Jeg fikk et kraftig google-tilbakefall forleden etter siste samtale med kreftlegen min og etter det har jeg sant og si vært ganske deprimert. Vi snakket om den videre behandlingen etter cellegift og stråling: Fem år på anti-østrogener og det var seff bivirkningene av disse jeg mot bedre vitende begynte å google.
I tilleggg til den sinnsyke utslittheten de kaller fatigue som du pådrar deg av cellegiften, leste jeg om benskjørhet, økt risiko for underlivskreft, blodpropp, tørre slimhinner, hetebyger og generelle ubehag forbundet med overgangsalderen som disse tabelettene induserer.
Fem tastetrykk senere satt jeg derfor i sofaen med et levende bilde av min nærmeste fremtid som utslitt olding med kreft i dåsa som jeg seff aldri mer kunne benytte til moro siden den også hadde tørket helt inn.
Selvfølgelig i full hetetokt-flashende gallopp over gravlunden, der jeg fikk min første blodpropp ved benken jeg vanligvis pleier å hvile på fordi alt stresset allerede har festet seg i den snart beinskjøre korsryggen min. Der ble jeg så hentet av ambulansen for å dø singel og alene uten så mye som et eneste barn programforpliktet til å sørge over meg.
Oh lykke. Og da jeg i tillegg dukket opp på Dagsrevyens lørdagsmagasin i går, oppblåst, feit og bleik som jeg blir av denne cellegiften, for å snakke om nettopp lykken, ble selvmedlidenheten total og eneste lyspunkt det faktum at det spilte jo ingen rolle om dåsa tørket inn da ingen med synet i behold kunne finne på å frivillig undersøke akkurat det noe nærmere.
Derfor var det så utrolig deilig å dra på fest til inntekt for ti skolejenter i Etiopia og tenke på noen andre enn meg selv i går. Selvopptatthet er helt klart den verste bivirkningen av en kreftdiagnose som legene aldri forteller deg noe om.
Sammen med konfransier Hannah Wozene Kvam og initiativtaker Bjørg Sandkjær, nøt jeg derfor en deilig aften med fokus på hjelpeprosjektet «Tak for ti» som du kan lese mer om på Facebooksiden vår her.
Det jeg imidertid ikke var forberedt på, var at det var kveldens underholdning som skulle røske meg ut av den selvmedlidende hengemyra og få meg til å finne tilbake til meg selv.
Tilbake til hun som gir faen der faen må gis, hun som vet at selv bleikfeite dvergflodhester får seg stelt hvis de virkelig vil. At det å være elsket og å elske, verken begrenser seg til barn, familie eller andre sosialt akseptable kjærlighetsforhold.
Og ikke minst tilbake til vissheten om at alle dør alene uansett hvor mange de har rundt seg og at det i det faktum ligger en voldsom styrke til liv.
Stand-up, eller «sit-down»-komiker som han kaller seg, skuespiller og danser (!) Sebastian Tjørstad blåste meg fullstendig av banen. Født uten armer og bein er han den morsomste, mest livsbekreftende, sylskarpe, ironiske og drepende poengterte livssatikeren jeg noen sinne har sett sitte på ræva.
Jeg kjente tårene sile fra øynene samtidig som jeg smilte, lo og klappet da han fortalte om foreldre som våget å stille krav, sa de ikke kom til å gidde å bære ham hvis han ble for feit av alt sukker og godteri han ville spise som liten, og kylte ham ut vinduet og ned i svømmebassenget mens sjokkerte naboer ville ringe barnevernet.
Sebastian er nå aktuell med forestillingen «Styrtet Engel» på National Theateret og sier han drømmer om å gjøre sit-down, foredrag og inspirere en hel verden. Det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at han vil klare. Denne fyren er livsmot – om ikke på to bein – så i hvert fall på en snerten, liten stump! Takk, Sebastian: Livet er ikke for pyser!
Hei, Lene 🙂
Herlig med mennesker som inspirerer og berører. Herlig med mennesker som bor i seg selv UTEN å ta det høytidelig. Herlig med selvinnsikt. HERLIG MED DEG!! Vi har lov til å føle alt, det trenger vi fra tid til annen. Jeg er glad du finnes i den utgaven du er. Med og uten tørr dåse 😀
Haha, tusen takk for det, Tone 🙂
Det skulle ikke vært mulig å Google sykdommer eller (spesielt!) symptomer på nettet.
Jeg googlet de nerve-smertene jeg har hatt i et år nå, som ingen leger/terapeuter har funnet ut av ennå. Og jeg falt umiddelbart ned i et mørkt, bunnløst hull av depresjon.
I følge en nettside jeg kom inn på, norsk tidsskrift for legevitenskapen eller noe sånt, var jeg dømt til et liv med mye smerter og lite håp. Tror jeg aldri har vært så langt nede.
Når man googler symptomer burde det umiddelbart dukket opp en video med masse lekende barn som sang «everything`s gonna be allright».
(Har heldigvis endelig begynt å nærme meg et svar og en behandling)
Haha, ja huff, helt enig, Trude, Google skulle vært forbudt for for sjuke folk 😉
Livet er ikke for pyser, og Google burde komme med advarsel. Det er farlig å google symptomer og diagnoser. Du er ubetalelig, Lene 🙂
Google burde helt klart utstyres med varseltrekant ja! 😉
Takk til deg, Lene 🙂 Godt av å bli påminnet at selvmedlidenhet ikke fører noen vei. Verden trenger sånne som deg!
Vi er alle alene, bottom line. Akseptere det er vel det verste.
Hilsen singel i åresvis, men to unger og to katter og en haug av elever. 🙂
Kristin.
Haha, jeg har også planer om å få meg katt! 😉
Heisann Lene!
Har akkurat sett reprisen på Lindmo og forsvant etter det rett inn i interspace på utkikk etter bloggen din. Kanskje litt overraskende at en mann på 33 er inne på Tara, men sannheten er jo det som jeg leser fra flere at du berører det vesentlige med det å være menneskelig og ikke det mediaskapte hvordan vi burde være.
Om meg selv kan jeg fortelle at jeg for tiden er inne til rusbehandling etter å ha brukt over halve livet til å prøve å flykte fra en barndom som har vært ganske så slitsom med seksuelle overgrep. Og mitt i min egen selvopptatthet og det terapautiske fokuset på traumene rundt dette kommer du med en brutal ærlighet som ikke er vanlig idag, og som jeg finner utrolig befriende. Jeg leser også i diverse magasiner at likesinnede som meg etter en viss tid har fått et nytt perspektiv på livet og er mye mer lykkeligere. Det kommer i liten grad frem at veien dit er altoppslukende og lite godt å befinne seg i.
Måten du formidler det at det er helt greit ha det kjipt til tider, jaget etter det perfekte liv kan jo også sette ut den beste, treffer meg midt i trynet og jeg kjenner at på grunn av din ærlighet kommer dagen idag til å bli mye bedre enn den har vært på lenge.
Takk for at du finnes med din ærlighet 🙂
Stor klem fra Thom Rune
Så deilig sterkt å høre Thom Rune! Her på bloggen driver vi ikke med kjønnsdiskriminering så velkommen skal du være 😉
Heia Thom Rune!! 🙂
Hei, gikk på samme cellegift for noen år siden, og ble veldig kvalm etter hver behandling . Det som hjalp var og få mer skylling mellom hver gift pose . Jeg tror jeg fikk 1 liter pose, den er dobbelt så stor som den du får nå . Det er verdt og prøve 🙂 god bedring
Ah! Takk for tipset, Anina, det skal jeg jaggu be om i morgen!!! 🙂
Så vidunderlig å oppleve at folk med kreftdiagnose, og betydelige plager, klarer å bevare humør og et ironisk sideblikk på seg sjøl. Måtte du etter fullført behandling få mange lykkelige år, uavhengig av væskebalansen i dåsa.
Haha, tusen takk, det håper jeg også, Sigrun 🙂