Livet i sneglefart


Da har jeg tilbragt en rolig uke i Grimstad sammen med min far og resten av familien. Siden min far er blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft, er det de små gledene som står i fokus. At han tåler cellegiften godt og at den virker. At hverdagene er så hverdagslige som mulig og at tiden går i sneglefart når man passer på å være til stede.

DSC03799Den aller største gleden er likevel ikke bare liten, men faktisk helt mikroskopisk. Min far er marinbiolog og har forsket på muslinger og snegler i havet hele sitt yrkesliv. Han jobber fortsatt på hjemmekontoret hver eneste dag, noe han virkelig koser seg med og det hjelper ham å få tankene bort fra de mørkeste krokene som han sier.

DSC03812All forskingen førte til at han for ikke lenge siden oppdaget en helt ny snegleart i Vikkilen her i Grimstad som nå er publisert i en rekke internasjonale, vitenskapelige tidskrifter og bærer hans navn. De lokale avisene her i sør har seff også vært all over it. Det er ikke hver dag en sørlending havner i de vitenskapelige annaler.

DSC03848Parthenina Wikanderi heter den lille sneglen som bare er noen millimeter lang, men gjennomskinnelig vakker i isblå nyanser under mikroskopet.

DSC03843Min far er umåtelig fornøyd. Det er en big deal å få en egen art oppkalt etter seg i biolog-miljøet, faktisk en enda større deal enn å få en gate oppkalt etter seg i Canada som han også fikk da jeg var barn. Gater sktifter navn, men arter i den vitenskapelige litteraturen blir stående for evig – uansett hvor mikroskopisk lite dyret er.

DSC03834Og mer enn det kan vel ingen av oss håpe på her i livet: Å legge igjen et lite spor etter oss selv når vi er borte. Et lite hakk i tidslinjen som viser at vi var her, vi var med og vi bidro. Et lite avtrykk på et korn av stjernestøvet vi kom fra og igjen skal bli. Kilroy was here. Om noe, tror jeg det er det mest menneskelige av alt; å ville sette spor. De dypeste sporene setter likevel et elsket menneske igjen i hjertene til de som blir tilbake. Så er det noe vi skal lære av døden, må det vel være å elske mer.


13 Responses to “Livet i sneglefart”

  1. K
    21. februar 2015 at 15:52 #

    Nydelig skrevet! Alt godt til deg og dine, for heldigvis finner vi noe godt i de fleste vanskelige situasjoner, kanskje oftest I hverandre?

    • Lene Wikander
      21. februar 2015 at 16:01 #

      Takk, ja alt vi har til syvende og sist er jo hverandre :-)

  2. Gro
    21. februar 2015 at 16:19 #

    Livet er neimen ikke for pyser nei. Det viktigste vi har er de menneskene vi elsker, de som har krøpet inn i hjertene våre. Og like viktig er det å la seg bli elsket, og la andre mennesker krype inn i eget hjerte.

  3. Elisabeth Hake Lunde
    21. februar 2015 at 17:29 #

    Nydelig, mykt, hjertevarmende <3

  4. Vera Bartholomay
    22. februar 2015 at 15:35 #

    Du er på ditt beste når du skriver slik, Lene! Varme tanker til din nå berømte far!

  5. Lisa
    23. februar 2015 at 09:43 #

    God morgen Lene!
    Åh….så utrolig koselig å lese om faren din. Jeg ble så rørt over din heder og kjenner i hjertet din stolthet over din nyskjerrigeforskerpappa.
    Lene med skjegg…. Jeg synes dere er like jeg. En god arv.
    Jeg er så glad for at dere har fått en tid sammen , det blir kanskje den mest dyrebare der en får ause ut det som ligger på og i hjertet.
    Ønsker deg en god uke.
    En søkkvåt hilsen fra Bergen
    Lisa

    • Lene Wikander
      23. februar 2015 at 09:47 #

      Hei Lisa, ja klart jeg er stolt! :-) Vet at vi er litt like også 😉 Sludder og regner her i Oslo også i dag så vestlandsklimaet brer om seg. Have a good one!

  6. Gunnhild
    25. februar 2015 at 08:51 #

    … elske mer og leve flere hverdager – ikke spare livet til festdagene :)

  7. Lulurosa
    25. februar 2015 at 21:46 #

    Jeg så deg i byen. Hadde lyst til å hilse på deg. Men turde ikke. Angrer på det nå. Gjør det neste gang.

Leave a Reply