Takk for dansen Fugelli


Per Fugelli har danset med døden siden han fikk påvist kreft i 2009. Nå er dansen over. Per Fugelli er død.

Jeg har registrert at enkelte i kommentarfeltene har ment at han brukte altfor lang tid på døden sin og gjorde altfor mye ut av seg. Sånn snakker bare folk som lever så små og trange liv at de ikke har plass til annet enn seg selv og sin egen frykt.

DSC08929Per Fugelli brukte seg selv til å si noe om alle oss andre ved å dele egne tanker og perspektiver på livet med døden innabords. På den måten fikk han mange av oss til å tenke litt utenfor boksen. Og det er bra, for inni boksen er det så altfor trangt for de aller fleste.

«Skulle vi tro forsiden av VG og Dagbladet, er gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år», sa Per Fugelli syrlig om virkeligheten slik den skrekkforvrenges i norske tabloidmedier. For noen ganger ser det virkelig ut til at vi er langt mer redde for å leve enn for å dø. Det var denne frykten Fugelli viste fingern ved å både analysere den og ikke minst le den rett opp i trynet.

DSC08928For virkeligheten er jo at vi alle skal dø. At vi alle lever med døden innabords. Livet er så forsvinnende kort mens døden er for alltid. Da kan vi ikke kaste bort livet på å være redde for å være oss selv, si det vi mener og stå opp for det vi vet er rett.

Drit i hva andre måtte mene om deg, snu ryggen til sosial kontroll, spreng boksene som bare har plass til små, selvsentrerte liv i frykt. Eller som Fugelli selv sa det: Gi mer faen. Livet er ikke for pyser! Skal vi bygge en felles, raus og bærekraftig framtid, trenger vi folk som tør å ta plass.

DSC08933Så takk til Per Fugelli for all plassen du tok før du døde. På grunn av deg har boksene blitt litt mindre trange. Nå er det opp til resten av oss å gjøre dem større. Så lenge vi lever.


8 Responses to “Takk for dansen Fugelli”

  1. Anne
    13. september 2017 at 16:23 #

    Hver gang jeg kommer over noe du har skrevet, tar jeg meg i å mene noe annet enn deg. Jeg tror ikke at mitt liv og mine erfaringer er så små at jeg bare ser meg selv, men jeg kan selvfølgelig ta feil. Jeg er en av de som mener at hans frykt for døden, har fått mye oppmerksomhet. Ikke nødvendigvis for mye, men nok plass i det offentlige rom. Har vi snakket om døden, eller har vi snakket om frykten for den? Han skrev Døden skal vi danse i 2010. Det tok altså 8 år ca fra han fikk diagnose til han døde. Mannen har vært redd for døden. Og brukt mye tid på den. Det er det mange som er og gjør. Jeg snakker ikke for meg selv, foreløpig er jeg ikke særlig redd for å dø, dog selv om jeg har vært nære på et par ganger. Jeg fokuserer ikke på det. Men jeg kjenner mange som er redd for å dø. Jeg kjenner mange som er redd for å leve også, men som har sykdommer som ikke gjør de døde på sikt, sånn rent faktisk. Funksjonstap er for mange også en form for død. Jeg tar alle som er redd for å dø, eller leve for den saks skyld på alvor. Jeg tar angst på alvor. Men jeg synes ikke dødsangsten til PF er mer verd eller fortjener mer plass fordi hans dødsangst/fokus kom som følge av kreftsykdom. Dødsangst er lik for alle som har den. Jeg synes ikke vi snakker aksepterende om døden i det hele tatt lenger. Jeg synes ikke vi praktiserer aksept rundt død lenger i det hele tatt. Det er med døden som med alt annet, noen må akseptere det å dø, men ikke jeg. Alle vi til himmelen, men ingen vil dø – som Timbuktu så klokt sang en gang.

    • Lene Wikander
      13. september 2017 at 16:28 #

      Jeg opplevde ikke at han snakket om frykten for å dø eller dødsangst i det hele tatt, men frykten for å leve og hvordan menneskers smålighet begrenser eget og andres liv.

    • Marit Olsen
      14. september 2017 at 12:46 #

      Anne, når du sier at hans frykt for døden har tatt stor plass, tror jeg du har misforstått noe veldig viktig.
      Frykten er nok din oppfatning av det, Per Fugelli har i disse korte årene vært opptatt av livet og av å være glad i livet, og ikke minst å lære bort noe veldig viktig, nemlig at vi alle er like viktige.

      At du oppfatter det som dødsangst sier meg at du selv kanskje har problem med å innlemme døden som en del av livet. Det henger nemlig i hop, -På sikt så dør vi alle. Jeg synes det er flott at noen har våget å snakke åpent om døden og tanker om det. Det trengs nemlig.

  2. Line
    13. september 2017 at 16:36 #

    Det var vel nettopp det han IKKE var, nemlig redd for å dø !! Og han satte vel fokus på livet og ikke døden tross at det var den han ventet på. …. og som heldigvis tok lengere tid enn både han og de rundt trodde kom før!!!!

  3. Anne
    13. september 2017 at 16:52 #

    Da ser vi litt forskjellig på det. Det var hans møte med mulig død som vekket dette temaet og fokuset du viser til, slik jeg ar forstått det. Frykten for at det kan ta slutt. Sitat fra bloggen hans: «Det har vært fint å arbeide med disse emnene, men det kan bli overdose sykdom og død. Jeg har lyst til å slå opp med døden, en stund. Det skal ikke være mye kreft og død i denne bloggen. Mottoet er snarere: Livet, skal vi danse?»
    Han hadde behov for å slå opp med døden. Da vil jeg våge å påstå at det har tatt mer plass en det som var ønskelig. Han sa på Skavlan at han spøkefullt har vært en reklamemann for døden i åtte år. I beste fall vil jeg si han var ambivalent til eget fokus. Jeg takker for stemmen han har hatt i mange debatter. Han har vært viktig for mange.

  4. Hilde
    13. september 2017 at 17:04 #

    Jeg tenker det er naturlig å bli opptatt av temaet død når du har fått dommen.. jeg fikk døden tett innpå livet som barn ved å miste min mor. Det fikk konsekvensersom har preget mitt liv. Og jeg har utviklet lav terskel for det jeg opplever at folk dyrker døden for å få oppmerksomheten i seg selv. Utviklet lange antenner på den. Jeg opplevde aldri Fuggeli slik. Jeg opplevde han som opptatt av livet. Mine opplevelser har preget meg til å ha fokus på liv men samtidig må man kunne snakke om døden og reflektere rundt den på linje med livet. Det tenker jeg at du også ballanserer veldig fint Lene.

  5. Anne
    14. september 2017 at 19:45 #

    Jeg er en annen Anne enn førstemann her i kommentarfeltet, bare på for å gjøre det klart. Eg oppfatter det ikke slik at det er frykten for noe, i dette tilfellet døden, som gjør at man gir det fokus, snarere tvert om. Det vi har angst for gjør vi sjelden til et stort tema, og spesielt ikke i full offentlighet. Det er fascinerende hvor ulikt vi mennesker oppfatter samme ting. Jeg opplevde PFs uttalelser alltid som et eneste stort ja til livet. For svært mange må det dramatiske hendelser til for at man blir litt flinkere til å gi blaffen i bagatellene her i livet. Dem lager vi mange av og hauser dem ofte opp til problems størrelse. Å gønne på i forhold til livet og dessuten prøve å formidle noe av viktigheten med dette til andre friske såvel som de som har fått utløpsdato ser jeg ikke som dødsangst. Jeg ser det som å se fakta i hvitøyet og ikke legge seg ned før dette er absolutt siste valgmulighet. At tanker, følelser, intensjoner og holdninger er bestemmende for livskvalitet så vel som livslengde er keg overbevist om. Klokere hoder enn mitt har dessuten dokumentert dette ganske grundig. Jeg tror at den som fokuserer på sykdom eller død f.eks ved å gå rundt med en iboende frykt for dette tar år av sitt liv. Jeg er like overbevist om at det var PFs holdninger til LIVET som holdt ham i live, kanskje på såkalt overtid.

  6. Anne Ma
    16. september 2017 at 07:54 #

    Vi ska alla dö en dag. Men alla andra dagar ska vi leva.

    Per o Enquist

Leave a Reply to Hilde