Åhrg! Jeg gruer meg så jævlig! I morgen skal jeg opp på Ullevål igjen og få de endelige svarene på om svulsten de fjernet viser tegn til spredning. Jeg skal også få vite alle detaljer om videre behandling. Om jeg skal ta cellegift i 6 eller 16 omganger og når vi begynner med det.
Men det vil jeg bare ha sagt: Etter det jeg har opplevd de to siste ukene etter operasjonen så stoler jeg ikke på en kjeft! I går var jeg på quiss på London Pub og det fikk meg til å tenke.
Noen burde lage en sånn quiss-liste over alle bivirkningene av en puppekreft-operasjon som legene aldri nevner for deg. Litt sånn som da jeg i dag lenket til VG`s Minmote sin tips-artikkel: «Slik bruker du den hvite sommerblusen» på Tarapi sin Facebook-side.
Som forventet da jeg klikket meg inn, bød artikkelen ikke på et eneste virkelig nyttig tips. Den presenterte ingen advarsel om at det aller viktigste å huske på når man bruker hvite klær, er at det automatisk medfører at man søler kaffe, vin eller andre fargesterke matvarer utover dem kort tid etter at de er tatt på.
Er det bukser eller kjole, er jo også faren overhengende for at mensen kommer uventet brått på og man risikerer å mense ut hele driten før en diskret venninne hvisker deg det i øret etter at halve samfunnet allerede forlengst har sett det. Men neida, det sier seff Minmote ingenting om.
Sånn er det også med puppekreft. Leger og sykepleiere lekser opp med råd, tips og info under utallige konsultasjoner før de slenger deg på slaktebenken, men sier altså ikke et ord om at ved brystbevarende kirurgi så kommer puppen din til å begynne å klukke etterpå!
Intetandende begynner du derfor å kreke deg rundt i leiligheten etter at den første morfindosen har gitt seg, bare for å pådra deg paranoide forestillinger om at du er omgitt av usynlig fjørfe. Klukk-klukk. Helt til du med voldelige sprutbrekninger innser at det er din egen pupp som klukker sånn fordi den er fylt av blod og sår-væske som må størkne for å bli stille.
I stedet for å utstyre deg med resept på enda mer Paralgin Forte, burde heller legene gi deg en I-pod med en lekker spillesliste som kan overdøve klukkelydene før de tar slutt etter en ukes tid.
Legene sier heller ikke en dritt om at du etter å ha våknet fra en operasjon, er så inn i helvete lykkelig for å ha overlevd at kroppen mobiliserer et energi-nivå som en fireåring med ADHD og full lørdagsgodt-sukkerdose innabords.
Du blir altså så hindisdes gira over at det faktisk går an å overleve at to kirurger og en haug med sykepleiere spretter deg åpen så blodspruten står, at du nesten ikke gidder å sove en gang, men kaster deg hodestups ut i statsminister-besøk og live-kommentering av homo-paraden på Karl Johan.
Men når jeg ringer Kari-du-bedåre, den fantastiske kreft-sykepleieren min på Ullevål, så sier hun ting som får meg til å forstå hvorfor de kanskje ikke nevner alt. Gjennom hennes ord hører jeg stemmen til tusenvis av andre brystkreft-pasienter som har gått gjennom dette før meg.
På rådene hun gir, hører jeg de redde sprøsmålene de har stilt. Kari sier sånne ting som at når arrene under armene begynner å svi så skal du vite at det er helt normalt, det er ikke fordi du har overanstrengt deg.
Begynner bandasjene å klø så er det ikke infeksjon, men bare huden som reagerer, da skal du bare ta de av. Og tatt de av har jeg gjort. Nå er det bare sårstripsene igjen. Men Kari sier ingenting om marerittene. Om at du våkner gjennomvåt av svette etter drømmer om spredning sånn ca. annenhver natt.
Jeg skjønner at alle kanskje ikke vil vite alt. At noen ikke vil høre om puppeklukk fordi at de da blir liggende å lytte. Men jeg skal likevel skrive en quiss-liste til Ullevål. De kan legge den i skuffen til de som ber om det, til de som vil vite alt og ikke tas på senga.
I dag leste jeg om Anbjørg Sætre Håtun i siste Tara som er i løssalg i morgen. Hun hadde vært glad da legen sa at cellegiften virket og svulstene krympet. Så glad at hun utbrøt «men da lever jeg kanskje til jeg er femti».
Da hadde legen svart at det trodde han nok ikke var realistisk. Anbjørg likte ikke det. Hun mener at håpet er det viktigste vi har og vil vi skal gjøre alt for å bevare det. Henne om det. Alt jeg håper på er at legene er dønn ærlige med meg når de gir meg prøvesvarene i morgen og ikke holder noe tilbake!
Heia deg, og et rungende JA til godt nytt i morgen, så godt som det går an i en slik kjip situasjon. Du er ikke alene om å være redd, jeg vært pisseredd selv. Tusen takk for at du deler! Klem fra Solfrid 🙂
Takk for det og lykke til med deg også Solfrid! Jeg tenker at en praktisk ting med kreft er jo at man etter hvert må lære seg å bli midre redd for redselen, den dukker jo opp igjen og igjen i alle år fremover med kontroller og drit.
Ups, en liten skrivefeil, jeg «hadde også vært pisseredd » i en slik setting, alt ok med meg. You rock :)!
Haha, ok, godt å høre, Solfrid 🙂
Takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk.
Tusen tusen takk!
Slev takk, Kari Helene 😉
Kunnskap er angstdempende. Måtte du få vite det du etterspør. Du bidrar selv med kunnskap om bivirkninger på en dønn ærlig måte og med en annerledes stemme i møte med en empatisk og/eller ignorant måte å kommunisere på. Det kan også tenkes at de ikke kan svarene, hva da? Annerledes stemme=attraktiv i denne sammenheng. Takk for at du deler. Denne sykdommen rammer så mange kvinner, og det må sikkert mer forskning og kunnskap til. Det krever både mot og tillit å skrive slik du gjør og med humoristisk snert. Lykke til i morgen og fremover. Du mener noe i samfunnsdebatten. Det er bra.
Takk!
Takk for fabelaktig tilbakemelding, Mona. Jeg er jo av den oppfatning av at mange fler burde dele livene sine eller deler av dem slik de virkelig leves og ikke bare slik det forventes at de skal leves i møte med det ene eller det andre. Sosial kontroll er roten til både mye angst og lidelse og den fortjener å møte mer motstand! 😉
Denne kampen vinner du. Det MÅ du tro . Mista to personer som betydde mest for meg til denne styggedommen. JEG tror på DEG. fingre og tær er kryssa for deg. Skulle ha gitt deg en klem om jeg hadde kunnet.
Det er ikke så mye jeg kan gjøre med dette fra eller til nå, men jeg er jo ingen pessimist heller! Det finnes en mellomting mellom å klamre seg til urealistisk håp eller forventning og det å legge seg ned for å dø; det kalles realisme 😉 Takk for klem, det varmer 🙂
Fingrene er krysset 🙂
Høne i puppen? Høres ut som en pornofilm. Men du, Lene, du er gull. Og jeg prøvde å få gitt deg en klem under Skeive Dager, men du var sjølsagt omringa av kjekke menn til enhver tid! 😉 Nå krysser jeg alt jeg har for deg.
Det er fint å dele. Fint med kunnskap. Fint å høre andres erfaringer. Men ingen, absolutt ingen kan forstå hva det vil si å ha vært igjennom det du, jeg og andre med oss har opplevet og erfart – fra å få en diagnose, vente på operasjon, deretter cellegift og til slutt strålebehandling. Hva det vil si å kjenne på at livet henger i en tynn tråd. Man tenker på seg selv. Sitt eget liv, sine barn, partner, familie og andre nære relasjoner. Man er usikker på fremtiden. Om det er noen fremtid.
Selv leste jeg meg opp på fakta og statistikker. Jeg ryddet i skuffer og skap. Jeg var ajour på alt i hele verden i tilfelle…. I tilfelle det ikke skulle gå så bra.
Jeg synes det er superflott med engasjement og deling av erfaringer. Det er troverdig når en kreftpasient skriver om sitt sykdomsforløp, erfaringer med sykdommen, helsevesenet, medisiner, behandling, tanker om liv og død.
Men det er viktig at vi ikke gjør dette tema til kommers, pop og puppis. Det er etter min mening for alvorlig til det. Vi må balansere nivået.
Jeg reagerer tidvis på formuleringer i artikler. Sammen mot kreft. Superfint. Men det er ikke så enkelt. Når det rammer. Så rammer det hardt. Og man står naken – alene. Fylt med angst.
Ingen – som ikke har prøvd krefthelvete – kan forstå hva det virkelig innebærer.
Jeg ønsker deg riktig god bedring! Stå på og del dine erfaringer og tanker. Jeg er sikker på at det hjelper andre kvinner i samme situasjon. 🙂 Med varm hilsen fra meg som hadde tilsvarende for 11 år siden.
Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, men når det gjelder mye annet – overhode ikke. Jeg har alltid vært klar over at jeg skal dø på nøyaktig en så grunnleggende måte som du mener en brystkreftdiagnose får en til å kjenne på det. Men takk for en veldig inspirerende melding. Så inspirerende at jeg velger å svare på den i et eget blogginnlegg så fort jeg får tid 🙂