Alt de aldri forteller deg om brystkreft – Vol. 2

Snart halvveis i cellegift-kuren dukker det stadig opp nye overraskelser. Livet under brystkreft-behandling er alt annet enn kjedelig. Nå har jo håret begynt å dette av for alvor også. Men i motsetning til hva man kanskje kunne forvente, skjer det ikke sånn jevnt og trutt, men flekkvis og spredt.

Selv så millimeter-kort som jeg har skalpert meg, medfører det instant Zombie-styling da alle de hårene som enda sitter fast, fortsetter å vokse rundt de stadig større glipene med døde hårsekker.

Alt med det resultat at du raskt ser ut som den litt mer matglade kusina til Gollum i Ringenes Herre. Og når det i tillegg viser seg at runde to med cellegift var langt tøffere enn runde èn, og du blir liggende som et sjøsjukt slakt på sofaen hele den første uka…

Ja, da må du jo bruke uke to til å få unna deadlines siden du er frilanser og selvstendig næringsdrivende, før du bare må holde deg hjemme sånn midt i fordi immunforsvaret ditt kræsjer som en naturlig del av cellegift-prosessen.

Derfor blir du jo veldig travel med å få klemt inn både nye jobber og sosiale aktiviteter ute i samfunnet den siste uka før ny runde med gift. Og for ikke å skremme de andre middagsgjestene på fårikålfest, må du rett og slett barbere bort utstikkerne i farta sånn på gata underveis vei til drosjen.

Takk gud for skalla kamerater med utstyret i orden! Men en ting er nå håret på hodet som de fleste ser ut til å være mest opptatt av når det kommer til cellegift-behandling.

Det er jo langt verre at også øyebryn og vipper nå er i ferd med og tynnes så både bakterier og støv snart har fri adgang til netthinna. Jeg vurderer vernebriller.

Men det legene seff ikke sier en dritt om, er jo at alt annet av hår også forsvinner. Også håret i nesa som ikke bare har den funksjon å hindre dritt å komme seg inn, men også snørra å renne rett ut.

Før du skjønner sammenhengen og kjøper en industripakning med kleenex så du alltid skal ha noen i veska, må du derfor påregne et par episoder der du midt i en seriøs voksensamtale på jobb eller med venner og familie, plutselig får påpekt at du sitter der med snørrbart som en toåring i forkjølelsestiden.

At både dine egne og andres bakterier er farlige for deg når immunforsvaret blir dårlig av cellegift, sier legene riktignok til deg, men de sier ikke en dritt om at det medfører at du utvikler en sånn smitte-noia at du pådrar deg voldelige tendenser til feks å ville ta ninja-grep på han idioten på trikken som nyser og hoster uten å holde seg for munnen.

For ikke å snakke om den nærmest maniske trangen til å dusje alt av håndtak og knotter på selvsamme trikk i antibac og kyle enhver snørrete skrikerunge rett ut vinduet med voldsom kraft.

Jeg har aldri vært noen stor fan av småbarn, men først nå ser jeg dem for hva de virkelig er: Små, feite og høylytte smittebomber, tettpakket med bakterier og virus. Ninjaaaaa-attack nå! Ka-pow!

Jeg vurderer å få meg sånn heldekkende smittevern-drakt som de har i amerikanske skrekkfilmer om Ebola på avveie. Men mandag er det ny cellegift. Da er jeg halvveis. Til jul er jeg ferdig og klar for stråling. Hold unga dine unna meg frem til da!