Hei døden, vi møtes igjen!


Det er så rart når noen du ikke kjenner, men kjenner litt likevel, dør. I kveld skjedde det meg. Et fyrverkeri av ei dame, ikke så mye eldre enn meg selv, gikk plutselig bort etter å ha fått beskjeden om uhelbredelig spredning av kreft for bare noen dager siden.

berlin3-008Det var jo likevel ikke sånn det skulle gå! Hun skulle jo ha mange måneder, ja kanskje år igjen. Tid til å elske mannen, barna, barnebarn og vennene sine mer. Tid til å være. Tid til å ta farvel. Tid til å reise, se, høre, si fra. For det var ei dame med evnen til å melde vi snakker om her.

Den siste Facebookstatusen hennes ber folk som copy-paster sånne kreftkjedebrev-statuser om å dra til helvete. Klarer man ikke å engasjere seg mer enn til å kopiere floskler, fortjener man tyn mente hun. Jeg er fullstendig enig. Ekte empati eller kamp for kreftsaken krever mer enn to tastetrykk på mobilen.

fb-emoji-featuredHun har fulgt bloggen min og vært en ivrig og engasjert kommentator helt fra jeg selv fikk kreft for snart fire år siden. Det føles ikke naturlig for meg å legge til så mange lesere jeg ikke kjenner personlig som venn på min private Facebook-side, men hun var unntaket.

Jeg vet hun ville likt at jeg skrev om henne nå. Og jeg vet hun ville likt enda bedre at jeg gjentar noe av det siste hun skrev til meg på pm etter at hun fikk beskjed om spredning for bare noen dager siden: «Toget mitt har gått, har bare ikke bestemt avgangstida enda. Men pytt, livet er jo ikke for pyser sant? Det som er det verste er å måtte gå fra mann, sønn, datter, et lite barnebarn, svigersønn og datter. Det gjør vondt.»

bilde5For det er sånn døden er. Den er sorg også for den som dør. Ikke over egen død, men over å måtte miste kjærligheten til livet og menneskene man har valgt å leve det med. Og som jeg har lært i den tiden vi var venner på Facebook, var dette ei dame som virkelig levde og virkelig var elsket og aldri var redd for å gi uttrykk for det.

Jeg husker det samme med min far da han døde av kreft i fjor. Han levde helt til det siste for han ville jo ikke dra. I et samfunn der døden stues vekk på institusjoner og snakkes om nærmest som en abstrakt størrelse, kommer det ofte som et sjokk at man er seg selv helt til siste pust. Det er jo bare andre som dør. Til å være så opphauset er døden merkelig hverdagslig når den kommer.

1098147_10153135589725607_1856071281_nSom jeg har sagt før så lever vi med kreft og andre potensielt livstruende sykdommer, livet med døden innabords. Det er både en forbannelse og en velsignelse, men det gir oss i hvert fall ingen illusjoner om at vi kan leve evig i det lykkelandet mange velger å presentere livene sine som i sosiale medier eller når andre skal se dem.

I kveld gråter jeg for en jeg ikke kjente, men kjente litt likevel. Og jeg gråter for livet som så altfor mange tar altfor gitt. Derfor sier jeg som denne fantastiske dama eitrande forbanna sa det i sin siste kommentar på mitt blogginnlegg om folk som fikser på fitta for å se pene nok ut nedentil: «Folkens, finn ut hva som er viktig her i livet!»


2 Responses to “Hei døden, vi møtes igjen!”

  1. Gunnhild
    6. november 2016 at 21:45 #

    Amen – til alt

  2. Lisa
    8. november 2016 at 21:42 #

    Så nydelig du skriver. Så flott og for en nydelig heder av en ukjent men også litt kjent. Noen mennesker berører oss. Lager fotspor i hjertet våres.
    Vi er jo alle medvandrere så det er godt at vi lar oss berøre.
    Klem fra Lisa

Leave a Reply