Archive | Notater fra nattboka RSS feed for this section

Når dødeligheten er hverdagskost

Elleve dager med Eurovision tok nesten livet av meg.

13227168_10154039442820781_1426175533482588889_nMed chemobrain, muskelverk, hovne ledd og generell utmattelse som senskader etter kreftbehandling, var jeg helt sikker på at jeg skulle dø flere ganger underveis.

13236317_10153810916335817_1217436412_n

Sånn som enkelte morgener på hjemmekontoret i Bearbnb-et vårt over. Tygd, spytta ut igjen og kjørt en runde i tørketrommelen etterpå. Så hvorfor gjøre det da?

13246093_10154041441895781_305281566_nFordi elleve dagers fest med verdens fineste folk er så sykt verdt det. Og fordi man i grunnen blir vant til å dø når man har hatt en runde eller to med både kreft og forstadier til kreft.

13228139_10153810915750817_896970565_nFor meg er det i hvert fall blitt hverdagskost å plutselig stå der midt i hverdagen, på fortauet, i et jobbmøte, på badet, på byen, hvor som helst.

Å kjenne hjertet hoppe over et slag mens det svartner litt og tenke: Ok, nå er det blodproppen som er en av bivirkningene fra antiøstrogenene som tar meg.

13239392_10154039447320781_6544713355297113086_nEller ups, nå er det massiv hjertesvikt som følge av stråling mot bryst som skrur av lyset her.

Eller litt vondt nederst i magen: Jepp, der var livmorhalskreften som er enda en potensiell bivirkning av hormonbehandlingen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ikke sånn på en hypokondrisk og panisk måte. Mer som en stille erkjennelse og følelse av jaja, jeg fikk 47 fantastiske år.

Vi blir vant til døden vi som har hatt kreft. Vi vet den kan komme når du aller minst aner det.

Etter at den første sjokkbeskjeden når diagnosen kom, åpnet det seg et svart hull i livet vi vet vi kan falle ned i igjen når som helst.

13254221_10154039448300781_3353503973170087178_nDerfor blir det desto viktigere å henge med når det gjelder og å dø med festskruden på. For mange dager på hjemmekontoret er jo veldig bra også.

13227927_10154028180250781_527209220_nOg kjærligheten, den kan jo få selv det mest skrotete takras til å føle seg fin når det gjelder.

13094283_10154039443345781_3596128407898075900_n13265979_10154039446530781_6325304823356255948_nMen det er viktig at de rundt oss vet hvordan vi kreftpasienter har det nå som vi endelig er «friske». Aldri har fler i Norge overlevd en kreftdiagnose og aldri har fler levd med senskader av behandlingen. Det MÅ vi snakke om.

Derfor går jeg i krigen på onsdag. Da stiller jeg til debatt i NRK P2`s Ekko for å slå et slag for åpenhet om tørre skjeder, fatigue, lammende hetetokter, chemobrain, muskelverk, angst, depresjon, hormonfedme og alt annet vi «friske» kreftpasienter rammes av.

Skal man først dø, kan man jo like gjerne gjøre det med støvla på! 😉

Leave a Comment

Når mørket kommer

Permisjonshelgen min fra Radiumhospitalet ble ikke som jeg hadde tenkt. Det er jo ofte sånn. Du starter med allslags planer i optimistisk tro på at det er du som har kontroll over livet.

Fordi det finnes folk du elsker, fordi det er så mye gøy, slitsomt, vondt, godt og helt vanlig å tenke på og styre med, så har du rett og slett glemt at det til syvende og sist ikke er du som har kontroll over livet, men livet som har kontroll over deg.

DSC08663Det er menneskelig å glemme det. Det må faktisk være sånn. Ellers hadde vi aldri orket å leve. Så jeg begynte med det. To bestevenner og meg med sittepute fra Radium ute på godt kledd fortauspils på fredag, min første på over fem uker. Livet og bedring skulle feires.

DSC08682Men så kom denne sms-en fra min bestevenninne Trude på jobbtur og fotomesse i Paris og mørket kom veltende inn bakfra som en vegg, et lydløst sluk som får deg til å kjenne på en avgrunn helt tom for liv, bare svart.

trude (2)Hun satt på en naborestaurant til konsertstedet Bataclan og skulle spise middag sammen med sin nære venninne og kollega Tone da ondskapen, hatet og mennesker med liv uten mening tok over Paris.

Trude og Tone kom heldigvis fra det med sine egne liv i behold, men det var noen grusomme timer med teksting, frykt og lite batteri på telefonen der de gjemte seg på toalettet sammen med skadde og livredde mennesker mens det ble skutt i gatene utenfor.

DSC05560Trude elsker Paris, har bodd der og reiser dit ofte. Sist var både jeg og denne fantastiske jentegjengen med Lindmo i spissen også med da Trude tok coverbilde for Tara. Det er bare noen måneder siden nå. Livet kjenner ikke tid. Ikke døden heller.

1098147_10153135589725607_1856071281_nFor på lørdag, da Trude var trygg og mørket begynte å slippe taket, kom telefonen om at min elskede far var død og avgrunnen åpnet seg igjen. Denne gangen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å falle.

Jeg skrev litt om alt han har vært da han først fikk kreftdiagnosen for et lite år siden. En bauta i livet er borte. Det er ikke flere ord. Ikke nå. Ikke enda. Nå er det bare mørke.

sengDet merkelige er at jeg har følt meg så nær min far de siste par ukene selv om jeg har måttet være borte. Jeg dro jo rett fra sykesengen hans i kjellerstua hjemme i Grimstad til Radiumhospitalet der jeg har vært innlagt siden.

I akkurat samme type seng, med akkurat den samme kladden over lakenet, med nøyaktig samme trykknapper for å heve og senke ryggen og det samme ekle, svette, spygrønne gummitrekket over madrassen under alt det hvite.

Jeg har ligget der og tenkt på hvor mykt håret på hodet hans ble etter cellegiftkuren og hvor glad jeg var for at jeg fikk klappe på det mens jeg var der og hvor intenst og jævlig jeg avskyr kreft og alt den gjør med mennesker.

052For han ble bare 71 år og var ikke klar for å dø. Ikke i det hele tatt. Men døden kjenner ikke tiden. Ikke livet heller. Det er det jeg har tenkt mest på denne helgen. Hvor vondt det er å elske og hvordan jeg aldri ville vært kjærligheten foruten likevel.

Og det er det jeg tenker på i dag når jeg er på vei opp på Radiumhospitalet igjen. Nå når islamismen får fotfeste hos Europas ungdom og fascismen brer seg over kontinentet med rop om stengte grenser. Nå når frykten for alle mennesker som ber til en muslimsk gud brer seg som en kreftsvulst selv om vi vet så mye bedre.

withsyriaVi vet at det til sammen har vært 48 000 terrorhandlingar i verden de siste fjorten årene. Vi vet at de til sammen har krevd over 107 000 dyrebare, umistelige menneskeliv. Vi vet at 82 prosent av de som ble drept i terrorangrep fra 2000 til 2013 ble drept i fem land; Irak, Afgjanistan, Pakistan, Nigeria og Syria.

Vi vet at bare i 2013 krevde 10 000 terrorangrep 18 000 menneskeliv. Vi vet at radikale islamistiske grupper som oppfordrer til vold i islams navn, står bak mye av denne økningen. Og vi vet at de fleste av ofrene deres er muslimer.

DSC077111Det snakkes mye om å holde hodet kaldt, men jeg tror det er enda viktigere at vi holder hjertet varmt. Vi er bare mennesker. Vi er svake, sårbare og vil aldri bli bra nok. Alt vi har er livet. Det er like dyrebart og umistelig for alle som elsker og blir elsket. Og det gjør vi alle sammen. For vi kan ikke annet. Vi er bare mennesker.

Det er ikke ofte jeg har gått ned for telling her i livet, men det gjør jeg nå. Batteriet er tomt og lyset har gått. Som frilanser er deadliner utsatt og oppdrag avlyst. Så har jeg oppfordret dere før så gjør jeg det igjen:

Støtt bloggen med å kjøpe et eks av boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 fra forlagets nettbutikk her så har jeg kanskje til husleie i desember også. Del, klikk og spre. Så skal jeg selv klare å få ladet batteriet og slått på lyset igjen om en stund. Størst av alt er kjærligheten.

Leave a Comment

Jamaica på Radiumhospitalet

Da har jeg endelig fått operasjonsdato for å sløye hele dåsa for forstadier til underlivskreft. Onsdag 10.30 braker det løs med innleggelse, så blir det operasjon på torsdag og videre innleggelse «i hvert fall til over helgen, vi må se an formen din» som de sa i telefonen. Herregud som jeg gleder meg. Not.

183816_130188843716653_8257931_nJeg har derfor bestemt meg for å dra til Jamaica i stedet. Fortrengning er undervurdert. Og i kombinasjon med sykehusmorfin tror jeg det må være den beste løsningen her. Jeg har lenge stått oppført i NRK sine registere som Jamaica-ekspert etter å ha bodd mange år på øya og skrevet romanen Salt derfra.

9788203193781 Dette har stort sett medført at de ringer meg for å kommentere orkansesongen mens  jeg høflig påpeker at jeg ikke er meteorolog og at de kanskje bør ringe Gislefoss i stedet. Men noen ganger har de også ringt om relevante ting som da jeg var på Urix for å kommentere utleveringen av Kingstons største gangster-don til USA, eller da artisten Sizzla kom til Norge for å spre homohat.

2april_NETT_-390x312Eller som i helgen da NRK tok kontakt fordi den Jamaicanske forfatteren Marlon James høyst velfortjent har fått Man Booker prisen for sin roman A Brief History of Seven Killings.

De ville ha meg til å anbefale annen god, Jamaicansk litteratur nå som Marlon har satt øya på det litterære verdenskartet og det gjorde jeg selvfølgelig med glede. Selve saken kommer på nrk.no til uka.

185872_130190423716495_3477218_nJeg har faktisk møtt Marlon James en gang i hine, hårde på en rumbar ute på Long Bay utenfor Port Antonio der jeg bodde. Aktivist, slam-poet og eksentriker Mutabaruka holdt fullmåne-samling på stranda, Marlon var på ferie og hadde kommet fra Kingston for å få med seg spetakkelet.

1444817583_brief-history-seven-killings-by-jamaican-author-marlon-james-bags-2015-man-booker-prizeJamaica er et sånt land. Fordi det er så lite, kjenner alle til slutt alle når alt kommer til alt. Det gjelder bare å være der lenge nok. Den gangen var Marlon i ferd med å ferdigstille sin første roman John Crow`s Devil og vi hadde en morsom prat om den jamaicanske ådselfuglen de kaller John Crow og dens mangefasetterte betydning i folkloren.

179848_130189830383221_561398_nDet er i grunnen sånne samtaler man har i en vaskekte Jamaicansk rumbar: Utveksling av fortellinger om overtro, tro, håp og humor. Alltid lårklaskende humor. Og siden John Crow også spiller en rolle i min roman Salt, hadde vi mye å flire av den kvelden.

Jeg har lest både John Crow`s Devil og Marlons andre roman The Book of Night Women. Begge fantastiske, fargesprakende og unikt Jamaicanske i sine univers og storslåtte fortellinger. Men jeg har fortsatt til gode å lese A Brief History of Seven Killings. Så den tar jeg med meg på Radiumhospitalet.

jamaica1-067Der akter jeg å mase til meg så mye sykehusmorfin som mulig og drømme meg bort til Jamaica igjen der John Crow`s flyr lavt over vannet på jakt etter de tapte sjelene og edderkoppmannen Anansi spinner sitt nett av drømmer, løgner og håp over verden. Forhåpentligvis kommer jeg ut på den andre siden med helsa i behold og splitter ny pum-pum som de kaller dåsa på Jamaica. Wish me luck 😉

Leave a Comment

Når hjernen er a-Lene

Jasså, så du merker kognitiv svikt, husker jeg kreftlegen min på Ullevål spurte interessert da jeg satt der som en sylta agurk til første kontroll etter endt behandling. Han er nemlig også kreftforsker og overordentlig interessert i alt som har med brystkreft å gjøre.

Kognitiv svikt er en vanlig bivirkning av cellegift-behandling og innebærer at man glemmer alt fra vanlige ord til gjøremål og folk.

cellegift-034Man blir rett og slett litt småsenil. Men i dag ga Facebook meg en hyggelig påminnelse om at det er nøyaktig et år siden jeg lanserte kreftboka mi Fuck tante Augusta på Eldorado Bokhandel i Oslo, ved å hente frem dette bildet av meg og favoritt-bamseparet mitt på lanseringsfesten.

10703962_10152826842151255_831330183698147238_nDet er godt man har Facebook til å minne seg på milepæler i livet for jeg kan fortsatt ikke skryte av at denne kognitive svikten min har tenkt å slutte å svikte med det første.

Jeg skal riktignok innrømme at jeg har opplevd en dramatisk forbedring fra da jeg satt hos kreftlegen og ikke for mitt bare liv kunne komme på hva den greia man åpnet og lukket for å komme inn og ut av kontoret hans het for noe.

Men da jeg kåserte for Brystkreftforeningen i Kristiansand rett før helgen, fikk jeg en kraftig påminnelse om at min tid som svimeslått burhøns neppe er forbi med det aller første.

DSC08365Heeei, hilste en staselig kar i dress jeg bare vagt dro kjensel på. Heeei, svarte jeg, en smule overentusiastisk, men likevel ikke helt på nivå med farmor da hun begynte å bli seriøst senil og traff meg i gågata i Grimstad bare ti minutter etter at hun også hadde truffet meg i Kirkebakken.

Da hilste hun så overstrømmende som om det dreide seg om Jesu gjenkomst. Farmor var en ivrig gjenganger på Filadelfia må vite og er man alvorlig glemsk vet man å overkompensere.

Jeg brukte en halvtimes tid på å klø meg i hodet over hvem i all verden denne fyren var. Var det en jeg hadde møtt på danskebåten forrige helg? Han forskeren fra FAFO jeg intervjua forleden? Eller en av dem jeg møtte på romskipet det året jeg var bortført av aliens?

lene-i-taraJeg sammenligner nemlig det året jeg var under aktiv brystkreftbehandling med å være bortført av aliens, men det kan dere les mer om i Fuck tante Augusta.

For mens jeg satt der i Kristiansand og lurte på hvem denne fyren var,  gikk han plutselig opp på scenen og dro i gang et foredrag han også.

Denne gangen om nyvinninger innen livsforlengende behandling til de med metastatisk brystkreft. Først da skjønte jeg at det var min egen kreftlege på Ullevål jeg akkurat hadde hilst på mens hjernen min var a-Lene.

Men drit og dra sa brura og klukk-klukk-klukk sa høna på haugen. I dag har Fuck tante Augusta bursdag og du kan sikre deg et eksemplar av boka til bare 199 fra forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Ett år med kreft og to uten

Vel, de kaller det i hvert fall toårskontroll det jeg var på i dag selv om ettårskontrollen finner sted ganske så raskt etter endt brystkreftbehandling. Hvis man ser bort fra sjokket og den navnløse dødsangsten sånn helt i begynnelsen, syns jeg faktisk året etter endt behandling var det verste.

Cellegift og stråling blekner mot å plutselig stå der, spyttet ut av systemet igjen, helt alene i ei kræsja romferge etter å ha vært bortført av aliens i et år. Kroppen er totalt vrak og blir bare verre ettersom bivirkningene av stråling og antiøstrogen-behandling setter inn for fullt.

DSC06252Det er først det siste halvåret at jeg har begynt å bli meg selv igjen og klarer å leve med bivirkninger på en fornuftig måte etter mye fysisk trening og mange besøk hos leger og spesialister.

Selve mammografien har Ullevål nå satt ut til private, men analysen av den og samtale med kreftlege finner fortsatt sted innomhus og det var det jeg var til i dag. Heldigvis så alt bra ut og jeg kan fortsatt regne meg som kreftfri.

Men da jeg satt på venterommet og ventet på at legen skulle komme ut igjen med noen nye resepter, fikk jeg øye på en bekjent i øyekroken. Jeg rakk ikke si noe før hun var ropt opp og forsvant inn til legen. Det lange håret og uroen i blikket hennes fortalte meg at hun nok var ganske nydiagnostisert.

DSC06251Jeg kjente meg så igjen og fikk så vondt av henne at det eneste jeg hadde lyst til var å banke på den døra og gi henne et eksemplar av boka mi Fuck tante Augusta, men jeg hadde ingen bøker med meg.

cover-fuck-tante-augustaSå i stedet legger jeg ut denne filmen fotograf Xenia Villafranca har satt sammen etter det første året med brystkreftbehandling da hun fulgte meg med kamera hele veien. Denne er til deg. You know who you are. Det blir bedre. Etter hvert.

Leave a Comment

Livet i sneglefart

Da har jeg tilbragt en rolig uke i Grimstad sammen med min far og resten av familien. Siden min far er blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft, er det de små gledene som står i fokus. At han tåler cellegiften godt og at den virker. At hverdagene er så hverdagslige som mulig og at tiden går i sneglefart når man passer på å være til stede.

DSC03799Den aller største gleden er likevel ikke bare liten, men faktisk helt mikroskopisk. Min far er marinbiolog og har forsket på muslinger og snegler i havet hele sitt yrkesliv. Han jobber fortsatt på hjemmekontoret hver eneste dag, noe han virkelig koser seg med og det hjelper ham å få tankene bort fra de mørkeste krokene som han sier.

DSC03812All forskingen førte til at han for ikke lenge siden oppdaget en helt ny snegleart i Vikkilen her i Grimstad som nå er publisert i en rekke internasjonale, vitenskapelige tidskrifter og bærer hans navn. De lokale avisene her i sør har seff også vært all over it. Det er ikke hver dag en sørlending havner i de vitenskapelige annaler.

DSC03848Parthenina Wikanderi heter den lille sneglen som bare er noen millimeter lang, men gjennomskinnelig vakker i isblå nyanser under mikroskopet.

DSC03843Min far er umåtelig fornøyd. Det er en big deal å få en egen art oppkalt etter seg i biolog-miljøet, faktisk en enda større deal enn å få en gate oppkalt etter seg i Canada som han også fikk da jeg var barn. Gater sktifter navn, men arter i den vitenskapelige litteraturen blir stående for evig – uansett hvor mikroskopisk lite dyret er.

DSC03834Og mer enn det kan vel ingen av oss håpe på her i livet: Å legge igjen et lite spor etter oss selv når vi er borte. Et lite hakk i tidslinjen som viser at vi var her, vi var med og vi bidro. Et lite avtrykk på et korn av stjernestøvet vi kom fra og igjen skal bli. Kilroy was here. Om noe, tror jeg det er det mest menneskelige av alt; å ville sette spor. De dypeste sporene setter likevel et elsket menneske igjen i hjertene til de som blir tilbake. Så er det noe vi skal lære av døden, må det vel være å elske mer.

Leave a Comment

Livet er ikke for pyser!

Fytti den mest skabbete bakgårdskatta for et døgn jeg har hatt! Snylte forkjøla kreka jeg meg avgårde til Kristiansund der jeg var invitert til å holde foredrag under det årlige seminaret Kvinner midt i.

Med en skrallende hoste som truet med å legge innvollene mine igjen på Gardermoen, kom jeg omsider frem og fikk tatt heisen opp til hotellrommet så jeg fikkk lagt meg litt nedpå.

DSC01924Og selv om det var stas å se reklame for boken min i heisen, var det eneste jeg klarte å tenke på, å få revet opp kofferten så jeg fikk tilgang til det arsenalet av medisiner jeg hadde med meg. Det siste jeg ville var jo å få et hosteanfall midt under foredraget eller å spraye ned de fremmøtte med en tsunami av snørr.

DSC01945Lite ante jeg at akkurat denne litt overdoserte komboen av Paracet, Noskapin og Otrivin nesespray – sammen med anti-østrogenene kreftlegene har satt meg på – skulle avstedkomme en nærmest komatøs tilstand.

En tilstand som resulterte i at jeg forsov meg grundig til frokosten dagen etter og knapt rakk å dusje før jeg måtte kaste meg på flyet til Oslo og rett inn på Plaza Hotell for å gjøre et intervju for Tara.

Da jeg nærmest ravet hjem over Grønland med tarmer skrikende av sult og kofferten dinglende etter meg, var det likevel uten lenger å synes så synd på meg selv. I Kristiansund møtte jeg nemlig fantastiske Rikke.

DSC01937Rikke er 15 år og for et drøyt år siden fikk moren hennes diagnosen brystkreft. Midt i behandlingen begynte hun å mase på både Rikke og alle venninnene sine om at de måtte lese en blogg på internett som forklarte nøyaktig hvordan hun hadde det med både latter og tårer. Arrangør av konferansen; Heidi, var en av disse venninnene.

DSC01929Og bloggen var seff Tarapi. – Jeg og moren til Rikke har både haugflira og hylgrint over innleggene du skrev under kreftbehandlingen, fortalte Heidi meg på bryggekanten ved hotellet. For noen måneder siden døde moren til Rikke.

Hun rakk å feire endt operasjon, cellegift, stråling og troen på at hun var blitt frisk med champagne og venninner som Heidi, før hun fikk vondt i ryggen, konstatert spredning og lagt inn på sykehuset der hun ble til hun døde med både Rikke og Heidi ved sin side.

DSC01946En familie mistet sin datter, kone og mamma og en vennegjeng mistet et kraftsentrum full av galgenhumor og livsmot. Det er det som er så forjævlig med denne sykdommen: Den er så snikende og kan komme tilbake og spre seg når som helst.

Så etter å ha møtt og snakket med Rikke og signert bøker til både henne og familien, føltes det enda mer meningsfullt å holde det foredraget jeg var kommet for å holde.

DSC01941Særlig siden både Rikke og Heidi mente at boken «Fuck tante Augusta», som jo er basert på blogginnleggene fra året med min egen brystkreftbehandling,  burde deles ut til alle brystkreftpasienter og deres pårørende.

Livet er aldri enten eller – det er alltid både og. Både gråt og latter, både lys og mørke. Hvorfor fortsetter vi likevel å late som om alt av verdi bare er det ene eller det andre, svart eller hvitt?

Hvorfor klarer vi så sjelden å møte hverandre i gråsonen der de aller fleste av oss lever?

DSC01933Evy og Heidi vil aldri glemme en venninne som fikk dem til å både gråte og le. Jeg vil aldri glemme Rikke som har brent seg fast i hjertet mitt for alltid.

Jeg vet at hun vil takle den bunnløse sorgen, gjøre den til sin egen og bruke den til å løfte frem hele seg selv når hun vokser til. Livet er ikke for pyser og Rikke er helt klart ingen pyse.

Klarer Rikke å stå så åpent i både smerte og smil som hun gjør, så syns jeg det er det minste vi kan forlange av oss selv. Gi mer faen! Vær hele deg selv og ikke bare de sidene du tror folk vil se. Begynn i dag!

Og den snørr-tsunamien i begynnelsen av blogginnlegget her, Rikke. Den var til deg og din mor. You know what I mean 😉

 

Leave a Comment

Trenger du litt tarapi?

Som de fleste har fått med seg er jeg nå bokaktuell med «Fuck tante Augusta – Humoristisk og dønn alvorlig om livet med brystkreft». Enkelte syns kanskje det burde være nok å gi ut bok, men ikke jeg. Jeg har nemlig mer å melde!

10426689_977350628946862_2115504257496327898_nSå nå er jeg også tilgjengelig for å holde foredrag for foreninger og folk der ute som måtte ønske det. Jeg fremfører en liten times multimedia foredrag med livsmot i film, bilder og fri dressur som allerede er behørig testet på mennesker og godkjent for bruk på det norske folk.

bilde3-440x293Testpersoner har blant annet vært Anne Lindmo og Lene Kongsvik Johansen som dere ser reagerer med skrekkinngytende innlevelse på bildet over.

Men jeg har selvfølgelig også prøvd ut deler av materialet på både God Morgen Norge og Trygdekontoret. Det er viktig å teste ut nye tarapiformer på et så bredt publikum som mulig før man går inn i den mer konkrete behandlingsfasen.

10012977_10152046668156087_8686458503029795810_nIMG_7620Det er likevel live at tarapien fungerer best så jeg har selvfølgelig sørget for behørig utprøving der også som for eksempel med Tara-redaktør Torunn Pettersen her.

julebordtara-009-440x330Jeg har også testet ut materialet på høyfjellet med et lengre foredrag på Vestlia resort på Geilo for rundt 200 Tara-lesere for å se om det holdt seg i tynnere luft og det gjorde det.

tarakåserigeilo-0101-440x232Ålesund har også vært utforsket med damenes aften på herlige Teaterfabrikken og materialet tålte det ramsalte klimaet der også meget godt.

IMG_78791-440x330Jeg understreker likevel at tarapi ikke under noen omstendigheter må forveksles med den mer kjente behandlingsformen terapi. Noe grining må påregnes, men latteren sitter løsest. I hvert fall løst nok til at jeg stort sett får champagne av vertskapet etterpå som av Magne Hustavenes og Diakonhjemmet Sykehus her.

IMG_0116Så trenger du og dine litt tarapi i forbindelse med et seminar eller andre arrangementer, er det bare å ta kontakt med meg på lenewikander@hotmail.com eller min atskillig mer velorganiserte manager Roy på roychrbraathen@gmail.com så finner vi en tarapiform som passer nettopp dere.

Her er i hvert fall en liten smakebit-film satt sammen av Tara-fotograf Xenia Villafranca fra den fabelaktige lanseringsfesten av Fuck tante Augusta. Livet er ikke for pyser!

Snakkes!

Leave a Comment

Bortført av aliens

Hei, jeg heter Lene og har vært bortført av aliens i et års tid – eller pasient som dere også kaller det. Sånn åpnet jeg et foredrag jeg holdt for ledelsen på Diakonsykehuset forleden.

IMG_0118Jo mer jeg tenker på det når jeg nå sitter her med innspurten på bokmanuset mitt «Fuck tante Augusta» som kommer ut til høsten, jo mer kjenner jeg at den sammenligningen er veldig riktig.

Et år med brystkreftbehandling er et år bortført av aliens. Du blir bortført til det ytre rom ganske så umiddelbart etter diagnosen.

IMG_0116De tar deg med til en planet de kaller helsevesenet der du blir stukket med nåler, operert, drenert for sårvæske, pumpet full av gift, bestrålt, tygd og spytta ut igjen.

Jeg illustrerte foredraget med tegningene til Kari Halvorsen som også blir en del av boka. Hun har også vært gjennom brystkreftbehandling og noen ganger sier en liten tegning mer enn tusen ord.

bilde3-1Det verste har vært ventetiden. Man venter på prøveresultater, operasjon, biopsi, nye prøver. Hver gang håper man på et slags endelig svar, men det får man egentlig aldri. Alt er jo så individuelt.

Vi lever på en knivsegg vi som venter. Det ville jeg at sykehusledelsen skulle vite. De må huske at det er vi som er bortført til deres planet. Det er de som er aliens og vi som er mennesker. Det er sånn det føles for oss.

gollumMen nå sitter jeg her da. Ferdig med første kontroll etter endt behandling og bare faktabiten igjen å redigere på manus. Det har vært utrolig sterkt å gå gjennom alle blogginnleggene mine fra denne kreftprosessen.

Det var som å møte en paralell utgave av meg selv i en annen dimensjon. Jeg har grått med henne og jeg har ledd med henne. Hun skrev jo så totalt uten filter og rett fra sykesenga.

Å lese tekstene hennes nå ble som en reise tilbake til en tid der jeg helst ikke vil være.

bilde 4Men samtidig vet jeg at hadde jeg kunnet gi henne denne boka som nå straks er ferdig da hun sto der på trappa til den private kreftklinikken på Aleris og grein sammen med bestis Turi, så tror jeg hun ville fått en bedre reise med romskipet.

Så siden jeg ikke kan gi henne den gaven, satser jeg nå på å kunne gi den til andre. Nå som det verste foreløpig er over, aliensa har beamet meg ned på jorden igjen og jeg endelig kan begynne å prossesere det jeg har vært gjennom mens alle rundt meg er så glade for at jeg ferdig…

For har du først vært bortført av aliens èn gang, kan du være sikker på at de kommer tilbake og tar deg med på en svipptur resten av livet på jorden, for livet på jorden blir aldri helt det samme igjen.

Se utdrag fra foredraget her:

 

 

 

 

Leave a Comment

Mamma Mia for en mammografi

Hva skal vi egentlig med bryster? Urgh. Jeg er så lei! Og med «vi» mener jeg i hvert fall oss frivillig barnløse som ikke trenger dem til å ale opp avkom i spedbarnsfasen.

Hadde det vært opp til meg kunne de fjerna begge disse fettposene foran på kroppen min for godt. De skaper bare problemer! Nå er jeg i gang med første kreftkontroll etter endt behandling og begynte med mammografi i går.

IMG_0156Til uka er det blodprøver, time hos kreftlegen og opplesing av den endelige dommen: Er jeg blitt kreftfri eller har faenskapet overlevd operasjon, cellegift og radioaktiv stråling?

I mellomtiden kan jeg kose meg med konsekvensene av sistnevnte. Puppen min har nemlig fått massive stråleskader, noe som medfører vond, kløende, hoven og hard hud.

Siden nesten alle som har med brystkreft å gjøre på kreftsenteret til Ullevål var på seminar i går, endte jeg derfor opp hos en onkolog som var ekspert på tarmkreft.

Men selv om den møllspiste puppen min til forveksling kanskje kan ligne på en tarmtott akkurat nå, velger jeg nok å avvente ekspertrådene fra brystkreft-folka når de er tilbake neste uke.

IMG_0152Noe sier meg nemlig at fuktighetskremen og saltvannsoppløsningen tarmeksperten anbefalte, ikke vil bidra til særlig forbedring av brystet. Jeg trøster meg likevel med at hun sa at huden vil bli bedre med tiden siden det fortsatt er såpass kort tid siden jeg ble strålet sist.

De fleste tilbakefall av brystkreft skjer de to første årene etter endt behandling så jeg går med hjertet i halsen og veska full av sykehuspapirer for tiden.

Det føles litt som å henge i løse luften mens du slår hjul. Jeg unner ikke min verste fiende å måtte gjennomgå det helvete en kreftbehandling er, selv om jeg jo nå vet at det er til å leve med. For leve må du og leve vil du.

IMG_0148Det er det jeg tenker mest på nå når jeg igjen vandrer hvileløst rundt og venter på prøver i Ullevåls korridorer: Livet. Ikke ta det fra meg!

Så kom dere til mammografi alle som èn der ute. Og unnskylder du deg med at det er så vondt og ubehagelig og ekkelt, kan jeg love deg at det er peanuts i forhold til livet med stråleskader og kreftdøden innabords!

En moderne mammografi er over på et par minutter som dere kan se her i filmen Xenia Villafranca har laget fra min siste runde på Ullevål. Kryss fingrene for meg til den neste!

 

Leave a Comment