Når hjernen er a-Lene


Jasså, så du merker kognitiv svikt, husker jeg kreftlegen min på Ullevål spurte interessert da jeg satt der som en sylta agurk til første kontroll etter endt behandling. Han er nemlig også kreftforsker og overordentlig interessert i alt som har med brystkreft å gjøre.

Kognitiv svikt er en vanlig bivirkning av cellegift-behandling og innebærer at man glemmer alt fra vanlige ord til gjøremål og folk.

cellegift-034Man blir rett og slett litt småsenil. Men i dag ga Facebook meg en hyggelig påminnelse om at det er nøyaktig et år siden jeg lanserte kreftboka mi Fuck tante Augusta på Eldorado Bokhandel i Oslo, ved å hente frem dette bildet av meg og favoritt-bamseparet mitt på lanseringsfesten.

10703962_10152826842151255_831330183698147238_nDet er godt man har Facebook til å minne seg på milepæler i livet for jeg kan fortsatt ikke skryte av at denne kognitive svikten min har tenkt å slutte å svikte med det første.

Jeg skal riktignok innrømme at jeg har opplevd en dramatisk forbedring fra da jeg satt hos kreftlegen og ikke for mitt bare liv kunne komme på hva den greia man åpnet og lukket for å komme inn og ut av kontoret hans het for noe.

Men da jeg kåserte for Brystkreftforeningen i Kristiansand rett før helgen, fikk jeg en kraftig påminnelse om at min tid som svimeslått burhøns neppe er forbi med det aller første.

DSC08365Heeei, hilste en staselig kar i dress jeg bare vagt dro kjensel på. Heeei, svarte jeg, en smule overentusiastisk, men likevel ikke helt på nivå med farmor da hun begynte å bli seriøst senil og traff meg i gågata i Grimstad bare ti minutter etter at hun også hadde truffet meg i Kirkebakken.

Da hilste hun så overstrømmende som om det dreide seg om Jesu gjenkomst. Farmor var en ivrig gjenganger på Filadelfia må vite og er man alvorlig glemsk vet man å overkompensere.

Jeg brukte en halvtimes tid på å klø meg i hodet over hvem i all verden denne fyren var. Var det en jeg hadde møtt på danskebåten forrige helg? Han forskeren fra FAFO jeg intervjua forleden? Eller en av dem jeg møtte på romskipet det året jeg var bortført av aliens?

lene-i-taraJeg sammenligner nemlig det året jeg var under aktiv brystkreftbehandling med å være bortført av aliens, men det kan dere les mer om i Fuck tante Augusta.

For mens jeg satt der i Kristiansand og lurte på hvem denne fyren var,  gikk han plutselig opp på scenen og dro i gang et foredrag han også.

Denne gangen om nyvinninger innen livsforlengende behandling til de med metastatisk brystkreft. Først da skjønte jeg at det var min egen kreftlege på Ullevål jeg akkurat hadde hilst på mens hjernen min var a-Lene.

Men drit og dra sa brura og klukk-klukk-klukk sa høna på haugen. I dag har Fuck tante Augusta bursdag og du kan sikre deg et eksemplar av boka til bare 199 fra forlagets nettbutikk her.


6 Responses to “Når hjernen er a-Lene”

  1. Anne
    18. oktober 2015 at 11:26 #

    Noen seriøse tegn til alvorlig kognitiv svikt kan jeg visst ikke påberope meg, skjønt andre ville kanskje si noe annet…. Jeg har imidlertid vært i den helsemessige tilstand at havregrøten i øverste lagringssted ikke var helt snerkfri til en hver tid. Det slår meg imidlertid mens jeg leser det du skriver her at når noe svikter og man til tross for svikt faktisk merker akkurat det, da er jo ikke krisa et komplett faktum. Jeg har tenkt, av og til, at det at jeg i en periode, ikke som kreftbehandlingsreaksjon, var sløv, gjorde at jeg i andre hjerneceller måtte være desto mer på hugget. Det at jeg f.eks. opplevde å glemme det jeg snakke om, mens jeg snakka og samtidig klarte å resonere meg frem til hva jeg i utgangskpunktet snakket om, det var en ganske ok oppdagelse. Jeg var på en måte sløv og våken på samme tid og altså ikke helt på tur. Jeg tror at vi ganske ofte ikke er så hundre prosent PÅ innenfor alle felter, som vi liker å tru om oss sjøl. Jeg tenker også at når man da kan holde hjulene i gang likevel, da bør man kanskje velge å beskrive tilstanden med et annet ord enn svikt. Det er et ord som er i overkant negativt ladet og det skaper ikke tanker om full aktivitet på andre områder enn det som har en liten pause. Vi liksom så utrolig flinke til å fokusere på det som eventuelt er litt under pari, og det syns jeg er synd, og ikke tror jeg det hjelper på situasjonen heller. Men så spretter man tilbake, er ved alle sine fulle 5, eller 3-4 i alle fall, og så går livet sin «skjeve» gang :-) …no pun intended :-)

    • Lene Wikander
      18. oktober 2015 at 14:02 #

      Haha, jo, man vet å kompensere som sagt, men for noen er jo disse kognitive bivirkningen så ille at de alvorlig forverrer livskvaliteten. Jeg nøyer meg med å sitte litt sånn på ei grein langt ute på treet og lure på hvordan jeg havna der, men gleder meg seff til jeg en dag forhåpentligvis lander på bakken igjen 😉

      • Anne
        19. oktober 2015 at 07:12 #

        For Guds skyld, la meg presisere: FULL RESPEKT FOR SITUASJONEN! Jeg mente virkelig ikke å bagatellisere den altså! Det var bare slik at den første tanken som slo meg er at vi stort sett er så flinke til å fokusere på feil og mangler, i alle henseende, mens vi i grunnen er utrolig flinke. Håper verken du eller eventuelle andre lesere oppfattet meg til å mene kognitiv svikt er en bagatell. Har for sikkerhets skyld iført meg rosa armbånd i dag, og venninna mi, som er verdens tøffeste dame og veit hva dette handler om, skal få det andre av de to jeg kjøpte. Så har jeg bestemt at for oss er dette «rosa for livet og helsa» og kreften kan bare dra til helt annet sted for nå har den da jammen fått herja lenge nok!

        • Lene Wikander
          19. oktober 2015 at 09:12 #

          Ja jeg skjønte det! Lykke til med venninnen din :-)

  2. Lisa
    19. oktober 2015 at 14:01 #

    Heisveis Lene!
    Vi i gjengen har heldigvis mye humor. MIn kamerat som gikk på cellegift var heldt blåst en tid. Vi hadde mang en situasjoner.
    Han kom til oss en ettermiddag og satt lenge og vel. Da han skulle gå undret jeg på hvor bilen hans var. Han gjorde store øyne, bråstoppet i trappen og klødde seg i håret. Jeg bare knakk sammen i latter. Ojeys… Bilen hadde han glemt på storsenterpark og tatt bybanen til meg. . Vi stormet avgårde for å finne skatten . Vi ruslet gjennom hele park.huset før vi fant bilen. Regningen var blitt ekkel og rett og slett ond.
    Vi tok sats og ringte parkeringshusvakten og spurte om min venn kunne bli fritatt for regningen pga kognetivsvikt , og dette pga cellegift . Først kom parkeringsvaktmannen med en lekse om at det er mangeslags unnskyldninger folk kommer med. Min venn sa, du kan få se meg , skinnhead, minus kroppshår over alt. Jeg lover… Ha.ha. Gjett ka…. Plutselig gikk bommen opp. Ho- ho… Og vi kjørte ut .
    Artig. ?

    • Lene Wikander
      20. oktober 2015 at 08:46 #

      Hahaha, så utrolig kult av parkerigsvakten da! Godt det finnes noen anstendige folk igjen i verden 😉

Leave a Reply