Kreftlivet derpå kan ikke leves i lykkerus

Ikke nok med at jeg kjørte i gang med lavkarbolivsstil for et år siden, de siste månedene har jeg også begynt å gå tur flere ganger i uka. Sistnevnte har vært litt ekstra spennende siden jeg først skal ta stingene etter siste operasjon i dåsa til uka, men jeg gir meg ikke!

Oktober er jo Rosa Sløyfe-måneden og i år er aksjonen viet alle oss som sliter med senskader etter kreftbehandling. Jeg har både blogga og skrevet kronikker om livet med senskader før.

Hvordan verden ser ut når du står der ferdigbehandla og foreløpig frisk, men aldri har følt deg dårligere i hele ditt liv. Hvordan det er å leve med alles forventninger om hvor sykt takknemlig du skal være for å ha overlevd når livet aldri blir det samme igjen.

Jippy Kay Yay, lizzm. Senskader etter kreftbehandling er noe som rammer mange, men som nesten ingen har snakket om før nå. Derfor har vi i stor grad vært overlatt til oss selv og egen eksperimentering med å prøve å kreke oss opp på et noenlunde akseptabelt funksjonsnivå.

Selv la jeg på meg rundt 40 kilo, fikk lammende smerter i korsryggen, ble stiv som en stokk i hele kroppen og særlig i beina der jeg også fikk nevropati som er et slags brennende nåleputekonsept under fotbladene hver gang du tråkker ned.

Jeg hadde hetebyger som Niagarafossen rundt tolv ganger om dagen og en hjerne lekk som en sil med store konsentrasjonsproblemer og det som opplevdes som tung demens.

Som jeg har blogget om før, er det først og fremst valget om å leve lavkarbo som har redusert mye av plagene mine til et mer levelig nivå. Jeg går sakte, men sikkert ned i vekt, har redusert medisinbruk, mye mindre hetetokter og smerter, samt generelt bedre kognitiv funksjon og ikke minst mye mer energi.

Sistnevnte førte altså til at jeg for noen måneder siden klarte å begynne å gå tur. Men før noen sånne friskuser med vekter, pulsklokke og intervalltrenings-programmer begynner å klappe i henda her, vil jeg bare understreke at en times gåtur rundt i nabolaget allerede er en olympisk idrettsprestasjon for meg.

For to år siden klarte jeg ikke å gå til butikken en gang uten å måtte sette meg ned på grunn av smerter. På tur i dag går pulsen som hos et løpsk neshorn etter hundre meter og intervaller får jeg mer enn nok av bare av å gå opp en trapp.

Jeg blir forbigått av barnefamilier med stabbende treåringer, eldre damer med rullator og her forleden også en fyr på krykker, men jeg kan garantere at ingen av dem fikk mer mosjon enn meg!

Mange har ledd og enda flere stirret rart på meg, men jeg er i grunnen fornøyd så lenge ingen tilkaller ambulanse. For sånn er livet med senskader; du må tåle å leve det ganske alene og tørre å vise fingern til forventninger fra folk rundt deg.

Men herregud så deilig det hadde vært hvis andre visste litt mer om hvordan livet med senskader er! Å slippe å måtte stå der og klappe i henda, juble og logre som en tilbakestående Golden Retriever hver gang noen forventningsfullt spør om det går bra.

Som det er nå, tør man jo faen ikke svare noe annet enn ja. Du har jo overlevd, du er jo kreftfri, du har ikke noe annet valg enn å være siklende takknemlig til enhver tid!

Derfor er jeg så glad for at årets Rosa Sløyfe-penger også skal gå til mer og bedre informasjon ikke bare til oss kreftpasienter, men også til pårørende, arbeidsgivere, NAV, you name it.

Så spre budskapet, støtt årets Rosa Sløyfe her og drit i logringa neste gang noen spør deg om det går bra. Spar kreftene til noe som får deg til å føle deg bedre! Alle dere andre kan også bidra med å spytte penger i potten, men kanskje aller helst med å slutte å tro og forvente at livet etter kreftbehandling skal leves i lykkerus.