Archive | Notater fra nattboka RSS feed for this section

Bortført av aliens

Hei, jeg heter Lene og har vært bortført av aliens i et års tid – eller pasient som dere også kaller det. Sånn åpnet jeg et foredrag jeg holdt for ledelsen på Diakonsykehuset forleden.

IMG_0118Jo mer jeg tenker på det når jeg nå sitter her med innspurten på bokmanuset mitt «Fuck tante Augusta» som kommer ut til høsten, jo mer kjenner jeg at den sammenligningen er veldig riktig.

Et år med brystkreftbehandling er et år bortført av aliens. Du blir bortført til det ytre rom ganske så umiddelbart etter diagnosen.

IMG_0116De tar deg med til en planet de kaller helsevesenet der du blir stukket med nåler, operert, drenert for sårvæske, pumpet full av gift, bestrålt, tygd og spytta ut igjen.

Jeg illustrerte foredraget med tegningene til Kari Halvorsen som også blir en del av boka. Hun har også vært gjennom brystkreftbehandling og noen ganger sier en liten tegning mer enn tusen ord.

bilde3-1Det verste har vært ventetiden. Man venter på prøveresultater, operasjon, biopsi, nye prøver. Hver gang håper man på et slags endelig svar, men det får man egentlig aldri. Alt er jo så individuelt.

Vi lever på en knivsegg vi som venter. Det ville jeg at sykehusledelsen skulle vite. De må huske at det er vi som er bortført til deres planet. Det er de som er aliens og vi som er mennesker. Det er sånn det føles for oss.

gollumMen nå sitter jeg her da. Ferdig med første kontroll etter endt behandling og bare faktabiten igjen å redigere på manus. Det har vært utrolig sterkt å gå gjennom alle blogginnleggene mine fra denne kreftprosessen.

Det var som å møte en paralell utgave av meg selv i en annen dimensjon. Jeg har grått med henne og jeg har ledd med henne. Hun skrev jo så totalt uten filter og rett fra sykesenga.

Å lese tekstene hennes nå ble som en reise tilbake til en tid der jeg helst ikke vil være.

bilde 4Men samtidig vet jeg at hadde jeg kunnet gi henne denne boka som nå straks er ferdig da hun sto der på trappa til den private kreftklinikken på Aleris og grein sammen med bestis Turi, så tror jeg hun ville fått en bedre reise med romskipet.

Så siden jeg ikke kan gi henne den gaven, satser jeg nå på å kunne gi den til andre. Nå som det verste foreløpig er over, aliensa har beamet meg ned på jorden igjen og jeg endelig kan begynne å prossesere det jeg har vært gjennom mens alle rundt meg er så glade for at jeg ferdig…

For har du først vært bortført av aliens èn gang, kan du være sikker på at de kommer tilbake og tar deg med på en svipptur resten av livet på jorden, for livet på jorden blir aldri helt det samme igjen.

Se utdrag fra foredraget her:

 

 

 

 

Leave a Comment

Mamma Mia for en mammografi

Hva skal vi egentlig med bryster? Urgh. Jeg er så lei! Og med «vi» mener jeg i hvert fall oss frivillig barnløse som ikke trenger dem til å ale opp avkom i spedbarnsfasen.

Hadde det vært opp til meg kunne de fjerna begge disse fettposene foran på kroppen min for godt. De skaper bare problemer! Nå er jeg i gang med første kreftkontroll etter endt behandling og begynte med mammografi i går.

IMG_0156Til uka er det blodprøver, time hos kreftlegen og opplesing av den endelige dommen: Er jeg blitt kreftfri eller har faenskapet overlevd operasjon, cellegift og radioaktiv stråling?

I mellomtiden kan jeg kose meg med konsekvensene av sistnevnte. Puppen min har nemlig fått massive stråleskader, noe som medfører vond, kløende, hoven og hard hud.

Siden nesten alle som har med brystkreft å gjøre på kreftsenteret til Ullevål var på seminar i går, endte jeg derfor opp hos en onkolog som var ekspert på tarmkreft.

Men selv om den møllspiste puppen min til forveksling kanskje kan ligne på en tarmtott akkurat nå, velger jeg nok å avvente ekspertrådene fra brystkreft-folka når de er tilbake neste uke.

IMG_0152Noe sier meg nemlig at fuktighetskremen og saltvannsoppløsningen tarmeksperten anbefalte, ikke vil bidra til særlig forbedring av brystet. Jeg trøster meg likevel med at hun sa at huden vil bli bedre med tiden siden det fortsatt er såpass kort tid siden jeg ble strålet sist.

De fleste tilbakefall av brystkreft skjer de to første årene etter endt behandling så jeg går med hjertet i halsen og veska full av sykehuspapirer for tiden.

Det føles litt som å henge i løse luften mens du slår hjul. Jeg unner ikke min verste fiende å måtte gjennomgå det helvete en kreftbehandling er, selv om jeg jo nå vet at det er til å leve med. For leve må du og leve vil du.

IMG_0148Det er det jeg tenker mest på nå når jeg igjen vandrer hvileløst rundt og venter på prøver i Ullevåls korridorer: Livet. Ikke ta det fra meg!

Så kom dere til mammografi alle som èn der ute. Og unnskylder du deg med at det er så vondt og ubehagelig og ekkelt, kan jeg love deg at det er peanuts i forhold til livet med stråleskader og kreftdøden innabords!

En moderne mammografi er over på et par minutter som dere kan se her i filmen Xenia Villafranca har laget fra min siste runde på Ullevål. Kryss fingrene for meg til den neste!

 

Leave a Comment

Overleve javel, men hvordan?

Det spörsmålet er grafisk designer og brystkreftpasient Kari Halvorsen opptatt av. Jeg også. Förste gang fotograf Xenia Villafranca som er en venninne av henne, viste meg noen av tegningene hennes, ble jeg bare sittende å måpe. Og le! Höyt!

Her er en dame som har skjönt hva dette med brystkreftbehandling går ut på. Man föler seg jo slett ikke syk på noen måte når det begynner og starter på behandlingen med friskt mot.

bilde1Riktignok sier legene at det kommer til å bli en töff behandling, men på det tidspunktet har du jo ikke den fjerneste peiling på hva et ord som töft egentlig innebærer når det brukes av kreftleger.

Det har jo null til felles med måten du har brukt ordet töff om en treningstur, dag på jobben, influensa eller for den saks skyld en töff salve maskingeværkuler i låret som jeg fikk på Jamaica en gang. Den slags töff er for pingler. Men det vet du jo ikke da.

bilde2Du aner heller ikke hvilken ensom reise denne kreftbehandlingen skal bli. Som Kari trodde jeg også at jeg skulle få en kreftlege som fulgte meg gjennom hele prosessen, men det fikk verken hun eller jeg så da er det nok sånn for mange andre også. Ny lege hver gang.

Og når du spör om bivirkninger og senskader er yndlingsvaret til legene alltid at det er så individuelt og det er på mange måter sikkert riktig for det er jo individer vi er, men ironisk nok ikke på kreftavdelingen. Der er det samlebåndstrategien som gjelder.

Du er bare et mangesifret nummer i rekken, oppdelt i tall fordelt på forskjellige eksperter. Strålefolka har ikke peiling på hva du kan gjöre for å unngå å bli mer beinskjör etter allerede å ha brista to ribbein.

Legene glemte helt å fortelle deg at du kom til å bli beinskjör in the first place og når du spör om alle de fjarten andre bivirkningene hun lister opp kan fåes skriftlig så du klarer å henge med i svingene, er svaret nei. Og cellegiftfolka kan seff bare svare på spörsmål om cellegift.

bilde3-1Det förer til både usikkerhet, manglende tillit og det som oppleves som kaos som for eksempel i dag da damene på strålinga lurte på om jeg hadde fått med meg at jeg skal stråles åtte ganger mot lymfearret også i tillegg til alle dagene med stråling mot brystet.

Jeg måtte jo svare som sant var at nei. Den förste kreftlegen hadde nevnt det, men den andre sa det ikke var nödvendig, men nå sier tydeligvis den tredje at det er nödvendig likevel.

Når du ligger inni den sinnsyke kjökkenmaskina og stirrer inn i Robocopbrillene dine mens personalet går ut for å unngå radioaktivitet, er det sånne ting som får deg til å föle deg bortfört av aliens på ordentlig.

bilde 4Og ute av kreftsenteret blir det bare bekrefta at du har havna på en annen planet for absolutt alle er jo fra seg av begeistring over at behandlingen nå går mot slutten og du snart er frisk som de så logrende og forventingsfullt sier.

Du har overlevd. Men å overleve er også et sånt lure-ord som töff. Det betyr ikke det folk tenker. Å overleve og å leve som för er ikke det samme. Nå skal du leve med en kropp som föles som en annens.

En kropp som har fårrådt deg, der musklene ikke virker som de skal. En kropp som blir overopppheta, beinskjör og törker inn. Mens alle rundt deg er så glade for at du er frisk, har du aldri fölt deg dårligere noen gang i hele ditt liv.

Det er nå etter fullfört kreftbehandlig at jeg föler meg som en dritt, sier Kari som også har fått utmattelsessyndromet fatigue som er ubredt blant kreftpasienter.

bilde 5Norsk helsevesen er blitt en av verdens beste maskiner, men det er fortsatt en maskin. Den menneskelige faktoren begrenser seg til brosjyrer i sirlige bunker på venterommet.

Som arket jeg fant på strålen i dag: «Vi tenger dine innspill for å bli bedre! Gå inn på www.minjournal.no/svar». Vel, la dette være mitt innspill til både dem, men kanskje særlig til de som bestemmer: Selv verdens beste maskiner må bygges og driftes av mennesker.

 

 

Leave a Comment

Jeg savner cellegiften!

Fy faen, man blir så koko i hodet av kreftbehandling at jeg egentlig syns det er rart at de ikke smeller inn en psykiater innimellom alle legene, sykepleierne og onkologene man må gjennom.

sistecellegift 001

Nå fikk jeg jo siste cellegift forrige mandag og det var en dag jeg hadde sett frem til. Men etter møtet med kreftlegen i forbindelse med den videre behandlingen med stråling og anti-østrogener, bivirkninger og effekt av dette, har jeg tatt meg i å savne cellegiften.

sistecellegift 028

Det er noe med fienden du kjenner som er betryggende og godt. Det er usikkerheten, ventingen, alt det nye som tar rotta på psyken din under kreftbehandling. I hvert fall er det sånn for meg.

Cellegiften var liksom avgrenset, bestemt, fastlagt. Da jeg holdt på med det, kom det ingen nye overraskelser annet enn kvalme og utslitthet. Jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til. Nå har jeg en liste med fjarten nye og potensielt dritskumle ting på blokka.

sistecellegift 004

En ting er stråling og anti-østrogener, men i tillegg har jeg pådratt meg et gallopperende blodtrykk jeg stadig må få nye piller for og så må jeg faen meg scannes i et sånt helvetes MR-rør igjen fordi jeg har så store smerter i korsryggen som jeg på dårlige dager seff er helt sikker på er kreft.

sistecellegift 015

I tillegg blir jeg gaaaal av alle som nå kommer bort til meg ute i samfunnet og stråler over at jeg nå er ferdig med dette her siden cellegiften er over. De forventer seg jublende smil og erklæringer om at jeg nå kjenner meg frisk. Dra meg langsomt inn i fuglekassa etter de nesehårene jeg ikke har altså!

sistecellegift 029

Jeg er utmatta, sliten, deprimert og gruer meg som ei våt bikkje til resten av behandlingen. Men jeg vet det kommer bedre dager og at ting ikke er så ille som man frykter når man først kommer i gang.

Men etter å ha sittet og hørt på legen liste opp alle fallgruver, bivirkninger og dette-kan-du-ikke-gjøre, kjenner jeg at jeg har mest lyst til å bestille full avlivning ved neste konsultasjon.

Listen var så lang at fotograf Xenia ikke fikk pressa alt inn på filmen en gang. Særlig det der med hjertet friker meg helt ut, men vi står han vel av. Men nestemann som gnåler forventningsfullt om at jeg er frisk, tørker jeg snørra på altså!

 

 

Leave a Comment

Cellgift, burka-babes og overmot

VIDEO: På mandag er det en uke siden jeg fikk første intravenøse dose med cellegift på Ullevål. I løpet av den tiden har jeg vært både i himmelen og i helvete.

cellegift 028

Ikke ulikt den berg-og-dal-banen jeg forventer av et gjennomsnittlig interessant liv egentlig. Men den hinsides kvalmen med tilhørende stikkpiller som jeg opplevde de første dagene, kunne jeg godt vært foruten.

Men allerede dag fire ble jeg overmannet av en nærmest rabiat energi og suste avgårde til TV2-studio for å snakke litt om lykketyrranniet i programmet Ettermiddagen, før jeg joinet Tara-redaktør Torunn og reportasjesjef Kathrine til en syvretters gourmet-middag på The Thief.

thief 006thief 008

Godt hjulpet av Ullevåls kvalmestillende medisiner – denne gangen i oral og ikke anal form, fikk jeg ned hver eneste fortreffelig bit og har enda ikke merket noe til denne metalliske cellegift-smaken i munnen som alle snakker om. Apetitten er, om mulig, enda større enn før jeg begynte på cellegift.

cellegift 040

Men da jeg i går dundret ut for å handle fire bæreposer med grønnsaker på Grønland fordi jeg bare MÅTTE ha ratatoullie, forsvant beina rett og slett under meg på trikken hjem og jeg skjønte ikke en dritt før jeg lå i armene til et par burka-babes.

Heldigvis skulle de også av på samme stopp og hjalp meg med bæreposene hjem over gravlunden. Vi jenter i randsonen får holde sammen! Siden har jeg ligget rett ut med beina høyt her på sofaen, men til middag i dag står det i hvert fall ratatoullie på menyen!

Det gjelder å kjenne sin styrke, men også sin begrensing. Denne kuren kalles ikke gift uten grunn. Man får ta innover seg ordenes betydning selv om jeg merker meg at det ikke er så populært der ute i brystkreft-universet.

cellegift 041

Altfor mange sier jo at de er friskmeldt etter brystkreftbehandling. Det blir man jo aldri. Du blir bare ferdigbehandlet. Det er alltid en mulighet for tilbakefall som jeg diskuterer med sykepleieren i filmen fra første kurdag nederst i innlegget her.

Jeg er i hvert fall glad jeg bare lider av litt fysisk overmot og ikke innbiller meg at jeg ikke skal leve med døden innabords resten av livet! Let`s get real:

 

 

Leave a Comment

Alt de aldri forteller deg om puppekreft

Åhrg! Jeg gruer meg så jævlig! I morgen skal jeg opp på Ullevål igjen og få de endelige svarene på om svulsten de fjernet viser tegn til spredning. Jeg skal også få vite alle detaljer om videre behandling. Om jeg skal ta cellegift i 6 eller 16 omganger og når vi begynner med det.

Men det vil jeg bare ha sagt: Etter det jeg har opplevd de to siste ukene etter operasjonen så stoler jeg ikke på en kjeft! I går var jeg på quiss på London Pub og det fikk meg til å tenke.

quiss 004

Noen burde lage en sånn quiss-liste over alle bivirkningene av en puppekreft-operasjon som legene aldri nevner for deg. Litt sånn som da jeg i dag lenket til VG`s Minmote sin tips-artikkel: «Slik bruker du den hvite sommerblusen»Tarapi sin Facebook-side.

Som forventet da jeg klikket meg inn, bød artikkelen ikke på et eneste virkelig nyttig tips. Den presenterte ingen advarsel om at det aller viktigste å huske på når man bruker hvite klær, er at det automatisk medfører at man søler kaffe, vin eller andre fargesterke matvarer utover dem kort tid etter at de er tatt på.

Er det bukser eller kjole, er jo også faren overhengende for at mensen kommer uventet brått på og man risikerer å mense ut hele driten før en diskret venninne hvisker deg det i øret etter at halve samfunnet allerede forlengst har sett det. Men neida, det sier seff Minmote ingenting om.

puppekreft2 006

Sånn er det også med puppekreft. Leger og sykepleiere lekser opp med råd, tips og info under utallige konsultasjoner før de slenger deg på slaktebenken, men sier altså ikke et ord om at ved brystbevarende kirurgi så kommer puppen din til å begynne å klukke etterpå!

Intetandende begynner du derfor å kreke deg rundt i leiligheten etter at den første morfindosen har gitt seg, bare for å pådra deg paranoide forestillinger om at du er omgitt av usynlig fjørfe. Klukk-klukk. Helt til du med voldelige sprutbrekninger innser at det er din egen pupp som klukker sånn fordi den er fylt av blod og sår-væske som må størkne for å bli stille.

I stedet for å utstyre deg med resept på enda mer Paralgin Forte, burde heller legene gi deg en I-pod med en lekker spillesliste som kan overdøve klukkelydene før de tar slutt etter en ukes tid.

puppekreft2 003

Legene sier heller ikke en dritt om at du etter å ha våknet fra en operasjon, er så inn i helvete lykkelig for å ha overlevd at kroppen mobiliserer et energi-nivå som en fireåring med ADHD og full lørdagsgodt-sukkerdose innabords.

Du blir altså så hindisdes gira over at det faktisk går an å overleve at to kirurger og en haug med sykepleiere spretter deg åpen så blodspruten står, at du nesten ikke gidder å sove en gang, men kaster deg hodestups ut i statsminister-besøk og live-kommentering av homo-paraden på Karl Johan.

skeiv2 015

018

Men når jeg ringer Kari-du-bedåre, den fantastiske kreft-sykepleieren min på Ullevål, så sier hun ting som får meg til å forstå hvorfor de kanskje ikke nevner alt. Gjennom hennes ord hører jeg stemmen til tusenvis av andre brystkreft-pasienter som har gått gjennom dette før meg.

På rådene hun gir, hører jeg de redde sprøsmålene de har stilt. Kari sier sånne ting som at når arrene under armene begynner å svi så skal du vite at det er helt normalt, det er ikke fordi du har overanstrengt deg.

Begynner bandasjene å klø så er det ikke infeksjon, men bare huden som reagerer, da skal du bare ta de av. Og tatt de av har jeg gjort. Nå er det bare sårstripsene igjen. Men Kari sier ingenting om marerittene. Om at du våkner gjennomvåt av svette etter drømmer om spredning sånn ca. annenhver natt.

puppekreft1 007

Jeg skjønner at alle kanskje ikke vil vite alt. At noen ikke vil høre om puppeklukk fordi at de da blir liggende å lytte. Men jeg skal likevel skrive en quiss-liste til Ullevål. De kan legge den i skuffen til de som ber om det, til de som vil vite alt og ikke tas på senga.

I dag leste jeg om Anbjørg Sætre Håtun i siste Tara som er i løssalg i morgen. Hun hadde vært glad da legen sa at cellegiften virket og svulstene krympet. Så glad at hun utbrøt «men da lever jeg kanskje til jeg er femti».

Da hadde legen svart at det trodde han nok ikke var realistisk. Anbjørg likte ikke det. Hun mener at håpet er det viktigste vi har og vil vi skal gjøre alt for å bevare det. Henne om det. Alt jeg håper på er at legene er dønn ærlige med meg når de gir meg prøvesvarene i morgen og ikke holder noe tilbake!

 

Leave a Comment

En helvetesuke med kreft

I går ble jeg operert for brystkreft og i dag åpner jeg Aftenposten og ser at det går mot verneplikt for jenter i Norge også. Jeg foreslår at Forsvarsministeren umiddelbart tar kontakt med meg for et skreddersydd opplegg til ny helvetesuke som virkelig kan gjøre kvinner av norske småpiker.

Jeg kan tilby et skuddsikkert opplegg basert på denne siste uka i mitt eget liv, som vil lutre selv den mest hardbarka rosablogger for et liv på slagmarken. Vi begynner med en landing på Gardermoen midt på natta etter en reportasjetur Til Kreta med Tove Nilsen der lommeboken med hele reiseoppgjøret blir liggende igjen på flyet, flyet er sendt til hangard og ingen kontakt kan oppnås med selskapet.

Så øker vi på med at mobiltelefonen blir stengt fordi man i alt kreftstresset har glemt å betale regningen så man ikke får ringt hittegodsen og må sette seg på flytoget på lykke og fromme igjen klokken syv om morgenen neste dag etter tre timers søvn.

ullevål3 002

Glem for guds skyld ikke å bake inn i miksen at dette også er dagen du har deadline på et timeslangt kåseri-manus til «Sommer i P2″ på NRK på 20 000 tegn som du overhode ikke har rukket å tenke på før nå og som skal sendes neste torsdag den 20. juni. Oppgaven må gjennomføres utover natten på ren viljestyrke før du grytidlig neste morgen må på Ullevål igjen å få lagt inn kontrastvæske før operasjonen.

Fordi du har fått det for deg at du har noe vesentlig å si om livet og sånn, så har du da selvfølgelig med deg fotograf Xenia med filmkamera fordi du har planer om å videoblogge litt fra kreftprosessen fremover. Men når de sender deg inn i enda et sånn MR-lignende røntkenrør som sist, så angrer du litt siden du får panikkanfall igjen, men trøster deg med at legene har satt deg på blodtrykksmedisin som nok vil forhindre infarkt denne gangen også.

ullevål3 011

Og så må du innom et møte på Tara før det neste morgen bærer opp i studio på Marinlyst for innspilling av programmet du har skrevet manus til, vel vitende om at du har dårlig tid, skal møte Agderposten for et kreft-intervju rett etterpå, før du skal hjem og poste film, bilder og blogg for Tara fra en tur med Anne B. Ragde til Svalbard.

På vei ut av drosjen fra NRK og inn til intervju med Agderposten, ringer mobilen du nå har fått åpnet etter endelig å ha lokalisert lommeboken på Gardermoens hittegods etter mye om og men. Du blir angrepet av en akutt følelse av at du ikke bør ta den, men gjør det likevel. Og det er da beskjeden som gjør småpiker til kvinnfolk kommer: Beklager, men din mor er død.

ullevål3 010

Det er da verden stanser opp litegranne, alt går i sakte film og du kjenner du bare har lyst til å legge på uten å svare, men du svarer likevel. Ja, det var jo på mange måter et ventet dødsfall, men likevel veldig brått. Ja, jeg kommer til Grimstad og ordner med boet så snart jeg er kreftoperert og har vært til kontroll. Jada. Jo. Joda. ok.

Og så gjennomfører du intervjuet med Agderposten, du poster innlegget med Anne B. Ragde. Du gjør det for du kan ikke annet, vet ikke hva annet du skal gjøre. Og så står du opp klokken fem igjen neste morgen for å dra til Ullevål igjen. Du tar deg god tid, du vet du må dusje, pakke en liten bag for overnatting hos Turi, for du får ikke lov av legene til å være alene det første døgnet.

ullevål5xenia 009

Og da finner du den. En liten melding på mobilen fra den fine halvsøsteren din Ida på 17 år. Og den utløser skredet. Du gråter i dusjen, du gråter i bilen til Turi på vei til Ullevål. Du gråter som om du var et hjelpeløst barn igjen. Du gråter fordi du er rørt, du er redd og gruer deg så jævlig til å skjæres i og du gråter for alt som kunne vært, men aldri var og aldri vil bli med din mor.

Men når du til slutt ligger der på operasjonsbordet, er du bare utmattet, takknemlig, overgitt og lengter etter å bli lagt i narkose, få en liten pause fra tanketoget, stresset, maset, livet. Og når du våkner igjen er du bare så inn i helvete lykkelig for at du ikke døde på slaktebenken likevel og at alt har gått bra og at gråten har stilnet, at du rett og slett kjenner deg lykkelig.

Men neste gang en journalist eller noen andre idioter spør meg hvorfor livsmottoet mitt er at «livet er ikke for pyser», ber jeg dem ta seg en bolle og heller prøve å leve litt selv!

ullevål5xenia 017

 

Leave a Comment

Jippi, jeg har brystkreft!

Folk er faen meg gale, men aller galest er nok vi med en rykende fersk kreftdiagnose. Jeg har alltid ansett meg selv for å være et sånt middels emosjonelt menneske med en rimelig sunn evne til både å la meg begeistre, bli fly forbanna og lei meg uten fullstendig å miste grepet på virkeligheten.

Men etter at jeg fikk kreft ble jeg plutselig redusert til et emosjonelt vrak. En slags middelaldrende emo-kid med litt mer ryddig sveis, men med hjertet i en snor rundt halsen, hudløs, søkende og ikke minst vid åpen for all slags mulig crap det viser seg at folk serverer oss som er alvorlig syke.

aleris2 016

Først var jeg bare i sjokk og grein og grein, så var jeg apatisk og så ble jeg livredd. Emo-karusellen fortsatte å pløye seg gjennom hele registeret i turbotempo helt til jeg plutselig satt på bunnen av en rødvinsflaske og tenkte at hvis dette ikke tar livet av meg så er det egentlig en gave, jeg lærer jo så mye om å være menneske blant andre mennesker…

As if! Åh, fytti grisen, hvorfor står det ingenting i medisinske leksikon om at en alvorlig bivirkning av diagnosen puppekreft er at du blir helt idiot de første ukene? Men der satt jeg da; en lallende selvmedlidende idiot med tilgang til internett og alle velmenende kommentarer som foret min vrangforestilling om at denne kreften, den var kanskje bare til det beste.

Hadde jeg hatt en dollar for hvert eneste «stå på» jeg har mottatt de siste par ukene så hadde jeg lagt meg inn på privatklinikken til Angelina Jolie i Hollywood og tatt femstjerners puppe-operasjon der. Jeg mener, stå på? Hæ? Really? Står jeg ikke på? Burde jeg stå enda mer på enn jeg gjør? Hva burde jeg egentlig stå på?

aleris2 010

Jeg skjønner jo at man mener det godt, men etter stå på nr. 207, begynte jeg å fatte mistanke. Og da «tenk rosa, tenk positivt» ramlet ned i innboksen min på Facebook med masse standardiserte rosa kreftsløyfer, skjønte jeg jo at puppekreften min hadde gitt meg adgangspass til en hel verden av klissete positivitet som jeg tidligere knapt hadde ant at fantes.

Heldigvis tipset en Tarapi-leser meg om fabelaktige Barbara Ehrenreich sin bok: Smile or die – How positive thinking fooled America and the world. Barbara fikk puppekreft og siden hun er Amerikansk der de er enda mer klissete positive enn oss her i kjølige nord, ble hun straks teppebombet av multimillion-tenk-positivt-industrien.

Denne rosaindustrien utmerker seg først og fremst med en veldig militær språkbruk: Du skal kjempe slaget, slåss mot kreften, ta kampen, ut i krigen, stå på. Alt sammen fundert på en allmen, pervertert forståelse av at vi er vår egen lykkes smed, at det er mye vi selv kan gjøre for å bekjempe kreften, at det er vår egen skyld, at du er et dårlig menneske hvis du ikke er så inn i helvete positiv hele tiden.

Men så er det jo ikke så mye du kan gjøre. Så er det faktisk helt forjævlig. Så er det ikke din feil. Puppekreft er vanlig. Mange får det. Og bare legene kan gjøre noe med det.

aleris2 014

Og jeg er allerede positiv. Jeg er positiv av natur. Jeg er allerede en kriger, en sjørøver, en som vet å slåss. Jeg elsker livet og menneskene rundt meg og har aldri vært redd for å vise det. Kreft får meg bare til å elske enda mer. Men nettopp derfor blir jeg forbanna, sint, sur og full av galgenhumor. Det må være lov. Kreft er tross alt ikke noe gøy i det hele tatt uten galgenhumor.

Men så kom den da. Endelig. Beskjeden om at jeg ikke har tegn til spredning. Det var i går. Siden har jeg bare vært sånn: Jippi, jeg har brystkreft! Noe sier meg at denne diagnosen leveres med enda flere billetter til emo-karusellen enn de turene jeg allerede har vært på. Stå på!

 

Leave a Comment

Mens vi venter på Godartet

Nå er det jo ikke akkurat en godartet beskjed jeg sitter her klistra til smarttelefonen for å motta, men som over gjennomsnittet glad i ordspill klarte jeg ikke la Godot gå fra meg i tittelen her. Dere vet det absurde skuespillet om to fyrer som venter på en herr Godot som aldri kommer? Jepp, akkurat sånn føles det å sitte å vente på telefon fra kreftsenteret med svar på MR og biopsi: Absurd.

aleris3 003

Den telefonen skal fortelle meg om det er tegn til spredning, hvor hissig kreften er og hvordan og når vi kjører i gang med behandling. Og er det ikke flere tegn til spredning anser jeg den telefonen for å være godartet. Svært godartet! Ventetiden har jeg delvis brukt til å jobbe, delvis til å ligge på sofaen og stirre i taket, men aller mest til å google puppekreft. Det anbefaler jeg ingen andre i min situasjon å gjøre. Faktisk er jeg nå av den oppfatning at alle kreftleger burde forby sine pasienter å bruke google.

Etter et par døgn i puppekreftens cyberspace har jeg nemlig nå pådratt meg spredning til både hjernen (den er nemlig blitt så kaotisk at den ligger på IQ-nivået til en fireåring med ADHD), vristen (der jeg har en liten fettkul påvist av lege tidligere, men når du vet alt om google-kreft og spredning, skjønner du jo selvsagt at alle andre leger enn kreftleger er komplette idioter og tar fullstendig feil) og korsryggen (stress setter seg alltid i korsryggen på meg, men nå har jeg altså så jævlig vondt i korsryggen at det helt sikkert må være kreft – i hvert fall i følge google).

aleris4 009

I går var jeg faktisk så forsonet med at jeg straks skal dø av full spreding til hele skroget at jeg benket meg til for å se en NRK-dokumentar om fabelaktige Per Fugelli som har drevet og dødd av kreft de siste årene og mottok Fritt Ords pris for å snakke åpent om det. «Døden –  skal vi danse» het dokumentaren som jeg anbefaler dere alle å se på NRK nett-tv. Den fikk ikke meg til å grine i hvert fall. Jeg nikket bare megetsigende: Jepp, sånn er det vi har det vi som snart skal dø av kreft.

Noe av det aller verste med en kreftdiagnose er nemlig at du blir så inn i helvete selvopptatt, selvhøytidelig og i det hele tatt selvsentrert at du nesten ikke holder ut ditt eget selskap en gang. Så da sjølveste Angelina Jolie fjernet begge puppene i går på grunn av genfeil, var jeg bare sånn; pøh, kjerring, greit nok med millioner på konto, Brad Pitt i senga fra før og verdens beste plastiske kirurger på speed-dial. Du hadde jo faen ikke kreft en gang din utsulta Hollywood-hore!

Nå håper jeg det ringer snart.

aleris4 010

Leave a Comment

Kilroy was here

Urgh, i dag har jeg vært på kreftklinikken igjen. De stappa meg inn i et sånt rør som ser ut som noe man bare finner i sånne kvasi-dokumentarer om folk som mener de har blitt bortført av aliens og som jeg bare ser på når jeg er sliten og fjernkontrollen ligger for langt unna til at jeg gidder å reise meg for å skifte kanal. Whow, det var mange «som» i en altfor lang setning. Drit og dra!

aleris2 011

Og så har jeg blitt stukket med nåler. Inn i brystet. For å ta ut vevsprøver. Alt i alt kan man vel si at jeg har vært bortført av aliens et par timer nå i morges. Det eneste som manglet var anal-probering. Hvorfor mener alle som tror de har blitt bortført av aliens at de har blitt anal-probert, hæ? Hva i helvete skal aliens med analen til disse folka?

Og så fylte jeg ut skjema. Eller rettere; kreftlegen min fylte ut skjema. Han stilte meg spørsmål, jeg svarte og så krysset han av på et skjema:

Går du på noen faste medisiner?

– Nei.

Har du barn?

– Nei.

Har du kreft i familien?

– Ja. Både på mor og farssiden.

Er du allergisk mot noe?

– Nei, bortsett fra lopper. Etiopiske lopper. Jeg er jævlig allergisk mot etiopiske lopper. Legen smiler. Forsiktig.

Sivilstatus?

– Gift med meg selv. Ikke enslig, ikke singel, men gift med meg selv. Jeg skulle ha feiret det nå på lørdag, men det blir utsatt nå.

Har du noen gang vært gravid?

– Ja. Jeg tok selvbestemt abort da jeg var tyve. Jeg gjentar «selvbestemt». Øyebrynet til legen hever seg litt. Det er nesten ikke merkbart.

Har du vært innlagt på sykehus før?

– Ja. Jeg måtte ta blindtarmen da jeg var ti. Øyebrynet til legen senker seg igjen. Umerkelig.

– Også har jeg vært innlagt på sykehus med skuddskader i låret. Da jeg ble skutt på Jamaica. I min egen seng. Av en M16. Det er et halvautomatisk maskinvåpen. Jeg måtte sy. Øyebrynet til legen hever seg igjen. Merkbart.

Så er det slutt på spørsmålene. Legen sjekker dataskjermen. Trykker på en tast. Lagrer filen, sender den, hva vet jeg. Noen få spørsmål, en enkel statistikk. Noe til bruk for kirurgene som skal operere meg, noe til bruk i generell statistikk. En statistikk som sikkert dukker opp i Dagbladet en dag, illustrert av et par unge, friske bryster uten kreft. Puppe-Dagbladet.

aleris2 019

Jeg har svart på alle statistikk-spørsmålene riktig og sannferdig som man skal. Jeg har svart som bare jeg kan svare på dem. Uten å legge til eller trekke fra. Jeg har svart som det er. Jeg har svart på trass. Under protest. Jeg har svart fordi jeg er redd.

Jeg er redd for at de nålene og den alien-maskinen om en uke skal fortelle meg at jeg har spredning, at prøvesvarene de gir skal få legene til å si at de ikke skal lyve for meg sånn som de sa det da de først fant svulsten, at de skal si at dette ikke ser bra ut på samme måte som de sa det da, at jeg kanskje skal bli borte.

aleris2 009

Jeg har svart fordi jeg er redd og protesterer mot å forsvinne uten at noen merker det, mot å ikke skulle være igjen i verden, mot at alle sporene mine skal bli slettet. Jeg har svart for å sette et lite merke i statistikken, et lite hopp i pikslene som glir forbi sammen med tusenvis av andre svar fra andre mennesker.

Jeg har svart så i hvert fall jeg skal vite at det ikke bare er et nummer som ligger lagret der. Det er ikke kun tall i statistikken legen har lagret i den databasen nå. Det er meg. Lene Wikander. Cowboy. Sjørøver. Kilroy was here.

baby 005

 

 

 

Leave a Comment