Da Syria kom til Frogner

Du tror det ikke før du får høre det i en frisørsalong på Frogner. Men la meg begynne med begynnelsen. For en drøy uke siden satt jeg på en fortauskafe i Beirut og var fly forbanna på Norge og nordmenn.

Libanon som er på størrelse med Aust-Agder fylke, har snart tatt imot 1, 5 millioner syriske flyktninger. Da jeg forlot Gardermoen drev Facebook-høyre og norsk offentlighet fortsatt og diskuterte hvor vanskelig det ville bli for Norge å ta imot 8000. Samtidig meldte Amnesty at det nå er over 11 millioner menn, kvinner og barn på flukt som følge av krigen i Syria.

Så jeg skrev et eitrande forbanna blogginnlegg om verdens bevisstløse overklasse på den fortauskafeen i Beirut. Jeg var rett og slett litt deprimert og hadde nesten mista trua på mine egne landsmenn og kvinner. Jeg var redd all medmenneskelighet og sunn fornuft hadde drukna i det oseanet av velstand vi velter oss i.

Men så var det altså en helt annen drukning som skulle få oss til å våkne. Lille Aylan Kurdi som lå død på stranden i Tyrkia, vekket hele Europa. Jeg vet ikke hva det var med akkurat ham, jeg har hatt bilder av drukna, syriske barnelik i Facebookfeeden min lenge nå, men lille Aylan nådde helt frem til avisenes forsider. Takk og lov for det.

Jeg er nemlig en av dem som syns det er helt på sin plass å vise slike bilder i sin rette sammenhengen når spekklaget rundt både hjerterot og hjerne er så smellfett at bare den aller hardeste skyts trenger gjennom. Men Lille Aylan trengte gjennom. Han slapp inn. Han fikk oss til å åpne. Det er helt fantastisk å se engasjementet til nordmenn i de mange Refugees Welcome-gruppene nå.

Så var vi ikke helt ødelagt likevel. Så hadde vi kjærlighet å by på. Så kunne vi hvis vi ville. Facebook-høyre ligger tilbake med brukket rygg der medmenneskeligheten nå har tatt over. Vi skjønte at vi hadde latt dem dominere diskusjonen altfor lenge uten at vi gadd å protestere, orket å minne dem på at vi er ikke sånn. Ikke folk flest.

Nå er det ikke bare vi som hjelper flyktninger, men dem som har hjulpet oss med å få troen på medmenneskeligheten tilbake. Nå gjenstår det bare å gjenreise verdigheten til våre politikere. Bruk stemmeretten 14. september.

Men så sitter man i en frisørsalong på Frogner da. En god venn er nemlig frisør der og en av veldig få jeg tillater å klippe den julenissehvite sveisen min. Han fikk meg også til å le så tårene trilla midt oppi alt. Han og en kollega fortalte om et par kvinnelige Frogner-beboere som litt uforberedt hadde kjent hjertet tine og donert til flyktningesaken de også.

Hun ene hadde donert et par smelldyre strass-stilletter og hun andre en såkalt «bandasjekjole» fra Hèrve Lèger til tusenvis av kroner. For som de sa: Selv flyktninger fortjener å føle seg fine. Jeg så selvsagt umiddelbart for meg alle flyktingene som er samlet på Tøyen her i nabolaget nå, vakle ned mot Grønland i gallakjoler og stillett med plakater påskrevet «Only in Norway».

Samtidig er det jo enda godt at hjertet befinner seg på rett plass når man har hodet under armen og armen i en bandasjekjole. Det er nemlig ikke «føleri» og «sentimentalisme» å engasjere seg i flyktningesaken nå. Det er grunnleggende menneskelig. Så får vi bare håpe at litt elementær kunnskap om verden rundt oss fester seg hos verdens overklasse etter hvert.