Fuck all bullshit

Nå begynner jeg å bli seriøst sliten av denne cellegiften. Når jeg ikke ligger rett ut på sofaen her på gravlunden, raver jeg rundt som en zombie på diverse oppdrag ute i samfunnet. Den eneste fordelen er at når du er så utkjørt i hode og kropp, så gir du bare så totalt faen i hva andre syns du burde tenke, si og mene.

Så da jeg satt i Trygdekontor-panelet til Thomas Seltzer på en konferanse om lesbiske, homofile, bifile og transpersoners levekår på fredag, merket jeg meg øyeblikkelig at det nesten bare var mennene i panelet før meg som kom til orde. Der satt vi altså og diskuterte fordommer mot kjønnsuttrykk og legninger etter den utgamle debatt-formelen der menns ord veier mest og helt på autopilot får størst oppmerksomhet.

Akkurat det der er så inngrodd i oss at det begynner allerede i barnehagen. Nrk hadde for en tid tilbake et innslag basert på en forskningsrapport som viste en ubevisst forskjellsbehandling av gutter og jenter i barnehage, både når det gjelder verbal og ikke-verbal kommunikasjon fra personalet. Gutter ble bekreftet og anerkjent oftere enn jenter.

Sånn er det. Tradisjonelt maskuline verdier og uttrykk er rett og slett ranket høyere i de fleste kulturer – også den norske. Det er så kulturelt innprentet i oss at vi handler nærmest på refleks. At det derfor er homofile menn som møter flest fordommer og mest vold her i verden er ikke så rart da selve måten vi tenker på, anser en feminisering av det mannlige som det absolutte lavmål.

Jeg avsluttet derfor mitt innlegg i Trygdekontor-panelet med å oppfordre til privat intitativ og gjøre som jeg nå har tenkt å gjøre: Oppfordre alle heterofile venninner til å ta sine menn analt med strap-on. Alle revolusjoner begynner i det små og skal det bli noen vei i vellinga rundt kjønnsforståelsen, må det eksponerings-tarapi til! Jupp, jeg mener det; du gir fullstendig faen når du blir utslitt av cellegift.

Derfor var det ekstra deilig at jeg etterpå skulle møte en gammel venninne jeg har gitt faen sammen med før. Beate og jeg ble kjent for en generasjon siden under studietiden i Bergen. Etter det har vi rallet, reist og ikke minst skrevet bok sammen. F.A.B. – Fuck All Bullshit kom ut på Aschehoug forlag i 2002 og er et av de morsomste prosjektene jeg noen gang har jobbet med.

Som det står på vaskeseddelen er F.A.B. «en hybrid av brev- og dagboksromanen i e-postens tidsalder. F.A.B. er et stykke svart, humoristisk satire over de mer foruroligende sidene ved det strengt urbane og feminine liv. » Siden den gangen har Beate blitt trebarnsmor og jeg fått kreft. Jeg tror man blir sånn ca. like utslitt av begge deler innimellom.

Jeg og Beate har derfor bestemt oss for å gi litt faen igjen og stikke på en liten nyttårstur til varmere strøk mellom endt cellegift, påbegynt stråling og nytt småbarnsemester. I kofferten skal jeg pakke et eksemplar av F.A.B. for å mimre og minne meg på at vi i alt vårt ungdommelige overmot den gangen vi skrev den, faktisk hadde helt rett hva det å komme seg noen vei her i livet angår: Fuck all bullshit!