kan dette i kombo med ribefett og gløgg fort føre til full hjertestans. Jeg spiser bare fisk, grønnsaker og drikker vann for tiden og har nesten flatlina fire ganger!

Hvis du vil være med å ta Tanzania-selfies en gang er det for øvrig bare å melde seg inn i reisegruppa vår her. Der finner du flere bilder også. Men vi utstyrer alle telefoner med varseltrekant før vi drar!

Leave a Comment

Vi som aldri ble Lucia…

Det er mange av oss. Vi måtte pent dilte etter med et enslig lys i hånda og ikke så mye som et pittelite kakelys på hodet. Foran i rekken gikk den peneste jenta i klassen med det lengste, blonde håret og en hel adventsstake på hodet. Jeg var grønn av misunnelse. Men det er aldri for sent!

Er du som meg en av dem som liksom ikke var helt Lucia-materiale som liten fordi du var for kort, lang, feit, tynn, upopulær eller ikke blond nok? Let`s face it. Noen av oss var eslet til større lysekroner enn den Lucia fikk.

Så i dag på selveste Lucia-dagen har jeg samlet et knippe bilder av meg med lys på hodet i høyst upassende Lucia-alder. Blir man ikke valgt til Lucia, får man velge seg selv og drite totalt i hva andre mener om det.

Alltid hatt lyst til å ha lysekrone på hodet, men aldri fått lov? Finn frem julelysene og plugg dem inn!

Stalltips til dagens outfit: Det er ekstra gøy hvis lysene blinker!

Kombinasjon med blomster og gjerne frukt setter også en ekstra spiss på hodepynten!

Og sist, men ikke minst; husk ekstra batterier! Kvelden kan bli lang!

Men ta høyde for at selv om man føler seg aldeles lysende tidlig på kvelden, kan strømbrudd forekomme etter en lang helaften som selvvalgt Lucia sånn nå midt i julebordstida!

Riktig god Lucia til alle lussekatter der ute!

Leave a Comment

Bli med på årets store bukslepp!

Det er det nok mange som meg som har gått på den smellen å presse seg inn i holdin-undertøy i håp om å bli fin under kjolen. Don`t do it, sier bare jeg!

De der greiene der har jeg prøvd en gang og aldri mer! Det var en sånn Spanx med amerikansk åpning sånn at du kunne komme deg på do uten å gjenta den idrettsprestasjonen det er å komme inn og ut av dette torturinstrumentet av et plagg.

Det endte forøvrig i utilbørlig omgang med lokalbefolkningen og mistet telefon som jeg har blogget om før. Aldri mer!

 
Jeg har jo for tiden base i Tanzania og her sverger jeg til livet i kaftan der ingen hold-in er nødvendig. Men det er generelt for mye undertøys-propaganda rettet mot kvinner syns jeg.

Er det ikke hold-in reklamer så er det store boards og bilder av kvinnfolk som åler seg rundt i det mest avanserte turnøvelser, iført blonder og trutmunn for å lokke folk til å kjøpe seg oppblåsbar pornobabe-look. I Dar es Salaam kom jeg over en undertøysbutikk som gjorde det litt annerledes med julereklamen i år, noe jeg fant forfriskende.

Og når jeg googla sånne hold-in truser litt, fant jeg ut at de ikke bare er sjukt ubehagelige, men visstnok kan gi deg både blodpropp, inngrodde hårsekker, sopp, åreknuter, klemme på indre organer og jeg vet ikke hva! Rett og slett galskap spør du meg.

Så da jeg og Tine Skolmen ragga rundt på stranda på Zanzibar sammen med alle de andre damene som var med på den siste av jenteturene jeg arrangerer hit til Tanzania, fant vi ut at det er på tide med en ny turnøvelse hva undertøy og indre organer angår, nemlig bukslepp!

Det begynte med at vi snakka om hvor deilig det var at så mange damer vasa rundt i badedrakt og bikini uten å tenke det minste på hvordan de tok seg ut eller hvordan andre måtte mene de kledde badetøyet de hadde valgt.

Og så kom vi over et nydelig bilde tatt tidligere på dagen under et solnedgangscruise vi hadde med sånn tradisjonell dhow-båt, men så begynte Tine å zoome litt inn på bildet hun hadde på telefonen og det var da det åpenbarte seg i all sin frigjørende herlighet. Buksleppet!

Et vaskekte bukslepp oppstår når du virkelig slapper av og ikke tenker på å ta deg av noen eller å ta deg ut for noen. Etter fem glass vin fant vi også ut at dette her kunne bli et helt nytt totalkonsept! Hva med bukfestival? Eller buklansering? Bukslepp is the new black!

Åh seee på det nydelige buksleppet, skal vi klappe under vårt neste kaftanshow med ekte damer som modeller hos Emerson Spice på Zanzibar!

Jaggu har jeg fått dreisen på buksleppet her, skal jeg skryte av dette bildet på Instagram.

For selv om vi alle holder inn magen i både konkret og mer overført betydning innimellom, er det desto deiligere når man virkelig kan slippe buken fri! Vil du bli med på neste buksleppfestival har vi noen få plasser igjen på jenteturene til Tanzania i reisegruppa vår her. Vi vurderer nå å innføre lett buksleppgym med instruktør på stranda også for dere som er litt ute av trening. Det er noen få plasser igjen i juni og oktober. På septemberturen er det bare en plass igjen så her gjelder det å hive seg rundt! Frist for å sikre seg plass er 20. mars.

Velkommen til årets store bukslepp! Bruk 8. mars til å øve deg. Nå har vi holdt inn magen lenge nok! Buksleppfestival til folket!

Leave a Comment

Vil du være med til Tanzania og Zanzibar?

Hildrande du vi som styra og ordna, men det fantastiske programmet kom til slutt på plass for nye jenteturer til Tanzania og Zanzibar i 2019.

Nå er alt utsolgt bortsett fra noen få plasser på junituren. Fristen for påmelding går ut allerede 20. mars så vil du være med, må du hive deg rundt raskt. Program med all info finner du i reisegruppa Kaftankraft på Facebook. Meld deg inn og se om ikke dette er noe for deg.

Turen er på 14 dager og vi har lagt inn enda mer av det alle elsket mest i 2018. Nå blir det fire dager med spektakulær safari i hele to av Tanzanias Nasjonalparker, blant annet min favoritt Ruaha som er landets største.

Her skal vi bo midt i villmarka på fantastiske Ruaha Hilltop Lodge med en av de fineste utsiktene jeg vet.

Så har vi fader dundre meg chartra propellfly til å frakte hele gjengen til Stone Town på Zanzibar der vi nå får hele tre dager på mitt absolutte favoritthotell i hele verden, nemlig boutique-hotellet Emerson Spice.

Et besøk her er som en reise inn i 1001 Natt, ingen suiter er like, men alle er like vakre på sitt eget vis.

Her blir det også vårt faste kaftanshow med ekte damer som modeller. Real Women is what we are!

Og en innføring i lokale skjønnhetstradisjoner og produkter av Mrembo Spa, drevet av og for Zanzibars kvinner.

Som om ikke det var nok, avslutter vi med tre fulle dager i mitt personlige strandparadis på Zanzibars østkyst.

Turen begynner og slutter på nydelige Slipway Hotel i Dar es Salaam med sine fantastiske solnedganger som denne jeg fotograferte der en fredag.

Vi er så stolte over å ha fått til denne fantastiske pakka for en virkelig opplevelsestur hit til Tanzania og Zanzibar. Bedre enn dette blir det ikke, det er min oppriktige mening.

Og når vi topper alt med det herlige kvinnefellesskapet som oppstod på de forrige turene, ja da er det bare å si værsågod: Her er en snorkel til overflaten av hverdagens kjas og mas!

Vi byr på en drøm midt i virkeligheten, kaftankraft, uforglemmelig kvinnefellesskap og fritt bukslepp. Velkommen!

For flere bilder og fullt program se reisegruppa vår Kaftankraft. Kun få plasser igjen i juni!

Herregud som jeg gleder meg!!!

Leave a Comment

Med Crocs og horn til Tanzania

Da jeg først kom på ideen om å ta med meg tjue damer på tur til mine favorittsteder i Tanzania og på Zanzibar, hadde jeg drukket en del vin.

43703340_2187804091456953_6988071232662929408_n

Jeg satt på terrassen til Karianne og Rashid som driver Upepo Safari her i Dar es Salaam og hadde ikke lyst til å dra hjem. Hvorfor ikke invitere noen blogglesere med så får du dekka flybilletten og har råd til å komme ned igjen snart, sa Karianne. Genialt, sa jeg.

43952509_399358053934473_8087206496749748224_n43677172_2197531603904705_1440330786090778624_n

Så gikk det sånn det gjerne går når man har drukket mye vin og fått geniale ideer: Det tok helt av og ideen viste seg betydelig mindre gjennomtenkt enn man ideelt sett skulle ønske seg. For å si det forsiktig. Etter 3, 4 minutter hadde nærmere 60 damer vippset depositum til det som bare skulle være en engangstur.

43828506_280312615918915_1326886307368009728_n

Men Upepo Safari fikset brasene og her sitter jeg i Tanzania etter å ha avlevert første gruppe ut på flyplassen i natt. Jeg var så nervøs før jeg møtte dem. Hva er det jeg har satt i gang? Tenk om dette bare er helt gale kvinnfolk? Hvordan skal det gå? Alt ble helt annerledes enn jeg hadde trodd og fryktet.

43749666_256408478399561_2343329049981485056_n

Herregud så fantastisk vi har hatt det! Vi har ledd så jeg fortsatt har vondt i magen. Vi har grått, drukket vin, badet, danset, sunget og ligget rett ut. Jeg tror alle i gruppa har fått nye venner for livet. Det har rett og slett vært helt uforglemmelig. Vi har fått en fantastisk kaftan-motevisning hos Emerson Spice:

43706404_291077954832280_561582401474527232_n43694644_256775328354391_8251119113238216704_n

Noe som resulterte i at vi laget vår egen hashtagg #kaftankraft. Det er nemlig ingenting som slår følelsen av å vasse rundt i en sky av silke, chiffon og den mykeste bomull når du går inn for å bli livsnyter på heltid.

43879126_305484190047888_14543171581116416_n43878950_176500993235443_924472378816200704_nVi har spist lange middager i solnedgangen på taket av Zanzibars to tårn.

43828165_314234269376341_5122218704909631488_n

44057205_2231681090440603_3836027281390698496_nVi har veltet oss rundt i Det Indiske Hav på Jambianis vakre strender og blitt skjemt bort av nydelige Blue Oyster Hotel.

43763451_480196312463649_3169739744812728320_n43765091_706282369746893_5876348299899830272_n43788911_600164373760858_1920819519207505920_nDer fremførte også fantastiske Astrid Overaa siste akt av enkvinnes-forestillingen Lilly Valentin som hun har hatt en suksessturne med hjemme i Norge nå. Snørr og tårer skvatt og magelatteren satt der den skulle.

43731772_247745509242284_6091754280027422720_n

Det var seff også Astrid som på død og liv måtte kjøpe et horn på Zanzibar Curio Shop i Stone Town som vi siden har brukt til å samle troppene når det trengtes. Bært, bært. Ikke noen yndige guider i lyseblått med håndholdt skilt her i gården nei!

43721068_1871472216272380_1618156201810329600_n

Og da vi forlot takterrassen til Emerson on Hurumzi der alle må sette fra seg skoene i sirlige små hyller før man tråkker inn på de persiske teppene, var vi selvfølgelig de siste som satt igjen når alle de smekre sandalettene til rike amerikanere og japanere var hentet.

43747811_1916070581809794_5319276778022240256_n

For det er noe som skjer når bra damer med levde liv i håndveska samles på tur: Du begynner å puste med magen.

43879944_326530658152448_4109699427805954048_n

Jeg kommer til å bruke ukesvis på å la denne opplevelsen synke inn og flere bloggrapporter følger, men akkurat nå er jeg bare overvelda over å ha snubla over en skatt jeg vet allerede har forandret livet mitt for alltid. Dette blir ikke et engangsprosjekt, men en ny måte å leve på. Vi sees i Stone Town i morgen.

43880562_247743162572517_1905857674214375424_n

Og meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook her hvis du vil følge med på planleggingen av fremtidige turer. Hakuna Matata! 😉

Leave a Comment

Tara was here

På swahili betyr safari bare reise. Du er på safari enten du tar bussen til byen, flyet til Oslo eller går til neste landsby for å drikke te.

img_20170308_180157_810-QFd_WvIktpbglwVo47ni3w

Det var først etter  1850 at safari-begrepet fikk den betydningen det har i vestlige språk i dag, nemlig som en reise ut i bushen for å se på dyrelivet.

IMG-20181002-WA0004

Forleden natt ble 20 smørblide Tara-lesere hentet på flyplassen og kjørt rett ut i bushen av Upepo Safari for å gjøre nettopp det.

thumbnail_FB_IMG_1538470525691

Siden har rapportene tikket inn fra det trådløse nettet til Upepo Safari som på tross av at det er sterkt, bruker sin tid på å overføre bilder til oss her i Dar es Salaam der vi sitter og venter på å ta imot gjengen og følge dem til fantastiske Zanzibar i morgen.

IMG-20181003-WA0006

Når vi er på safari i Selous her i Tanzania, pleier vi alltid å stoppe for lunsj under et Baobab-tre. Baobab-trærne er noen av de eldste levende organismene på jorden og kan bli over 2000 år gamle. De kan bli opp til 30 meter høye og mer enn 7 meter brede rundt stammen.

baobab-tree

Da jentene kom frem til sitt Baobab-tre i bushen i går, ble de møtt av noe merkelig. Noen hadde risset inn «Tara» i barken.

IMG-20181003-WA0003

Nå skal det sies at Tara er et vanlig navn og at det har vært populært å risse inn navnet sitt i Baobab-trær helt siden oppdageren Doctor Livingstone I presume gjorde det samme, men hva er oddsene for at Tara på tur blir møtt av bumerket til en annen Tara på tur for gud vet hvor lenge siden?

IMG-20181003-WA0004

Men langbord til lunsj under Baobab-treet ble det. Akkurat dette treet er så gammelt at man fortsatt kan se den innrissa grafittien til mennesker som passerte her for over hundre år siden. Det skyldes at både treet og barken gror så sakte og lever så lenge.

IMG-20181003-WA0001

Å risse inn bumerket sitt er en menneskelig tradisjon helt fra de første huleboerne blåste farge over håndflaten sin, til arbeiderne som bygget pyramidene og som man nå har funnet navnene til på innsiden av Keops, og soldater under andre verdenskrig som skrev det kryptiske «Kilroy was here» overalt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvorfor vi mennesker har gjort dette til uminnelige tider, kan man bare spekulere i. Men det er vel noe med å markere at man har levd, at man var her på jorden og gjorde noe verdifullt det korte sekundet i en evighet av lysår, midt i en virvel av stjernestøv, mens individet og livet eksisterte i et blaff. Kilroy was here.

safari1-313

I dag kan vi fange øyeblikket for evigheten med et mobilkamera, men vel så viktig som å fortelle andre at vi var her, syns jeg kanskje det er å være tilstede i sitt eget liv og oppleve både det og verden rundt oss til fulle, mens vi fortsatt kan.

thumbnail_IMG-20181002-WA0005

Og det er nettopp det vi driver med her i Tanzania nå. Å være til stede. Følg oss på resten av reisen på Snapchat og Insta @lenewikander eller meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook hvis du kunne tenke deg å være med på tur senere. Tara was here.

Leave a Comment

Å overleve i fem år

Nå har jeg akkurat hatt femårskontroll. Det er et magisk tall for de fleste brystkreftpasienter. Etter fem år blir mange av oss sendt ut av behandlingsopplegget som startet da vi fikk påvist kreft og over i overlevelsestatistikken.

40565402_240037096706282_3164036169977561088_nFemårsstatistikken er gjerne den første du hører om når du får brystkreft. Klarer du å karre deg dit uten tilbakefall eller spredning ser nemlig statistikken veldig fin ut. Hele 89, 9 prosent av kvinner med brystkreft i Norge i dag lever fortsatt 5 år etter diagnosetidspunktet.

1424321_538825519519648_276301341_nEtter en runde med mammografi, besøk hos lege og onkolog, var dommen min klar: Ingen tegn til brystkreft, men jeg må gå på antiøstrogener i fem år til. Foreløpig er antiøstrogener den beste forebyggingen mot tilbakefall av østrogensensitiv bryskreft.

cellegift-034-440x330Onkologen kunne fortelle at man ser at statistikken igjen deler seg tydelig mellom de som velger å slutte med antiøstrogener og de som fortsetter etter fem år. Økt overlevelse blant de som fortsetter og synkende overlevelse blant de som slutter. Da burde det vel være et enkelt valg, tenker du kanskje. Men det er det ikke alltid.

berlin3-016For antiøstrogener kommer med mange bivirkninger: Smerter i kroppen, nevropati i beina, ekstrem stivhet, brainfog, voldsomme hetebyger og økt risiko for blodpropp og underlivskreft. For å nevne noe. At noen er så plaget at de velger å slutte har jeg ingen problemer med å forstå. Livet handler ikke bare om å overleve og ikke være død – det handler også om å leve den tiden man lever med livskvalitet.

13501871_10154129486390781_1645063706943547575_nPersonlig har jeg hele veien sagt at jeg er sjeleglad for at vi gikk så mye på fylla og festet så hardt som vi gjorde i studietiden. Det ga meg nemlig trening i å fungere selv om jeg var dundrende bakfull. For det er litt sånn det føles å gå på antiøstrogener: Som om du har vært på tidenes tredagers med innlagt maraton hele tiden. Og når det kommer på toppen av alvorlige bivirkninger behandling med cellegift og stråling også kan gi, har jeg full forståelse for de som velger bort det de kan av senskader ved å slutte med antiøstrogener etter fem år. Selv har jeg valgt å fortsette.

XCi6S7ZvKZX9LfEooml1gEap9vu4HIR6SKV0f-exYoQNår jeg ser tilbake på de fem årene som nå har gått, er jeg kanskje mest fornøyd med å ha vært en av dem som satte den offentlige samtalen om senskader etter kreftbehandling på dagsorden. Et innlegg på Nrk da jeg var på det aller dårligste etter endt behandling, startet en debatt som fortsatt pågår både i helsesektor og blant pasienter og pårørende. Senest i siste utgave av bladet Sykepleien ble jeg bedt om å skrive en kronikk om slike senskader.

bilde3Jeg er også ganske fornøyd med å ha snakket om tørr skjede midt i beste taco-tv-tid hos Lindmo selv om jeg skremte vettet av stakkars Lene Kongsvik Johansen som er litt hypokonder.

cover-fuck-tante-augusta-440x634Jeg fikk også gitt ut bok med krefttips, triks, overlevelses-humor og et par sannhetens ord som nye brystkreftpasienter skriver til meg og forteller de finner mye trøst i fortsatt.

20068406_10155269417300781_1223140413_nOg jaggu klarte jeg ikke å fortelle helseminster Bent Høie hvor skapet skulle stå når det gjelder livsforlengende brystkreftmedisiner i en live debatt på telefon fra en grøftekant i Uganda der jeg var på et frilansoppdrag. Livet som brystkreftaktivist er ikke noe for pyser.

byline-020

Men aller mest stolt er jeg av at jeg har klart å fungere sånn noenlunde i både jobb og livet som sådan. De første par årene etter endt behandling var et sant helvete. Men det ble bedre. Så det er det jeg har lyst til å si til alle dere som kanskje akkurat er ferdigbehandlet, men aldri har følt dere dårligere noen gang: Det blir bedre!

lenewikander_lavkarbo-jg9PBCOrZQb7wyZzt_WkswOg til de av dere som akkurat har fått diagnosen og er redd for å dø: Det er 89.9 prosents sannsynlighet for at du ikke gjør det! For de aller fleste med brystkreft blir livet aldri det samme igjen. Det betyr ikke nødvendigvis at det blir feil. Det blir bare annerledes. Og annerledes kan man lære seg. Bare ikke finn dere i folk som tror at det å være ferdigbehandlet er det samme som å være frisk.

Leave a Comment