Archive | Saklig – særlig RSS feed for this section

Når ribbe kan være redningen

I dag er siste nummer av Tara ute hos abonnenter og på fredag finner du bladet i butikken, så i den anledning har jeg lovet å poste oppskriften på hvitløksribba som forandret livet mitt med senskader etter brystkreftbehandling.

a6528726-bfd3-4563-8736-e2a94229d3a2I siste nummer av Tara har jeg nemlig fortalt om hvordan lavkarbolivsstilen har gjort meg mye friskere. Etter et år med lavkarbo har jeg fått energien tilbake, blitt kvitt det meste av smerter og gått inn 27 centimeter rundt livet.

Jeg er generelt skeptisk til både «vidunderkurer» og det at en ting skal passe for alle, men etter et år med dette kostholdet har jeg opplevd så drastiske forbedringer av både hetetokter, nevropati i beina, stivheten av antiøstrogener, fatigue og vektoppgang at jeg rett og slett syns det blir for dumt å ikke dele.

Kanskje kan lavkarbo være til nytte for deg også? Det er i hvert fall verdt et forsøk! Lavkarbo handler tross alt bare om helt vanlig mat.

21268830_10155413156205781_411590863_nAlt begynte julen 2016 da jeg var ute og shoppa julegaver. Utenfor et kjøpesenter ble smertene for store. Ingen benker var ledige så i ren desperasjon satte jeg meg midt på gata. Omgitt av handleposer satt jeg der i duskregnet mens folk hasta forbi og jeg kjente smertene avta.

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om alle som glodde. Alt jeg var opptatt av var å få avlastet smertene. Da jeg omsider kravlet meg opp igjen, dro jeg rett hjem og stekte meg hvitløks- og chilliribbe med coleslaw i ekte majones. Det skulle bli begynnelsen på redningen.

04_Garlic_Immune_boosting_foods_469904627_Ls9907Lavkarbo handler om veldig mye mindre karbohydrater og ganske mye mer fett enn et gjennomsnittlig norsk kosthold så det er ikke akkurat noe for pyser. Derfor klinka jeg til med det feiteste jeg visste, nemlig ribba. Jeg har aldri sett meg tilbake.

Lavkarbo er livsstilen for meg. Er du nysgjerrig på kostholdet kan du lese mer i siste Tara og vil du prøve redningsribba mi finner du oppskriften her. Følg meg også på Snapchat @lenewikander der jeg poster litt hverdagsoppskrifter og tips innimellom slagene hvis du vil. Livet med lavkarbo er blitt betydelig bedre å leve.

Leave a Comment

Kreftlivet derpå kan ikke leves i lykkerus

Ikke nok med at jeg kjørte i gang med lavkarbolivsstil for et år siden, de siste månedene har jeg også begynt å gå tur flere ganger i uka. Sistnevnte har vært litt ekstra spennende siden jeg først skal ta stingene etter siste operasjon i dåsa til uka, men jeg gir meg ikke!

DS7_4192Oktober er jo Rosa Sløyfe-måneden og i år er aksjonen viet alle oss som sliter med senskader etter kreftbehandling. Jeg har både blogga og skrevet kronikker om livet med senskader før.

Hvordan verden ser ut når du står der ferdigbehandla og foreløpig frisk, men aldri har følt deg dårligere i hele ditt liv. Hvordan det er å leve med alles forventninger om hvor sykt takknemlig du skal være for å ha overlevd når livet aldri blir det samme igjen.

DS7_4234Jippy Kay Yay, lizzm. Senskader etter kreftbehandling er noe som rammer mange, men som nesten ingen har snakket om før nå. Derfor har vi i stor grad vært overlatt til oss selv og egen eksperimentering med å prøve å kreke oss opp på et noenlunde akseptabelt funksjonsnivå.

Selv la jeg på meg rundt 40 kilo, fikk lammende smerter i korsryggen, ble stiv som en stokk i hele kroppen og særlig i beina der jeg også fikk nevropati som er et slags brennende nåleputekonsept under fotbladene hver gang du tråkker ned.

Jeg hadde hetebyger som Niagarafossen rundt tolv ganger om dagen og en hjerne lekk som en sil med store konsentrasjonsproblemer og det som opplevdes som tung demens.

DS7_4646Som jeg har blogget om før, er det først og fremst valget om å leve lavkarbo som har redusert mye av plagene mine til et mer levelig nivå. Jeg går sakte, men sikkert ned i vekt, har redusert medisinbruk, mye mindre hetetokter og smerter, samt generelt bedre kognitiv funksjon og ikke minst mye mer energi.

Sistnevnte førte altså til at jeg for noen måneder siden klarte å begynne å gå tur. Men før noen sånne friskuser med vekter, pulsklokke og intervalltrenings-programmer begynner å klappe i henda her, vil jeg bare understreke at en times gåtur rundt i nabolaget allerede er en olympisk idrettsprestasjon for meg.

DS7_4585For to år siden klarte jeg ikke å gå til butikken en gang uten å måtte sette meg ned på grunn av smerter. På tur i dag går pulsen som hos et løpsk neshorn etter hundre meter og intervaller får jeg mer enn nok av bare av å gå opp en trapp.

Jeg blir forbigått av barnefamilier med stabbende treåringer, eldre damer med rullator og her forleden også en fyr på krykker, men jeg kan garantere at ingen av dem fikk mer mosjon enn meg!

Mange har ledd og enda flere stirret rart på meg, men jeg er i grunnen fornøyd så lenge ingen tilkaller ambulanse. For sånn er livet med senskader; du må tåle å leve det ganske alene og tørre å vise fingern til forventninger fra folk rundt deg.

DS7_4243Men herregud så deilig det hadde vært hvis andre visste litt mer om hvordan livet med senskader er! Å slippe å måtte stå der og klappe i henda, juble og logre som en tilbakestående Golden Retriever hver gang noen forventningsfullt spør om det går bra.

Som det er nå, tør man jo faen ikke svare noe annet enn ja. Du har jo overlevd, du er jo kreftfri, du har ikke noe annet valg enn å være siklende takknemlig til enhver tid!

Derfor er jeg så glad for at årets Rosa Sløyfe-penger også skal gå til mer og bedre informasjon ikke bare til oss kreftpasienter, men også til pårørende, arbeidsgivere, NAV, you name it.

Så spre budskapet, støtt årets Rosa Sløyfe her og drit i logringa neste gang noen spør deg om det går bra. Spar kreftene til noe som får deg til å føle deg bedre! Alle dere andre kan også bidra med å spytte penger i potten, men kanskje aller helst med å slutte å tro og forvente at livet etter kreftbehandling skal leves i lykkerus.

Leave a Comment

Piggtrådfitte til folket!

Det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det ble flådd. Nå har jeg feiret to dager til ende etter vellykka operasjon på gynekologisk avdeling på Radiumhospitalet mandag. Alt gikk etter planen, de fant ikke flere forstadier enn de så på kontrollen og snurpa til og med sammen arrvev som hadde grodd litt på tverke fra forrige gang. Så om to uker når stingene tas, er jeg den stolte eier av ei skikkelig designerdåse uten tegn til cellendringer.

22236225_10155502419530781_463891698_nDet er noe som kalles post operativ eufori. En slags ekstremt energisk lykkefølelse man kan oppleve etter å ha ligget under skalpellen og våknet av narkosen. Det skyldes en blanding av at man har grua seg så hinsides til noe som endelig er over og noe rent sånn medisinsk med narkosen. Det var i hvert fall det jeg ble fortalt da jeg var helt propell etter brystkreftoperasjonen og opplevde denne tilstanden for første gang.

22237284_10155502421135781_1718823722_nDenne gangen var intet unntak. Jeg hadde jo grua meg så jævlig siden forrige gang jeg ble forespeilet et lite poliklinisk inngrep og ble liggende på sykehuset i nesten seks uker. Det var ikke en nedtur jeg hadde særlig lyst til å oppleve igjen for å si det forsiktig. Dåsa kjennes seff igjen ut som et sprengt pinnsvinhi med stikkende nylontråder, men kjedelig er det i hvert fall ikke.

22237299_10155502419335781_1489410973_nKusine-Kristine i Grimstad har jo også forlengst meldt hele slekta inn i Pinnsvinhjelpen så dette skal gå bra! Jeg har fiska frem sitteputa med hull i midten fra forrige gang og vralter stolt rundt med lett skrævende cowboygange for å minimalisere pinnsvineffekten til kirurgens korsstingsbroderier og kunne rett og slett ikke vært mer lykkelig.

22215205_10155502419080781_315920619_nDu vet at livet har hatt litt av hvert å by på når noe av det beste som noen gang har skjedd deg er å kunne sitte på hjemmekontoret oppå en prompepute med hull i midten og fitta full av piggtråd. Det er da du kjenner at du virkelig lever!

Noe å tenke på neste gang man skulle falle for fristelsen å klage over at livet ikke er perfekt og instagram-vennlig nok, man ikke ser ut som en reklameplakat i badedrakten likevel eller får fnatt av at ikke absolutt alt går perfekt på skinner i disse grufulle livene vi lever her i verdens rikeste land. Piggtrådfitte til folket! Nå! 😉

Leave a Comment

Hei frykten, vi sees igjen

Jepp, så var det min tur igjen, da. Man må jo ikke innbille seg at det er nok noen gang, at det holder med en brystkreftbehandling og en runde med fjerning av forstadier til kreft i underlivet der man ble liggende innlagt på Radiumhospitalet i fem uker. Neida! Vær så god! Her er det mer å by på! Bare å ta telefonen!

DS7_4501Radiumhospitalet innkalte meg nemlig til kontroll i dag og der ble det påvist nye celleforandringer så da er det bare å glede seg til operasjon igjen i oktober. Som sist sa de også nå at det ville bli et enkelt poliklinisk inngrep: Inn på morgenen, ut på kvelden. Sist var jeg riktignok inne på morgenen, men ikke ute igjen før fem uker senere og da var det bare for å begrave min far før de måka meg inn igjen.

DS7_4523 Da de først åpna meg på slaktebenken, fant de nemlig mye mer enn de først hadde trodd. Det endte med at jeg mer eller mindre ble flådd for forstadier til kreft innvendig og ble liggende der med piggtråd i hele dåsa og stirre i taket bak et lite gardin fem uker til ende. Og det mens min far var døende og til slutt døde av kreft i Grimstad. Det gjorde noe med meg for alltid.

Herregud som jeg hater det helvetes sjukehuset! Bare synet, luktene, skiltene og lydene, fremkalte sprutbrekninger da jeg gikk gjennom gangene på vei til kontroll i dag. No offence, bra folk som jobber der, flinke leger og whatever, men å ligge lenka til en seng på et firemannsrom på gynekologisk avdeling på Radium i fem uker pluss, er virkelig ikke noe for pyser.

DS7_4533Det er nemlig det kreft gjør med deg. Kreften tar langt i fra alltid livet av deg, i hvert fall ikke sånn med en eneste gang. Men den gjør noe med hvordan du reagerer på livet. Ser vi bort fra «bagateller» som at en gjennomsnitts kreftbehandling med operasjon, cellegift, stråling og full cocktailbar etterlater deg som et siklende takras fullt av senskader ingen tør å snakke offentlig om på en fornuftig måte, så gjør kreftdiagnoser kanskje størst skade på nervesystemet.

Fordi du allerede har opplevd det sjokket det er å få en kreftdiagnose og fått teppet helt revet ut under beina dine, har det åpnet seg et svart hull i hjertet ditt som vet at alt kan skje og at ting slett ikke trenger å gå som planlagt eller som legene forespeiler deg. Fordi du har opplevd det før. Frykten har for alltid flyttet inn rett under huden din, klar til å sprenge seg ut så fort du hører legen si «hmmm, ja her er det noe», slik han sa i dag.

DS7_4391 Men det er bare frykt. Frykt kan ikke drepe deg, den kan bare ta fra deg livskvaliteten. Går man rundt og er redd og frykter hele tiden, hjelper det jo ikke en dritt på noe som helst, men overskygger likevel alt annet. Og skulle det gå så galt som du frykter, skulle hele driten gå til helvete med full hornmusikk, ville du da være fornøyd med å ha brukt så mye av tiden din på å frykte? Jeg tror ikke det.

Så i dag sier jeg hei til frykten igjen. Men bare sånn med et anerkjennende nikk i forbifarten. Som når du møter noen du ikke har sett på lenge ute på gata, men er for travel til å stoppe og prate. Heisann, der er du ja, men nå må jeg videre. Livet er for kort til å la frykten få det.

Leave a Comment

Takk for dansen Fugelli

Per Fugelli har danset med døden siden han fikk påvist kreft i 2009. Nå er dansen over. Per Fugelli er død.

Jeg har registrert at enkelte i kommentarfeltene har ment at han brukte altfor lang tid på døden sin og gjorde altfor mye ut av seg. Sånn snakker bare folk som lever så små og trange liv at de ikke har plass til annet enn seg selv og sin egen frykt.

DSC08929Per Fugelli brukte seg selv til å si noe om alle oss andre ved å dele egne tanker og perspektiver på livet med døden innabords. På den måten fikk han mange av oss til å tenke litt utenfor boksen. Og det er bra, for inni boksen er det så altfor trangt for de aller fleste.

«Skulle vi tro forsiden av VG og Dagbladet, er gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år», sa Per Fugelli syrlig om virkeligheten slik den skrekkforvrenges i norske tabloidmedier. For noen ganger ser det virkelig ut til at vi er langt mer redde for å leve enn for å dø. Det var denne frykten Fugelli viste fingern ved å både analysere den og ikke minst le den rett opp i trynet.

DSC08928For virkeligheten er jo at vi alle skal dø. At vi alle lever med døden innabords. Livet er så forsvinnende kort mens døden er for alltid. Da kan vi ikke kaste bort livet på å være redde for å være oss selv, si det vi mener og stå opp for det vi vet er rett.

Drit i hva andre måtte mene om deg, snu ryggen til sosial kontroll, spreng boksene som bare har plass til små, selvsentrerte liv i frykt. Eller som Fugelli selv sa det: Gi mer faen. Livet er ikke for pyser! Skal vi bygge en felles, raus og bærekraftig framtid, trenger vi folk som tør å ta plass.

DSC08933Så takk til Per Fugelli for all plassen du tok før du døde. På grunn av deg har boksene blitt litt mindre trange. Nå er det opp til resten av oss å gjøre dem større. Så lenge vi lever.

Leave a Comment

Stille før stormen

Jeg har gjennomlevd en orkan på kategori 5 som den som nå nærmer seg Florida. Og la meg si det sånn; det er ikke noe jeg ønsker å gjennomleve igjen.

jamaica1-067 I mitt andre hjemland Jamaica var vi alle stressa da orkanen Ivan nærmet seg for et direkte treff i 2004. Folk spikra lemmer foran vinduene, sikra båter, hamstra vann, hermetikk og batterier, men som med fattigfolk flest var det begrensa hva de fleste hadde råd til. 500 000 måtte også evakuere sine hjem.

ivan_jaNaboer og venner hadde gjennomlevd katastrofale orkaner før, men Ivan skulle vise seg å bli den verste stormen i Jamaicansk historie så langt. Det var det mange lokale fiskere og bønder som forutsa allerede flere dager før den traff.

Det gjorde de fordi alt dyreliv på øya plutselig ble stille flere dager i forkant. Jamaica er en tropisk øy med et kaklende fugleliv, fullt av sommerfugler, insekter, smådyr, gnagere og løshunder. Vanligvis er det en kakafoni av dyrelyder både dag og natt, men nå, tre dager før orkanen traff, var det plutselig helt stille. Det var som om naturen holdt pusten. Den skjønte hva som var i ferd med å skje.

208243_5404885780_8306_nStillheten i dagene før var en helt vanvittig kontrast til det øredøvende bråket Ivan brakte med seg. Lyden av en orkan er virkelig av apokalyptiske dimensjoner. Å sammenligne den med en jetmotor yter den ingen rettferdighet. Hele verden, hver fiber i kroppen, rister og raser i et brølende bråk som varer og varer og varer helt til du er sikker på at ingenting der ute kan være igjen.

Jeg var heldig og fikk ri ut Ivan i et digert murhus til noen rike naboer. Det var bra for taket på mitt eget hus blåste bort, mens 18 000 Jamaicanere ble hjemløse og 17 drept. Det tok måneder og år før strøm, vann og infrastruktur var tilbake på plass i gjen etter monsteret Ivan med vinder opptil 270 kilometer i timen.

215726_5404910780_9526_nDet er forferdelig å se bildene av de totale ødeleggelsene i Karibia etter Irma nå og jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det blir når et monster som dette treffer fastlandet. Heldigvis har USA ressurser til å gjennomføre masse-evakueringen av 20 millioner mennesker som forberedes nå før Irma treffer land mellom lørdag og søndag.

Ekstremvær av denne typen blir bare mer og mer vanlig. Denne økingen er menneskeskapt. Klimaendringene er virkelige. Samtidig styres USA som nå rammes, av en president som benekter denne virkeligheten. I Norge har vi i dag klimafornektere i regjeringen.

Bruk stemmeretten din på mandag. Si nei til idiotien, si nei til mer fornektelse, si ja til fornuften, vitenskapen og forskningen og stem på en fremtid for våre barn og barnebarn. Snur vi ikke denne utviklingen nå, er det allerede for sent.

Leave a Comment

Med hjertet på feil sted

Hver gang jeg skrudde på telefonen denne helgen på Skalldyrfestivalen i Mandal, tikket det inn en ny melding på Facebook om at jeg måtte sette et hjerte i statusen min for å forebygge brystkreft. Jeg er sikker på at dere mener det godt, men dere som deler dette kjedebrevet har desverre hjertet på helt feil sted.

originalSom brystkreftoverlever reagerer jeg mest på med hvilken uutholdelig letthet slike kjedebrev spres. Sett et hjerte i statusen din «uten tekst, kun hjertet, og videresende denne meldingen til alle dine kvinnelige venner», oppfordrer kjedebrevet konspiratorisk. Hadde det ikke vært så sykt (!) fint vær, hadde jeg satt skalldyra i halsen. 

20839268_10155367909125781_354084576_nDet eneste som kan hjelpe mine kvinnelige venner til å oppdage brystkreft tidlig nok, er at de sjekker sine egne bryst! Og bryr du deg virkelig om brystkreftsaken, kan du donere en slant til Brystkreftforeningen, ikke sitte og lalle på Facebook med klissete hjerter og konspiratoriske kjedebrev som bare er designet for å holde deg selv underholdt og gi deg følelsen av å være en som bryr seg.

8990893-funny-hearts-collection-Stock-Vector-heart-brokenEr det noe brystkreftsaken har nok av er det søte hjerter og rosa kliss uten annen effekt enn å nusseliggjøre en helt forjævlig sykdom som i verste fall tar livet fra deg.

Når den norske stat i tillegg lar kvinner med metastatisk brystkreft dø fordi de mener det er for dyrt å la dem leve lenger, blir det nærmest en hån at halve Facebook «engasjerer» seg i brystkreftsaken ved å poste et hjernedødt hjerte. Vi har nok hjerter nå! Til og med hjertene er lei!

fc032f5c1b279e90cd4e0a1c88e282b6--sad-heart-broken-heartedPå tirsdag skal Beslutningsforum igjen vurdere innkjøp av den livsforlengende bryskreftmedisinen Kadcyla. Den har de sagt nei til flere ganger før, noe som betyr at norske kvinner med metastatisk brystkreft må dø fordi staten ikke mener at livene deres er verdifulle nok.

Å måle verdien av menneskeliv i kroner og øre er uverdig for en velferdsstat som Norge. Engasjer heller hjertene deres i det og bruk Facebookstatusene deres til å kreve at Bent Høie og staten må snu på tirsdag og la norske kvinner med metastatisk brystkreft leve. Noe annet er i hvert fall fullstendig hjerteløst!

Leave a Comment

Staten lar norske kvinner dø!

Det er fantastisk når du er langt borte fra hjemlandet som jeg er nå og så popper onkel Jon som er bonde på Evje opp i innboksen med sommerens store prosjekt. I år farger han jordene rosa for brystkreftsaken.

19441056_10209454059658911_1325589504_nDe siste årene har det poppet opp knallrosa høyballer bondeland og strand rundt. Norske bønder gjør det for å markere sin støtte til brystreftsaken og deler av salget av den rosa plasten går selvfølgelig til Brystkreftforeningen.

19206209_10209399910985228_1848676556_nLangt mindre fantastisk er det at jeg samtidig leser i norske aviser at den potensielt livsforlengende medisinen Kadcyla for de med metatstatisk og uhelbredelig brystkreft, har fått nei av norske myndigheter for tredje gang. Staten mener medisinen rett og slett er for dyr.

19265261_10209454060218925_1604245058_nDen får de rett og slett dra lengre ut på bondelandet med! «Vi tvilte oss fram til et nei», sier Vorland til Dagens medisin, om fredagens avgjørelse i et ekstraordinært møte. Hva faen slags jævla uttalelse er det?!?

Kadcyla er en medisin som beviselig kan forlenge livet til norske brystkreftpasienter og så har disse rasshøla «tvilt seg frem» til at norske kvinner må dø fordi det koster staten for mye penger å la dem leve lenger???

19427765_10209454060658936_455841786_nDenne medisinen kan hjelpe over 100 norske kvinner hvert eneste år til å få lengre levetid og høyere livskvalitet. I stedet lar staten disse kvinnene dø. For så brutalt og bokstavelig må dette avslaget tolkes.

Den norske stat mener ikke kvinner med metatstatisk brystkreft er verdige nok, de fortjener ikke å leve, de har vi ikke råd til å bruke penger på. Dette er rett og slett helt HÅRREISENDE! Nå må noe gjøres. Vi kan ikke godta at den norske stat lar norske kvinner dø!

19433757_10209454021697962_1004446573_nNorge er snart det eneste landet i Europa som ikke gir syke kvinner dette tilbudet. Vi kan ikke sitte på gjerdet. Kvinner dør mens vi venter. Kvinneliv er mer verdt enn hva denne medisinen koster! Engasjer deg! Støtt brystkreftforeningen, rop nei, dette finner vi oss ikke i! Nå må alle mann på dekk! kreftforeningen, politikere, leger, du! Lik og del! Nå er det faen meg nok!

Leave a Comment

Manspreading – når skræving er et privilegium

Denne uka vedtok Madrid et forbud mot menn som skræver på offentlig transport. Såkalt manspreading er betegnelsen på menn som sitter og skræver så bredt på bussen at de breier seg over mer enn ett sete.

Skjermbilde (14)Både Dagbladet og Nrk har omtalt saken her hjemme og selv satt jeg i fredagspanelet til Nrk Østlandsendingen og forsvarte problemstillingen varmt denne uka. I tillegg har vi seff diskutert manspreading heftig og engasjert på Tarapis Facebookside her.

170608103709-manspreading-icon-full-169Motargumentene har selvfølgelig båret preg av mansplaining, det verbale motstykket til manspreading: Menn som skal forklare hvordan det EGENTLIG forholder seg og hvor utrolig teit det er å kritisiere menn for å skræve på bussen når kvinner setter veskene sine på ledige seter og sånn. Vel, la meg womansplaine det der litt.

20170609_220351Absolutt alle er enige om at det er ufint å barrikadere ledige busseter med vesker og bagasje. Men vi er altså IKKE enige om at det er ugreit at menn med den største selvfølgelighet skræver seg gjennon norsk kollektivtransport på daglig basis. At det er et reelt kjønnskulturelt fenomen skal altså bortforklares, underslåes, bagatelliseres og agumenteres mot.

20170609_234728Det er en grunn til at kvinner måtte ri sidelengs på hesten i hundrevis av år og risikere både lårhals- og nakkebrudd mens menn var de eneste som fikk ri på en fornuftig måte. Det er også en grunn til at det å sitte med beina i kryss blir ansett for å være mer femi enn å sitte og skræve.

Hadde vi for eksempel starta en landsomfattende aksjon her og nå der kvinner satt og skræva på busser og baner land og strand rundt, ville det kapret overskriftene i hele nasjonen. Så oppsiktsvekkende ville det være med skrævende kvinner på bussen.

20170609_220355Menn i vår kjønnskultur opplæres til at de skal ta plass, dominere og breie seg på helt andre måter enn det som er akseptabelt for kvinner. Det er det som kalles for det maskuline privilegium. At menn i kraft av sitt kjønn alene kan tillate seg alt fra å dominere både samfunnsdebatten og sofadebatten, få gjennomsnittlig høyere lønn – til å sitte der og skræve på trikken som en sjimpanse med forplantingsorganet på utstilling i dyrehagen.

20170609_220455Slikt maskulint privilegium får selvsagt veldig mye mer alvorlige konsekvenser for samfunnet enn manspreading på trikken, men det er derfor et forbud mot slik manspreading i Madrid er et morsomt utgangspunkt for synliggjøring og diskusjon rundt det maskuline privilegium i vår kultur.

Men siden jeg likevel synes forbud sjelden er en god vei å gå, skal jeg nå begynne min egen bevisstgjørende kampanje på buss og trikk her i Oslo. Jeg har bestemt meg for å begynne å se manspreaderen ved siden av meg alvorlig og omsorgsfullt inn i øynene og spørre med bekymret stemme: Har du skrittsopp?

Leave a Comment

Sommerkroppen er for alle!

Hvordan er det å være førti pluss, rundt 100 kilo, kreftsenskada, stiv og støl med bare halvannen pupp og velte seg rundt på TV i badedrakt sammen med en ung og lovende komiker på 22 og en av de strammeste gutta fra årets Paradise Hotel? En meget blandet fornøyelse!

IMG_20170524_175613_214Men etter at kronikken min for Nrk Ytring om Sommerkroppen 2017 gikk fullstendig bananas på nett, ble det faktisk nødvendig å takke ja til å stille opp i badedrakt for Lørdagsrevyen nå til helgen sammen med komiker Piateed aka Maria Stavang og Grunde Myhrer fra Paradise Hotel.

Snapchat-2005421351Hvis du ikke er vant til det, er det nemlig ganske sjukehus å ha sånne kronikker med bilde av deg selv naken bakfra gå viralt på internett.

DS7_6064Kommentarfelt og innbokser renner helt over av folk (særlig godt voksne mannfolk) som skal fortelle deg hvor «kvalmende ekkel» du ser ut, tillegge deg alskens egenskaper som at du er lat, liker potetgull, er ekshibisjonist, har et sykelig eksponeringsbehov, er misunnelig på «de som har utseendet med seg», de veltrente og de unge siden du selv er «ei gammal og bælfeit drittkjerring som bare vil at alle skal se like jævlige ut som deg selv» og selvfølgelig gjengangeren: At du burde skamme deg!

Snapchat-1803347176Sorry alle sammen, men jeg gidder rett og slett ikke å skamme meg! Sånn kroppshets og hjelpeløse forsøk på sosial kontroll, virker rett og slett ikke på meg. Jeg skrev kronikken og delte bildet fordi jeg er med på kampanjen til ExtraStiftelsen som går ut på å kuppe, bombe og spamme Instagram-hashtaggene #sommerkroppen #sommerkroppen2017 og #sk17 med bilder av alle slags kropper i alle aldre og fasonger.

Snapchat-697951981Og det funka! Nå er det ikke bare vaskebrett og svulmende biceps som fyller de hashtaggene, men også gamle kropper, syke kropper, tjukke kropper, tynne kropper, gravide kropper og helt vanlige kropper. Alle som har en kropp har en sommerkropp! Sommerkroppen er for alle! Det betyr ikke at det er noe galt med de veltrente, unge kroppene, det betyr bare at det er veldig mange som er veldig drittlei av at de skal være det eneste idealet for sommerkroppen.

20170524_171554Og når jeg våknet i dag og så at hun Playboymodellen i USA har blitt dømt for å snappe det bildet av hun 71 år gamle damen i treningsgarderoben med teksten «If I can`t unsee this then you can`t either» til alle sine følgere, kjenner jeg at jeg gir enda mer faen i alle kommentarene jeg vet vil komme etter at folk har sett meg i badedrakt på Lørdagsrevyen også.

Snapchat-1051950750For hun Playboy-dama er desverre ikke alene. At hun gjorde som hun gjorde, skyldes en kroppskultur og et utseendefokus som har forgiftet hele den vestlige kulturen – også her hjemme i Norge. Når kroppens ideelle utseende er blitt viktigere enn trening for funkjson, helse, en sunn kropp og kroppslig velvære, må noen bare si stopp.

Snapchat-628214922Kroppshetsing er pinglenes måte å kjenne seg verdifull og elsket på. Kroppshetsing er pinglekultur for folk som rett og slett ikke evner bedre. Kroppshetsere er ynkelige bøller som trenger å bli oversvømt med virkelighet. Livet er så skremmende kort. Nyt kroppen din og sommeren mens du har den og piss off til alle som mener du bør skamme deg og holde deg borte fra stranda. Sees på Lørdagsrevyen!

Leave a Comment