Når barndommens borg blir borte


Da jeg var liten vokste jeg opp i en borg. Komplett med tårn, ballsal, veggmalerier og vindeltrapper. Rommet mitt var i tårnet. Jeg er vokst opp i et tårnværelse med utsikt over havet. Det har jeg aldri glemt, men nå er det bare jeg igjen som husker det.

_2042039715Jeg tenker titt og stadig på min barndoms borg utenfor Bergen, men i dag dukket den også opp i avisa. Den gangen tilhørte borgen Biologisk Stasjon på Espegren der min far jobbet som forsker. Nå er borgen på private hender og selges som bolig på Finn.no.

_1004522548Jeg måtte google og trippelsjekke fem ganger før jeg ble sikker på at det var den samme borgen det dreide seg om da artikkelen fra Bergens Tidende dukket opp i Facebookfeeden min i morges.

Noe av grunnen til det skyldes at historien bak borgen slik jeg husket den, var annerledes. I den historien døde sønnen til borgbyggeren ikke i en flyulykke, men i en drukningsulykke i en av de mange halvt undersjøiske grottene borgen er bygget på.

_366038688Liket til gutten ble aldri funnet og faren som hadde gjort seg rik på kaffe bygget borgen som et minnesmerke over sin sønn. Derfor gikk det rykter på hele Espegren om at sønnen gikk igjen der oppe i borggangene da jeg var liten.

En kveld jeg satt inne på tårnværelset mitt og tegnet, kom plutselig min far og mor løpende inn helt skrekkslagne. De hadde hørt et skrik og lyden av noen som raste ned trappene til ballsalen og trodde det var meg.

Lillesøsteren min var baby og satt i vuggestol så henne var det ikke, men det var ikke meg og ingen andre heller, så i årene etter spøkte vi med at det måtte være spøkelset vi hadde hørt.

_142105525 Den andre grunnen til at jeg måtte dobbeltsjekke var at borgen på bildene til eiendomsmegleren ser utrolig mye mindre ut enn jeg husker den. Min barndoms borg var nemlig enorm!

Den hadde rungende ekko jeg ropte ut i skrekkblandet fryd, skumle og fargerike veggmalerier som danset i skinnet fra lommelykten min der jeg freste rundt på skattejakt i gangene, skjulte hulrom og en mystisk lem i gulvet som vi aldri fikk åpnet.

23114679_10155568485450781_141040614_nMen akkurat da jeg skulle trykke lik og del på saken om borgen, kom jeg på at jeg ikke har noen å dele den med. Det er bare jeg igjen som husker. I fjor døde min far, et par år før ham min mor og lillesøsteren min var altfor liten til å huske.

Det slo meg at det kanskje er den største sorgen når dine nærmeste blir borte. At levd liv og barndom blir borte med dem. Minner som minnes alene blir uskarpe gjenferd av dagene og årene som var når ingen kan hjelpe deg med å skarpstille dem. Når dine nærmeste går ut av tiden, går deler av din egen tid ut og bort med dem.

23140178_10155568485085781_1257821973_n Så nå som Allehelgensaften eller Halloween, kall det hva du vil, er over oss med full kommersiell tyngde i morgen, kanskje vi også skal bruke litt tid på å bla i minnebøkene, se på gamle bilder og minne de som er her om de som var her?

Om ikke annet for å bruke litt tid på å minne hverandre på hvor dyrebar tiden vi har sammen er? Jeg vet i hvert fall at de som nå kjøper borgen i Bergen får et ellevilt, lite gjenferd av barndommen min på kjøpet. Kanskje hører de den rase utfor trappene til ballsalen en dag.


8 Responses to “Når barndommens borg blir borte”

  1. Tonje
    30. oktober 2017 at 15:15 #

    Denne traff meg midt i hjertet og fikk det til å stoppe et par sekunder:
    «Det slo meg at det kanskje er den største sorgen når dine nærmeste blir borte. At levd liv og barndom blir borte med dem. Minner som minnes alene blir uskarpe gjenferd av dagene og årene som var når ingen kan hjelpe deg med å skarpstille dem. Når dine nærmeste går ut av tiden, går deler av din egen tid ut og bort med dem.»
    Kan det sies vakrere? Jeg tviler. <3 Takk for påminnelsen til å gi plass for flere perspektiv på Allehelgensaften.

    • Lene Wikander
      30. oktober 2017 at 15:28 #

      Ja jeg tror vi får mer enn nok kostymeparty og godteri uansett om vi setter av litt tid til noe annet også for å si det sånn 😉

  2. Berit
    30. oktober 2017 at 15:25 #

    Først trodde jeg at det var barndomsfantasier du skrev om. Tårnbygning, ballsal og veggmalerier, høres jo helt fantastisk ut, å vokse opp sånn. Det er sant som du sier at da noen dør går også en del av deg selv bort. Enkelte ting er det bare én person du har opplevd noe, og kan dele minnene med.
    Og så viktig der er å ta seg tid til å minnes!

    • Lene Wikander
      30. oktober 2017 at 15:30 #

      Haha, ja det var jo nesten som en barndomsfantasi, et fantastisk sted å bo som barn! Jeg syns godt vi kan spe ut kostyme og godteri-orgien på Halloween med litt mimring om de døde, ja, det er jo egentlig det høytiden er ment for, er det ikke? 😉

  3. Signe
    30. oktober 2017 at 20:46 #

    Hei Lene!
    Jeg bodde i huset nedenfor borgen fra 85-90. Pappan min jobbet også på marinbiologisk stasjon. Jeg ELSKER skildringen din. Vi lekte masse der oppe, spilte teater og plagde studenten som bodde i tårnet:) Vi er nok mange som har god minner fra borgen og områdene rundt <3

    • Lene Wikander
      30. oktober 2017 at 21:02 #

      Heeei! Var det Søvikhuset? Det hvite trehuset rett i enden av veien ned fra Borgen? Det tilhørte jo også Biologisk stasjon! Der bodde jeg også et år etter Borgen og før vi flytta til Danmark. Katta vår Octopus (!) stakk alltid fra de nye eierne tilbake til Søvikhuset :-) Har fantastiske minner fra hele Espegren og Biologisk Stasjon med levende fisk i akvarium, blekksprut som lærte seg å skru opp glass med lokk og hvite forskningsmus som gnagde seg gjennom bunnen av buret og rømte så vi plutselig fikk en kjempestor hoggormbestand haha, et utrolig artig sted å vokse opp :-)

      • Signe
        31. oktober 2017 at 03:54 #

        Jupp, vi bodde i Søvikhuset :) Vet du hvorfor det het Søvikhuset? Det var et eldorado for små barn. Min bror og jeg løp rundt i gangene på gamlebygget, plagde vaktmesterne og kjente alle som jobbet der. Vi så i mikroskop, fisket og lette etter hoggorm. Det aulet av huggorm, OG mus.. Men det var sikkert vanlige husmus. Når flyttet dere, da?

        • Lene Wikander
          31. oktober 2017 at 10:20 #

          Hahaha, ja det var sjukt mye hoggorm der, som sagt økte bestanden betydelig etter den muserømminga! Jeg husker min mor lå og solte seg på det brønnlokket/sementplattingen rett ved hagen, slo opp øynene og var omringet av hoggorm som hadde kveilet seg opp i sola rundt henne. Det ble drama! Hoggormen hadde bol i skråningen opp mot veien som gikk opp til Borgen. Jeg vet ikke sikkert hvorfor det heter Søvikhuset, men vanligvis blir jo hus oppkalt sånn etter de som først bodde der/bygde det så tipper noe sånt. Gud bedre, dette er lenge siden, var på 70-tallet, vi flytta vel til Danmark rundt 1973. Så ble det Bodø og Grimstad før jeg først kom tilbake til Bergen igjen i studietiden. Nå er jeg snart 50 så jeg er nok en del eldre enn deg :-)

Leave a Reply