Archive | Heder og ære RSS feed for this section

Bukslepp is the new black!

I disse julebordstider er det nok mange som går på den smellen å presse seg inn i holdin-undertøy under julekjolen. Don`t do it, sier bare jeg!

De der greiene der har jeg prøvd en gang og aldri mer! Det var en sånn Spanx med amerikansk åpning sånn at du kunne komme deg på do uten å gjenta den idrettsprestasjonen det er å komme inn og ut av dette torturinstrumentet av et plagg.

Det endte forøvrig i utilbørlig omgang med lokalbefolkningen og mistet telefon som jeg har blogget om før. Aldri mer!

 
Jeg har jo for tiden base i Tanzania og her sverger jeg til livet i kaftan der ingen hold-in er nødvendig. Men det er generelt for mye undertøys-propaganda nå opp mot jul syns jeg.

Er det ikke hold-in reklamer så er det store boards og bilder av kvinnfolk som åler seg rundt i det mest avanserte turnøvelser, iført blonder og trutmunn for å lokke folk til å kjøpe seg oppblåsbar pornobabe-look til jul. Her i Dar es Salaam kom jeg over en undertøysbutikk som gjør det litt annerledes, noe jeg fant forfriskende.

Og når jeg googla sånne hold-in truser litt, fant jeg ut at de ikke bare er sjukt ubehagelige, men visstnok kan gi deg både blodpropp, inngrodde hårsekker, sopp, åreknuter, klemme på indre organer og jeg vet ikke hva! Rett og slett galskap spør du meg.

Så da jeg og Tine Skolmen ragga rundt på stranda her på Zanzibar sammen med alle de andre damene som var med på den siste av jenteturene jeg arrangerer hit til Tanzania, fant vi ut at det er på tide med en ny turnøvelse hva undertøy og indre organer angår, nemlig bukslepp!

Det begynte med at vi snakka om hvor deilig det var at så mange damer vasa rundt i badedrakt og bikini uten å tenke det minste på hvordan de tok seg ut eller hvordan andre måtte mene de kledde badetøyet de hadde valgt.

Og så kom vi over et nydelig bilde tatt tidligere på dagen under et solnedgangscruise vi hadde med sånn tradisjonell dhow-båt, men så begynte Tine å zoome litt inn på bildet hun hadde på telefonen og det var da det åpenbarte seg i all sin frigjørende herlighet. Buksleppet!

Et vaskekte bukslepp oppstår når du virkelig slapper av og ikke tenker på å ta deg av noen eller å ta deg ut for noen. Etter fem glass vin fant vi også ut at dette her kunne bli et helt nytt totalkonsept! Hva med bukfestival? Eller buklansering? Bukslepp is the new black!

Åh seee på det nydelige buksleppet, skal vi klappe under vårt neste kaftanshow med ekte damer som modeller hos Emerson Spice på Zanzibar!

Jaggu har jeg fått dreisen på buksleppet her, skal jeg skryte av dette bildet på Instagram.

For selv om vi alle holder inn magen i både konkret og mer overført betydning innimellom, er det desto deiligere når man virkelig kan slippe buken fri! Vil du bli med på neste buksleppfestival har vi akkurat lagt ut nye jenteturer til Tanzania i reisegruppa vår her. Vi vurderer nå å innføre lett buksleppgym med instruktør på stranda også for dere som er litt ute av trening.

Du kan jo prøve å ønske deg det i stedet for nytt undertøy til jul? Det er bare å bruke helgen til å øve! God bukslepp-helg der hjemme!

Leave a Comment

Prussiluskan, savannens dronning

«Kan man egentlig dra på safari i full faens brudekaftan? Drøft.» Dette var oppgaven jeg ga meg selv denne helgen da jeg, Karianne og Rashid fra Upepo Safari satte oss i et propellfly på vei til Tanzanias største nasjonalpark, Ruaha.

thumbnail_2018-11-25 09.31.18 1Som dere ser ble det enkle svaret på oppgaven ja. Riktignok støtte jeg på noen sjokkerte turister i en annen safaribil som dro frem kamera, sikkert fordi de trodde at de hadde sett en veldig sjelden og diiiiger paradisfugl eller noe, men brydde jeg meg? Ikke særlig.

Processed with VSCO with  preset

Karianne og Rashid driver jo et seriøst safarifirma med stålpeil på Afrikas villmark, iført sober khaki og sånn, men stilte likevel gladelig opp på bilder med nøtteskrika i irrgrønt. De forstår nemlig noe ikke alle forstår: Å gi andre frihet til å være seg selv, begrenser ikke din frihet til å være deg.

Processed with VSCO with  preset

Da jeg pakket ned kaftanen før vi dro, hadde jeg en av mine favorittfilmer i tankene: Priscilla, ørkenens dronning. Denne ikoniske, australske filmen fra 90-tallet om noen dragqueens som kjører gjennom ørkenen i turbussen Priscilla, forandret hele mainstream-kulturens syn på det som er annerledes.

Processed with VSCO with  preset

Noen ganger skal det ikke mer til enn en selverklært dronning i flagrende gevanter på taket av en turbuss for å bevege verden litt i riktig retning.

thumbnail_2018-11-25 08.27.04 1

Jeg hadde seff driiitlyst til å komme meg opp på taket til safaribilen jeg også, men rundt hundre kilo med senskader og trutna skrott satte en effektiv stopper for det, men jeg skal ha for forsøket!

thumbnail_2018-11-25 09.54.25 1

Det er helt klart ikke noe for pyser å klatre rundt på en safaribil midt i bushen iført full brudekaftan, men som dere vet har jeg jo klokketro på kaftankrafta.

Processed with VSCO with  preset

En av karakterene i Priscilla er med på turen for å oppfylle en gammel drøm om å klatre opp verdensberømte Kings Canyon i full dragqueen-mundur og det var den drømmen jeg kjente på da jeg dro kaftanen over hodet ute på savannen.

Processed with VSCO with  preset

Men mer enn Priscilla ble jeg nok Prussiluskan. Dere husker vel hun kjipe, strenge tanten i Pippi som alltid ville ha henne på barnehjem og sånn? Jeg syns egentlig Prussiluskan har fått ufrotjent mye tyn. Innimellom safarier og Zanzibar her nede nå, sitter jeg nemlig og jobber med en ny serie om kvinnefellesskap for Tara.

thumbnail_2018-11-25 09.01.40 1

I den forbindelse har jeg blant annet intervjuet forsker Tone Hellesund som har skrevet om peppermøenes vekst og fall. Kvinner av en viss stand sånn som Prussiluskan, hadde ikke så mange muligheter til å realisere verken seg selv eller det de trodde på før i tiden. Utveien ble derfor et liv som moralsk og streng peppermø i misjonen og denslags tjeneste, for å få luft under vingene.

thumbnail_2018-11-25 09.07.52 1

Det bor en Prussiluska i oss alle. Men i henne er jeg også helt sikker på at det bodde en både opprørsk og flamboyant liten sjel som innerst inne beundret Pippi og drømte om lærerinde-tjeneste langt der ute i verden et sted hvor hun kanskje kunne slippe opp snurpeblusen og la vinden få tak i skjørtene.

Processed with VSCO with  preset

Vi har alle liv fulle av må, burde og skulle. Jeg tror derfor det kan være veldig sunt å drite i det og ta den helt ut noen ganger. For hva kan egentlig skje hvis du slipper alt og bare lar livet ta tak, har du kjent på det?

46641771_337124297076384_2792742711164141568_nthumbnail_2018-11-25 09.18.53 1

Jeg kjente i hvert fall litt på det nå i helgen. Vi ler fortsatt av nøtteskrika i irrgrønt i fri dressur over savannen, men herregud det var verdt det! Innimellom slagene fikk vi også gjort noen avtaler i forbindelse med nye jenteturer hit til Tanzania så vil du være med på det, er det bare å melde seg inn i reisegruppa vår her.

Processed with VSCO with  preset

Du MÅ ikke gå i kaftan for å være med, det er lov med shorts på safari også, men du er helt nødt til å være deg selv. Og erfaringsmessig er det i hvert fall plass til mer av deg selv inni en kaftan enn i de fleste andre plagg. Just saying 😉 God søndag der hjemme.

Leave a Comment

Med Crocs og horn til Tanzania

Da jeg først kom på ideen om å ta med meg tjue damer på tur til mine favorittsteder i Tanzania og på Zanzibar, hadde jeg drukket en del vin.

43703340_2187804091456953_6988071232662929408_n

Jeg satt på terrassen til Karianne og Rashid som driver Upepo Safari her i Dar es Salaam og hadde ikke lyst til å dra hjem. Hvorfor ikke invitere noen blogglesere med så får du dekka flybilletten og har råd til å komme ned igjen snart, sa Karianne. Genialt, sa jeg.

43952509_399358053934473_8087206496749748224_n43677172_2197531603904705_1440330786090778624_n

Så gikk det sånn det gjerne går når man har drukket mye vin og fått geniale ideer: Det tok helt av og ideen viste seg betydelig mindre gjennomtenkt enn man ideelt sett skulle ønske seg. For å si det forsiktig. Etter 3, 4 minutter hadde nærmere 60 damer vippset depositum til det som bare skulle være en engangstur.

43828506_280312615918915_1326886307368009728_n

Men Upepo Safari fikset brasene og her sitter jeg i Tanzania etter å ha avlevert første gruppe ut på flyplassen i natt. Jeg var så nervøs før jeg møtte dem. Hva er det jeg har satt i gang? Tenk om dette bare er helt gale kvinnfolk? Hvordan skal det gå? Alt ble helt annerledes enn jeg hadde trodd og fryktet.

43749666_256408478399561_2343329049981485056_n

Herregud så fantastisk vi har hatt det! Vi har ledd så jeg fortsatt har vondt i magen. Vi har grått, drukket vin, badet, danset, sunget og ligget rett ut. Jeg tror alle i gruppa har fått nye venner for livet. Det har rett og slett vært helt uforglemmelig. Vi har fått en fantastisk kaftan-motevisning hos Emerson Spice:

43706404_291077954832280_561582401474527232_n43694644_256775328354391_8251119113238216704_n

Noe som resulterte i at vi laget vår egen hashtagg #kaftankraft. Det er nemlig ingenting som slår følelsen av å vasse rundt i en sky av silke, chiffon og den mykeste bomull når du går inn for å bli livsnyter på heltid.

43879126_305484190047888_14543171581116416_n43878950_176500993235443_924472378816200704_nVi har spist lange middager i solnedgangen på taket av Zanzibars to tårn.

43828165_314234269376341_5122218704909631488_n

44057205_2231681090440603_3836027281390698496_nVi har veltet oss rundt i Det Indiske Hav på Jambianis vakre strender og blitt skjemt bort av nydelige Blue Oyster Hotel.

43763451_480196312463649_3169739744812728320_n43765091_706282369746893_5876348299899830272_n43788911_600164373760858_1920819519207505920_nDer fremførte også fantastiske Astrid Overaa siste akt av enkvinnes-forestillingen Lilly Valentin som hun har hatt en suksessturne med hjemme i Norge nå. Snørr og tårer skvatt og magelatteren satt der den skulle.

43731772_247745509242284_6091754280027422720_n

Det var seff også Astrid som på død og liv måtte kjøpe et horn på Zanzibar Curio Shop i Stone Town som vi siden har brukt til å samle troppene når det trengtes. Bært, bært. Ikke noen yndige guider i lyseblått med håndholdt skilt her i gården nei!

43721068_1871472216272380_1618156201810329600_n

Og da vi forlot takterrassen til Emerson on Hurumzi der alle må sette fra seg skoene i sirlige små hyller før man tråkker inn på de persiske teppene, var vi selvfølgelig de siste som satt igjen når alle de smekre sandalettene til rike amerikanere og japanere var hentet.

43747811_1916070581809794_5319276778022240256_n

For det er noe som skjer når bra damer med levde liv i håndveska samles på tur: Du begynner å puste med magen.

43879944_326530658152448_4109699427805954048_n

Jeg kommer til å bruke ukesvis på å la denne opplevelsen synke inn og flere bloggrapporter følger, men akkurat nå er jeg bare overvelda over å ha snubla over en skatt jeg vet allerede har forandret livet mitt for alltid. Dette blir ikke et engangsprosjekt, men en ny måte å leve på. Vi sees i Stone Town i morgen.

43880562_247743162572517_1905857674214375424_n

Og meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook her hvis du vil følge med på planleggingen av fremtidige turer. Hakuna Matata! 😉

Leave a Comment

Tara was here

På swahili betyr safari bare reise. Du er på safari enten du tar bussen til byen, flyet til Oslo eller går til neste landsby for å drikke te.

img_20170308_180157_810-QFd_WvIktpbglwVo47ni3w

Det var først etter  1850 at safari-begrepet fikk den betydningen det har i vestlige språk i dag, nemlig som en reise ut i bushen for å se på dyrelivet.

IMG-20181002-WA0004

Forleden natt ble 20 smørblide Tara-lesere hentet på flyplassen og kjørt rett ut i bushen av Upepo Safari for å gjøre nettopp det.

thumbnail_FB_IMG_1538470525691

Siden har rapportene tikket inn fra det trådløse nettet til Upepo Safari som på tross av at det er sterkt, bruker sin tid på å overføre bilder til oss her i Dar es Salaam der vi sitter og venter på å ta imot gjengen og følge dem til fantastiske Zanzibar i morgen.

IMG-20181003-WA0006

Når vi er på safari i Selous her i Tanzania, pleier vi alltid å stoppe for lunsj under et Baobab-tre. Baobab-trærne er noen av de eldste levende organismene på jorden og kan bli over 2000 år gamle. De kan bli opp til 30 meter høye og mer enn 7 meter brede rundt stammen.

baobab-tree

Da jentene kom frem til sitt Baobab-tre i bushen i går, ble de møtt av noe merkelig. Noen hadde risset inn «Tara» i barken.

IMG-20181003-WA0003

Nå skal det sies at Tara er et vanlig navn og at det har vært populært å risse inn navnet sitt i Baobab-trær helt siden oppdageren Doctor Livingstone I presume gjorde det samme, men hva er oddsene for at Tara på tur blir møtt av bumerket til en annen Tara på tur for gud vet hvor lenge siden?

IMG-20181003-WA0004

Men langbord til lunsj under Baobab-treet ble det. Akkurat dette treet er så gammelt at man fortsatt kan se den innrissa grafittien til mennesker som passerte her for over hundre år siden. Det skyldes at både treet og barken gror så sakte og lever så lenge.

IMG-20181003-WA0001

Å risse inn bumerket sitt er en menneskelig tradisjon helt fra de første huleboerne blåste farge over håndflaten sin, til arbeiderne som bygget pyramidene og som man nå har funnet navnene til på innsiden av Keops, og soldater under andre verdenskrig som skrev det kryptiske «Kilroy was here» overalt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvorfor vi mennesker har gjort dette til uminnelige tider, kan man bare spekulere i. Men det er vel noe med å markere at man har levd, at man var her på jorden og gjorde noe verdifullt det korte sekundet i en evighet av lysår, midt i en virvel av stjernestøv, mens individet og livet eksisterte i et blaff. Kilroy was here.

safari1-313

I dag kan vi fange øyeblikket for evigheten med et mobilkamera, men vel så viktig som å fortelle andre at vi var her, syns jeg kanskje det er å være tilstede i sitt eget liv og oppleve både det og verden rundt oss til fulle, mens vi fortsatt kan.

thumbnail_IMG-20181002-WA0005

Og det er nettopp det vi driver med her i Tanzania nå. Å være til stede. Følg oss på resten av reisen på Snapchat og Insta @lenewikander eller meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook hvis du kunne tenke deg å være med på tur senere. Tara was here.

Leave a Comment

Hvorfor bryr vi oss så lite?

«Kan man tulle med kreft? Ja, selvfølgelig. Hvor mye kan man tulle med kreft? Det kommer an på hvem sin kreft du tuller med. Min kreft? Den kan jeg tulle med så mye jeg vil.» Det var den første setningen jeg skrev her på bloggen dagen etter jeg hadde fått konstatert brystkreft for fem år siden. For noen ganger er det sånn at litt tulling er det eneste som skiller mørket fra lyset.

thumbnail_20180702_143853Dette vet Else Kåss Furuseth bedre enn de fleste. Hele to ganger har hun mistet nære til selvmord, noe hun har laget fantastiske forestillinger om der den siste fortsatt går på Nationalthet. Denne uka har du sikkert også sett henne på TV i forbindelse med markeringen av Verdensdagen for forebygging av selvmord.

thumbnail_20180702_143855Det var 1. april noen dager før begravelsen til broren hennes og Else skulle være med og bære kista: «Da sa søsteren min at det var vanlig praksis at avdøde skulle bæres nærmest mulig himmelen så når jeg bar, måtte jeg løfte kisten så høyt jeg klarte og derfor måtte jeg trene armene først.

Da vi sto klare i kirken, begynte jeg å trekke i kista for å løfte den så høyt som mulig og ser på søsteren min. Hun formet munnen stille og hvisket: Aprilsnarr! Sånt er jo bare som en gave der og da.»

thumbnail_20180702_143850For Else er en som bryr seg og er opptatt av at vi må bry oss mer om hverandre. Hun mener vi er for opptatt av å bare bry oss om det som angår oss selv her i landet. Les mer om det, hvorfor drømmen hennes er å våkne om morran og drite totalt i hvordan hun ser ut og hvorfor de som ikke skjønner poenget med #metoo kan ta seg en bolle, i siste Tara som er i salg i morgen.

Der har jeg intervjuet Else til Tara-serien «Førtiårskrisa» som jeg har hatt gående i hele 2018. I år blir nemlig Likestillingsloven 40 år midt i #metoo. Det er faktisk litt krise. For som Else sier: – Det er vel et større problem at Min Kamp av Kanusgård har seks bind enn å overleve noen historier fra kvinner som har blitt trakassert?!» Bry deg om det som ikke alltid angår deg selv!

Leave a Comment

Nomade i eget liv

Da har jeg pakket sammen alt jeg eier for sånn ca. trettifemte gang i løpet av livet og plassert alt på lager i boden til en god venn. Jeg vet at det ikke er så vanlig for godt voksne damer i dag å være såpass lite opptatt av ting som jeg er, men også denne gangen fikk jeg plass til alt jeg eier og har i en bil med henger. Riktignok mye takket være flytte og pakke-skillsa til en annen god venn, men lell.

37919633_10156255353550781_8722585885297606656_nMin far var forsker så jeg har flyttet helt siden jeg var liten. Født i Bergen, oppvokst i Helsingør i Danmark, Bodø og Grimstad. Studietiden i Bergen igjen og så Oslo før mange og lange år på Jamaica. Jeg har også flyttet mye internt på alle disse stedene. Bare i Bergen og Oslo har jeg sikkert bodd ti forskjellige steder opp gjennom årene.

botswanaP1110045-390x292Innimellom der har jeg reist jorden rundt på jobb og også på lengre turer der jeg har vært utenlands i lange perioder i slengen. Jeg har jobbet i barnehage, som mikroskopør for marinbiologer, som stuepike, servitør, koldjomfru, bartender, journalist, reportasjesjef, oversetter, spaltist og forfatter.

183816_130188843716653_8257931_nPass på så du ikke blir nomade i eget liv, var det en som sa til meg en gang. Jeg husker at jeg tenkte; hva i all verden vet han som tror man bare kan få ett liv?! For nå som jeg blir femti i august, vet jeg at jeg har levd mange forskjellige liv allerede.

18360439_10155050542665781_799935231_nEt liv i bevegelse er et liv i perioder og faser. Det har vært forskjellige jobber på veldig forskjellige steder med utrolig forskjellige mennesker. Så forskjellige at jeg tenker på flere av disse periodene som selvstendige slutta sirkler, nærmest som forskjellige liv. Målet mitt er å bli mett av dage, men da trenger jeg minst et par liv til under beltet og enda litt færre ting.

20292508_10155312364965781_1859939809_n1Så nå skal jeg pendle mellom familien i Grimstad og en venninne i Oslo frem til jeg drar til Tanzania i september på litt ubestemt tid. Som frilanser har jeg med meg masse jobb i kofferten, men først og fremst skal jeg forberede mottakelse av nesten 60 blogglesere fordelt på tre reisegrupper i oktober og januar. De skal jeg ta med både på safari på fastlandet og til krydderøya Zanzibar der jeg skal vise dem noe av det beste et av Øst-Afrikas vakreste land har å by på.

31131592_1584581871610669_6091993007194636288_nDet var bare 60 av alle de som meldte seg inn i jentetur-gruppa vår vi fikk plass til i denne runden, men siden dette var veldig populært, skal jeg også bruke tid med mine gode venner og samarbeidspartnere i Upepo Safari for å researche nye og enda mer spennende turer til neste år. Så da blir min nærmeste fremtid tilbragt med jobb i kofferten, jentetur med jævlig artige damer, litt oppdagelsesreising og seff veldig mye kaftan-laffing som alltid når jeg er i Tanzania.

27044634_10155786316310781_238394841_nJeg syns folk er altfor bofaste og trofaste mot de samme reisemålene hele tiden i rike land som Norge. Når vi som virkelig har mulighet og økonomi til å se verden, skylder vi verden å gjøre det. Det er så utrolig mye å se, oppleve og lære.

IMG_20170313_191111_041Jeg sier ikke det fordi jeg mener alle bør bo i koffert som meg, men fordi jeg tenker at det kan være godt for andre å tenke litt tanker om at det kan være plass til flere liv i ett. De trenger jo ikke være så lange alle sammen. Sommerfugler som bare lever en sommer, klager neppe på uforrettet sak.

Jeg vet i hvert fall at da jeg fikk kjørt meg i den sosiale kværna med forventninger om klatring på karrierestigen, ekteskap, barn og bofast med hyttetur og syden sånn på det verste i midten av 30-årene, svarte jeg med å flytte til Jamaica i protest. Hadde internett vært som i dag den gangen, ville jeg elsket å finne et blogginnlegg om noen som valgte annerledes.

Så her er den: Min flaskepost til cyberspace. Fra en nomade i egne liv.

Leave a Comment

Lillesvinet på nye eventyr

Jeg har blitt mor! Eller medmor er vel riktigere. Innimellom båtturer, bading og rekespising her i Grimstad, har nemlig jeg og resten av slekta fått det ærefulle oppdraget å ale opp et knøttlite babypinnsvin i sommer.

37390831_10156236932635781_1274779467780194304_nHun var ikke større enn et egg da hun ble funnet utsultet og forlatt av Pinnsvinhjelpen. De trodde ikke hun skulle overleve, men etter noen dager med melk fra sprøyte hos Kusine-Kristine og en ukes tid med kattemat oppløst i vann hver fjerde time her hos oss, er hun nå blitt både småfeit og lykkelig her hun vralter rundt på plenen utenfor buret sitt under foringstid.

37410025_10156236877230781_895886098696241152_nHun er utrolig tillitsfull og søt og lar seg både klappe og kose med i snøftende fryd.

37379246_10156236935775781_1360164143474147328_nHer i Agder er pinnsvinet nesten utryddet. Og i Grimstad har det ikke vært pinnsvin på mange år. Huset vi bor i overtok vi etter gamle tante Magnhild som i tillegg til alltid å ha pinnsvin i hagen, var et aldri så lite pinnsvin selv. Hun nekta plent å gifte seg, hata folk, hadde rullegardinene nede hele dagen og spilte kinaskjakk med seg selv på kvelden.

37393448_10156236909090781_217267354529169408_nDe eneste tante Magnhild slapp inn i huset var oss barna. Voksne hadde hun ingen interesse for. Men da oldemor en gang spurte henne om hvorfor hun aldri hadde giftet seg, smalt det fra Magnhild: Det har ikke mangla på tilbud! Magnhild var rett og slett ikke interessert i å ha noe mannfolk i heimen og trivdes best i sitt eget selskap. Hun hoppa tau til det siste og ble langt over nitti år.

37511991_10156236933800781_7740391808902889472_nVi vurderer å oppkalle pinnsvin-babyen etter Magnhild, men foreløpig lystrer hun bare navnet Lillesvinet. Vi har Storepus, Lillepus og nå altså Lillesvinet.

37564140_10156236901720781_1301863780656873472_n Pinnsvinhjelpen gjør en fantastisk jobb med å redde den norske pinnsvinbestanden og har mange gode råd og tips på sine hjemmesider hvis du vil tiltrekke deg pinnsvin i egen hage eller hjelpe dyr du finner. Pinnsvinet er fantastiske nyttedyr som spiser både brunsnegl og andre insekter og det eldste pattedyret vi har i Norge.

37395330_10156236907115781_4620033197172850688_nMan kan spore pinnsvinets opprinnelse hele 15 millioner år tilbake i tid så sånn sett er buret til Lillesvinet den reineste Jurassic Park og et eldorado for nabolagsunger som kommer fra fjern og nær for å se på og lære.

37578813_10156236932860781_229006075674755072_nHun er seff behørig merket med en liten rosa og gul Mowhawk på piggene så man skal kunne kjenne henne igjen når hun en dag blir tilbakeført til naturen. I mellomtiden lever vi sommeren med piggene ute her i Grimstad.

37389937_10156236905160781_7512607054423392256_nHeldigvis er sommeren langt i fra over enda så det er fortsatt nye eventyr å oppleve og ting å utforske for både små og store svin. Sjekk Pinnsvinhjelpen for svine-ståa der du bor og fortsatt god sommer!

Leave a Comment

En menneskerett å få være seg selv

Da Bertine Zetliz var ni år, klippet hun av seg alt håret for å slippe å bli målt mot de søte jentene. Selv venta jeg til jeg ble 15, men da glattbarberte jeg til gjengjeld hele knollen i ett jafs.

379683_10152076496530781_420451126_nI lille Grimstad den gangen skapte det stor oppstandelse, men jeg glemmer aldri gamle farmor – som var en meget verdikonservativ og religiøs kvinne – da hun ble konfrontert med bygdesladderen i gågata. – Jaja, jeg syns nå hun har en meget pen hodefasong, smalt det fra farmor da folk stoppet henne for å fiske sjokkert forakt for det utagerende barnebarnet.

1412449_538825519519648_276301341_oSå da jeg fikk brystkreft, måtte på cellegift og mista alt håret mange og lange år senere, var det ikke et like stort sjokk for meg som for mange andre. Jeg hadde jo vært skalla før. Sant og si syns jeg det var ganske deilig. Å være skalla altså. Cellegiften kunne de beholdt på Ullevål foråsirresånn.

35853487_10156171774370781_1341274692622745600_n

– Da jeg klippet av meg håret, var det deilig å føle seg som en sånn jentetype som ikke måtte være stille hele tiden, fortalte Bertine meg i intervjuet som er ute i siste Tara i dag. Da hadde hun nemlig fått melding med hjem om at hun var altfor mye og måtte slippe de andre jentene mere til. Det gjorde henne fly forbanna.

thumbnail_TAR_NO_09_001Juni er jo Pride-måneden og i dag åpner Oslo Pride i hovedstaden så jeg er villt begeistret for Taras siste cover tatt av fabelaktige Agnete Brun. Bertine Zetlitz som snikviser finger`n på regnbuebakgrunn, kunne ikke vært mer passende spør du meg. For Bertine har et forfriskende queer perspektiv på både kjønn, kjønnsroller og livet som sådan.

TARA_nr_9_Bertine_side_16_172– Jeg skjønte ganske tidlig at jeg ikke var prinsesse-materiale, forteller Bertine som sier at selv om det i utgangspunktet var en sorg å ikke føle seg som de andre, så fant hun fort ut hvilken enorm frihet det ga henne å være annerledes og ikke bli låst i roller som veldig pene og tradisjonelt feminine jenter gjerne blir.

35899582_10156171775340781_4371364555058577408_nForskning viser at norske jenter mye oftere får beskjed om å dempe seg enn gutter. Bertine håper og tror at vi i snarlig fremtid kan få et samfunn der barn slipper å bli like kjønna som vår generasjon ble det.

– Tenk om vi tillot oss å oppføre oss som om kjønn ikke spilte noen rolle? spør Bertine retorisk. – Hva skjer da? Det ligger mye sprengkraft i det. Når man er helt ung har man jo ingen tanker om at kjønn skal være en begrensning. Det blir man lært etter hvert. Og det må vi slutte med. Livskraften er kjønnsløs.

35924623_10156171732950781_2250814032791470080_n Happy Pride! Tillat deg en kjønnsløs dag du også! Å få være seg selv er en menneskerett!

Leave a Comment

Våg å være brysom!

Da Hadia Tadjik trosset partiledelsen i AP og valgte å lese to av varslene mot Trond Giske høyt på partiets sentralstyremøte, befant jeg meg på Zanzibar med familien.

Vi hadde akkurat tilbrakt tid i et vaskekte heksehus på en knaus ute i Det Indiske Hav og fire damer og en lillebror som vi var, tok vi en real hekseskål for Hadia som turte å bryte all gammel etikette og pampekultur for å stå opp for det som er rett.

28536738_10155903959255781_1361615611_nSom de fleste andre kvinnfolk som nekter å neie takknemlig for det de måtte få og vente høflig på tur, har også Hadia blitt kalt både heks og det som verre er i det offentlige ordskiftet.

Da jeg intervjuet henne nå, noen måneder senere, kunne hun fortelle at hun har motatt så mye hets, trusler og drittslenging at hun mener hun har fått det hun kaller mengdetrening i hets.

Men en ting er sikkert; blir du først kalt heks, landssviker og truet på livet fordi du mener seksuell trakassering er et alvorlig samfunnsproblem,  kan du være rimelig sikker på at det du gjør er riktig.

TAR_NO_08_001Så da jeg møtte Hadia på Stortinget nå, kjente jeg fortsatt på beundringen, gleden og ikke minst takknemligheten over at det finnes skikkelige kvinnfolk som henne som tør der andre både tier og tåler.

Intervjuet med Hadia Tadjik er derfor en selvsagt del av vår 2018-serie som vi har kalt «Førtiårskrisa». I år blir nemlig Likestillingsloven 40 år og det har vi ikke tenkt å la passere ved å gå stille i dørene.

28537941_10155903958285781_344495122_nPå smykket Hadia har rundt halsen på coveret av siste Tara som er i salg nå, står det «brysom». Det fikk hun av fotograf Agnete Brun som takk for at hun turte. Fortsatt er det altfor langt igjen!

– Kvinner som hever stemmen og sier fra om ting som ikke er greit, blir ofte betegnet som brysomme. Mitt budskap er at vi må bære den betegnelsen som et smykke, sa nemlig Hadia under intervjuet før fotoshooten og det var da Agnete puslet sammen «brysom» fra en pose med neonfargete lekebokstaver.

28829061_10155903958235781_148480468_nJeg tror at jeg provoserer enkelte ekstra mye fordi de tenker sånn; hvem er det du tror at du er som kommer her og har egne meninger? De mener jeg burde underordne meg både fordi jeg er fremmed og fordi jeg er kvinne, tror Hadia. Og jeg tror hun har rett.

28537161_10155903959430781_1592382182_nLes resten av intervjuet med Hadia Tadjik i siste Tara som er i salg nå. Jeg gir den kanskje ikke til Arbeiderpartiet, men Hadia får i hvert fall min stemme for å være en av de få som har opptrådt aller mest tydelig og modig i en Metoo-debatt jeg garanterer langt i fra er over. Vi trekker bare litt pusten nå. Men det er bare for å fylle lungene med nok luft til å rope det samme igjen og igjen: Ingen er fri før alle er fri! Vi gir oss aldri!

Leave a Comment

OMGP!!!

På den blå løperen her i Lisboa kom vi opp med en ny hashtag for Grand Prix 2018: OMGP! For her er det virkelig noen skikkelige OMG-moments. I tillegg til Elina fra Estland i historiens største kjole som jeg har blogget om før, går for eksempel årets desiderte hattepris til Moldova.

31939548_10156065582150781_4096792784793501696_nOg den vinner hun selv om en dragqueen jeg møtte utenfor den blå løperen ga henne meget skarp hattekonkurranse en sen nattetime her i Lisboa.

31960131_10156065676115781_973507088426729472_nEn meget sterk runner up var også pelshatten til presidenten i den Norske Grand Prix-klubben; Morten Thomassen selv om folk var litt usikre på om han kanskje heiet på Nederland eller Frankrike og ikke Norge med de fargene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Årets någet malplasserte lærbuksepris går utvilsomt til Albania.

31949066_10156065611230781_5326384738443722752_nDet er liksom alltid et litt sånn Dracula-light-drag over Albanias bidrag og 2018 er intet unntak, men etter å ha vært på verdens gøyeste eplecider-fylla i Draculas hjemdistrikt Transylvania en gang, har jeg i grunnen alltid likt Dracula så jeg er glad de kvalifiserte seg til finalen på tirsdag.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men som hardt angrepet av førtipluss-print-mani i dyremønster som jeg er, falt jeg særlig for den ene av hele fire (!) portugisiske proglamedersker sin leopardkjole til venstre over.  Årets kvinner-i-rødt-pris må deles mellom storfavoritt Kypros med knallrødt backing-crew og Australsk, fotsidt divarødt på den blå løperen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Årets «vi har rømt fra en Vikingfestival eller settet til Game of Thrones» går imidlertid helt udelt til Danmark.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Crazy utagerende Magica fra Tryll-prisen går selvsagt til Bulgaria som til tross for en i overkant eklektisk estetikk leverer en veldig vakker sang i år.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som dere vet har jeg jo prøvd meg på sjølveste OMGP-prisen selv med et kaftanstunt nede på Rossio-plassen tidligere i uka…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men årets OMGP-pris går enstemmig og ubestridt til Netta fra Israel som stilte i brudekjole på den blå løperen fordi: – Why not?! som hun sa.

31956208_10156065611170781_2812765573820186624_nNå er vi straks klare her i pressesenteret for at Rybak skal kvalifisere seg i kveldens semifinale og jeg tror garantert jeg kan love noen ekte OMGP-moments i kveldens sending også. Stay tuned for livesnapping @lenewikander. All Aboard!!

Leave a Comment